Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lise Wiik,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich
og Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og
Ulf Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og
fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til Prop. 107 L (2015–2016)
som omhandler endringer i politiloven (midlertidig bevæpning) der
Justis- og beredskapsdepartementet foreslår en tydeligere forankring
av bestemmelsen om midlertidig bevæpning i våpeninstruks av 2. juli 2015
for politiet. Komiteen konstaterer
at forankringen går ut på å endre lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet
(politiloven) § 29 slik at bestemmelsen i politiets våpeninstruks
vil fremgå i lovs form.
Komiteen viser til at forslaget
er fremmet på bakgrunn av Stortingets anmodningsvedtak nr. 524, 5. mai
2015, som lyder:
«Stortinget ber regjeringen vurdere
hvordan Stortinget i større grad kan involveres når politiet bevæpnes
over lengre tid, og komme tilbake på egnet måte.»
Komiteen viser til at en tydeligere
forankring i lovs form vil gjøre at Stortinget kan ta bedre stilling til
rammene for en slik ordning.
Komiteen viser til at politiloven
§ 29 slik den står i dag gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere
regler om politiets våpenbruk. Disse reglene er inntatt i politiets
våpeninstruks som fastsetter nærmere vilkår for bruk av våpen. Bestemmelsen
i dagens våpeninstruks § 3-2 tredje ledd har følgende ordlyd:
«Politidirektoratet kan etter samtykke
fra departementet beslutte bevæpning i den daglige tjenesten for
en periode på inntil tre måneder, når det ut fra risiko- og sårbarhetsanalyser
vurdert opp mot politiets oppgaveløsning anses nødvendig for å sette
politiet i stand til å kunne avverge eller stanse handlinger som
vil være særlig farlig for liv og helse eller viktige samfunnsfunksjoner.
Departementet kan samtykke til å forlenge bevæpningsadgangen med
inntil åtte uker av gangen på de vilkår som er fastsatt i første punktum.»
Komiteen viser til at bestemmelsen
tar høyde for behovet for bevæpning på grunn av et mer langvarig
og alvorlig trusselbilde. Komiteen viser
til at regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utrede fremtidige
bevæpningsmodeller for norsk politi. Utvalget skal også se på erfaringene
med midlertidig bevæpning og praktiseringen av ordningen med fremskutt
lagring av våpen i bil.
Komiteen viser videre til at
forslaget om å innlemme ovennevnte bestemmelse i lovs form, setter rammer
for hvilke situasjoner som kan begrunne midlertidig bevæpning. Komiteen konstaterer
at endringen ikke vil endre gjeldende prinsipp om at norsk politi
som hovedregel skal være ubevæpnet. Komiteen konstaterer at bestemmelsen
kun gir hjemmel til bevæpning når dette anses nødvendig for å håndtere
en alvorlig trusselsituasjon, og at det derved stilles strenge krav
til formålet med bevæpningen.
Komiteen registrerer at departementet
ikke ønsker at forslaget skal innebære noen materielle endringer,
men at det dreier seg om at ny § 29 i politiloven skal gjenspeile
vilkårene i dagens våpeninstruks § 3-2 tredje ledd. Komiteen registrerer
videre at formuleringen «begrenset tidsrom» i ny § 29 innebærer
at det settes en lovmessig skranke mot at regjeringen beslutter
permanent bevæpning. Komiteen viser
til at dersom det i fremtiden er ønskelig med permanent bevæpning
av norsk politi, må dette vedtas av Stortinget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet har merket seg at Justis-
og beredskapsdepartementet ønsker en tydeligere forankring av bestemmelsen
om midlertidig bevæpning i våpeninstruksen for politiet i lov 4. august 1995
nr. 53 om politiet (politiloven) § 29. Disse medlemmer har merket seg
at statsråden forsøker å flytte ansvaret fra pålegget om å holde
Stortinget orientert, til at Stortinget selv skal innhente nødvendig
informasjon. Disse
medlemmer er opptatte av å holde fast ved det overordnede
prinsipielle ansvarsforholdet mellom Stortinget og regjeringen,
ved at Stortinget kan utøve kontroll med departementets og politiets
fullmakter, slik at Stortinget kan vurdere om disse utøves på en
forsvarlig måte. Disse medlemmer finner
det ikke bare naturlig, men nødvendig at departementet holder Stortinget
orientert når en innfører midlertidig bevæpning og underveis ved
en midlertidig bevæpning.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
vil bemerke at det i proposisjonen ikke kan synes å foreligge en
endring i ansvaret om at departementet holder Stortinget orientert
når det treffes beslutning om midlertidig bevæpning, slik komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet hevder. På side 10
i proposisjonen står det som følger:
«Det er imidlertid viktig at Stortinget
kan utøve kontroll med departementets og politiets fullmakter slik
at Stortinget kan vurdere om disse utøves på en forsvarlig måte.
Departementet ser det derfor som naturlig at Stortinget holdes orientert
når departementet treffer beslutning om midlertidig bevæpning. Stortinget
orienteres på den måten Stortinget finner hensiktsmessig. Orientering
kan for eksempel gis av ansvarlig statsråd til Stortinget i plenum
eller til Den utvidete utenriks- og forsvarskomitè (DUUFK).»
Flertallet legger dermed til
grunn at det fortsatt er departementets plikt å informere Stortinget
når det treffes beslutning om midlertidig bevæpning.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til stortingsvedtak
av 5. mai 2015:
«Stortinget ber regjeringen vurdere
hvordan Stortinget i større grad kan involveres når politiet bevæpnes
over lengre tid, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»
Disse medlemmer forventer at
regjeringen følger opp dette vedtaket, og involverer Stortinget
på en slik måte at intensjonene bak forslaget blir ivaretatt. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til følgende merknader:
«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser […] til at hvilke virkemidler
politiet skal ha adgang til å bruke mot våre innbyggere, ikke bare
er et politifaglig spørsmål. Det er også et verdispørsmål, og skal behandles
deretter. Det innebærer at demokratiet avgjør hvordan demokratiet
skal beskyttes, ikke regjering eller direktorat, eller det enkelte
politidistrikt. Dette flertallet viser til at dette henger tett sammen
med politiets samfunnsoppdrag: De representerer oss, de beskytter
oss og de sentrale prinsippene for hvordan de skal gjøre dette,
avgjøres av oss […].
Komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet […] minner om at
det gjentatte ganger er sagt at ordningen med midlertidig generell
bevæpning ikke skal brukes til å snikinnføre generell bevæpning
i sin alminnelighet.»