Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arild Grande, Eigil Knutsen, Anne Helene Sandum og Hadia Tajik, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Hanne Dyveke Søttar og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Venstre, Terje Breivik, viser til Representantforslag 132 S (2017–2018) om aktivitetsrett og aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, samt statsrådens svarbrev til komiteen av 20. mars 2018.

Komiteen viser videre til at forslaget omhandler hvilke plikter og rettigheter man skal ha til aktivitet som sosialhjelpsmottaker. Komiteen viser til at sosialhjelp er en ytelse man kan få for å dekke utgifter til for eksempel mat, husleie eller strøm dersom man er i en situasjon uten annen inntekt. Dette er en ordning som gir trygghet til mange som er i en vanskelig situasjon, og det er en fundamental del av velferdsstaten vår.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at forslaget tar opp spørsmål på områder hvor regjeringen allerede har igangsatt eller varslet nye tiltak, og i det store og hele følger opp intensjonen bak vedtaket om aktivitetsplikten som ble foreslått av regjeringen og vedtatt av et stortingsflertall med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti allerede høsten 2016. Denne endringen medførte at kommunen fikk en plikt til å stille vilkår om deltakelse i aktivitet ved tildeling av stønad til livsopphold, med mindre det i det enkelte tilfellet forelå tungtveiende grunner mot det.

Flertallet viser til at det norske velferdssamfunnet er tuftet på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett. Alle skal selv bidra med det de kan for å komme seg i arbeid og aktivitet, men alle må samtidig gis muligheter til aktivitet og hjelp som kan bedre den enkeltes mulighet til å komme i arbeid og mestre hverdagen. Til tross for at sosialtjenesteloven også tidligere åpnet for å stille vilkår til personer som mottar økonomisk sosialhjelp, viste en studie fra Proba samfunnsanalyse i 2013 at det var store variasjoner mellom kommunene når det gjelder bruk av vilkår og oppfølging av disse.

Flertallet mener at det å stille krav til mennesker handler om å ta dem på alvor og behandle dem med respekt. Uten krav og forventninger står mange i fare for å passiviseres, noe som gjør det enda vanskeligere å komme seg ut i arbeid eller utdanning. Formålet med en lovfestet aktivitetsplikt var å styrke den enkeltes muligheter for å komme i eller tilbake til arbeid og bli selvforsørget. Dette innebærer like mye en plikt for kommunen som for den enkelte. Kommunen må kunne tilby både lavterskel aktivitetstiltak og mer arbeidsrettede aktiviteter etter behovet til den enkelte. Derfor foreslo regjeringen høsten 2016 at det i første omgang skulle innføres en aktivitetsplikt for mottakere av økonomisk stønad under 30 år, og vedtaket trådte i kraft 1. januar 2017.

Flertallet mener det er gledelig at det til tross for tidligere motstand mot aktivitetsrett og aktivitetsplikt nå fremmes forslag om å vurdere å utvide denne retten for alle mottakere. Aktivitetsplikten skal evalueres, og Institutt for samfunnsforskning (ISF) er nylig tildelt oppdraget. Det er naturlig at kunnskapen om aktivitetsplikten bidrar til økt overgang til arbeid og utdanning, hvilke aktiviteter som er mest effektive, og om aktivitetsplikten medfører utilsiktede konsekvenser ligger til grunn for videre oppfølging og utvidelse.

Flertallet viser til at Arbeids- og velferdsdirektoratet sammen med fylkesmennene de siste årene har gjennomført en rekke tiltak for å gjøre kvalifiseringsprogrammet tilgjengelig for alle i målgruppen og tilrettelegge for god kvalitet i både programmene som tilbys, og oppfølgingen. Når det gjelder Jobbsjansen, ble denne endret fra 2017 for at flere grupper skal få styrkede kvalifikasjoner for å delta i arbeidslivet, bedre ferdigheter i norsk og bedre innsikt i norsk samfunnsliv. Sammen med endringen ble ordningen styrket gjennom økte bevilgninger. Når det gjelder individuell jobbstøtte, ble innsatsen utvidet i 2018 for å hjelpe flere personer med psykiske helseproblemer å komme raskt ut i arbeid med bistand fra en jobbspesialist fra Arbeids- og velferdsetaten. For å sikre god kvalitet i tjenestene har Arbeids- og velferdsdirektoratet opprettet fire regionale ressurssentre for innsatsen med individuell jobbstøtte. Videre har etaten etablert metodeveiledere og regelmessige kvalitetsevalueringer som skal legge til rette for at tjenestene utvikles i tråd med kunnskapsbasert metode for oppfølging. Til slutt vises det til at individuell plan er regulert som en rettighet i flere lovverk, herunder i sosialtjenesteloven § 28, som definerer en rett til å få utarbeidet en individuell plan for den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Det gjøres allerede en jobb for å bygge ned barrierer og synliggjøre at individuell plan er en del av et helhetlig tjenestetilbud, men retten til dette må gjerne understrekes.

Flertallet viser til at å sikre handlefriheten til ansatte i Nav er nedfelt i Jeløya-erklæringen, der det heter at regjeringen vil sørge for mindre sentral detaljstyring og gi Nav større ansvar for å sikre brukerne riktig tiltak til riktig tid. I Meld. St. 33 (2015–2016) NAV i en ny tid – for arbeid og aktivitet ble det presentert tre hovedlinjer for videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltningen, der én var å gi Nav-kontorene økt myndighet og handlefrihet, og en annen var å sikre utvikling av mer brukerrettede tjenester som er effektive, målrettede og bidrar til gode opplevelser for brukerne av Nav-kontoret. Den tredje var å styrke og videreutvikle de arbeidsrettede tjenestene både for arbeidsgivere og arbeidssøkere.

Flertallet viser til at når det gjelder den helhetlige oppfølgingen mellom Nav og andre deler av velferdsapparatet, er det som oppfølging av nevnte Meld. St. 33 (2015–2016) igangsatt flere konkrete tiltak og utredningsprosesser. I rapporten «Utvikling av NAV-kontor – større handlingsrom og ansvar» fra 2017 anbefalte en arbeidsgruppe bestående av deltakere fra Arbeids- og velferdsetaten, kommunesektoren og det sentrale brukerutvalget i Nav flere tiltak for å følge opp stortingsmeldingen. Det er grunn til å se på samarbeidet mellom stat og kommune i Nav-kontoret for å sikre Nav større muligheter til å disponere sine ressurser ut fra lokale forhold.

Flertallet mener at mange av dagens samfunnsutfordringer har sammensatte årsaker og krever løsninger på tvers av fag- og politikkområder. Regjeringen har de siste årene iverksatt en rekke satsinger som skal bidra til bedre koordinering av statlige virkemidler innenfor ulike sektorer og bedre samarbeid på tvers av ulike deler av velferdsapparatet, herunder tilpasset oppfølging, boligsosiale tiltak, rusomsorg, helsetjenester og barnevernstjenester.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at sosialhjelpen bør innrettes på en måte som sikrer at mottakerne får tett sosialfaglig oppfølging for å bidra til at mottakerne kommer ut av situasjonen hvor sosialhjelp er nødvendig for å livnære seg. Det forutsetter at Nav har tilstrekkelig med ressurser til å følge opp hver enkelt, og at det er tett samarbeid mellom Nav og andre deler av velferdsapparatet, som tilpasset opplæring, boligsosiale tiltak, rusomsorg, helsetjenester eller barnevernstjenester.

Disse medlemmer peker på at loven allerede åpner for at sosialhjelpsmottakere, uansett alder, kan bli pålagt aktivitetsplikt av Nav. Denne regelen gjør det mulig for Nav å bruke faglig skjønn og gjøre individuelle vurderinger rundt når en slik aktivitet er hensiktsmessig. Denne regelen gir imidlertid ingen rett til slik aktivitet, og mange sosialhjelpsmottakere får i dag for lite oppfølging.

Disse medlemmer vil understreke at aktivitet for sosialhjelpsmottakere ikke vil være til hjelp med mindre det er en meningsfylt aktivitet, tilpasset den det gjelder. Dersom personer utenfor arbeidslivet sendes ut i aktiviteter av lav kvalitet og med lite oppfølging, kan det gjøre veien tilbake til arbeid lengre.

Disse medlemmer viser til at Arbeids- og sosialdepartementet i sitt svar orienterer om at det foregår et arbeid med å evaluere dagens aktivitetsplikt for mottakere under 30 år, og at regjeringen etter at denne ordningen har blitt evaluert vil komme tilbake til Stortinget med et forslag om eventuell utvidelse av ordningen til andre grupper. Disse medlemmer viser til at det vil ta flere år før departementet kommer i mål med denne prosessen, og understreker behovet for at departementet også i mellomtiden jobber for å identifisere tiltak som kan gi en bedre kvalitet på oppfølgingen av mottakere av sosialhjelp.

Disse medlemmer viser til at Stortinget ved flere anledninger har behandlet spørsmålet om aktivitetsplikt for mottakere av sosial stønad. Adgangen til å knytte vilkår til mottak av sosialhjelp følger blant annet av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, men ble eksplisitt lovfestet da Stortinget i 1991 behandlet Ot.prp. nr. 29 (1990–1991) Om lov om sosiale tjenester m.v. (sosialloven), fremmet av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering (jf. § 5-5). Ifølge bestemmelsen skulle eventuelle vilkår fremgå av selve stønadsvedtaket og ha nær sammenheng med vedtaket, ikke være uforholdsmessig byrdefulle eller begrense stønadsmottakerens handle- eller valgfrihet på en urimelig måte.

Bestemmelsen ble videreført ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 103 (2008–2009) / Prop. 13 L (2009–2010), jf. Innst. 87 L (2009–2010) Om lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen fra regjeringen Stoltenberg II.

I Prop. 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold) foreslo regjeringen Solberg å lovregulere at det som hovedregel skal stilles aktivitetskrav til stønadsmottakere, og at det skal tungtveiende grunner til for å gjøre unntak. Unntak vil måtte begrunnes særskilt. Disse medlemmer viser til merknader fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst. 208 L (2014–2015):

«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det norske velferdssamfunnet er tuftet på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett. Alle skal selv bidra med det de kan for å komme seg i arbeid og aktivitet, men alle må samtidig gis muligheter til aktivitet og hjelp som kan bedre den enkeltes mulighet til å komme i arbeid og mestre hverdagen. (…) Disse medlemmer peker på at regjeringen Stoltenberg undersøkte hvorvidt kommunene benytter adgangen til å stille aktivitetskrav, og at kommunene den gang pekte på at sosialtjenesteloven med bruk av skjønn knyttet til aktivitetsplikt er tilstrekkelig som redskap for å oppnå aktivitet knyttet til stønader.

Kommunene pekte på at ressurser til aktivisering var og er utfordringen for en mer aktiv bruk av aktivitetskrav i de kommuner der dette var lite benyttet, og vil i enda større grad være det dersom alle stønadsmottakere skal ilegges aktivitetsplikt slik regjeringen foreslår. Videre pekte kommunene den gang på behovet for tydeligere retningslinjer for bruk av sanksjoner dersom stønadsmottaker bryter vilkårene for aktivitet. Regjeringen Stoltenberg fulgte derfor opp dette gjennom utdyping og presiseringer i rundskriv til lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. (…) Disse medlemmer mener regjeringen heller burde fulgt opp regjeringen Stoltenbergs arbeid med å se til at alle kommuner har ressurser og muligheter til å bruke aktivitetsplikten der det er hensiktsmessig. Disse medlemmer peker på at regjeringens forslag til enhetlig aktivitetsplikt ikke følges av ekstra midler til et faktisk aktivitetstilbud ute i kommunene og således kan risikere å bli en sovepute. (…)

Disse medlemmer mener det har vært en mangelfull utredning av de økonomiske og administrative konsekvensene av innføringen av aktivitetsplikt for å kunne motta økonomisk stønad. Dette gjelder både konsekvensene for mottakernes levekår og for kommunene som skal håndheve denne aktivitetsplikten.»

Disse medlemmer viser videre til Prop. 13 L (2016–2017), der det framgår at Stortingets vedtak av 7. april 2015 ikke lot seg gjennomføre på grunn av manglende ressurser til kommunene:

«Stortinget vedtok 7. april 2015 etter forslag fra Regjeringen å innføre en plikt for kommunene å stille vilkår om aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Det følger av stortingsvedtaket at lovendringen ikke skal iverksettes før kommunene blir kompensert for eventuelle merutgifter. Etter departementets syn er det mest hensiktsmessig i første omgang å innføre denne aktivitetsplikten for mottakere under 30 år.»

Disse medlemmer viser videre til Stortingets behandling av Meld. St. 33 (2015–2016) Nav i en ny tid – for arbeid og aktivitet, der det for eksempel var et forslag fra komiteens mindretall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som sørget for at de gode erfaringene fra forsøk med individuell jobbstøtte for personer med psykiske lidelser ble tatt vare på ved at arbeidsmetodikken som var utviklet, ble videreført og videreformidlet i etaten etter utløpet av forsøksperiodene. Det vises videre til følgende merknader fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst. 49 S (2016–2017):

«Disse medlemmer støtter prinsippet om at aktivitetskrav kan være et virkemiddel som kan bidra til å inkludere flere i arbeidsmarkedet, særlig blant unge, men er ikke enige i at dette nødvendigvis skal gjelde alle. Mer myndighet på lokalt nivå vil kunne sikre bedre tilpassede tjenester og gi den enkelte økt innflytelse over sitt liv. Vurderingene av om det skal stilles krav om aktivitet, bør overlates til førstelinjen, som kjenner brukerne. Disse medlemmer mener dessuten at et aktivitetskrav bør motsvares av en tilsvarende rett til aktivitet.

Disse medlemmer støtter regjeringens understrekning av at inntektssikringsordningene i større grad skal stimulere til arbeid fremfor trygd, men i stedet for ensidig fokus på regelendringer bør det legges større vekt på en myndig førstelinje, bedre samarbeid med arbeidslivet og koordinering av tjenester fra ulike sektorer, for eksempel helse-, men også utdanningssektoren, i samsvar med intensjonene bak Nav-reformen (..)»

Disse medlemmer viser til statsrådens svarbrev av 20. mars 2018 med kommentarer til forslagene i representantforslaget, der statsråden viser til en lang rekke tiltak og handlingsplaner, men uten å kunne vise til resultater av planene, heller ikke når det gjelder antall unge som står utenfor arbeid og utdanning. Nye tall fra OECD viser at andelen norske ungdommer mellom 15 og 29 år som ikke er i arbeid, utdanning eller annen form for opplæring, er økt fra 7 pst. i 2008 til 9 pst. i 2016 (OECD-rapport «Investing in Youth: Norway», publisert 5. april 2018).

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i utarbeidelse av aktivitetsretten spesielt legge vekt på behovet for rask vurdering av hvilke aktiviteter som kan bidra til et arbeidsrettet løp, og etablere en rett til tett oppfølging av de aktivitetene som settes i gang.»

«Stortinget ber regjeringen styrke bruken av kvalifiseringsprogram, Jobbsjansen og individuell jobbstøtte samt understreke retten til individuell plan.»

«Stortinget ber regjeringen øke handlefriheten til ansatte i Nav, slik at de kan lage individuelle planer for tilbakeføring til arbeidslivet basert på brukerens forutsetninger.»

«Stortinget ber regjeringen styrke den helhetlige oppfølgingen mellom de ulike delene av Nav-kontorene og mellom Nav og andre deler av velferdsapparatet, herunder tilpasset opplæring, boligsosiale tiltak, rusomsorg, helsetjenester eller barnevernstjenester.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett og plikt til aktivitet for alle mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak med vurdering av hvordan en rett til aktivitet for alle mottakere av økonomisk sosialhjelp kan utformes.»