6.1 Sammendrag

6.1.1 Gjeldende rett

Etter utlendingsloven § 32 første ledd kan en utlending nektes realitetsbehandling av sin asylsøknad dersom utlendingen har fått asyl eller annen form for beskyttelse i et annet land (bokstav a), eller dersom utlendingen har reist til riket etter å ha hatt opphold i en stat eller et område hvor vedkommende ikke var forfulgt (bokstav d).

Et vedtak om å nekte realitetsbehandling innebærer også at vedkommende plikter å forlate riket. En plikt til å forlate riket kan dessuten følge av særskilte bortvisningsvedtak etter utlendingsloven § 17.

Etter utlendingsloven § 90 femte ledd bokstav d kan utlendingsmyndighetene la være å fastsette en utreisefrist dersom utlendingen har fått avslag etter lovens § 32. Plikten til å forlate riket får i så fall virkning straks beslutningen er truffet, og kan om nødvendig gjennomføres av politiet, jf. utlendingsloven § 90 sjette ledd.

6.1.2 Departementets vurdering

Departementet mener at en adgang til utvisning ved misbruk av asylsystemet kan bidra til at færre personer uten reelt beskyttelsesbehov søker asyl i Norge.

Departementet fastholder forslaget om en ny utvisningsbestemmelse i § 66 første ledd bokstav f, men foreslår at det bør gjøres visse endringer sammenlignet med det forslaget som ble sendt på høring.

I høringsnotatet ble det foreslått en generell hjemmel for utvisning i de tilfeller hvor utlendingen får avslag på realitetsbehandling av søknaden etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a eller d, og hvor det heller ikke blir gitt utreisefrist. Departementet har etter høringen kommet til at det bare bør gis særskilt hjemmel for utvisning i de tilfeller hvor en asylsøknad som avslås etter § 32, også anses som et tilfelle av misbruk av asylsystemet. Et typisk eksempel vil være at utlendingen helt åpenbart ikke hadde noe behov for å reise til Norge for å oppnå beskyttelse. Dette kan for eksempel være tilfellet dersom utlendingen har gyldig oppholdstillatelse i et trygt tredjeland og har bodd der i lengre tid, eller utlendingen begrunner behovet for å søke asyl i Norge (og ikke i det trygge tredjelandet) med forhold som ikke er relevante for beskyttelsesvurderingen. Videre vil det kunne være tale om et misbrukstilfelle dersom en utlending gjentatte ganger fremsetter asylsøknader som nektes realitetsbehandlet.

I motsetning til hva som ble foreslått i høringsnotatet, bør utvisningsadgangen gjelde uavhengig av om det er gitt eller ikke er gitt utreisefrist i vedtaket etter § 32 første ledd bokstav a eller d.

Når utvisningsadgangen begrenses til misbrukstilfellene, mener departementet at mange av innvendingene fra høringsinstansene er ivaretatt.

Departementet understreker for øvrig at det vil være et vilkår for utvisning at det ikke vil innebære et uforholdsmessig tiltak, jf. utlendingsloven § 70 første ledd første punktum.

Departementet understreker for øvrig at den foreslåtte utvisningshjemmelen er en «kan-bestemmelse», og at det dermed beror på en skjønnsmessig vurdering om det faktisk skal treffes vedtak om utvisning dersom vilkårene er oppfylt. Departementet forutsetter at utlendingsforvaltningens praksis innrettes slik at det ikke treffes utvisningsvedtak der det ville være til hinder for rask utsendelse av asylsøkere som er nektet realitetsbehandling av sin asylsøknad etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a eller d.

Når det gjelder innreiseforbudets varighet, antar departementet at innreiseforbudet ofte bør begrenses til ett år i sakene hvor utlendingen utvises i medhold av den nye hjemmelen i § 66 første ledd bokstav f. Utlendingsforskriften § 14-2 annet ledd bør derfor endres i senere forskriftsarbeid, slik at den også omfatter ny bokstav f. I noen saker, for eksempel dersom utlendingen gjentatte ganger fremsetter asylsøknader som nektes realitetsbehandlet, kan det imidlertid være aktuelt med innreiseforbud i to eller fem år. Når hensynet til offentlig orden gjør det nødvendig, eller når hensynet til grunnleggende nasjonale interesser tilsier det, kan innreiseforbudet også gis for mer enn fem år, jf. utlendingsforskriften § 14-2 annet ledd annet punktum.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til forslaget om utvisning av personer som er nektet realitetsbehandling av sin asylsøknad og har misbrukt asylsystemet.

Komiteen mener det er viktig at misbruk av asylinstituttet blir slått hardt ned på ved ethvert tilfelle. Dette for at man skal hegne om intensjonen bak instituttet – nemlig ta imot de som har et reelt behov for beskyttelse. Komiteen mener derfor at det er nødvendig at departementet fremmer forslag som kan begrense antallet grunnløse asylsøkere. Komiteen mener at Stortinget har en forpliktelse til å gi lover som gir forvaltningen og domstolen mulighet til å slå ned på misbruk av muligheten til å søke asyl. Spesielt når man ser at mange mennesker på flukt har et stort omsorgsbehov fra det offentlige. Ressursene bør derfor kun brukes på dem som har et reelt behov for hjelp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at målet om å unngå misbruk av asylinstituttet uttrykkes flere steder i ulike avtaler og forlik inngått mellom de 6 største partiene på Stortinget. I avtalen på utlendingsfeltet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er dette prinsippet uttrykt i innledningens andre avsnitt; «Asylinstituttet er et meget viktig verktøy for å gi beskyttelse til mennesker som er reelt truet, og må ikke misbrukes i noen form.»

I asylforliket av november 2015 inngått mellom partiene Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil flertallet vise til første punkt hvor det i første punktum understrekes at rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad skal prioriteres. Med dette forslaget om å kunne utvise personer, gis myndighetene muligheten til å reagere sterkere enn om man bare kan reagere med bortvisning og retur.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at forslaget er bedret etter høringsrunden. Innretningen har blitt mer direkte rettet mot bestemmelsens intensjon. Disse medlemmer viser til at bestemmelsen bare vil gjelde i tilfeller hvor en asylsøknad nektes realitetsbehandlet, og i tillegg anses som et tilfelle av misbruk.

Videre vil også disse medlemmer understreke at dette er en bestemmelse som brukes i de tilfeller hvor forvaltningen skjønnsmessig og etter en vurdering har kommet fram til at dette er formålstjenlig. Når man fatter et utvisningsvedtak vil dette medføre nektet innreise tilbake i riket – som hovedregel et innreiseforbud med ett års varighet – samt at man kan registrere det i Schengen-samarbeidets systemer, slik at den som utvises normalt får innreiseforbud også til resten av Schengen-området.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg at innreiseforbudet kan gis for en lengre tidsperiode i de tilfeller hvor hensynet til offentlig orden eller grunnleggende nasjonal sikkerhet tilsier dette.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til regjeringens forslag om utvisning av personer som er nektet realitetsbehandling av sin asylsøknad og har misbrukt asylsystemet. Dette flertallet mener det er viktig å hindre misbruk av asylsystemet for å ivareta asylinstituttet og at utvisning bør kunne brukes i misbrukstilfeller. Det vises også til at en slik utvisningsadgang bør gjelde uavhengig av om det er gitt eller ikke er gitt utreisefrist i vedtaket etter nærmere bestemte regler. Dette flertallet forutsetter at utvisning på dette grunnlaget bare vil kunne skje dersom asylsøkeren gjentatte ganger fremsetter søknad om asyl som avslås etter § 32.

Dette flertallet viser til at regjeringens endringsforslag fremkommer i ny § 66 første ledd bokstav f. Forslaget innebærer at for at utvisning skal kunne skje, vil det både være krav om at søknaden er nektet realitetsbehandlet og at søknaden fremstår som misbruk av asylsystemet. Dette flertallet forutsetter at det oppstilles et vilkår om at søkeren gjentatte ganger har fremmet søknad som har blitt nektet realitetsbehandlet.

Dette flertallet ønsker å legge inn et tilleggsvilkår i regjeringens lovforslag til ny § 66 første ledd bokstav f og fremmer derfor følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endring:

§ 66 første ledd bokstav d, e og ny bokstav f skal lyde:

• d) når en administrativ myndighet i et Schengenland har truffet en endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise eller opphold,

• e) når utlendingen har overtrådt straffeloven kapittel 18, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått et slikt lovbrudd, eller

• f) når utlendingens søknad om beskyttelse er nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 første ledd bokstav a eller d, og søkeren også tidligere har fått søknad nektet realitetsbehandlet, og søknaden fremstår som et misbruk av asylsystemet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endringer:

§ 66 første ledd bokstav d, e og ny bokstav f skal lyde:

• d) når en administrativ myndighet i et Schengenland har truffet en endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise eller opphold,

• e) når utlendingen har overtrådt straffeloven kapittel 18, eller har gitt trygt tilholdssted til noen som utlendingen kjenner til at har begått et slikt lovbrudd, eller

• f) når utlendingens søknad om beskyttelse er nektet realitetsbehandlet i medhold av § 32 første ledd bokstav a eller d, og søknaden fremstår som et misbruk av asylsystemet.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til behandlingen av Prop. 16 L (2015–2016) der Sosialistisk Venstreparti gikk imot endringen i § 32 første ledd bokstav d og viser til debatten i Stortinget om saken. Uten komitébehandling eller høring vedtok flertallet å stryke kravet om at det måtte være mulig, for den som ble nektet asylbehandling i Norge, å få behandlet asylsøknad i landet vedkommende ble returnert til. Da fjernes i realiteten retten til å søke asyl. Dette medlem mener denne innstrammingen må reverseres, men vil støtte endringen som gjør det mulig å nekte realitetsbehandling av misbruk av asylsystemet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til avtale om asylforliket hvor det var enighet om å prioritere arbeidet med rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad. I tillegg til redusert klagefrist for åpenbart grunnløse asylsøkere skulle samarbeidet med IOM styrkes for å sikre økonomiske incentiver til rask retur av grunnløse asylsøkere. Flertallet viser til at returarbeid er krevende, og at frivillig retur ofte er eneste mulighet til å gjennomføre retur. Realitetsorientering er derfor en viktig del av returarbeidet, ogflertallet foreslår på denne bakgrunn:

«Stortinget ber regjeringen styrke ordninger med assistert retur gjennom IOM.»

«Stortinget ber regjeringen styrke arbeidet med realitetsorientering av personer som har fått avslag, herunder oppfølging av Realitetsorienteringsprosjektet i UDI.»

Flertallet viser til avtale om asylforliket hvor det var enighet om å styrke saksbehandlingskapasiteten i UDI. Rask saksbehandling er viktig for å få til rask retur av personer med avslag og rask integrering av personer som får opphold.

Flertalletfremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke UDIs saksbehandlingskapasitet for å sikre en mer effektiv saksbehandling.»

«Stortinget ber regjeringen vurdere hurtigspor for saksbehandling i klare innvilgelsessaker for å frigjøre saksbehandlingskapasitet.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til asylforliket som ble vedtatt som en del av finansinnstillingen for 2016.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti var for alle innstramningsforslagene som gjaldt dem som ikke har krav på beskyttelse, og kun mot ni av punktene fordi det var integrerings- og familiefiendtlige innstramminger som kun rammer de som har krav på beskyttelse. Å avskrekke mennesker som fyller kravene for politisk asyl fra å søke i Norge med innstramminger som umuliggjør alminnelig familieliv og vanskeliggjør integrering og deltakelse, er ikke etisk forsvarlig og vil gjøre mottak av flyktninger til en kortsiktig utgift, framfor en langsiktig integrering av nye medlemmer i samfunnet.

Dette medlem var også mot punktet om å åpne for og reforhandle Flyktningkonvensjonen i en tid der det kun ville føre til svekking av konvensjonens forpliktelser.

Dette medlem påpeker at innstrammingene regjeringen foreslår rammer kvinner mer enn menn. Mange kvinner får dekket sitt fluktbehov gjennom familiegjenforening. I 2015 var kun 23 pst. av flyktningene kvinner. Det skyldes ikke at kvinner har et mindre fluktbehov enn menn. Dette medlem vil understreke at enslige kvinner i særlig grad blir utsatt for vold, overgrep, utnyttelse og seksuell trakassering, og det gjør at fluktrutene ikke er et reelt alternativ for dem.