1.4 Klareringssaker der hovedpersonen har dobbelt statsborgerskap
Utvalgets undersøkelse
avdekket ubegrunnet forskjellsbehandling av saker som gjaldt klarering
av personer med både norsk og et utenlandsk statsborgerskap.
Utvalget undersøkte
19 klareringssaker der hovedpersonen har norsk statsborgerskap og
statsborgerskap i en annen stat. De 19 klareringssakene var behandlet
av klareringsmyndighetene i Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA),
Utenriksdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet,
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Etterretningstjenesten.
I 11 av sakene ble
hovedpersonen gitt klarering. I 14 av 19 saker er hovedpersonen
født i den andre staten. I 4 av sakene er hovedpersonen født i Norge.
I den siste saken ble hovedpersonen født i en tredje stat. Forskjellene gjaldt
både saksbehandlingen og sakenes resultat. Enkelte personer med
tilknytning til et land ble nektet klarering, selv om andre personer
med sammenlignbar tilknytning til det samme landet fikk klarering.
I 8 av sakene ble
hovedpersonen nektet klarering. Disse sakene var behandlet av FSA.
Avgjørelsene har fått negativ betydning for personenes arbeidsmulighet
og mulighet til å utføre sin verneplikt. I tillegg ble det i alle sakene
besluttet fem år observasjonstid, som ennå ikke er utløpt. Det innebærer
at personene ikke kan anmodes klarert på nytt før det har gått fem
år etter at de fikk den negative klareringsavgjørelsen. Ved en ny
anmodning om klarering skal det foretas en konkret og individuell
helhetsvurdering av de foreliggende opplysningene i klareringssaken.
Også den negative klareringsavgjørelsen vil da være en del av informasjonsgrunnlaget.
Utvalget viser til
at det ikke er gjennomført sikkerhetssamtale i noen av sakene der
klarering er nektet, men i én sak har klareringsmyndigheten bedt
om en redegjørelse fra hovedpersonen om hennes tilknytning til den
andre staten. Klarering er altså i stor grad nektet bare på bakgrunn
av opplysninger som fremgår av personopplysningsblanketten og personkontrollen.
Undersøkelsen av
de 8 sakene viste at seks av personene ble nektet klarering uten
at sakene deres var tilstrekkelig opplyst, og uten at personenes
tilknytning til Norge var godt nok vurdert. Utvalget ba NSM om å
vurdere om avgjørelsene som er fattet uten at saken er tilstrekkelig
opplyst, bør anses som nulliteter eller følges opp på annen måte.
Etter en fornyet
vurdering uttalte NSM at den manglende opplysningen av sakene er
en saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende på vedtakets
innhold. Avgjørelsene er dermed å anse som ugyldige, jf. forvaltningsloven
§ 41. NSM sa at avgjørelsene bør oppheves, og at sakene må behandles
på nytt. Klareringsmyndigheten FSA har orientert utvalget om at
sakene vil få en ny behandling.
Utvalget er tilfreds
med at FSA vil behandle de negative klareringssakene på nytt. En
ny behandling vil sikre at potensielt uriktige avgjørelser ikke
får ytterligere negative konsekvenser for personene de gjelder.
Utvalget har ikke synspunkter på hvilket resultat de aktuelle sakene
skal få.
Vurderingene i sakene
der klarering er nektet, tyder på at det primært er hovedpersonens
tilknytning til den andre staten ved dobbelt statsborgerskap, gjennom
sine foreldre og fordi vedkommende er født der, som er tillagt vekt.
Klarering er nektet under henvisning til hovedpersonens tilknytning
til andre stater, mulige pressgrunnlag som følge av tilknytningen
og statens sikkerhetsmessige betydning. Samtidig viste de positive
avgjørelsene at det å ha statsborgerskap både i Norge og den andre
staten og å være født i den andre staten ikke utelukker sikkerhetsklarering.
Utvalget er opptatt
av at alle klareringsmyndighetene behandler og vurderer saker med
tilnærmet samme faktum på lik måte. At det er variasjon i saksbehandlingen
og resultatet hos klareringsmyndighetene, går utover rettssikkerheten
til personene som søkes klarert.
Utvalget har konkludert
med at enkeltpersoners rettigheter er krenket, jf. EOS-kontrolloven
§ 2.
NSMs tilbakemelding
i saken støtter opp om utvalgets konklusjoner. NSM erkjenner at
det foreligger en uforholdsmessig og ikke faglig begrunnet variasjon knyttet
til både saksbehandlingen og avgjørelsene i sakene utvalget viste
til. Som mulige årsaker til dette pekte NSM på at det ikke finnes
en sporbar oversikt over praksis, og at det er utfordringer med
kapasiteten til å holde sikkerhetssamtaler.