Etter utlendingsloven § 32 første ledd kan en
utlending nektes realitetsbehandling av sin asylsøknad dersom utlendingen
har fått asyl eller annen form for beskyttelse i et annet land (bokstav
a), eller dersom utlendingen har reist til riket etter å ha hatt
opphold i en stat eller et område hvor vedkommende ikke var forfulgt
(bokstav d).
Et vedtak om å nekte realitetsbehandling innebærer
også at vedkommende plikter å forlate riket. En plikt til å forlate
riket kan dessuten følge av særskilte bortvisningsvedtak etter utlendingsloven
§ 17.
Etter utlendingsloven § 90 femte ledd bokstav
d kan utlendingsmyndighetene la være å fastsette en utreisefrist
dersom utlendingen har fått avslag etter lovens § 32. Plikten til
å forlate riket får i så fall virkning straks beslutningen er truffet,
og kan om nødvendig gjennomføres av politiet, jf. utlendingsloven
§ 90 sjette ledd.
Departementet mener at en adgang til utvisning ved
misbruk av asylsystemet kan bidra til at færre personer uten reelt
beskyttelsesbehov søker asyl i Norge.
Departementet fastholder forslaget om en ny
utvisningsbestemmelse i § 66 første ledd bokstav f, men foreslår
at det bør gjøres visse endringer sammenlignet med det forslaget
som ble sendt på høring.
I høringsnotatet ble det foreslått en generell hjemmel
for utvisning i de tilfeller hvor utlendingen får avslag på realitetsbehandling
av søknaden etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a eller
d, og hvor det heller ikke blir gitt utreisefrist. Departementet
har etter høringen kommet til at det bare bør gis særskilt hjemmel for
utvisning i de tilfeller hvor en asylsøknad som avslås etter § 32,
også anses som et tilfelle av misbruk av asylsystemet. Et typisk
eksempel vil være at utlendingen helt åpenbart ikke hadde noe behov
for å reise til Norge for å oppnå beskyttelse. Dette kan for eksempel
være tilfellet dersom utlendingen har gyldig oppholdstillatelse
i et trygt tredjeland og har bodd der i lengre tid, eller utlendingen
begrunner behovet for å søke asyl i Norge (og ikke i det trygge
tredjelandet) med forhold som ikke er relevante for beskyttelsesvurderingen.
Videre vil det kunne være tale om et misbrukstilfelle dersom en
utlending gjentatte ganger fremsetter asylsøknader som nektes realitetsbehandlet.
I motsetning til hva som ble foreslått i høringsnotatet,
bør utvisningsadgangen gjelde uavhengig av om det er gitt eller
ikke er gitt utreisefrist i vedtaket etter § 32 første ledd bokstav
a eller d.
Når utvisningsadgangen begrenses til misbrukstilfellene,
mener departementet at mange av innvendingene fra høringsinstansene
er ivaretatt.
Departementet understreker for øvrig at det
vil være et vilkår for utvisning at det ikke vil innebære et uforholdsmessig
tiltak, jf. utlendingsloven § 70 første ledd første punktum.
Departementet understreker for øvrig at den foreslåtte
utvisningshjemmelen er en «kan-bestemmelse», og at det dermed beror
på en skjønnsmessig vurdering om det faktisk skal treffes vedtak
om utvisning dersom vilkårene er oppfylt. Departementet forutsetter
at utlendingsforvaltningens praksis innrettes slik at det ikke treffes
utvisningsvedtak der det ville være til hinder for rask utsendelse
av asylsøkere som er nektet realitetsbehandling av sin asylsøknad
etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a eller d.
Når det gjelder innreiseforbudets varighet,
antar departementet at innreiseforbudet ofte bør begrenses til ett
år i sakene hvor utlendingen utvises i medhold av den nye hjemmelen
i § 66 første ledd bokstav f. Utlendingsforskriften § 14-2 annet
ledd bør derfor endres i senere forskriftsarbeid, slik at den også
omfatter ny bokstav f. I noen saker, for eksempel dersom utlendingen gjentatte
ganger fremsetter asylsøknader som nektes realitetsbehandlet, kan
det imidlertid være aktuelt med innreiseforbud i to eller fem år. Når
hensynet til offentlig orden gjør det nødvendig, eller når hensynet
til grunnleggende nasjonale interesser tilsier det, kan innreiseforbudet også
gis for mer enn fem år, jf. utlendingsforskriften § 14-2 annet ledd
annet punktum.
Komiteen viser til
forslaget om utvisning av personer som er nektet realitetsbehandling
av sin asylsøknad og har misbrukt asylsystemet.
Komiteen mener det er viktig
at misbruk av asylinstituttet blir slått hardt ned på ved ethvert tilfelle.
Dette for at man skal hegne om intensjonen bak instituttet – nemlig
ta imot de som har et reelt behov for beskyttelse. Komiteen mener derfor
at det er nødvendig at departementet fremmer forslag som kan begrense
antallet grunnløse asylsøkere. Komiteen mener at Stortinget
har en forpliktelse til å gi lover som gir forvaltningen og domstolen
mulighet til å slå ned på misbruk av muligheten til å søke asyl. Spesielt
når man ser at mange mennesker på flukt har et stort omsorgsbehov
fra det offentlige. Ressursene bør derfor kun brukes på dem som har
et reelt behov for hjelp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at målet om å unngå
misbruk av asylinstituttet uttrykkes flere steder i ulike avtaler
og forlik inngått mellom de 6 største partiene på Stortinget. I
avtalen på utlendingsfeltet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre er dette prinsippet uttrykt i innledningens
andre avsnitt; «Asylinstituttet er et meget viktig verktøy for å
gi beskyttelse til mennesker som er reelt truet, og må ikke misbrukes
i noen form.»
I asylforliket av november 2015 inngått mellom partiene
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil flertallet vise til
første punkt hvor det i første punktum understrekes at rask retur
av personer som har fått avslag på sin asylsøknad skal prioriteres.
Med dette forslaget om å kunne utvise personer, gis myndighetene
muligheten til å reagere sterkere enn om man bare kan reagere med
bortvisning og retur.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at forslaget er bedret etter
høringsrunden. Innretningen har blitt mer direkte rettet mot bestemmelsens
intensjon. Disse medlemmer viser til at bestemmelsen bare
vil gjelde i tilfeller hvor en asylsøknad nektes realitetsbehandlet,
og i tillegg anses som et tilfelle av misbruk.
Videre vil også disse medlemmer understreke
at dette er en bestemmelse som brukes i de tilfeller hvor forvaltningen
skjønnsmessig og etter en vurdering har kommet fram til at dette
er formålstjenlig. Når man fatter et utvisningsvedtak vil dette
medføre nektet innreise tilbake i riket – som hovedregel et innreiseforbud
med ett års varighet – samt at man kan registrere det i Schengen-samarbeidets
systemer, slik at den som utvises normalt får innreiseforbud også
til resten av Schengen-området.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, merker seg at innreiseforbudet
kan gis for en lengre tidsperiode i de tilfeller hvor hensynet til
offentlig orden eller grunnleggende nasjonal sikkerhet tilsier dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til regjeringens forslag
om utvisning av personer som er nektet realitetsbehandling av sin
asylsøknad og har misbrukt asylsystemet. Dette flertallet mener
det er viktig å hindre misbruk av asylsystemet for å ivareta asylinstituttet
og at utvisning bør kunne brukes i misbrukstilfeller. Det vises
også til at en slik utvisningsadgang bør gjelde uavhengig av om
det er gitt eller ikke er gitt utreisefrist i vedtaket etter nærmere
bestemte regler. Dette flertallet forutsetter at
utvisning på dette grunnlaget bare vil kunne skje dersom asylsøkeren
gjentatte ganger fremsetter søknad om asyl som avslås etter § 32.
Dette flertallet viser til at
regjeringens endringsforslag fremkommer i ny § 66 første ledd bokstav
f. Forslaget innebærer at for at utvisning skal kunne skje, vil
det både være krav om at søknaden er nektet realitetsbehandlet og
at søknaden fremstår som misbruk av asylsystemet. Dette flertallet forutsetter
at det oppstilles et vilkår om at søkeren gjentatte ganger har fremmet
søknad som har blitt nektet realitetsbehandlet.
Dette flertallet ønsker å legge
inn et tilleggsvilkår i regjeringens lovforslag til ny § 66 første ledd
bokstav f og fremmer derfor følgende forslag:
«I utlendingsloven gjøres følgende endring:
§ 66 første ledd bokstav d, e og ny bokstav f skal lyde:
d) når en
administrativ myndighet i et Schengenland har truffet en endelig
avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn
av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers
innreise eller opphold,
e) når utlendingen har overtrådt straffeloven kapittel
18, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner
til at har begått et slikt lovbrudd, eller
f) når utlendingens
søknad om beskyttelse er nektet realitetsbehandlet i medhold av
§ 32 første ledd bokstav a eller d, og søkeren også tidligere har
fått søknad nektet realitetsbehandlet, og søknaden fremstår som
et misbruk av asylsystemet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:
§ 66 første ledd bokstav d, e og ny bokstav f skal lyde:
d) når en
administrativ myndighet i et Schengenland har truffet en endelig
avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn
av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers
innreise eller opphold,
e) når utlendingen har overtrådt straffeloven kapittel
18, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner
til at har begått et slikt lovbrudd, eller
f) når utlendingens
søknad om beskyttelse er nektet realitetsbehandlet i medhold av
§ 32 første ledd bokstav a eller d, og søknaden fremstår som et
misbruk av asylsystemet.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til behandlingen av Prop. 16 L
(2015–2016) der Sosialistisk Venstreparti gikk imot endringen i
§ 32 første ledd bokstav d og viser til debatten i Stortinget om
saken. Uten komitébehandling eller høring vedtok flertallet å stryke
kravet om at det måtte være mulig, for den som ble nektet asylbehandling
i Norge, å få behandlet asylsøknad i landet vedkommende ble returnert
til. Da fjernes i realiteten retten til å søke asyl. Dette
medlem mener denne innstrammingen må reverseres, men vil
støtte endringen som gjør det mulig å nekte realitetsbehandling
av misbruk av asylsystemet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til avtale om asylforliket hvor
det var enighet om å prioritere arbeidet med rask retur av personer
som har fått avslag på sin asylsøknad. I tillegg til redusert klagefrist
for åpenbart grunnløse asylsøkere skulle samarbeidet med IOM styrkes
for å sikre økonomiske incentiver til rask retur av grunnløse asylsøkere. Flertallet viser
til at returarbeid er krevende, og at frivillig retur ofte er eneste
mulighet til å gjennomføre retur. Realitetsorientering er derfor en
viktig del av returarbeidet, ogflertallet foreslår
på denne bakgrunn:
«Stortinget ber regjeringen styrke ordninger
med assistert retur gjennom IOM.»
«Stortinget ber regjeringen styrke arbeidet
med realitetsorientering av personer som har fått avslag, herunder
oppfølging av Realitetsorienteringsprosjektet i UDI.»
Flertallet viser til avtale om
asylforliket hvor det var enighet om å styrke saksbehandlingskapasiteten
i UDI. Rask saksbehandling er viktig for å få til rask retur av
personer med avslag og rask integrering av personer som får opphold.
Flertalletfremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke UDIs saksbehandlingskapasitet
for å sikre en mer effektiv saksbehandling.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere hurtigspor for
saksbehandling i klare innvilgelsessaker for å frigjøre saksbehandlingskapasitet.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til asylforliket som ble vedtatt som en del av finansinnstillingen
for 2016.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstreparti var for alle innstramningsforslagene som gjaldt dem
som ikke har krav på beskyttelse, og kun mot ni av punktene fordi
det var integrerings- og familiefiendtlige innstramminger som kun
rammer de som har krav på beskyttelse. Å avskrekke mennesker som
fyller kravene for politisk asyl fra å søke i Norge med innstramminger
som umuliggjør alminnelig familieliv og vanskeliggjør integrering
og deltakelse, er ikke etisk forsvarlig og vil gjøre mottak av flyktninger
til en kortsiktig utgift, framfor en langsiktig integrering av nye
medlemmer i samfunnet.
Dette medlem var også mot punktet
om å åpne for og reforhandle Flyktningkonvensjonen i en tid der
det kun ville føre til svekking av konvensjonens forpliktelser.
Dette medlem påpeker at innstrammingene regjeringen
foreslår rammer kvinner mer enn menn. Mange kvinner får dekket sitt
fluktbehov gjennom familiegjenforening. I 2015 var kun 23 pst. av
flyktningene kvinner. Det skyldes ikke at kvinner har et mindre
fluktbehov enn menn. Dette medlem vil understreke
at enslige kvinner i særlig grad blir utsatt for vold, overgrep,
utnyttelse og seksuell trakassering, og det gjør at fluktrutene
ikke er et reelt alternativ for dem.