Generelle merknader

Komiteen slutter seg til regjeringens vurdering av behovet for en ny sikkerhetslov. Komiteen viser til at samfunnets og innbyggernes sikkerhet er en fundamental oppgave for staten.

Komiteen slutter seg til vurderingen av at samfunnet og virkelighetsbildet innenfor sikkerhetsområdet har gjennomgått store endringer siden 2001. Risiko- og trusselbildet er mer sammensatt enn tidligere, med store teknologiske, demografiske og sikkerhetsmessige endringer. Komiteen viser til at en ny sikkerhetslov skal møte denne virkeligheten og samtidig ta høyde for en stadig mer dynamisk utvikling.

Komiteen vil understreke at tiltak i loven skal praktiseres i samsvar med grunnleggende rettsprinsipper og verdier i et demokratisk samfunn. Særlig viktig er kravet om å ivareta personverninteresser i en stadig mer digitalisert verden.

Kapittel 1. Formål og virkeområde

Komiteen viser til at loven skal gjelde for Stortinget og Stortingets organer så langt Stortinget bestemmer det. Komiteen mener det er viktig at Stortinget har en prinsipiell drøftelse av hvilke regler som skal gjelde for Stortinget på sikkerhetsområdet, og komiteen foreslår derfor at Stortingets presidentskap fremmer en egen sak for Stortinget.

Komiteen vil i denne forbindelse vise til at sikkerhetsloven er en rammelov som forutsetter at det blir utarbeidet nærmere forskrifter for å få på plass et regelverk som skal gjøre det mulig å praktisere loven og dens intensjoner på en god måte, jf. omtale i proposisjonens kapittel 16 om ikrafttredelse. I tillegg til å beslutte om deler av selve loven skal gjelde, vil det også være nødvendig å ta stilling til hvorvidt bestemmelser gitt i medhold av loven skal gjelde for Stortinget. I denne forbindelse vil det også være nødvendig å vurdere om det er behov for særlige unntak eller tilpasninger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at loven legger opp til at det primære ansvaret for forebyggende sikkerhet i de ulike samfunnssektorene blir lagt til det enkelte fagdepartement. Begrunnelsen er at det er det enkelte departement som kjenner sin sektor best.

Disse medlemmer viser til at utvalget i NOU 2016:19, Samhandling for sikkerhet-beskyttelse av grunnleggende samfunnsfunksjoner i en omskiftelig tid, foreslo å lovfeste en systematikk for hvordan de ulike departementene skal identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner innenfor sine egne myndighetsområder. Det samme gjelder for de virksomheter som har en kritisk rolle i understøttelse av slike funksjoner. Disse medlemmer støtter dette.

Disse medlemmer forutsetter at de ulike departementene følger opp loven og merknader og legger fram for Stortinget resultatet av sitt arbeid med å identifisere grunnleggende nasjonale funksjoner.

Disse medlemmer legger til grunn at de ulike fagdepartementene definerer grunnleggende IKT-infrastruktur i store sektorer som eksempelvis helse, Nav, politi, kraftforsyning og ekom som kritisk infrastruktur som da faller inn under sikkerhetsloven. Disse medlemmer merker seg at det etter § 1-3 i første omgang er opp til det enkelte departement å fatte vedtak om hvilke typer virksomheter loven helt eller delvis skal gjelde for. Dersom departementet ikke fatter vedtak i samsvar med sikkerhetsmyndighetens anbefaling, kan sikkerhetsmyndigheten bringe saken inn for endelig avgjørelse hos det departementet som har overordnet ansvar for forebyggende sikkerhetsarbeid. Disse medlemmer mener at lovens ambisjon må være at IKT-systemer i helse, Nav, politi, kraftforsyning og ekom defineres som kritisk infrastruktur når loven skal konkretiseres i bl.a. forskriftsarbeid og strategier.

Disse medlemmer mener at informasjon knyttet til nasjonale sikkerhetsinteresser må pålegges å bli driftet og lagret i Norge. Disse medlemmer vil understreke at outsourcing av utvikling og drift av kritiske nasjonale IKT-tjenester og system ikke må aksepteres, og at det må innføres klare nasjonale krav til vurdering av sikkerhet og sårbarhet.

Disse medlemmer viser til IKT-skandalen i Helse Sør-Øst som angår IKT-drift i Sykehuspartner. Konsekvensen av denne avtalen var at uvedkommende kunne få tilgang til pasientdata om 2,8 millioner nordmenn. Derved kunne sensitiv personinformasjon komme på avveie, og dessuten kunne uvedkommende kartlegge en infrastruktur som kunne brukes til sabotasje som kunne lamme Norge. Denne saken viser at lovverk og departementets praksis i dag ikke er betryggende.

Disse medlemmer vil understreke behovet for at Nasjonal sikkerhetsmyndighet får tilstrekkelig med ressurser, kompetanse og myndighet til å følge opp sitt lovpålagte ansvar.

Komiteen viser til at det i § 1-4 andre ledd fastslås at bestemmelsene som er gitt i og i medhold av kapittel 8, ikke gjelder for regjeringens medlemmer og dommere i Høyesterett. Komiteen legger til grunn at disse reglene om personellsikkerhet heller ikke gjøres gjeldende for stortingsrepresentanter. For å ivareta vervet som stortingsrepresentant er det avgjørende at representantene har tilgang til informasjon. Gjennom valget til verv som stortingsrepresentant i tråd med Grunnlovens bestemmelser anses representantene klarert og autorisert til å motta informasjon og ha tilgang til objekter der slike krav stilles. Komiteen foreslår derfor å ta inn en eksplisitt bestemmelse om dette i loven § 1-4, annet ledd. Komiteen vil i denne sammenheng peke på at organer for Stortinget sammensatt av andre enn Stortingets representanter må underlegges de samme krav til sikkerhetsklarering og autorisasjon som den loven for øvrig gjelder for.

Når det gjelder organer for Stortinget, er forholdet til gjeldende sikkerhetslov i dag regulert gjennom lover og instrukser for den enkelte institusjon. Komiteen foreslår at Stortingets presidentskap bes om å fremme forslag til lov- og instruksendringer for organer for Stortinget som følge av ny sikkerhetslov og bestemmelser som vedtas i medhold av denne.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Stortingets presidentskap om å legge frem en sak for Stortinget om i hvilken grad sikkerhetsloven og bestemmelser gitt i medhold av sikkerhetsloven skal gjelde for Stortinget. Det forutsettes at bestemmelser gitt i og i medhold av kapittel 8 om personellsikkerhet ikke skal gjelde for stortingsrepresentanter.»

«Stortinget ber Stortingets presidentskap om å legge frem en sak for Stortinget med forslag til endringer i lover og instrukser for organer for Stortinget som følge av vedtakelsen av ny sikkerhetslov og bestemmelser som vedtas i medhold av denne.»

Ǥ 1-4, 2. ledd, skal lyde:

Bestemmelsene som er gitt i og i medhold av kapittel 8, gjelder ikke for stortingsrepresentanter, regjeringens medlemmer og dommere i Høyesterett.»

Komiteen viser til at flere instanser tok opp behovet for at loven også omfatter kritisk og avansert teknologi som har betydning for, eller som i feil hender kan svekke, grunnleggende nasjonale funksjoner. Komiteen støtter dette synet. Komiteen understreker derfor at lovens virkeområde omfatter virksomheter som forvalter teknologi av avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner.

Informasjon om slik teknologi vil være skjermingsverdig informasjon etter loven kapittel 5. Det vises i denne forbindelse til at begrepet informasjon skal forstås vidt, jf. de særlige merknader til § 5-1 i proposisjonen.

Komiteen viser til at i de tilfeller hvor teknologien inngår som komponenter i informasjonssystemer, infrastruktur og objekter, vil denne også omfattes av § 1-3 første ledd bokstav b.

I tillegg vil virksomheter som forvalter slik teknologi, uten at den inngår som komponent i ovennevnte, kunne sies å drive «aktivitet av avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner», jf. § 1-3 første ledd bokstav c.

Samlet sett mener derfor komiteen at lovens virkeområde, slik regjeringens forslag er utformet, ikke er til hinder for at de enkelte departementene kan utpeke virksomheter som forvalter teknologi av avgjørende betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner.

Kapittel 10. Eierskapskontroll

Komiteen viser til at bestemmelsen om eierskapskontroll er ny. Komiteen viser til at det foreligger meldeplikt ved erverv av eller rett til å erverve en tredel av aksjene, andelene eller stemmene i virksomheten. Komiteen vil fremheve at det av § 10-1 c følger at det er flere måter av betydelig kontroll over selskapet. Komiteen viser til at det i lov om verdipapirhandel § 2-4 nr. 5 heter:

«Med betydelig eierandel menes direkte eller indirekte eierandel som representerer minst 10 prosent av aksjekapitalen eller stemmene, eller som på annen måte gjør det mulig å utøve betydelig innflytelse over forvaltningen av selskapet. Like med vedkommende aksjeeiers egne aksjer regnes i denne sammenheng aksjer som eies av aksjeeierens nærstående i henhold til § 2-5.»

Av samme lov § 4-3 følger det meldeplikt hvis en aksjeeiers eller annen persons andel av aksjer og/eller rettigheter til aksjer når opp til, overstiger eller faller under 5 prosent, 10 prosent, 15 prosent, 20 prosent, 25 prosent, 1/3, 50 prosent, 2/3 og 90 prosent av aksjekapitalen eller en tilsvarende andel av stemmene som følge av erverv, avhendelse eller annen omstendighet.

Etter komiteens oppfatning vil det bero på en vurdering i hvert enkelt tilfelle hva som utgjør betydelig innflytelse over forvaltningen av en virksomhet, hvor eierandelen sammen med andre forhold må vurderes. Komiteen ber regjeringen vurdere i forskrift hva som er hensiktsmessige krav om meldeplikt for virksomheter som er omfattet av loven § 1-3, og fastsette bestemmelser om dette i forskrifts form.

Komiteen viser til at det etter § 10-1 foreligger en meldeplikt om ønsket om å erverve en kvalifisert eierandel. Komiteen vil understreke at ervervet ikke kan gjennomføres før meldingen er behandlet og avgjort etter reglene i kapittel 10.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at terskelen for meldeplikt må inntreffe tidligere, og at lovens virkeområde må omfatte strategisk teknologi.

Komiteen har ingen ytterligere merknader og støtter regjeringens forslag.