Kapitalflukt og skatteunndragelse er et stort samfunnsproblem.
Det svekker statsoppbyggingen, de offentlige institusjonene og derigjennom tilliten
til og kvaliteten på de offentlige institusjonene. Skatteparadiser
legger også til rette for internasjonal kriminalitet som narkotikahandel, menneskesmugling,
våpensmugling, terrorfinansiering og andre former for grenseoverskridende
kriminalitet.
Kapitalflukt er et ekstra stort problem i fattige land
med relativt svake statssystemer. Det er beregnet at ulovlig kapitalflukt
fra utviklingsland tilsvarer rundt ti ganger den bistanden de får gjennom
utvik-lingssamarbeid. Fattige land med relativt svake statssystemer
lider under dette.
Kapitalflukt og skatteunndragelse er ikke et
nytt problem, men det har blitt aktualisert gjennom den siste tidens
avsløringer. Panama-avsløringene viser at problemet med kapitalflukt
og skatteunndragelse er større enn de fleste hadde forestilt seg.
Statsledere går av og flere finansinstitusjoner enn DNB sliter nå
med troverdigheten. Avsløringene har satt fokus på en utfordring
for det internasjonale samfunnet – en utfordring som ikke bare gjelder
Norge eller Europa. Skatteunndragelse og kapitalflukt er globale
problemer.
Som for andre samfunnsproblemer, så krever globale
problemer globale løsninger, i tillegg til nasjonale tiltak. For
å øke den økonomiske gjennomsiktigheten har nasjonale regelverk
vært utformet og internasjonale initiativ blitt iverksatt. Endringer
av nasjonale regelverk, så som land-for-land-rapportering for selskaper
og styrking av regnskapsloven, er i seg selv positive og nødvendige
tiltak, men ikke tilstrekkelig for å bekjempe denne type aktivitet.
De internasjonale initiativene som er iverksatt er også beheftet
med svakheter ved at de ofte kun omfatter vestlige land og ofte
er basert på frivillighet. Dette er ikke tilstrekkelig. Skal man
lykkes med å redusere betydningen av skatteparadisene må det skje
koordinert.
Mange av sakene som er avslørt den siste tiden, innebærer
ikke nødvendigvis lovbrudd, men tilrettelegging for hemmelighold
som har vist seg å være brudd på normer og forventninger i samfunnet.
Reaksjonene viser at normer er viktige for å påvirke og endre adferd,
også innenfor næringslivet. Men reaksjonene er også et tydelig uttrykk
for at bedrifters samfunnsansvar handler om mer enn bare å søke
maksimal profitt. Og til slutt viser reaksjonene at regelverket
henger etter normene på dette feltet. Det er et tydelig behov for
strengere regler og tettere internasjonalt samarbeid for å sikre
økonomisk åpenhet.
Det finnes en rekke internasjonale fora hvor økonomisk
åpenhet behandles, og en rekke retningslinjer om hvordan stater
bør opptre og samarbeide. Disse er imidlertid sjelden globale av karakter.
OECDs CRS-initiativ (the Common Reporting Standard) og avtalen om
automatisk utveksling av finansielle opplysninger er et viktig skritt
i riktig retning, men det er viktig å huske at dette er et OECD-ledet
initiativ. Det er drevet frem av rike land med utgangspunkt i deres
egne særinteresser. Den bidrar for eksempel lite til å hjelpe fattige
land med å begrunne kapitalflukt.
EU-kommisjonen har fremmet et forslag om skjerpede
åpenhetskrav. EU-parlamentsmedlem og korrupsjonsjeger Eva Joly kritiserer
forslaget med at det unødig sporer debatten over på hva skatteparadiser
faktisk er, uten at det i dag foreligger noen form for enighet om
en slik svarteliste. Joly viser til at det er veldig enkelt å få
til en ordning som forhindrer skatteflukt – nemlig at alle flernasjonale
selskaper må rapportere fra alle land.
Det man trenger er en global avtale, som er
juridisk bindende og der alle land har mulighet til å delta på likefot.
Kun på den måten kan man tette flere av de hullene som har blitt
avslørt. Man løser ikke prob-lemene knyttet til skatteparadiser
og økonomisk åpenhet ved å la de som vil minst, bestemme mest.
Norge har vist globalt lederskap gjennom arbeidet
med konvensjonen mot klasevåpen og de siste årene for å legge til
rette for FNs arbeid med Financing for development. Norge er derfor kompetanse-
og omdømmemessig i en svært god posisjon til å bygge internasjonal
støtte omkring konkrete politiske og juridiske tiltak for å bekjempe
problemer knyttet til skatteparadiser og økonomisk hemmelighold.
Som vertskap for Extractive Industries Transparency Initiative, som
en stor aktør i det globale aksje- og finansmarkedet gjennom Statens
pensjonsfond utland, og ikke minst fordi landet har en rekke internasjonale
selskap med stor statlig eierandel, har Norge en egeninteresse i
å drive fram en diplomatisk prosess med mål om å fremforhandle en ny
internasjonal konvensjon om økonomisk åpenhet på tvers av landegrenser,
med forpliktelser til å følge et sett av minimumsregler for finansiell
åpenhet og landspesifikk selskapsrapportering.
Avtalen må sikre at banker og næringsliv fra
landene som signerer konvensjonen, ikke bruker banker i land som
ikke har forpliktet seg til å følge et sett av minimumsregler for
finansiell åpenhet og landspesifikk selskapsrapportering.
I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen arbeide aktivt,
i samarbeid med likesinnede land, for å bygge internasjonal støtte
omkring konkrete politiske og juridiske tiltak for å bekjempe problemer
knyttet til skatteparadiser og økonomisk hemmelighold. Som ledd
i et slikt arbeid ber Stortinget om at regjeringen tar initiativ
til en diplomatisk prosess med mål om å fremforhandle en ny internasjonal
konvensjon om økonomisk åpenhet på tvers av landegrenser, med forpliktelser
til å følge et sett av minimumsregler for finansiell åpenhet og
landspesifikk selskapsrapportering.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Svein Roald Hansen, lederen Anniken Huitfeldt, Marit Nybakk, Kåre Simensen
og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, Regina Alex-androva,
Sylvi Graham, Øyvind Halleraker og Trond Helleland, fra Fremskrittspartiet,
Harald T. Nesvik, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde, fra
Kristelig Folkeparti, Astrid Aarhus Byrknes, fra Senterpartiet, Liv
Signe Navarsete, fra Venstre, Trine Skei Grande, og fra Sosialistisk Venstre-parti,
Bård Vegar Solhjell, deler den oppfatning at internasjonalt
arbeid for økonomisk åpenhet er svært viktig for å bekjempe skatteunndragelser
og bruk av skatteparadiser. Komiteen viser til at
det i seinere år, og ikke minst gjennom avsløringen av de såkalte
«Panama Papers», er kommet fram ny og omfattende dokumentasjon av
problemets omfang og utbredelse.
Komiteen mener Dokument 8:84
S (2015–2016) klart får fram hvordan manglende økonomisk åpenhet,
kapitalflukt og skatteunndragelser har en rekke samfunnsskadelige
virkninger. Blant annet svekkes statsoppbyggingen, de offentlige
institusjonene og derigjennom tilliten til og kvaliteten på de offentlige
institusjonene. Skatteparadiser har bidratt til å hemmeligholde reelle
eiere av store formuer og hindre innsyn i hvordan store ressurser
gjemmes gjennom komplekse finansstrukturer.
Komiteen er enig i at problemet
gjelder langt mer enn at penger unndras beskatning og at det offentlige
inntektsgrunnlaget dermed uthules. Mang-lende innsyn og åpenhet
gjør samfunnet sårbart for grupper involvert i internasjonal kriminalitet
som narkotikahandel, menneskesmugling, våpensmugling, terrorfinansiering
og andre former for grense-overskridende kriminalitet.
Komiteen er klar over at kapitalflukt
er et ekstra stort problem i fattige land med relativt svake statssystemer.
Fattige land med relativt svake statssystemer mister store ressurser
som kunne vært brukt til å overvinne den ekstreme fattigdommen som
millioner av mennesker lider under.
Komiteen mener manglende økonomisk
åpenhet, kapitalflukt og omfattende bruk av skatteparadiser representerer
internasjonale utfordringer. Nasjonale tiltak alene er utilstrekkelige.
Internasjonale – og helst globale – tiltak må til for å få nødvendig
innsyn og dermed grunnlag for å løse utfordringene effektivt.
Komiteen har merket
seg at Dokument 8:84 S (2015–2016) munner ut i et omfattende forslag til
vedtak. Det innledes med en generell del hvor det foreslås at «Stortinget
ber regjeringen arbeide aktivt, i samarbeid med likesinnede land, for
å bygge internasjonal støtte omkring konkrete politiske og juridiske
tiltak for å bekjempe problemer knyttet til skatteparadiser og økonomisk
hemmelighold».
Komiteen vil stille seg bak en
slik anmodning til regjeringen og leser finansministerens svarbrev
til komiteen som en bekreftelse på at dette er i samsvar med gjeldende
norsk politikk og vil følges opp videre. Komiteen har
merket seg at finansministeren i brevet til komiteen refererer til
representantforslagets beskrivelse av kapitalflukt og skatteunndragelser
som store samfunnsproblemer som krever globale løsninger, og at
selv om nasjonale tiltak i seg selv er positive, er de ikke tilstrekkelige
til å bekjempe denne typen problemer. Komiteen merker
seg videre at finansministeren i brevet skriver: «Jeg slutter meg
til representantens vurderinger av dette.» Finansministeren bekrefter
også at «Regjeringen prioriterer derfor arbeidet for økt åpenhet
høyt, og deltar aktivt i relevant internasjonalt samarbeid for å
motarbeide hemmelighold».
Komiteen vil understreke nødvendigheten
av aktivt norsk engasjement internasjonalt for å bygge internasjonal
støtte omkring konkrete politiske og juridiske tiltak for å bekjempe
problemer knyttet til skatteparadiser og økonomisk hemmelighold.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til det pågående arbeidet mot hemmeligholdsjurisdiksjoner i flere
internasjonale fora og organisasjoner, som for eksempel OECD, G20
og EU. Dette medlem mener disse prosessene ikke går
på bekostning av, men komplementerer hverandre. Videre mener dette
medlem at også en prosess mot en global konvensjon for økonomisk
åpenhet vil komplementere og forsterke effekten av disse prosessene
framfor å svekke dem. Dette medlem viser til at utviklingsland
er de som rammes hardest av skatteunndragelse, aggressiv skatteplanlegging
og hemmeligholdsjurisdiksjoner. I de nevnte prosessene er disse
landene på sidelinjen, og dette medlem mener dette
av åpenbare grunner er uheldig.
Dette medlem mener videre at
det trengs insen-tiver for land som i dag ikke samarbeider, til
faktisk å innordne seg og ikke undergrave andre lands skattegrunnlag. Dette
medlem ser derfor for seg at en prosess opp mot sanksjonsmuligheter
gjennom WTO mot ikke-samarbeidende land på økonomisk åpenhet, kan
ha betydelig potensial.
Komiteen viser til
at det både i representantforslaget og i brevet fra finansministeren
vises til en rekke internasjonale fora hvor det pågår et viktig
arbeid for å sikre økt økonomisk åpenhet slik at myndighetene kan
få innsyn i og kontroll med disse kapitalbevegelsene.
Komiteen merker seg at finansministeren
i sitt svar til komiteen opplyser at:
«Nylig tok Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia
og Spania, i brev til G20-finansministrene, initiativ til et prosjekt
for utvikling av en global standard for utveksling av opplysninger
om reelle rettighetshavere, som registrert i nasjonale selskapsregistre
mv. Periodisk og standardisert informasjonsutveksling om reelle
rettighetshavere mellom myndighetene i de enkelte land, vil bidra
til å gjøre etterforskning av økonomisk kriminalitet, hvitvasking,
skatteomgåelse og skatteunndragelse enklere enn hva som er mulig under
dagens ordninger for utveksling av denne typen informasjon. Initiativtakerne
ser for seg at standarden for informasjonsutveksling utarbeides
av OECD og FATF, hvor også Norge deltar. Det er allerede en rekke
land som støtter opp om dette initiativet.»
Komiteen viser til
at andre del av forslaget til vedtak i Dokument 8:84 S (2015–2016)
tar opp behovet for en internasjonal konvensjon om økonomisk åpenhet:
«Som ledd i et slikt arbeid ber Stortinget om at regjeringen
tar initiativ til en diplomatisk prosess med mål om å fremforhandle
en ny internasjonal konvensjon om økonomisk åpenhet på tvers av
landegrenser, med forpliktelser til å følge et sett av minimumsregler
for finansiell åpenhet og landspesifikk selskapsrapportering.»
Komiteen er kjent med at dette
ble diskutert i Kapitalfluktutvalget i 2009 og at dette utvalget foreslo
etablering av en slik konvensjon. Komiteen mener
det ville vært en god løsning om det etableres en slik konvensjon
med universell tilslutning. Komiteen er imidlertid
kjent med at det foreligger ulike vurderinger av om dette sporet
er det som i praksis vil gi best resultater.
I finansministerens brev til komiteen opplyses det
at:
«På oppdrag fra Utenriksdepartementet utarbeidet
International Law and Policy Institute (ILPI) i 2011 en rapport
om mulig merverdi av en slik konvensjon. I rapporten vises det til
at det allerede eksisterer en rekke internasjonale fora hvor problemstillinger
knyttet til finansiell åpenhet er tema. Det konkluderes riktignok
med at en konvensjon om finansiell åpenhet kan gi en merverdi i
kampen mot de skader «secrecy jurisdictions» medfører, men det uttrykkes
samtidig forbehold med hensyn til mulig verdi av en eventuell konvensjon.
Blant annet vises det til at det virker lite sannsynlig at nasjoner
som særlig legger til rette for hemmelighold og bruk av juridiske
konstruksjoner som hindrer finansiell åpenhet, vil slutte seg til
en konvensjon. Det uttrykkes videre skepsis til hvorvidt en konvensjon er
et egnet virkemiddel for å oppnå større finansiell åpenhet.»
I ILPI-rapporten vises det også til at det i
arbeidet med en eventuell ny konvensjon blant annet bør tas utgangspunkt
i FATFs (Financial Action Task Force) anbefalinger mot hvitvasking
og terrorfinansiering. Selv om FATF-anbefalingene ikke er folkerettslig
bindende, eksisterer det også her mekanismer for å legge press på
de om lag 180 land som er medlemmer eller på annen måte tilknyttet
FATF.
Komiteen har merket seg at hvis
en ny konvensjon skal etableres, framholder ILPI-rapporten at det
blant annet bør tas utgangspunkt i Financial Action Task Force og
FATFs anbefalinger mot hvitvasking og terrorfinansiering. Det anføres som
en av fordelene med FATFs anbefalinger at de ikke er rettslig bindende
på samme måte som en konvensjon. Det kan gjøre det lettere for den enkelte
nasjon å inngå kompromisser og strekke seg lenger for å påta seg
forpliktelser om finansiell åpenhet, enn hva tilfellet ville vært
om disse hadde vært folkerettslig bindende, ifølge finansministeren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er kjent med
at det for tiden pågår et omfattende arbeid internasjonalt for å
sikre økt finansiell åpenhet. Etter flertallets syn
blir et strategisk spørsmål derfor hvilke spor det er mest hensiktsmessig
å forfølge i arbeidet for faktisk å få gjennomslag for større økonomisk
åpenhet. I sitt svarbrev til komiteen gir finansministeren uttrykk
for sin vurdering av dette:
«…arbeid med og engasjement for økt finansiell åpenhet
bør skje gjennom eksisterende internasjonale fora hvor vi allerede
deltar, og ikke gjennom et eget, ressurskrevende arbeid for en mulig konvensjon
om finansiell åpenhet. Erfaringene fra de foraene hvor vi deltar
er gode, og det er her vi etter min vurdering kan få best gjennomslag for
velbegrunnede synspunkter for økt finansiell åpenhet.»
Komiteenmener
derfor at norske myndigheter fortsatt bør prioritere arbeidet i
de internasjonale fora hvor det allerede pågår arbeid mot skatteunndragelser
og kapitalflukt og for økt finansiell åpenhet.
Komiteen vil likevel ikke utelukke
at det over tid vil lykkes å etablere et internasjonalt engasjement
for en bindende konvensjon om finansiell åpenhet. Komiteen mener
det er naturlig at også norske myndigheter bidrar til å fremme et
slikt engasjement og berregjeringen
holde Stortinget orientert om framtidig utvikling for et slikt konvensjonsinitiativ.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Innst. 420 S (2012–2013) jf. Meld. St. 25 (2012–2013) hvor en
enstemmig komité uttalte:
«Komiteen slutter seg til regjeringens initiativer for
å bekjempe ulovlig kapitalflyt, herunder opprettelsen av et sør-basert
nettverk mot ulovlig kapitalflyt, initiativet til en åpenhetsgaranti
for utviklingslands muligheter som vil gi bedre innsyn i utvinningsselskap,
og å støtte enkeltlands arbeid med å etablere mer robuste skattesystem.
Komiteen mener det er spesielt viktig at Norge tar en ledende rolle
i å etablere en internasjonal dialog om økonomisk åpenhet, og mener
at en internasjonal konvensjon eller avtale om økonomisk åpenhet
er påkrevd.»
Dette medlem forutsetter at regjeringen
arbeider aktivt med å følge opp den enstemmige innstillingen fra
Stortinget. Dette medlem er klar over at det er blandede
syn internasjonalt på prosessen rundt en slik konvensjon, og mener
at et alternativ også kan være å utrede om en bør arbeide for et
tillegg i FN-konvensjonen mot korrupsjon (UNCAC).
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:84 S (2015–2016) - representantforslag
fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson om et norsk initiativ til
en internasjonal konvensjon om økonomisk åpenhet – vedlegges protokollen.
Jeg viser til forslaget fra representant Rasmus Hansson,
oversendt Utenriksdepartementet v/utenriksministeren, der det bes
om at det tas et norsk initiativ til en internasjonal konvensjon om
økonomisk åpenhet. Forslaget er oversendt til finansministeren for
besvarelse.
Representanten viser til at kapitalflukt og
skatteunndragelser er store samfunnsproblemer som krever globale
løsninger. Representanten viser videre til at nasjonale tiltak i
seg selv er positive, men ikke tilstrekkelige til å bekjempe denne typen
problemer. Jeg slutter meg til representantens vurderinger av dette.
Utviklingen i den globale økonomien medfører at nasjonale lovgivningstiltak
ikke nødvendigvis er tilstrekkelige for å avdekke eller avverge
kapitalflukt eller skatteomgåelser og skatteunndragelser ved grenseoverskridende
transaksjoner. Regjeringen prio-riterer derfor arbeidet for økt
åpenhet høyt, og deltar aktivt i relevant internasjonalt samarbeid
for å motarbeide hemmelighold.
Det eksisterer i dag flere internasjonale fora
hvor arbeidet mot kapitalflukt og skatteunndragelser er høyt oppe
på dagsorden, noe som representant Hansson også viser til. Representanten
tar også til orde for at Norge bør ta initiativ til et arbeid som
kan lede til en internasjonal konvensjon om økonomisk åpenhet.
Min oppfatning er at det eksisterende internasjonale
samarbeidet på dette området fungerer godt, og at det blir stadig
større aksept for økt åpenhet rundt globale kapitalstrømmer og behov for
utveksling av opplysninger for skatteformål. Det er derfor flere
og flere land som slutter opp om mekanismene for økt åpenhet og
informasjonsutveksling som er etablert gjennom for eksempel OECD
og Europarådet. Representanten viser selv til utviklingen av «the
Common Reporting Standard» for utveksling av opplysninger om finansielle
konti. Avtaleverket er åpent for tilslutning av alle land, og til
nå har mer enn 100 land sluttet seg til avtalen. Det inngås også
stadig flere bilaterale avtaler om informasjonsutveksling på skatteområdet.
Bilaterale skatteavtaler sikrer utveksling av informasjon mellom
partene.
Det er i tillegg etablert et internasjonalt
forum som overvåker implementeringen og den praktiske gjennomføringen
av den internasjonale standarden for informasjonsutvikling, Global Forum
on Transparency and Effective Exchange of Information for Tax Purposes
(GF). 134 land er tilsluttet denne prosessen. Overvåkningen skjer
gjennom såkalte Peer Reviews hvor det gjøres en grundig vurdering
av landenes interne lovgivning som skal sikre tilgang til relevant
informasjon, avtalenettverket som skal sikre utveksling av informasjon
mellom skattemyndighetene, og hvordan dette fungerer i praksis.
Det er OECD som er sekretariat for GF.
Det er naturlig at OECD spiller en hovedrolle
i arbeidet med den internasjonale standarden for informasjonsutveksling
på skatteområdet. OECD har lang erfaring og meget god kompetanse
i slike prosesser. GF er åpent for tilslutning av land utenfor OECD,
og dette sikrer en inkluderende prosess hvor land deltar på like
fot.
Jeg vil også vise til at flere av tiltakene
i OECD og G20s BEPS-prosjekt (Base Erosion and Profit Shifting)
gjelder transparens og tilgang til informasjon. Det legges opp til
automatisk utveskling av relevante bindende forhåndsuttalelser som
skattemyndighetene avgir. Videre er innføring av land-for-land-rapportering
til skattemyndighetene en minstestandard i prosjektet som alle deltakerland
skal innføre. BEPS-prosjektet er nå i implementeringsfasen, og det
legges opp til en inkluderende prosess hvor det også gis støtte
til utviklingsland slik at tiltakene kan innføres på en effektiv
og god måte. Prosessene har dermed stor verdi også for utviklingsland.
I disse prosessene involveres også andre internasjonale institusjoner
som FN, Verdensbanken og IMF.
Spørsmålet om å arbeide for en internasjonal konvensjon
om åpenhet har vært diskutert tidligere, og ble også foreslått av
Kapitalfluktutvalget i 2009. På oppdrag fra Utenriksdepartementet utarbeidet
International Law and Policy Institute (ILPI) i 2011 en rapport
om mulig merverdi av en slik konvensjon. I rapporten vises det til
at det allerede eksisterer en rekke internasjonale fora hvor problemstillinger
knyttet til finansiell åpenhet er tema. Det konkluderes riktignok
med at en konvensjon om finansiell åpenhet kan gi
en merverdi i kampen mot de skader ”secrecy jurisdictions” medfører,
men det uttrykkes samtidig forbehold med hensyn til mulig verdi
av en eventuell konvensjon. Blant annet vises det til at det virker
lite sannsynlig at nasjoner som særlig legger til rette for hemmelighold
og bruk av juridiske konstruksjoner som hindrer finansiell åpenhet,
vil slutte seg til en konvensjon. Det uttrykkes videre skepsis til
hvorvidt en konvensjon er et egnet virkemiddel for å oppnå større
finansiell åpenhet.
I ILPI-rapporten vises det også til at det i
arbeidet med en eventuell ny konvensjon blant annet bør tas utgangspunkt
i FATFs (Financial Action Task Force) anbefalinger mot hvitvasking
og terrorfinansiering. En av fordelene med FATFs anbefalinger er
imidlertid at de ikke er rettslig bindende på samme måte som en
konvensjon. Det kan gjøre det lettere for den enkelte nasjon å inngå
kompromisser og strekke seg lengre for å påta seg forpliktelser
om finansiell åpenhet, enn hva tilfellet ville vært om disse hadde
vært folkerettslig bindende.
Selv om FATF-anbefalingene ikke er folkerettslig
bindende, eksisterer det også her mekanismer for å legge press på
medlemslandene og assosierte og tilknyttede medlemmer til FATF (til
sammen om lag 180 ulike nasjoner). Landene underlegges gjensidige
evalueringer som måler oppfyllelsen av FATF-anbefalingene. Land
som ikke på en tilfredsstillende måte har implementert anbefalingene
i nasjonal lovgivning, underlegges konkrete planer for oppfølging,
og det publiseres regelmessig lister over land som ikke i tilstrekkelig
grad følger opp FATFs anbefalinger. Erfaring viser at trusselen
om listeføring virker som en sterk motivasjonsfaktor for oppfyllelse.
Samtidig ser vi at de ikke-rettslig bindende FATF-anbefalingene
i en del tilfeller blir omgjort til rettslig bindende forpliktelser,
for eksempel gjennom EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv.
Som et av de første landene i Europa innførte Norge
allerede fra og med regnskapsåret 2014 offentlig LLR for foretak
som driver virksomhet innen utvinningsindustrien og skogsdrift innen ikke-beplantet
skog. Hovedformålet med regelverket har vært å sikre større åpenhet
om de aktuelle foretakenes virksomhet i de enkelte landene hvor
de opererer. Dette skal bidra til demokratisk kontroll med forvaltningen
av inntektene fra de aktuelle landenes naturressurser, samtidig
som rapporteringskravene skal bidra til å synliggjøre uønsket skattetilpasning.
De norske reglene bygger på EUs regelverk etter regnskapsdirektivet,
men går lengre enn EU-reglene ved at det stilles krav til rapportering
om flere forhold enn det som fremgår av EU-direktivet. De utvidede
informasjonskravene skal bidra til å sette foretakenes betalinger
til myndigheter inn i en større sammenheng, for derved å gi mer
relevant informasjon til brukerne. Basert på rapporter fra 2014
og 2015 vil regjeringen igangsette en evaluering av det norske regelverket.
Hensikten med en slik evaluering er blant annet å kunne gi innspill
til EU-kommisjonen om erfaringene med det norske utvidede LLR -rapporteringsregelverket,
i forbindelse med den evalueringen EU skal ha av sitt regelverk.
Nylig tok Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia
og Spania, i brev til G20-finansministrene, initiativ til et prosjekt
for utvikling av en global standard for utveksling av opplysninger
om reelle rettighetshavere, som registrert i nasjonale selskapsregistre
mv. Periodisk og standardisert informasjonsutveksling om reelle
rettighetshavere mellom myndighetene i de enkelte land, vil bidra
til å gjøre etterforsk-ning av økonomisk kriminalitet, hvitvasking,
skatteomgåelse og skatteunndragelse enklere enn hva som er mulig under
dagens ordninger for utveksling av denne typen informasjon. Initiativtakerne
ser for seg at standarden for informasjonsutveksling utarbeides
av OECD og FATF, hvor også Norge deltar. Det er allerede en rekke
land som støtter opp om dette initiativet.
Det pågår for tiden et omfattende arbeid internasjonalt
for å sikre økt finansiell åpenhet. Jeg mener derfor at arbeid med
og engasjement for økt finansiell åpenhet bør skje gjennom eksisterende
internasjonale fora hvor vi allerede deltar, og ikke gjennom et
eget, ressurskrevende arbeid for en mulig konvensjon om finansiell
åpenhet. Erfaringene fra de foraene hvor vi deltar er gode, og det
er her vi etter min vurdering kan få best gjennomslag for velbegrunnede
synspunkter for økt finansiell åpenhet.
Oslo, i utenriks- og forsvarskomiteen, den
1. juni 2016
Anniken Huitfeldt | Astrid Aarhus Byrknes |
leder | ordfører |