Innhald

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Mathias Bernander, Mari Holm Lønseth, Olemic Thommessen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Kari Kjønaas Kjos, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til Prop. 113 S (2018–2019) Kommuneproposisjonen 2020.

2.1 Generelle merknader

Komiteen gjennomførte 21. mai 2019 åpen høring i sin behandling av Prop. 113 S (2018–2019). Komiteen viser til at kommunene er bærebjelken i folkestyret og velferdssamfunnet. Et sterkt lokalt folkestyre gir folk og lokalsamfunn frihet og mulighet til å styre sin egen hverdag og samfunnsutviklingen.

Komiteen merker seg at regjeringen jobber for å få videreført kommunereformen fordi regjeringen mener at «sammenslåing av kommuner er en mer fremtidsrettet og demokratisk løsning, og legger derfor fortsatt til rette for at kommuner som ønsker å slå seg sammen gjennom gjensidige lokale vedtak vil få ta del i gode og langsiktige økonomiske virkemidler». Komiteen viser i denne sammenheng til Stortingets vedtak ved behandling av Innst. 52 S (2017–2018):

«Vedtak 93: ‘Stortinget ber regjeringen legge til grunn at gode og frivillige prosesser skal være utgangspunkt for endringer av kommunestrukturen. Eventuelle kommunesammenslåinger i perioden 2017–2021 skal utelukkende bygge på frivillighet.’

Vedtak 94: ‘Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne og ikke brukes som element i videreføring av kommunereformen.’»

Komiteen merker seg at regjeringen vektlegger at eventuelle sammenslåinger skal baseres på frivillighet og lokale vedtak, og mener det er positivt at innbyggerne i lokalvalget høsten 2019 kan påvirke om kommunen skal sammenslås.

Komiteen viser til at regjeringen legger opp til en realvekst i frie inntekter til kommunene på mellom 1 og 2 mrd. kroner. Til fylkene legges det opp til en realvekst i frie inntekter på -0,2 til 0,1 mrd. kroner. For kommunesektoren samlet tilsvarer det en vekst på mellom 0,3 og 0,5 pst. Dette sees i sammenheng med at fylkeskommunene antas å få en nedgang i sine demografiutgifter som følge av anslåtte endringer i befolkningens sammensetning. Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter er anslått til mellom 0,2 og 1,5 mrd. kroner. Det tilsvarer en vekst på mellom 0 og 0,3 pst. Komiteen merker seg Teknisk beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) sine beregninger som viser at kommunesektoren kan få merutgifter i 2020 på om lag 1,3 mrd. kroner knyttet til demografi. 0,9 mrd. kroner av disse merutgiftene er til tjenester som finansieres av de frie inntektene.

Komiteen merker seg at regjeringen mener ytterligere effektivisering kan gi økt handlingsrom i de kommunale budsjettene. I perioden 2008–2017 er samlet effektivisering innenfor sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg økt med om lag 0,3 pst. per år. Det vises i kommuneproposisjonen til at regjeringen mener 0,5 pst. er et realistisk mål, noe som ville kunne frigjøre 1,3 mrd. kroner til tjenesteproduksjon i kommunene.

Komiteen viser til at regjeringen på vanlig måte legger opp til at de kommunale og fylkeskommunale skattørene for 2020 fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet. Det legges opp til at skattøret fastsettes ut fra målsettingen om at skatteinntektene skal utgjøre 40 pst. av kommunenes samlede inntekter. Komiteen viser til at regjeringen legger prinsippet om juridisk og økonomisk rammestyring til grunn for styringen av kommunesektoren.

Komiteen viser til at fylkeskommunene som er vedtatt slått sammen, nå er i en viktig og krevende fase i sammenslåingsarbeidet. For de oppgavene som skal overføres fra 2020, vil departementene komme tilbake med budsjettforslag og overføringer i statsbudsjettet for 2020.

Komiteen mener det er viktig at det legges opp til forutsigbarhet for fylkeskommunene, både omkring organisering og finansiering. Det legges til grunn at økningene i rammeoverføringene til fylkeskommunene skal sette dem i stand til å ivareta alle dagens og fremtidige oppgaver på en god måte. Komiteen viser til at regjeringens målsetting med regionreformen er sterkere regioner som kan gi bedre tjenester og være en viktig aktør i samfunnsutviklingen. Dette forutsetter naturligvis økonomisk handlingsrom til å løse oppgavene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener rammestyring av kommunesektoren bidrar til effektiv bruk av offentlige ressurser og til at innbyggerne får et best mulig tilbud innenfor de gitte økonomiske rammene. Flertallet viser til regjeringens målsetting om å oppnå en reduksjon i antallet øremerkede tilskuddsordninger, og er enig med regjeringen i at dette vil gi en mer hensiktsmessig forvaltning.

Komiteen viser til de særlige begrunnelsene for Nord-Norge-tilskuddet og at dette er viktig for å sørge for et inntektsnivå for de nordnorske fylkene som setter dem i stand til å ivareta de særlige utfordringer og muligheter landsdelen har. Videre er skjønnstilskuddet et viktig virkemiddel for å fange opp elementer som ikke inntektssystemet fanger opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er imot innlemming av tilskuddet til veterinærvakt i rammetilskuddet til kommuner, videre vises det til merknader og forslag under kapittel 2.13.7.1 i innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti registrerer at det går godt i norsk økonomi. Flere kommer i jobb, og veksten er høy. Investeringsviljen i fastlandsbedriftene har ikke vært sterkere på ti år. Den positive utviklingen ser ut til å fortsette fremover. Siden regjeringen Solberg tiltrådte i 2013, har kommunesektorens frie inntekter økt med rundt 30 mrd. kroner. Oppdaterte, foreløpige tall viser en gjennomsnittlig årlig vekst i kommunesektorens frie inntekter per innbygger på 0,7 pst. i perioden 2013–2018, mot 0,6 pst. i perioden 2005–2013. I 2018 fikk kommunesektoren som helhet et netto driftsresultat på 2,7 pst. av inntektene. Dette er høyere enn TBUs anbefaling. De gode driftsresultatene de siste årene har gjort at antall kommuner i ROBEK har gått kraftig ned. Ved inngangen til mai 2019 var i alt 16 kommuner registrert i ROBEK, det laveste antallet noensinne. Regnskapstallene for 2018 tilsier at antallet kan gå ytterligere ned, til rundt 10 kommuner, så snart kommunestyrene har vedtatt årsregnskapene for 2018. Veksten som foreslås i kommuneproposisjonen for 2020, må sees i lys av at det antas å bli lav vekst i demografi- og pensjonskostnadene i 2020.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil styrke kommuneøkonomien for å gi innbyggerne bedre kvalitet på viktige velferdstjenester som barnehage, skole, eldreomsorg, helsetjenester og andre sentrale tjenester kommunene og fylkeskommunene har ansvaret for.

Flertallet viser til at sektoren under regjeringen Stoltenberg II fikk et betydelig økonomisk løft, og at de respektive partier har videreført satsingen på velferd lokalt i sine alternative statsbudsjett i forrige periode og inneværende periode.

Flertallet viser til at regjeringens egne tall viser at gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens frie inntekter for årene 2014 til og med 2020, gitt regjeringens forslag i kommuneproposisjonen, vil være 1,2 pst. Flertallet vil i den sammenheng peke på at veksten i perioden med rød-grønn regjering var 1,8 pst. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at veksten i kommuneøkonomien er sterkere nå enn tidligere.

Flertallet vil også påpeke at tall fra regjeringen viser at gjennomsnittlig årlig realvekst i kommunesektorens frie inntekter for årene 2018, 2019 og 2020 er 0 pst. Regjeringen legger med dette opp til at sektoren ikke skal ha noen reell vekst i sine frie inntekter i perioden 2018–2020. Med et slikt økonomisk opplegg mener disse medlemmer at regjeringen prioriterer ned skole, eldreomsorg og andre viktige velferdstjenester i kommunene.

Flertallet viser til at sysselsettingsveksten i kommunene har gått ned med denne regjeringen. Dette viser at regjeringen ikke i tilstrekkelig grad har satt kommunene i stand til å ansette flere lærere, sykepleiere og andre yrkesgrupper som er viktige for tjenestetilbudet til innbyggerne. Tall fra nasjonalregnskapet viser at i perioden 2006–2013 ble det i snitt årlig 8 500 flere ansatte i kommunesektoren. I perioden 2014–2018 har dette sunket til et årlig snitt på 5 400.

Flertallet viser til at de siste årene har kommuneøkonomien blitt reddet av engangspenger fra ekstra skatteinntekter og konsesjonsavgifter. I tillegg har kommunene benyttet sine egne inntektsmuligheter gjennom eiendomsskatt. Flertallet mener kommunenes inntekter må styrkes gjennom at Stortinget prioriterer å øke veksten i sektorens inntekter betydelig sammenlignet med regjeringens forslag.

Flertallet merker seg at det i proposisjonen legges opp til at overføring av oppgavene til fylkeskommunene i utgangspunktet vil medføre overføring av de ressursene som staten i dag har med oppgavene, med unntak av forslaget knyttet til sams vegadministrasjon. Flertallet mener prinsippet om at finansieringen skal følge oppgaven, ikke personene, ikke er fulgt opp. Forslaget går ut på at fylkene skal få overført budsjettmidler til det antall ansatte som de faktisk får overført fra Statens vegvesen. Flertallet mener fylkeskommunene må få tilført de ressursene som er tilknyttet antallet stillinger Statens vegvesen har brukt til fylkesvegdelen av sams vegadministrasjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet legger til grunn at rammefinansiering gjennom særskilt fordeling skal gjelde for overføring av sams vegadministrasjon. Disse medlemmer ber regjeringen sørge for at i de tilfeller kostnadene til overførte stillinger overstiger rammefinansieringen, må regjeringen sørge for en overgangsordning for de fylkeskommunene som eventuelt berøres av dette, og komme tilbake i statsbudsjettet for 2020.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget har konkludert med at den delen av sams veiadministrasjon som gjelder fylkesveiene, i sin helhet overføres til fylkeskommunene. Dette gjelder administreringen og utføringen av oppgaver knyttet til utredning, planlegging, bygging, forvaltning, drift og vedlikehold av fylkesvei. For løpende driftskontrakter vil det måtte etableres overgangsordninger. Det pågår forhandlinger mellom Statens vegvesen og den enkelte fylkeskommune. Disse medlemmer legger til grunn at forhandlingene fører frem til en løsning som ivaretar både fylkeskommunenes og Statens vegvesens behov. Oppgaver knyttet til sikkerhet og beredskap og ansvaret for Nasjonal vegdatabank og veitrafikksentralene skal videreføres som nasjonale oppgaver i Statens vegvesen.

Totalt brukte Statens vegvesen om lag 1 850 stillinger til fylkesveioppgaver i 2018, fordelt på over 4 000 ansatte. Finansieringen av sams veiadministrasjon er innrettet slik at fylkeskommunene faktureres for arbeid til planlegging og investering. Staten bekoster den øvrige ressursbruken, som ble kalkulert til 1 053 stillinger i 2018. Disse medlemmer registrerer at regjeringen legger til grunn at arbeidsmiljølovens bestemmelser om virksomhetsoverdragelse vil gjelde direkte for ansatte i Statens vegvesen som er organisert i enheter for fylkesvei som beholder sin identitet etter overføringen. Den store andelen av de ansatte i Statens vegvesen som også har utført riksveioppgaver, vil ikke være organisert i enheter som beholder sin identitet iht. arbeidsmiljølovens bestemmelser. Spørsmålet om overføring skal her søkes løst gjennom dialog og avtale mellom staten og fylkeskommunene, med utgangspunkt i fylkeskommunenes behov og hensynet til de ansatte det gjelder. Fylkeskommunene vil få overført budsjettmidler til lønnskostnader til ansatte som de overtar fra Statens vegvesen, der staten dekker slike kostnader i dag.

Disse medlemmer støtter regjeringen i at fylkeskommunene vil få overført budsjettmidler til lønnskostnader til ansatte som de overtar fra Statens vegvesen, der staten dekker slike kostnader i dag, og at dette ligger til grunn i avtaledialogen som pågår mellom Statens vegvesen og fylkeskommunene. Det er fra regjeringens side lagt opp til at den vil komme tilbake til budsjettoverføringen i statsbudsjettet for 2020, jf. omtale i kommuneproposisjonen for 2020.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener fylkene må få dekket engangskostnader til IKT som følge av overføring av sams vegadministrasjon.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at også midler til IKT, en del av utstyrsparken og utgifter til administrasjon må overføres fra staten til fylkeskommunene. Dette medlem viser for øvrig til egne merknader ellers i denne innstillingen.

Dette medlem viser til egne merknader i innstillingen om regionreformen om at overføringen av sams vegadministrasjon var altfor dårlig utredet, og blant annet var ikke slike spørsmål avklart. Det er sterkt kritikkverdig av regjeringen å foreslå å gjennomføre denne oppgaveoverføringen på en slik måte.

Dette medlem viser for øvrig til egne merknader og forslag i Innst. 312 L (2018–2019).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener regjeringens oppgaveoverføring til fylkeskommunene i forbindelse med regionreformen ikke forsvarer ressursbruken eller tvangen overfor fylkeskommunene. Oppgavene som ble vedtatt i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 6 (2018–2019) høsten 2018, innebærer ikke en oppgaveoverføring som forutsetter en ny fylkesstruktur. Oppgaveoverføringen forutsetter overføring av midler til å løse oppgavene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er uheldig at mange av oppgavene i stortingsmeldingen bare skal utredes eller vurderes, noe som sammen med uavklart finansiering ikke gir forutsigbarhet for fylkeskommunenes arbeid. Det er en forutsetning at det legges opp til forutsigbarhet for fylkeskommunene, både omkring organisering og finansiering. Nivået på rammeoverføringene til fylkeskommunene må kunne sette dem i stand til å ivareta både dagens og fremtidige oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til proposisjonen, der det varsles at det i statsbudsjettet til høsten vil bli foreslått å innlemme en rekke øremerkede tilskudd i rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner. Tolv tilskudd skal innlemmes i 2020. I tillegg kommer oppgaveoverføringer som finansieres gjennom frie inntekter. Det varsles at flere tilskudd skal innlemmes i årene fremover. Dette er tilskudd til både kommuner og fylkeskommuner. Arbeidet med å innlemme tilskudd har bakgrunn i blant annet områdegjennomgangen som ble levert i desember 2017, og regionreformen.

Disse medlemmer mener frie inntekter styrker det lokale selvstyret og gir mindre byråkrati. Noen av tilskuddene er varslet at vil bli fordelt særskilt, og at regjeringen vil komme tilbake til dette i budsjettet. Disse medlemmer mener at særskilte øremerkede midler som for eksempel midler til vaktgodtgjøring for klinisk veterinærvakt utenom arbeidstid må fordeles etter landbruksnøkkelen eller en tilsvarende løsning. Tilsvarende fordelingsmekanismer bør også vurderes for andre tilskuddsordninger som for eksempel fiskerihavner.

Disse medlemmer viser til at fylkeskommunene har ansvaret for litt over 100 ferjesamband og omtrent like mange båtruter. Reduksjon av klimagassutslipp fra ferjer og hurtigbåt er viktige og gode tiltak. Derfor har regjeringen foreslått økte midler til ferjer og hurtigbåter for å bidra til modernisering av flåten og mindre utslipp. Sektoren er i rask endring, og rundt 70–80 ferjer vil ha installert batterier i løpet av 2022. Fylkene har gjennom anskaffelser av båt- og ferjetjenester betydelig innkjøpsmakt som kan brukes til å få innovative, grønne og effektive anskaffelser. Fylkene kan ha behov for å styrke kompetansen og samle ressursene for å få til gode anskaffelser. Disse medlemmer viser til at det kan være gevinster å hente ved samarbeid og samordning av anskaffelser, og vil oppfordre fylkene til å vurdere dette.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil ha et samfunn som bygger på sterke fellesskap og små forskjeller. Disse medlemmer mener kommunene er avgjørende for å sikre gode velferdstjenester i hele landet. God eldreomsorg og en god skole er bare mulig om kommunene holder høy kvalitet på sine tjenester og sikres en sterk og forutsigbar økonomi. Disse medlemmer mener det krever en politikk som utjevner forskjeller mellom kommunene, blant annet på grunn av ulikheter i skatteinntekter, flyttestrømmer og demografiske endringer.

Disse medlemmer mener den viktigste demografiske utfordringen kommunene står overfor, er den kraftige økningen i antall eldre. Det krever at kommunene stimuleres til å bygge ut tilbudet med tilstrekkelige dekningsgrader, og at kommunenes økonomi styrkes.

Etter disse medlemmers syn er kommunenes viktigste ressurs menneskene som jobber der. Kommunene må organisere sine tjenester på en måte som gjør dem attraktive som arbeidsplasser, med flere heltidsstillinger og faste ansettelser. Kommunene som anerkjenner de ansattes kompetanse, investerer i videreutvikling av de ansattes kompetanse.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra og derfor vil spre makt, bosetting, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Målet er at alle skal ha mulighet til å bosette seg der de ønsker. Utviklingen av kommunesektoren er viktig for å nå målene om å opprettholde spredt bosetting og et variert næringsliv i hele landet.

Disse medlemmer mener det lokale selvstyret og folkestyret må styrkes slik at flere får ta del i utviklingen av sine lokalsamfunn. Det er derfor behov for å opprettholde en variert kommune- og fylkesstruktur. Kommunesektoren skal gis en finansiering som gjør dette mulig.

Disse medlemmer viser til at Senterpartiet er imot regjeringens kommune- og regionreform fordi vi mener kommune- og fylkessammenslåinger skal være basert på frivillighet og på lokale initiativ hvor innbyggerne får si sin mening gjennom lokale folkeavstemninger.

Disse medlemmer deler ikke regjeringens oppfatning av at større regioner vil føre til bedre tjenester til innbyggerne. Det er ingenting som tyder på at sammenslåing vil gi muligheter for bedre tjenester, det vil derimot gi mer tungdrevne og byråkratiske tjenester. Disse medlemmer er bekymret for om de nye regionene vil klare å levere like gode tjenester etter fylkessammenslåinger, da store geografiske enheter kan bety svekket lokalkunnskap.

Disse medlemmer er uenig med regjeringen som sier at kommuner med under 5 000 innbyggere er for små til å tilby gode tjenester til sine innbyggere og derfor må sammenslås. Geografi og spredt bosetting tilsier at en variert kommunestruktur er best tilpasset hvordan folk bor og arbeider i Norge. Regjeringens idé om at et gitt innbyggertall skal svare ut de utfordringene og forskjellene man finner i Kommune-Norge, harmonerer ikke med kartet. Disse medlemmer er opptatt av å utvikle et godt offentlig tjenestetilbud i hele Norge. Helse, skole og velferd skal være utbygd i alle deler av landet og sikre folk et likeverdig tjenestetilbud, uavhengig av hvor man bor. Skal man videreutvikle hele landet og sørge for verdiskaping og bosetting i både by og distrikt, er man avhengig av lokalt tilpassede løsninger, sosial og geografisk utjevning og et sterkt lokaldemokrati.

Disse medlemmer mener regjeringens opplegg for kommunesektoren tyder på at regjeringen ikke ønsker å opprettholde levende lokalsamfunn med spredt bosetting og aktivitet i hele landet. Hva vi skal leve av i Norge i framtiden, er en større debatt som Senterpartiet ønsker velkommen. Norges rikdom er bygget på naturressursene våre. Spredt bosetting har vært avgjørende for den velferdsutviklingen Norge har hatt. Det er ikke noe som tyder på at behovet for å ta i bruk naturressursene vil reduseres i fremtiden. Næringsressurser er spredt i hele landet, da mener disse medlemmer at Norge er avhengig av at folk bor i hele landet, folk som ser muligheter og tar disse i bruk for verdiskaping.

Ved å innføre begrep som «frivillig og ufrivillig små» kommuner og knytte dette til at områder med lavt folketall og store avstander får lavere inntekter dersom de sier nei til sammenslåing, bruker man inntektssystemet til kommunesammenslåing heller enn å være opptatt av å ivareta tjenestetilbudet også i distriktene. Fordelingsvirkningene av omleggingen for fylkeskommunene i 2015 ga Oslo en vekst på 950 kroner per innbygger over fem år, mens Sogn og Fjordane og Nordland taper henholdsvis 2 427 og 1 043 kroner per innbygger. Endringene som ble gjennomført i inntektssystemet for kommunene i 2017, førte til at blant kommuner med mellom 2 000 og 25 000 innbyggere tapte 239 kommuner på omleggingen, mens 51 kom i pluss. Alle kommuner over 25 000 innbyggere kom i pluss.

Disse medlemmer viser til at regjeringens forslag til rammer for frie inntekter i 2020 skaper usikkerhet i kommunesektoren. Ifølge KS vil

«En inntektsvekst på rundt to mrd. kroner […] gi kommunene noe større handlingsrom for å levere gode velferdstjenester til innbyggerne. En inntektsøkning ned mot én milliard vil være brukt opp før vi begynner, fordi endringer i befolkningssammensetningen påfører kommunene en automatisk utgiftsøkning på nesten det samme beløpet.»

Disse medlemmer viser til at for fylkeskommunene er det i regjeringens opplegg forutsatt en rammejustering på minus 200 mill. kroner til pluss 100 mill. kroner. Fylker og kommuner har stort ansvar på transportområdet, men de statlige overføringene står ikke i forhold til oppgavene som skal løses. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet går inn for å styrke disse bevilgningene kraftig, slik at særlig fylkesveinettet kan få et økt vedlikehold. Disse medlemmer er kritiske til den rammen regjeringen foreslår for fylkeskommunen, innsparingsmulighetene i videregående skole er begrensede, og utgiftsbehovet til særlig samferdselsområdet er enormt. Regjeringens forslag gir ingen mulighet til satsing innenfor kollektivtrafikk, vedlikehold av fylkesveiene, gang- og sykkelveier eller andre områder som fylkeskommunen har ansvar for. Det vises til at et samlet storting er enig om at det er behov for en særskilt innsats for å redusere vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil styrke kommunenes og fylkenes økonomi. Dette er et verdivalg der fellesskapet for de mange settes foran skattelette til de få og rikeste. God offentlig velferd og service er en bærebjelke for et godt samfunn, for trygghet i hverdagen til folk og er en helt nødvendig infrastruktur for næringslivet. For at kommunesektoren skal fylle denne rollen, må kommuneøkonomien gi rom for denne store oppgaven. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstrepartis kommunesektorsatsing og budsjettopplegg vil bidra til å stabilisere økonomien, gi god velferd og skole, gi mindre økonomisk ulikhet og flere hele stillinger, redusere arbeidsløshet og gjøre kommunesektoren til en bedre samarbeidsaktør for næringslivet.

Dette medlem viser til at forskjellen mellom partiene handler om hvor høyt man vil prioritere velferd. Det er ikke skoleeleven, hjelpepleieren eller bestemor som er for dyr. Det som mangler, er vilje og evne til å prioritere det som er viktigst, til å fordele goder og byrder mer rettferdig og til å sette inn en storoffensiv mot økonomisk kriminalitet, noe som tapper fellesskapet for milliarder av kroner hvert år.

Dette medlem mener både skole og barnehage trenger flere faglærte ansatte. I omsorg og pleie mangler det i dag 6 000 sykepleiere. Behovene for kvalifiserte ansatte framover vil øke. Det er behov for opptrapping på rehabilitering, psykisk helse og bedre barnevern og skolehelsetjeneste. I tillegg må kommuner og fylker kunne håndtere sitt ansvar for reduserte klimagassutslipp og tiltak for å redusere skader fra klimaendringene. Gjør vi i Norge disse oppgavene godt, vil det gi arbeid til mange, og et tryggere og bedre liv for store og små.

Dette medlem vil framheve at en styrking av kommunesektorens inntekter vil øke sysselsettingen samtidig som det vil øke arbeidstilbudet. Mange jobber i offentlig sektor er attraktive for kvinner og gjør at de melder seg på arbeidsmarkedet. Økt sysselsetting gir økt verdiskaping.

Dette medlem vil peke på at en sterk kommuneøkonomi er en bærebjelke i distriktspolitikken.

Dette medlem mener dagens regjering fører Norge i feil retning. Skattelette for de rikeste prioriteres foran velferd og fellesskap, uten at det gir vekst og utvikling i næringslivet. Kutt i velferd, mange tusen færre som får bostøtte, og kutt til arbeidsledige og flyktninger gjør at forskjellene og fattigdommen øker, og det gir seg utslag også på kommunenes utgifter til sosialhjelp, som har økt kraftig.

Antall fattige barn øker, og reduksjon i statlig bostøtte og kutt i AAP-ordningen skyver stadig flere mennesker over på sosialhjelp. Kommuneøkonomien og statsbudsjettet for 2020 må i større grad sette kommuner og fylkeskommuner i stand til å møte disse menneskelige og nasjonale utfordringene.

Dette medlem viser til at med regjeringens forslag vil det i realiteten ikke bli rom verken for den kvaliteten eller det volumet som er nødvendig for å dekke innbyggernes behov eller kvalitetskrav som stilles i lovverk og andre styringsdokumenter.

Dette medlem mener en større andel av samfunnets ressurser må brukes på trygg oppvekst og god utdanning. Investeringer i oppvekst og utdanning er de mest lønnsomme investeringer et samfunn kan gjøre, og mye mer langsiktige og trygge investeringer enn skattekutt.

Dette medlem viser til at det ikke er forskningsmessig belegg for at de urettferdige og skeivfordelte skattekuttene regjeringen og støttepartiene har gjennomført, skaper flere arbeidsplasser. Det er derimot godt belegg for å si at det skaper økende sosiale forskjeller. Dette er også dokumentert i regjeringens egen melding til Stortinget, Meld. St. 13 (2018–2019).

Dette medlem mener det er behov for sterkere inntektsutjamning og økte inntekter dersom kommunene skal ha like muligheter til å oppfylle sine forpliktelser og utvikle gode og trygge lokalsamfunn og fellesskap.

Dette medlem viser til at ulike statlige tilskudd som innlemmes, eksempelvis Husbankens boligsosiale tilskudd, er så små at de gir umerkelige økninger i enkeltkommuner. Virkningen er også at kommuner mister muligheten til å søke om prosjektmidler som gjør det mulig å gjennomføre endringer som monner, og at de mister tilgangen på et sterkt fagmiljø i Husbanken. Dette er ikke en styrking, men en svekking boligsosialt. Dette er alvorlig, og regjeringen bør ta erfaringene fra praksis inn over seg.

Dette medlem går mot innlemming av tilskudd og har fremmet en rekke forslag om å styrke det boligsosiale arbeidet gjennom Husbankens ordninger.

Dette medlem vil desentralisere makt og delegere mer ansvar til dem som jobber i førstelinjetjenesten, for å sikre at ressursene brukes mest mulig effektivt. Dette medlem vil arbeide for en tillitsreform basert på å fremme ansvarlighet og tillit framfor kontroll og byråkrati, og mener dette vil gi en bedre og mer effektiv offentlig forvaltning.

Dette medlem viser til at det allerede har vært satt i gang forsøk med slike tillitsreformer også i Norge. I Oslo ble det i 2015 satt i gang et forsøksprosjekt med en tillitsreform i hjemmetjenesten. Ansatte skal gis større ansvar og myndighet til å ta selvstendige beslutninger. Målet er at reformen skal gi økt arbeidslyst hos dem som jobber i tjenesten, og skal sørge for at brukerne får færre personer på besøk og en bedre tjeneste. Kommunene bør samtidig få økte midler til å ansette flere og ha en tilstrekkelig bemanning.

Dette medlem viser til at mange kommuner ønsker å ta imot flere flyktninger, og at det må legges større vekt på at flyktninger bosettes over hele landet. Mange mindre kommuner i distriktene har vist stor evne til å inkludere bosatte flyktninger i lokalsamfunnet og til å skaffe dem plass i arbeidslivet. Spredt bosetting motvirker faren for utvikling av parallellsamfunn, og kommuner med aldrende befolkning trenger nye innbyggere.

Dette medlem er imot å legge til rette for at omsorg eller annen velferd skal bli satt ut på anbud. Dette medlem er sterkt uenig i utviklingen mot at skole og omsorg ses på som resultatenheter for produksjon. Velferdsoppgaver som opplæring og omsorg er vesensforskjellige fra forretningsvirksomhet og har sin begrunnelse i verdigrunnlaget solidaritet, fellesskap og rettferdighet. Jakten på forretningsmessige resultater skal ikke være et mål i velferdstjenestene. Dette medlem mener penger avsatt til velferd i sin helhet skal gå til å sikre kvaliteten og omfanget på velferd og omsorg. Ved å sette omsorg, velferd og offentlige oppgaver ut på anbud, vil det være svært vanskelig å sikre at pengene går til formålet, i stedet for å gå til profitt i selskapene.

Dette medlem viser til merknader og forslag om nødvendig innsyn også i regnskaper og pengestrømmer ved anbudsutsettelse, framsatt under behandlingen av Prop. 46 L (2017–2018) om ny kommunelov.

Dette medlem mener det er viktig å tilstrebe bedre bruk av skattebetalernes penger, og at det er feil bruk av skattebetalernes penger og fellesskapets midler når økt bruk av anbud også innen kommunenes kjerneoppgaver har som konsekvens at mer av disse pengene skal bli forretningsmessig utbytte i private bedrifter.

Dette medlem viser til at anbud i tillegg ofte fører til kutt i pensjon for mange ansatte. Det er totalt urimelig at noen skal tjene penger på å kutte hjelpepleieres og renholderes pensjon, og dette medlem viser til egne forslag i Dokument 8:101 S (2017–2018) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Solfrid Lerbrekk, Gina Barstad og Kari Elisabeth Kaski om å lovfeste retten til trygge pensjonsvilkår ved konkurranseutsetting av offentlige virksomheter – om å sikre likeverdige pensjonsordninger uavhengig av driftsform, jf. sykepleierordningen, slik at ansatte beholder minst like gode pensjonsytelser som før ved anbudsutsetting av virksomhet i offentlig sektor.

Dette medlem mener det er manglende full statlig finansiering av satsinger og systematisk underfinansiering av kommunesektoren som gjør at det ikke blir nødvendig lokalt økonomisk handlingsrom. Dette er et hovedproblem, ikke øremerking av satsinger fra statens side. Dette medlem viser til at det er viktig for tilliten til fellesskapet at dersom det loves et løft for barnevern eller rusomsorgen, skal det også merkes ute i hverdagen i kommunene. Da kan øremerking være nødvendig. På samme måte er det viktig at øremerking synliggjør statens faktiske bidrag til ønskede eller pålagte satsinger, noe som ikke er mulig ved rene rammebevilgninger.

Dette medlem mener eiendomsskatten er en viktigere inntektskilde for kommunene nå, og flere kommuner tar inn slik skatt enn før. Det er reist kritikk mot ordningen fordi det er for lite rom til å ta sosiale hensyn, og fordi administrasjonskostnadene, særlig knyttet til taksering, er høye.

Dette medlem viser til at kommunene trenger disse inntektene til eldreomsorg og bedre veier, men det trengs en enklere ordning som gir kommunene sikre inntekter, med mindre byråkrati og med obligatoriske skjermingsfradrag slik at skatten blir mer rettferdig.

Dette medlem mener det er grunn til å få utredet en ny modell for kommunal eiendomsskatt med bruk av ligningstakst for verdifastsettelse. Da slipper kommunene mye arbeid med taksering for alle, og ulikheter når det gjelder hva som er grunnlaget fra kommune til kommune, blir borte. Det er også behov for et obligatorisk skjermingsfradrag i bunnen slik at skatten blir mer rettferdig. Det må også innføres obligatoriske ordninger med for eksempel utsatt skatt til eierskifte, der for eksempel en eldre minstepensjonist med stor bolig kan slippe å betale nå, og at skatten utsettes til arveoppgjøret. Ut fra en slik modell kunne en sette skattesatser som gjør at kommunene kan få inntekter omtrent tilsvarende dagens modell.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en ny modell for kommunal eiendomsskatt basert på eiendommens ligningsverdi, med obligatoriske bunnfradrag og skjermingsordninger som eksempelvis utsatt skatt til eierskifte.»

Dette medlem viser til KS’ landsstyres uttalelse fra 2017, der de tar til orde for å vurdere om og hvordan fylkene kan få en friere beskatningsrett enn i dag. En ordning med fri beskatningsrett som er mer i tråd med andre nordiske land, vil sikre en helt annen grad av legitimitet for folkevalgte i den rollen regionene skal ivareta som ledende samfunnsutviklere. Dette medlem mener en slik utredning bør gjennomføres.

Barnevern

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at barnevernsløftet som den rød-grønne regjeringen startet, skulle være et første skritt på en videre opptrapping, men tallene viser dessverre at dette ikke ble fulgt opp av regjeringen. Det er derfor behov for et betydelig løft for det kommunale barnevernet i årene fremover. Dette medlem viser derfor til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett de siste årene, der det er lagt inn øremerkede midler til opptrappingsplan for det kommunale barnevernet.

Sosiale saker

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at kommunene har en svært viktig rolle i å forebygge fattigdom og utstøting og i å bistå vanskeligstilte slik at de kan komme ut av en vanskelig livssituasjon. Dette medlem viser til at fattigdommen blant barnefamilier har økt under denne regjeringen. Det er derfor viktig at kommunene både har rammer til å drive godt forebyggende arbeid for alle aldersgrupper, at de legger til rette for gode møteplasser og lokalsamfunn der alle har mulighet til deltakelse og aktivitet, og at de gjennom egne tiltak ikke bidrar til fattigdom ved eksempelvis å avkorte sosialhjelpen for barnetrygden for fattige barnefamilier. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti har foreslått å endre lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen slik at barnefamilier skal få nytte av barnetrygden fullt ut ved at barnetrygden i sin helhet holdes helt utenfor ved beregning av sosialhjelp. Dersom dette ikke blir gjennomført, betyr det at Norge fortsetter å gi alle barnefamilier barnetrygd bortsett fra de barnefamiliene som trenger den mest, i og med at de får sosialhjelpen avkortet for tilsvarende beløp. Dette medlem viser til at regjeringens egne kalkyler viser at avkortingen beløper seg til flere hundre mill. kroner. Dette illustrerer at fattige barnefamilier taper mye på avkortingen, og at dette er en kilde til fattigdom. Dette medlem viser til at regjeringen kun vil sikre at den marginale økningen som ble gitt i barnetrygden, skal unntas fra avkorting, noe som kun betyr 1 000 kroner på et helt år.

Dette medlem viser til eget Representantforslag 20 S (2017–2028) om rettferdig og fattigdomsbekjempende barnetrygd og til Innst. 149 S (2017–2018), der det ble flertall for å utrede å stoppe kommunenes adgang til å avkorte sosialhjelpen for tilsvarende sum familiene får i barnetrygd.

Dette medlem viser til at ifølge tall fra Husbanken har utbetalinger av sosialhjelp økt kraftig, fra ca. 4,5 mrd. kroner i 2012 til 6,556 mrd. kroner i 2017. Det foreligger ikke tall fra 2018, men kommunene melder om stadig økende behov. Tallene er en god illustrasjon på økende fattigdom og viser at regjeringens politikk med innstramminger for vanskeligstilte og skattelette for de rikeste bidrar til at flere faller utenfor og må ha hjelp fra fellesskapet.

Dette medlem viser til kuttene regjeringen har fått gjennom for uføre og arbeidsledige. Det faktum at bare siste år er det ti tusen færre som får bostøtte, og negativ inntektsutvikling for mange pensjonister, skyver utgifter fra staten over på kommunene. Dette vises ved at flere trenger sosialhjelp nå. Dette medlem viser til at dette gir behov for økt satsing på boligsosialt arbeid både gjennom Husbanken og i kommunene.

Skole

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at flere lærere per elev er et viktig tiltak for å sikre skolens og lærernes mulighet til å tilpasse opplæringen ut ifra elevenes behov, bidra til mer praktisk og variert undervisning og skape et inkluderende og trygt læringsmiljø. Dette medlem er derfor svært fornøyd med at Stortinget nå har vedtatt å innføre en nasjonal norm for økt lærertetthet, i tråd med Sosialistisk Venstrepartis forslag, men er kritisk til at regjeringen mener at allerede bevilgede midler skal brukes, og at ressurser enkelt kan flyttes mellom skoler. Det er ikke nødvendigvis tilfelle.

Dette medlem mener framtidens skole skal ivareta et bredt kunnskapssyn, der elever får mulighet til å utvikle sine talent og seg selv som et helt menneske, i samvirke med andre i et trygt og inkluderende læringsmiljø. Dette medlem mener at heldagsskolen kan bidra til å gi elever og lærere tid og muligheter for en praktisk, variert og motiverende skolehverdag der læring, trivsel, kreativitet, fysisk aktivitet og helse skaper en naturlig helhet. Det gir bedre tid til dybdelæring og kreativ læring med kunnskap som virkelig sitter. Flere lærere gir også mer tid til hver elev. Leksene som gjøres på skolen med lærer til stede, gir bedre muligheter for faglig god hjelp og gjør at barn og familie faktisk har fri når skoledagen er over. Fysisk aktivitet hver dag har Stortinget vedtatt, og det blir en viktig del av en heldagsskole. Som en oppstart på denne satsingen med heldagsskole og en ressursnorm for lærere mener dette medlem at kommuneøkonomien må økes, anslagsvis 5 til 5,5 mrd. kroner ut over regjeringens opplegg.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti har fremmet forslag om og fått gjennomslag for å innføre en nasjonal veiledningsordning for nyutdannede lærere i skole og barnehage, jf. vedtak i Innst. 182 S (2016–2017) om opptakskrav til lærerutdanningen og nasjonal veiledningsordning, og dette må følges opp med ressurser i statsbudsjettet for 2020.

Dette medlem viser til at regjeringen foreslår å innlemme tilskuddet til tidlig innsats i rammen, og mener dette er for tidlig.

Barnehage

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig for kvaliteten i barnehagene at det er nok kvalifiserte ansatte, noe som krever at kommunene har økonomisk mulighet til å ansette flere barnehagelærere og faglærte personer. Dette medlem viser til at det er tverrpolitisk enighet om å innføre en nasjonal bemanningsnorm i barnehagene, men dette medlem mener regjeringens forslag ikke sikrer dette godt nok.

Dette medlem viser til rapporten fra Telemarksforsking, som viser at private barnehager til sammen blir overkompensert med over én mrd. kroner gjennom tilskudd til pensjonskostnader de ikke har. 95 pst. av barnehagene får mer i tilskudd til pensjon enn de regnskapsførte kostnadene viser.

Kulturskole

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til merknader om kulturskolen i Innst. 422 S (2016–2017) Kommuneproposisjonen 2018 og til at den rød-grønne regjeringen i 2013 nedsatte en ekspertgruppe for kunst og kultur i opplæringen. Ekspertgruppen leverte sin rapport, Det muliges kunst, i april 2014, og den er et viktig kunnskapsgrunnlag for å utvikle kulturskolen videre. Ekspertgruppen skriver blant annet følgende:

«Innenfor dagens økonomiske rammer har det vært utfordrende å innfri kulturskolenes todelte mål om å kunne tilby skoleplass til alle som ønsker det, og samtidig ha et lokalt ansvar for å gi tilpasset opplæring, herunder talentutvikling. Det er derfor viktig at arbeidet med å utvikle ny rammeplan med tydeligere profiler og kvalitetssikret undervisningstilbud støttes. Det er også viktig at det legges til rette for å videreutvikle større mangfold i tilbudet og for å sikre bredere sosial og kulturell rekruttering.»

Dette medlem viser til at de økonomiske utsiktene for 2019 neppe gir grunnlag for bedre kulturskoletilbud.

Dette medlem vil vise til at deltakelsen i kulturskolen hadde en jevn økning utover 2000-tallet, og i 2013 var det rundt 110 000 elever som hadde plass i kulturskolen. Tall fra kulturskolestatistikken i Grunnskolens Informasjonssystem (GSI) viser at det nå er 99 204 kulturskoleelever i Norge, og at det er 20 932 elever på venteliste.

Dette medlem er kritisk til at regjeringen ikke videreførte det arbeidet som forrige regjering igangsatte for å gjøre kulturskolen mer tilgjengelig for alle barn, uavhengig av familiens økonomi, og mener at ekspertutvalgets rapport viser at fjerningen av en gratis kulturskoletime og de statlige stimuleringsmidlene har vært svært uheldig.

Dette medlem mener det må legges fram en plan for konkret opptrapping av kulturskoletilbudet til elevene og en nedtrappingsplan for egenbetalingen.

Dette medlem vil vise til at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative statsbudsjett bevilget midler til innføring av et frivillig, gratis tilbud om kulturskoletime og en ekstra skoletime i et praktisk-estetisk fag på 1.–4. trinn.

Dette medlem vil vise til at kulturskolen både skal utdanne og danne, og bidra til at barn og unge skal få utvikle sine talenter og kan nå sitt læringspotensial. Dette medlem vil derfor understreke at kulturskolen ikke bare er et hvilket som helst fritidstilbud, men et eget skoleslag med lærerkrefter med formell fagutdanning så vel som høy realkompetanse. Noen barn vil bli kulturutøvere – enten på hobbybasis eller kanskje også som profesjonell kunstner/kulturarbeider. Å kunne oppleve gleden ved kunst og kultur (være mottaker) trengs også å læres. Dette medlem er opptatt av at kulturskolen bør gjenspeile mangfoldet gjennom et bredt sammensatt tilbud i opplæringen, både når det gjelder undervisning, formidling og skapende virksomhet. I en tid hvor forskjellene øker, mener dette medlem at det er ekstra viktig at kulturskolen ikke bare skal være for de barna som allerede har funnet sitt talent eller har foreldre som har råd til å betale. Samtidig er kulturskolen det viktige og riktige førstetrinnet i talentopplæring, der framtidens enere innen kunst og kultur får ta sine første utdannelsessteg på veien mot et liv som profesjonell skapende eller utøvende kunstner.

Dette medlem viser til at kulturskolen har en unik posisjon til å gi alle barn like gode muligheter til å lære, lykkes og trives, uavhengig av bakgrunn og klasse. Når man ser på rekrutteringsgrunnlaget til kulturskolen i dag, er det grunn til å være bekymret for at en går glipp av mange potensielle kulturbærere og -utøvere. En dyr kulturskole med et smalt tilbud fører til at mange barn ikke får hjelp til å utvikle sin kulturelle interesse eller oppdage sine talent. For at alle barn skal gis like gode muligheter for å oppleve glede i møte med kunst og kultur, til å utvikle sin kulturelle interesse og til å oppdage, bruke og utvikle sine talent, må det settes rammer for størrelsen på foreldrebetalingen og utvikles moderasjonsordninger som gjør det mulig for alle barn å delta. På denne bakgrunn vil dette medlem vise til at Sosialistisk Venstreparti Representantforslag 8:123 S (2018–2019) har fremmet en rekke forslag for å styrke kulturskolen som eget skoleslag, sikre gode og forutsigbare rammevilkår og innføre tiltak som gjør tilbudet tilgjengelig for alle barn og unge som ønsker å delta. Dette medlem vil vise til at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative statsbudsjett for 2019 har foreslått å innføre en gratis og frivillig kulturskoletime for alle barn på 1.–4.trinn.

Dette medlem mener målet må være at det er kulturskoletilbud til alle, og at det som et første trinn innføres en maksimalpris, slik at flere kan delta.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2020 styrke finansieringen av kulturskolene og fremme forslag til hvordan en maksprisordning kan gjennomføres.»

Storby og vekstkommuner

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det må en offensiv satsing til for at byer og vekstkommunene skal ha gode, inkluderende boområder. Derfor trengs det en økt områdesatsing for å hindre utvikling av parallellsamfunn og byer delt etter økonomiske skiller.

Dette medlem viser til at det er avgjørende viktig at miljø- og klimahensyn legges til grunn når byer, tettsteder og infrastruktur planlegges, og flere byområder må bli inkludert i ordningene med byvekst og bymiljøavtaler. Dette medlem viser til egne forslag om dette. Dette medlem mener at storbytilskuddet og vekstilskuddet bør finansieres som et eget tilskudd som et påslag på rammen uten uttrekk fra alle kommuner.

Dette medlem viser til forslag i innstillingen.

Klima

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til forpliktelser i klimaforliket om å redusere klimagassutslippene, og at regjeringen sektor for sektor unnlater å følge opp dette. Kommunene må spille en viktig rolle for å redusere klimagassutslippene, og dette medlem ser at en satsing på dette og en villet politikk har gjort at Oslo kommune for eksempel har fått kuttet i sine klimagassutslipp. Videre er det et enormt behov for klimatilpasninger i kommunene. Ekstremvær gjør det nødvendig å styrke kommunenes mulighet til å foreta klimatilpasninger av viktig infrastruktur både i kommuner og fylker.

Dette medlem vil derfor foreslå at det opprettes en permanent finansieringsordning for lokale klimatiltak som skal støtte kommuner og fylkeskommuner i å gjennomføre prosesser for klimavennlig omstilling.

Dette medlem mener kommunesektoren er så viktig for trygge fellesskap at den må ha en større del av totaløkonomien, og at det er nødvendig med øremerkede midler dersom Stortinget lover økt satsing på ulike områder som eksempelvis barnevern, og mens satsingen trappes opp. Dette synliggjør også statens bidrag til å finansiere de nye satsingene som blir pålagt kommunesektoren, og synliggjør om det er samsvar mellom oppgaven og finansieringen. Dette medlem mener det i dag ikke er samsvar mellom lovkrav, pålegg og kommunenes inntekter. Det er store utfordringer på områder som barnevern, tjenester til mennesker med utviklingshemming, syke eldre, faglærte ansatte i skole og barnehage og kompetanse på klima og miljø. Det er også store vedlikeholdsetterslep på bygg, veier og vann og avløp mange steder, og disse utfordringene vil øke med mer ekstremvær. Dette er oppgaver som må løses framover, og staten må bidra mer enn i dag slik at det blir mulig for kommunene å finansiere disse nødvendige utbedringene.

2.2 Det økonomiske opplegget for 2020

Komiteen viser til sine respektive partiers generelle merknader under punkt 2.1.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener regjeringen legger opp til et svakt økonomisk opplegg for kommunesektoren for 2020. Flertallet mener rammene fra regjeringen ikke setter kommunene tilstrekkelig i stand til å satse på økt kvalitet på viktige velferdsområder. Flertallet mener regjeringen burde prioritert mer penger til skole, eldreomsorg, barnehager og helsetjenester.

Flertallet viser til at regjeringen varsler et intervall på veksten i de frie inntektene på mellom 1 og 2 mrd. kroner. Flertallet vil peke på at i kommuneproposisjonen for 2019 varslet regjeringen et intervall på veksten i frie inntekter på 2,6 til 3,2 mrd. kroner. I statsbudsjettet for 2019 ble intervallet konkretisert til 2,6 mrd. kroner. Og da budsjettet var ferdigbehandlet i Stortinget, hadde veksten i de frie inntektene sunket til 2,4 mrd. kroner, altså under nederste del av intervallet som tidligere ble varslet. Flertallet frykter at regjeringspartiene vil gjøre det samme i neste års budsjett.

Flertallet viser til tall fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet som viser at hvis man ser veksten i de frie inntektene i 2018, 2019 og 2020 i sammenheng, så legger regjeringen opp til 0-vekst.

Flertallet viser til at det de siste 15 årene ikke har blitt presentert et svakere økonomisk opplegg for kommunesektoren enn det regjeringen Solberg med sitt forslag til vekst i frie inntekter for 2020 presenterer.

Flertallet viser at til at Stoltenberg II-regjeringen prioriterte kommuneøkonomien høyt, og at realveksten i de frie inntektene i perioden med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i regjering var 1,8 pst. Denne veksten har på tross av rekordbruk av oljepenger sunket med regjeringen Solberg. Gjennomsnittlig årlig realvekst i de frie inntektene er nå nede på 1,2 pst.

Flertallet mener regjeringens opplegg for 2020 vil føre til at både kommunene og fylkeskommunene må redusere sitt tjenestetilbud på viktige områder for å dekke opp for nye lovpålagte oppgaver.

Flertallet mener det er behov for betydelige påplussinger dersom kommunesektoren skal klare å opprettholde og videreutvikle tjenestetilbudet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er svært uheldig at det i regjeringens forslag legges opp til et intervall som ikke tar høyde for kostnadsveksten på om lag 1,3 mrd. kroner knyttet til den demografiske utviklingen, ifølge utregninger fra Teknisk beregningsutvalg (TBU) for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Regjeringen henviser til at en mer effektiv ressursbruk vil kunne øke handlingsrommet. Mens effektiviteten i perioden 2008–2017 gjennomsnittlig økte med 0,3 pst., legger regjeringen inn en effektivisering på 0,5 pst. neste år. Det gjøres mye godt arbeid for å jobbe smartere og mer effektivt i kommunesektoren. Man må imidlertid også ta høyde for at oppgavene blir mer komplekse, og at statlige krav beslaglegger betydelige deler av kommunesektorens handlingsrom. Det må sørges for at kommunal sektor drives effektivt, for å sikre at skattepenger brukes hensiktsmessig, og for å sørge for at folk får gode tjenester. Det er imidlertid problematisk at det legges opp til rammer som forutsetter en betydelig høyere effektivitet enn hva kommunene og fylkene har klart å realisere, for å kunne ha rom til å løse oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener veksttilskudd og storbytilskudd bør finansieres som et eget tilskudd uten uttrekk fra de frie inntektene som går til alle kommuner. Disse medlemmer mener regionsentertilskuddet ikke er i tråd med Stortingets vedtak om at inntektssystemet ikke skal brukes til videreføring av kommunereformen. I den forbindelse vises det til regjeringens egen omtale i kommuneproposisjonen:

«Regjeringen vil også i det videre arbeidet legge til rette for gode og langsiktige økonomiske virkemidler for kommuner som ønsker å slå seg sammen, jf. kapittel 10. For å opprettholde regionsentertilskuddet som et økonomisk virkemiddel ved nye sammenslåinger foreslår departementet at også kommuner som slår seg sammen framover vil kunne motta regionsentertilskudd, hvis kommunene oppfyller kravene i tilskuddet.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2020 øke kommunesektorens inntekter med mellom 2,5 og 3 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2020.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til de merknader de er en del av, og foreslår på denne bakgrunn å styrke kommunesektorens inntekter med 4,2 mrd. kroner ut over regjeringens forslag. Av dette beløpet skal minimum 1 mrd. kroner inngå i et vedlikeholdsprogram for fylkesveiene.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke kommunesektorens inntekter med 4,2 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Kommuneproposisjonen 2020. Innenfor økt ramme skal minimum 1 mrd. kroner avsettes til et vedlikeholdsprogram for fylkesveiene.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig å øke totalrammene for kommuner og fylkeskommuner og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2020 øke veksten i kommunesektorens samlede inntekter med mellom 5 og 5,5 mrd. kroner ut over regjeringens forslag i Prop. 113 S (2018–2019).»

2.3 Endringer i det økonomiske opplegget for 2019

Komiteen viser til at samtidig med kommuneproposisjonen for 2020 la regjeringen fram revidert nasjonalbudsjett for 2019 og forslag til bevilgningsendringer for 2019, jf. Prop. 114 S (2018–2019).

Komiteen viser til at kommunesektorens skatteinntekter i 2018 ble 2,3 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet 2019. Det er særlig høye innbetalinger i 2018 av restskatter som trekker opp skatteinntektene. De ekstra skatteinntektene er bare i noen grad videreført i inntektsanslagene for 2019. Skatteinngangen hittil i år er god, anslaget for kommunesektorens skatteinntekter er derfor oppjustert med 1 ½ mrd. kroner for 2019.

Komiteen viser til at kostnadsdeflatoren for kommunesektoren er oppjustert fra 2,8 til 3,0 pst. Oppjusteringen skyldes at prisveksten på varer og tjenester nå anslås høyere enn nasjonalbudsjettet 2019. Endringen trekker isolert sett ned realinntektsveksten i 2019 med om lag 1 mrd. kroner.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår netto om lag uendrede bevilgninger til kommunesektoren. Det anslås en nedgang i de frie inntektene på 1,8 mrd. kroner. Nedgangen ses i sammenheng med at de ekstra skatteinntektene for 2018 i hovedsak ikke videreføres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen de siste årene grovt har undervurdert skatteveksten i kommunesektoren. I 2016 ble skatteinntektene drøyt 5,3 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i revidert budsjett, mens de ble 5,8 mrd. kroner høyere i 2017. For 2018 viser regnskapstallene at skatteinntektene ble 4,7 mrd. kroner høyere enn anslagene fra revidert nasjonalbudsjett 2018. Regjeringen har med dette undervurdert skatteveksten i sektoren med nesten 16 mrd. kroner på tre år.

Flertallet viser til at kommunene innenfor sine frie inntekter må dekke en stadig større andel av kostnadene til ressurskrevende tjenester.

Flertallet mener det er urovekkende at kommunenes sosialutgifter økte med 500 mill. kroner fra 2017 til 2018. Anslag fra Nav tilsier at ca. én tredjedel av denne økningen skyldes mottakere som ikke lenger faller inn under AAP-ordningen etter regelendringen fra 1. januar 2018. Flertallet kan ikke se hvordan regjeringens forslag til bevilgning på 90 mill. kroner skal dekke denne økningen. Videre vil det være krevende for kommunene å dekke den øvrige økningen innenfor en trangere ramme.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag og merknader om å fjerne kuttene i AAP-ordningen og å styrke den statlige bostøtten kraftig, slik at staten tar sitt ansvar for sikkerhetsnettet til mennesker i sosialt vanskelige situasjoner, som sliter med dårlig helse og manglende inntekt.

2.4 Lokaldemokrati i utvikling – statusrapportering

Komiteen understreker at rammestyring skal være et førende prinsipp for statens styring av kommunesektoren. Rammestyring gir kommunene stor frihet til å drive kommunen ut ifra lokale forhold og behov, gitt at rammeoverføringene gir et handlingsrom for lokale prioriteringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er uenig med regjeringen når den avviste å videreføre og utvide forsøket med stemmerett for 16-åringer. Å gi stemmerett er å gi tillit og ansvar, og det må være helt særlige argumenter for å begrense innbyggeres stemmerett. Det foreligger ikke i denne saken. Disse medlemmer er ikke i tvil om at ungdommer på 16 år vil forvalte den tilliten godt og på linje med dem over 18 år. Disse medlemmer viser til at sluttrapporten fra forsøket viser at valgdeltakelsen lå på 58 pst. blant forsøkspersonene, og det er betydelig høyere enn for vanlige førstegangsvelgere mellom 18 og 21 år, som har en deltakelse på rundt 46 pst. Dette er bra. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av flere unge stemmer, og at det ikke bør stilles andre krav til interesse hos unge enn hos voksne og eldre for å ha stemmerett. Det er ingen krav til innbyggere over 18 år om at de skal få økt politisk interesse av å stemme ved valg. Disse medlemmer vil at demokratiet skal utvides, og vil inkludere flere og fordele mer makt.

Disse medlemmer viser til forsøket med 16-års stemmerett og behovet for å utvide forsøket med målsetting om å gjøre det til en permanent ordning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at de unges engasjement i klimasaken viser at de er fullt i stand til å ta ansvar og sette seg inn i saker, og at de også kan forvalte langsiktige perspektiv på politiske beslutninger.

Dette medlem viser til egne grunnlovsforslag om å utvide stemmeretten til å omfatte 16-åringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere et nytt og større forsøk med stemmerett for 16-åringer og ta med de største byene i forsøksordningen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser også til at likestilt demokrati forutsetter at alle som vil, får avgi stemme hemmelig. Dette var ikke tilfelle ved siste valg, der over 50 blinde og svaksynte ikke fikk det. Flertallet viser til forslag i Innst. 16 S (2017–2018) om å sikre en digital e-valgløsning for kommende valg og ut fra disse erfaringene etablere en permanent ordning for både stortings- og kommunevalg.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre e-valgløsninger for blinde og svaksynte ved kommende kommune-/fylkestingsvalg og stortingsvalg.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre e-valgløsninger i stemmelokalet for blinde og svaksynte ved kommende kommune-/fylkestingsvalg og stortingsvalg.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av ny kommunelov i Innst. 369 L (2017–2018) og til egne merknader og forslag der om at også åpenhet må være en del av formålsparagrafen, lovendringer for å sikre mer kvinnerepresentasjon og nødvendig rett til innsyn for kommunene i regnskaper hos private leverandører av lovpålagte oppgaver som kommunene har ansvaret for. Dette medlem viser til at det ble lovfestet at alle kommuner skal ha ungdomsråd, og viser til egne forslag om dette i ulike innstillinger og senest under behandlingen av ny kommunelov.

Dette medlem viser til at det skal lages forskrifter til disse rådene, og at et forslag har vært på høring. Dette medlem mener det er viktig at disse forskriftene gir klare rettigheter til rådene, at disse rettighetene skal sikres i alle kommuner, at mandatet til rådene må være at de skal behandle alle saker som angår deres gruppe, at unntaket fra å ha egne råd for eldre og for mennesker med funksjonsnedsettelser kun gjelder hvis det ikke lar seg gjøre å opprette separate råd, at rådene skal ha sekretærressurser, at det skal gis rett til opplæring, at kommunestyrene bør gi rådene møte-, forslags- og talerett og at kommunestyrene/fylkestingene kan gi rådene vedtakskompetanse i noen saker. Dette medlem viser for øvrig til Pensjonistforbundets høringsuttalelse til forskriftsendringene.

2.5 Forholdet mellom stat og kommune

Komiteen viser til at Stortinget 22. juni 2018 vedtok ny kommunelov, jf. Prop. 46 L (2017–2018) Lov om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) og Innst. 369 L (2017–2018). Hoveddelen av loven vil tre i kraft i forbindelse med konstituering av det enkelte kommunestyret og fylkestinget etter valget høsten 2019. Komiteen er fornøyd med at den nye kommuneloven har lovfestet det kommunale selvstyret.

Komiteen merker seg at valglovutvalgets utredning om ny valglov og eventuelle endringer i valgordningen skal avgis til Kommunal- og moderniseringsdepartementet innen utgangen av mai 2020.

Komiteen viser til at regjeringen varsler avvikling og innlemming av øremerkede tilskudd i rammeoverføringene til kommunene og fylkeskommunene i statsbudsjettet 2020.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, er positive til mindre øremerking og økt rammestyring, forutsatt at det medfører en økning i de frie inntekter tilsvarende reduksjonen i øremerkede midler.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen varsler at den i statsbudsjettet for 2020 vil foreslå å avvikle og innlemme flere tilskudd i rammetilskuddet til kommunene og fylkeskommunene. Disse medlemmer støtter hovedprinsippet for finansiering av kommunesektoren gjennom rammefinansiering i form av frie inntekter. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at øremerking av midler kan ha positive effekter, for eksempel når et nytt kommunalt tilbud skal bygges opp. Disse medlemmer vil komme tilbake til de konkrete forslagene ved behandlingen av statsbudsjettet for 2020.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til merknader ellers i innstillingen om forholdet mellom øremerking og rammeinntekter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at saken ESA åpnet i 2013 mot norske myndigheter, enda ikke er avklart. Saken dreier seg om hvorvidt det generelle skattefritaket og konkursimmuniteten for staten, helseforetakene, fylkeskommunene og kommunene er i strid med EØS-avtalen. Flertallet merker seg at kommunale, fylkeskommunale, og statlige velferdstjenester ikke er omfattet fordi det ikke dreier seg om EØS-rettslig aktivitet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti registrerer at arbeidet med å følge opp ESA-saken om det generelle skattefritaket og konkursimmuniteten for staten, helseforetakene, fylkeskommunene og kommunene og arbeidsgrupperapporten fra Hjelmeng-utvalget om like konkurransevilkår mellom offentlige og private aktører pågår fremdeles. Berørte departementer har dialog med ESA for å finne gode løsninger som sikrer overholdelse av støtteregelverket. Løsningene må kunne bidra til at det offentlige kan løse sine oppgaver på en hensiktsmessig og samfunnsøkonomisk effektiv måte. Løsningene skal dessuten bidra til at offentlig sektor legger til rette for virksom konkurranse og like konkurransevilkår mellom offentlige og private aktører. ESA-saken omfatter ikke tjenester som på grunn av måten de er finansiert og organisert på, faller utenfor EØS-avtalens regler om offentlig støtte. Barnehager, skoler, SFO/AKS, helse- og omsorgstjenester og kulturskoler faller dermed utenfor. Det samme gjelder ev. støtte til breddeidrett og mye av aktivitetene i kommunale svømmehaller og gymsaler.

2.6 Kommunereform

Komiteen viser til at det fra 1. januar 2020 vil være 356 kommuner i Norge som følge av kommunesammenslåinger. En av tre innbyggere vil ved årsskiftet tilhøre en ny kommune. Komiteen merker seg at regjeringen påpeker at kommunereformen er en velferdsreform for denne regjeringen, og at arbeidet med å gjennomføre flere kommunesammenslåinger vil fortsette. Dette begrunnes blant annet med at om lag halvparten av landets kommuner fortsatt vil ha færre enn 5 000 innbyggere og flere enn 120 kommuner vil ha færre enn 3 000 innbyggere. Regjeringen mener mange av disse ikke er robuste nok til å utføre de kommunale oppgavene på en tilfredsstillende måte.

Komiteen merker seg at regjeringen har sendt ut forslag om endring i eiendomsskatt til kommunene på høring, med høringsfrist 12. juli 2019. Forslaget går ut på at kommunene i en overgangsperiode på tre år, fra tidspunktet for kommunesammenslåingen, kan øke satsene med inntil 1 promilleenhet på bolig- og fritidseiendom, og 2 promilleenheter på næringseiendom med videre per år. Ulike deler av den nye kommunen kan ha ulike satser, overgangsperioden er ment å harmonisere eiendomsskatten i den nye kommunen. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har hittil fastsatt individuelle forskrifter for hver enkelt kommunesammenslåing, flere er gitt adgang til å videreføre eksisterende eiendomsskattesatser i de opprinnelige kommunene i en overgangsperiode på to år. Videre skal det gjøres årlige endringer i de nye kommunene for å harmonisere eiendomsskatten.

Komiteen viser til at kommunene i en overgangsperiode skal bli kompensert for bortfall av basistillegg og distriktstilskudd som følge av sammenslåingen. Komiteen merker seg at departementet vil etablere en modell hvor det gis 200 000 kroner i støtte dersom to kommuner ønsker å utrede sammenslåing. Dersom flere enn to kommuner ønsker å utrede sammenslåing, gis det 50 000 kroner per kommune i tillegg. Videre gis det inntil 100 000 kroner til hver kommune som utarbeider informasjon og gjennomfører folkehøring. Tilskuddene dekkes av budsjettkapittlet «Rammetilskudd til kommuner».

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at mange kommuner har gode erfaringer med interkommunalt samarbeid om oppgaver som best kan løses i større enheter. Departementet underkjenner verdien av interkommunalt samarbeid ved å antyde krav til fagmiljøer på en rekke områder innenfor hver enkelt kommune.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti merker seg at regjeringen peker på at fylkesmannen har kontakt og kjennskap til kommunene og dermed en viktig rolle med å utfordre kommunene om behovet for strukturendringer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er positive til kommunesammenslåinger der det er lokal tilslutning til dette. Disse medlemmer viser til at blant de frivillige kommunesammenslåingene i perioden 2014–2017 var Arbeiderpartiet det partiet som styrte flest av disse kommunene.

Disse medlemmer registrerer at regjeringen mener arbeidet med å legge til rette for flere kommunesammenslåinger skal fortsette. Disse medlemmer støtter at det fortsatt skal være økonomisk støtte til kommuner som slår seg sammen. Men samtidig er det viktig å understreke at mange kommuner gjennomførte prosesser med nabokommuner i perioden 2014–2017 og gjennom det avklarte sammenslåingspørsmålet for sin kommune.

Disse medlemmer mener kommunene nå må få mulighet til å konsentrere seg om å utvikle tjenestetilbudet sitt til innbyggerne. Disse medlemmer mener det ikke er hensiktsmessig at fylkesmennene presser på for nye runder med utredninger og vurderinger i kommuner som har avklart sammenslåingsspørsmålet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener man på grunn av spredt bosetting må legge til grunn at en variert kommunestruktur er nødvendig for å sikre innbyggernes nærhet til tjenester og mulighet til deltakelse i det kommunale arbeidet.

Disse medlemmer merker seg regjeringens syn på kommuner med under 5 000 innbyggere. Kommunene har allerede tatt den såkalte nabopraten og vurdert om sammenslåing eller å bestå som egen kommune er den beste løsningen for folk lokalt. Nye runder med utgreiing, seminarer og ulike former for insentiver for å sikre flere sammenslåinger vil medføre økt ressursbruk i kommunene om noe de allerede har sagt nei til. Fylkesmennenes oppdrag med å sørge for nye runder med kommunesammenslåing er svært unødvendig, det misbruker ressurser både i fylkesmannsembetet og i Kommune-Norge.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener fylkesmennenes oppgaver i hovedsak bør begrenses til tilsynsmyndighet, og mener fylkesmennene ikke skal bruke tid på å være pådriver for flere runder med kommunesammenslåinger.

Disse medlemmer er imot at det skal påtvinges nye runder med kommunesammenslåinger. Kommunene har gjennomført grundige utredninger og fattet sine vedtak. Å fremtvinge nye runder med sammenslåingsdiskusjoner nå vitner om manglende respekt for lokaldemokratiet. Dersom regjeringen velger å påtvinge kommunene nye runder med kommunesammenslåing, må utgiftene til dette synliggjøres gjennom egne budsjettposter og ikke tas av de frie inntektene til alle kommuner.

Disse medlemmer viser til at generalistkommuneprinsippet skal videreføres.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Forsand kommunestyre, 29. april 2019, gjorde vedtak om sammenslåing med Strand kommune. Vedtaket ble gjort i tråd med flertall i folkeavstemning. Disse medlemmer viser til at disse partier bygger på prinsippet om at frivillighet legges til grunn i spørsmålet om kommunesammenslåing. Disse medlemmer mener regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en sak om oppfølging av vedtaket i Forsand kommunestyre.

2.7 Gjennomføring av regionreformen

Komiteen viser til at fylkeskommunene som er vedtatt slått sammen, nå er i en viktig og krevende fase i sammenslåingsarbeidet. For de oppgavene som skal overføres fra 2020, vil departementene komme tilbake med budsjettforslag og overføringer i statsbudsjettet for 2020. Komiteen mener det er viktig at det legges opp til forutsigbarhet for fylkeskommunene, både omkring organisering og finansiering. Komiteen viser til Meld. St. 6 (2018–2019), Innst. 119 S (2018–2019) Oppgaver til nye regioner, og de enkelte partiers merknader i forbindelse med Stortingets behandling av saken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til respektive partiers merknader og forslag i Innst. 119 S (2018–2019) om oppgaver til nye regioner.

Flertallet viser til at regjeringen skriver følgende:

«Når fylkeskommunene nå blir større, skal de også få flere virkemidler til å utvikle fylkene i tråd med regionale behov og muligheter».

Samtidig legges det opp til et minus- eller nulloppgjør for fylkeskommunene, og poster som regionale utviklingsmidler er mer enn halvert under dagens regjering.

Flertallet viser til at flere av høringsinstansene mener det er utfordrende at finansiering av fylkeskommunenes nye oppgaver ikke er gjort rede for i kommuneproposisjonen. Regjeringens fremlegg i forbindelse med statsbudsjettet i høst skjer mindre enn to måneder før fylkene skal overta oppgaven, noe som gjør planlegging svært krevende.

Flertallet mener oppgaver og finansiering til fylkeskommunene burde vært avklart i god tid før overføring.

Regjeringens målsetting om robuste fylker som kan være en regional utviklingsaktør, følges ikke opp gjennom handling. Flertallet mener det er en forutsetning at det legges opp til forutsigbarhet for fylkeskommunene, både omkring organisering og finansiering. Flertallet mener nivået på overføringene til fylkeskommunene må kunne sette dem i stand til å ivareta både dagens og fremtidige oppgaver.

Flertallet viser til at KS uttaler at fylkeskommunene og KS ikke har vært involvert i de vurderinger som er gjort i forbindelse med statens ressursbruk på ulike oppgaver. KS har hentet inn noen vurderinger fra fylkeskommuner – felles for disse er at ressursbruken ligger høyere enn det som er lagt til grunn i kommuneproposisjonen. Flertallet mener fylkeskommunene må få tilstrekkelige ressurser til nødvendig oppbemanning for å ivareta de oppgavene som faktisk overføres. Det er det per nå ikke lagt opp til.

Flertallet vil understreke viktigheten av de regionale utviklingsmidlene for å styrke fylkenes rolle som regionale utviklingsaktører. Kuttene til distrikts- og regionalpolitikken fra regjeringen i flere år på rad står i direkte motstrid til uttrykte målsettinger om å styrke fylkeskommunenes rolle som samfunnsutviklere i forbindelse med regionreformen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen vil innlemme tilskudd til regionale tiltak for utvikling av næringsmiljøer og tilgang til kompetanse i rammen til kommunene. Disse medlemmer mener det er grunn til å få utredet hvordan en best skal styrke fylkeskommunenes mulighet til å bidra til omstilling til fornybare og klimavennlige arbeidsplasser og næringsarbeid. Det er behov for å styrke, ikke svekke den regionale næringsutviklingen. Disse medlemmer mener at inntil dette er avklart, må denne tilskuddsordningen styrkes og beholdes som tilskudd.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen beholde tilskudd til regionale tiltak for utvikling av næringsmiljøer og tilgang til kompetanse utenfor kommunerammen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener fylkeskommunene må få sterkere økonomi og virkemidler når det gjelder næringsutvikling og kompetanseheving, og viser til egne forslag om dette i Innst. 119 S (2018–2019). Fylkeskommunene kan også ta en ledende rolle i et nødvendig grønt skifte og har vist gjennom satsing på nullutslipp i ferjer og annen kollektivtrafikk at de går foran. Dette utløser stor innovasjon og gir klimavennlige arbeidsplasser i verftsindustrien og andre virksomheter. Denne gode næringspolitikken må forsterkes gjennom at regjeringen følger opp Stortingets vedtak om å pålegge null- og lavutslipp i kollektivtrafikken, jf. vedtak 957 (2016–2017) og 663 (2017–2018). Staten må bidra langt sterkere til å kompensere for ekstrautgifter i omleggingen.

2.8 En brukerorientert, moderne og effektiv offentlig forvaltning

Komiteen viser til at det gjøres mye godt arbeid i kommunene med å sikre utvikling av tjenestetilbudet og innovasjon i sektoren. Nytenkning og optimalisering av egen drift er et kontinuerlig arbeid i Kommune-Norge. En viktig del av arbeidet handler om digitalisering i offentlig sektor, som blant annet gir muligheter til mer brukervennlige løsninger for innbyggere og enklere saksbehandling for kommunene. Komiteen vil understreke viktigheten av gode digitaliseringsprosjekter, samtidig som det må sørges for tilstrekkelig utbygging av internettdekning i hele landet. Samtidig som det ligger store muligheter for offentlig sektor i digitaliseringsarbeid, er det sentralt at også innbyggere som ikke bruker digitale løsninger, får den hjelpen de trenger i møte med det offentlige.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil legge til rette for at byene og de største kommunene kan gå foran, og i samarbeid med norsk digital industri og utdanningsinstitusjoner virkeliggjøre utviklingen av digitale tjenesteløsinger som deretter fritt skal kunne brukes av alle andre norske kommuner og andre forvaltningsorgan.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det må gis klare retningslinjer og pålegg som sikrer at innbyggere som trenger personlig bistand i møtet med det offentlige, skal få det, og at denne bistanden skal gjelde det en trenger hjelp med og ikke kun skal gjelde veiledning i bruk av digitale løsninger.

Flertallet viser til at det er behov for en tillitsreform også i kommunal forvaltning, og at det er mer effektivt å bruke mindre tid på rigide kontrollsystemer basert på NPM (New Public Management). Flertallet mener fagkompetansen må brukes mer i direkte oppgaveløsning. Flertallet viser til Stangehjelpen, som gir et lavterskeltilbud innen psykisk helse, med høy faglig kompetanse og med redusert byråkrati. Det er utformet og organisert slik at en ikke trenger henvisning. Det er kort eller ingen ventetid, tilbudet er ofte gratis, og det handler nettopp om det som er viktig for å mestre livet sitt. Det senker terskelen for å ta kontakt.

Flertallet viser også til at Oslo kommune har utviklet en tillitsmodell innenfor hjemmebaserte tjenester. Regjeringen er opptatt av å effektivisere ved å stramme inn, mens en må være mer opptatt av å modernisere offentlig sektor vekk fra unødvendig byråkratisering og over til brukerrettet og faglig høykompetent virksomhet.

Flertallet viser til at det er store demografiske utfordringer i mange distriktskommuner. Disse forsvinner ikke ved kommunesammenslåing, som selvsagt ikke gjør befolkningen yngre. Skal disse kommunene kunne rekruttere og beholde nødvendig kvalifisert personell og kunne ta i bruk fornuftig velferdsteknologi, kreves det god kommuneøkonomi, samarbeid med nabokommuner om spesialiserte funksjoner og systematisk jobbing for heltid.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti merker seg regjeringens arbeid med effektivisering av offentlig sektor. I perioden 2008–2017 er samlet effektivisering innenfor sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg økt med om lag 0,3 pst. årlig. Det vises i kommuneproposisjonen til at regjeringen mener 0,5 pst. årlig effektivisering er et realistisk mål, noe som ville kunne frigjøre 1,3 mrd. kroner til tjenesteproduksjon i kommunene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener kommunesektoren selv må beholde handlingsrommet som oppstår ved framtidig effektivisering. Dette er et sterkt økonomisk insentiv for å fremme innovasjon, nyskaping og bedre arbeidsmåter. Flertallet viser til at i perioden 2008–2017 er samlet effektivisering innenfor sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg økt med om lag 0,3 pst. årlig.

Flertallet viser til at disse partier vil desentralisere makt og myndighet til de som jobber i førstelinjen, for å sikre at ressursene brukes mest mulig effektivt og tilpasset. Flertallet viser til at disse partiene vil arbeide for en tillitsreform basert på at å fremme ansvarlighet og tillit framfor kontroll og byråkrati vil gi en bedre og mer effektiv offentlig forvaltning. I dette ligger en uttalt målsetting om å redusere unødig bruk av tid på skjemaer og frigjøre tid til faktisk tjenesteproduksjon, samtidig som muligheten for lokalt skjønn økes.

Flertallet viser i den sammenheng blant annet til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiets forslag om en tillitsreform i skolen, jf. Dokument 8:194 (2017–2018).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at konsekvenser i noen tilfeller kan være at det blir større muligheter for feil, men kostnadene ved disse vurderes lavere enn den unødvendige tidsbruken på skjemaer. Disse medlemmer mener kommunesektoren har gjort en god jobb med nedskjæring og effektivisering over flere år. Det er urealistisk å basere kommuneopplegget på en effektivisering på 0,5 pst. Det vil bli krevende nok å nå 0,3 pst. i 2020 etter mange år med nedskjæringer.

Differansen på 0,2 pst. i effektiviseringspotensial utgjør om lag 750 mill. kroner for 2020. Kommunene risikerer å måtte redusere tjenestene til folk dersom de ikke klarer å innfri regjeringens optimistiske anslag på potensiell effektivisering.

2.9 Befolkningsutvikling og kommunenes utgiftsbehov

Komiteen merker seg at endringer i befolkningen de siste årene har medført lavere utgiftsbehov per innbygger. Mens befolkningstallet har økt med 11 pst. i perioden 2009–2019, har kommunesektorens utgifter som skyldes årlige endringer i befolkningens størrelse og sammensetning, kun økt med 7 pst. I løpet av få år snur trenden, og andelen eldre i befolkningen vil øke kraftig de nærmeste tiårene. Dette vil gi utfordringer for finansiering av velferdsstaten og kommunesektoren fremover.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti registrerer at fylkene har fått reduserte demografiutgifter på 1 mrd. kroner i 2019 og 2020.

2.10 Inntektssystemet for kommunene

Komiteen viser til at det ikke foreslås store endringer i inntektssystemet for kommunene i 2020.

Komiteen merker seg at det siden toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester ble innført i 2004, har vært en sterk vekst i antall tjenestemottakere og i samlede utbetalinger til kommunene. Komiteen viser til at regjeringen har lyst ut et prosjekt for å vurdere om det skal gjøres endringer i regelverk og utforming av toppfinansieringsordningen og rapportering av psykisk utviklingshemmede til inntektssystemet. Prosjektet skal ferdigstilles i løpet av 2019. Komiteen forutsetter at finansieringsordningen legger til rette for gode tjenester til brukerne. For kommunenes del må finansieringsordningen være forutsigbar og sørge for tilstrekkelig kompensasjon.

Komiteen mener det er sentralt at kommunene har tilstrekkelige midler til å tilby gode velferdstjenester, og som muliggjør satsinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at KS i sitt høringssvar er tydelige på at det store intervallet mellom 1 og 2 mrd. kroner er vanskelig å forholde seg til. Nettoutgiftene til helse- og omsorgstjenester økte med rundt 8 pst. fra 2017 til 2018 – dette var klart sterkere vekst enn året før.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er uheldig at kommunenes handlingsrom innskrenkes gjennom stadig flere normer og krav, uten at dette er finansiert. Storting og regjering har de siste årene gitt kommunene stadig flere forpliktelser, det skjer eksempelvis i form av pedagognorm, bemanningsnorm, ansvar for utskrivningsklare pasienter, større andel av utgiftene til ressurskrevende tjenester, og fagfornyelse i grunnskole.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at siden 2015 har regjeringspartiene etter forhandlinger med Kristelig Folkeparti sikret at Stortinget har bevilget betydelige øremerkede midler og sikret flere lærere i grunnskolen. I 2018 ble det totalt bevilget om lag 1,4 mrd. kroner til flere lærere i grunnskolen. I 2019 er bevilgningen økt med 285 mill. kroner, til totalt 1 753 mrd. kroner. Videre vises det til at kommunene er blitt kompensert for innføringen av lærernormen. Denne kompensasjonen har vært øremerket, og delvis fordelt etter delkostnadsnøkkelen for grunnskolen og delvis etter objektive kriterier, med utgangspunkt i behov per innbygger.

Disse medlemmer registrerer at i 2020 legger regjeringen opp til at midler til tidlig innsats i skolen gjennom økt lærerinnsats på 1.–10. trinn innlemmes i rammetilskuddet til kommunene, jf. proposisjonen, der det også varsles at regjeringen legger opp til at midlene i 2020 gis en særskilt fordeling (tabell c) som ivaretar både kommuner med et relativt og med et absolutt behov for lærerårsverk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er for tidlig når regjeringen nå foreslår å legge midler til tidlig innsats gjennom økt lærerinnsats inn i rammetilskuddet til kommunene. Realiteten er økende lærermangel og store forskjeller rundt om i landet. Dette skulle tilsi at regjeringen i større grad sørget for at rekruttering av lærere blir høyt prioritert i kommunene gjennom øremerkede midler.

Disse medlemmer vil derfor gå imot denne innlemmingen nå.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det må tas høyde for behov for fornying og investering i skolen, også når det kommer til fagfornyelse og læremiddelkjøp.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker at læremidler i alle format har og vil ha en viktig rolle i skolen. Derfor må fagfornyelsene følges opp med at alle elever i hele landet har tilgang på oppdaterte læremidler av høy kvalitet når nye læreplaner skal implementeres. Det er viktig at lærere og skoler kan velge de læremidlene som fungerer best. Det er også viktig at arbeidet med læremidler på samisk blir oppdatert på samme måte, og dette krever en ekstra innsats. Det er viktig at det er økonomi i kommuner og fylkeskommuner til å ta i bruk fagfornyelsen.

Disse medlemmer viser til forslag senere i innstillingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kommunenes handlingsrom er redusert som følge av regjeringens innskrenkinger i mulighetene til å kreve inn eiendomsskatt. Eiendomsskatt er den eneste inntekten lokalpolitikerne i realiteten selv rår over, og som velgerne kan ta stilling til gjennom lokalvalg. De fleste kommuner uavhengig av politisk flertall har valgt å innføre eiendomsskatt lokalt. Dette er begrunnet i lokale forhold, men flertallet mener det overordnet handler om at kommunene ofte har større utgiftsbehov enn inntekter gjennom overføringer og ordinær skatteinngang.

Flertallet viser til at tap i forbindelse med bortfall av maskinskatten er anslått til 230 mill. kroner ut over det som er satt som kompensasjonsramme. Videre har sosialutgiftene økt svært mye grunnet bl.a. endringer i arbeidsavklaringspengeregelverk, endringer i bostøtteordningen og økte kostnader etter høy ankomst av flyktninger og asylsøkere i 2015 og 2016. Utgifter til helse- og omsorgssektoren økte med 8 pst. i fjor. Alle disse faktorene bidrar til trangere rammer og mindre mulighet til å foreta lokale prioriteringer.

Flertallet viser til at kompensasjonsordningen for bortfall av inntekter fra produksjonsutstyr og installasjoner skulle kompensere for det tapet kommunene fikk. Regjeringen hadde ikke oversikt over omfanget, men det ble satt en grense på inntil 500 mill. kroner som skulle tilsvare full kompensasjon, og innfasing over syv år. I statsbudsjettet for 2019 foreslo regjeringen at kompensasjonen til kommuner med eiendomsskatt på verker og bruk skulle begrenses til 71 mill. kroner i 2019, dette som en følge av at stortingsflertallet, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, i anmodningsvedtak nr. 180 for 2017–2018 hadde vedtatt at kompensasjonen skulle være «begrenset oppad til 500 mill. kroner» per år når ordningen er fullt innfaset.

I Prop. 114 S (2018–2019) er kommunenes inntektsreduksjon angitt til 730 mill. kroner per år. Dette er 230 mill. kroner høyere enn antatt bortfall av inntekter. Flertallet registrerer at regjeringen nå foreslår å innføre en egenandel per innbygger for å oppfylle Stortingets vedtak, og mener det ikke er i tråd med intensjonen i vedtaket.

Flertallet er og har vært imot endringene i eiendomsbeskatning for produksjonsutstyr og installasjoner. Flertallet konstaterer at kommunene ikke får full kompensasjon, og forventer at regjeringen kommer tilbake i statsbudsjettet for 2020 med kompensasjon i tråd med stortingsflertallets vedtak.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Stortingets vedtak i Innst. 2 S (2017–2018), jf. Meld. St. 1 (2017–2018):

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det gis tilnærmet full kompensasjon til kommuner som får redusert eksisterende inntekter som følge av endringene oppad begrenset til 500 mill. Kompensasjonen gjelder ikke nyetablering etter 1. januar 2017 og bortfaller hvis virksomhetene nedlegges.»

Disse medlemmer viser til anslag fra KS som viser at det etter takseringen i kommunene det gjelder, er klart at det endelige provenytapet når overgangsordningen er avviklet om 7 år, vil være om lag 230 mill. kroner. Totalkostnaden beløper seg til 730 mill. kroner og da er ikke den øvre kompensasjonen på 500 mill. kroner dekkende for tapet. Disse medlemmer mener kompensasjonen må dekke de reelle tapene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at finansiering av frivilligsentralene har blitt lagt inn i rammeoverføringene til kommunene, med særskilt fordeling de første årene. Flertallet mener det er problematisk å endre finansieringen slik regjeringen har gjort, da det særlig kan ramme små frivilligsentraler i distriktskommuner med trang økonomi. Flertallet mener finansiering av frivilligsentralene permanent bør skje ved særskilt fordeling innenfor kommunerammen eller gjennom øremerkede tilskudd.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse partiene har stemt imot regjeringens endringer i inntektssystemet både for fylkeskommunene og for kommunene.

Disse medlemmer viser til at for kommunene har disse partiene foreslått å fordele rammebevilgningene etter tidligere modell med et likt basistilskudd til alle kommuner.

Disse medlemmer vil understreke at prioriteringene innad i rammen påvirker fordelingen mellom kommunene. Det har med denne regjeringen vært en vridning fra små og mellomstore kommuner til store kommuner i inntektssystemet. Når tilskudd som regionsenter-, storby-, og veksttilskudd skal tas innenfor rammen, sammen med sammenslåingskostnader, blir det mindre til fordeling på øvrige kommuner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at regionsentertilskuddet avvikles, da det ikke er i tråd med Stortingets vedtak om at inntektssystemet ikke skal brukes til videreføring av kommunereformen.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag om en sterkere inntektsutjamning i inntektssystemene for kommuner og fylkeskommuner.

Dette medlem viser til egne forslag om annen finansiering av storby- og vekstkommunetilskudd.

Dette medlem mener at problemet ikke er kvalitetskrav og bemanningsnormer, men at det er underfinansiering som er problemet. Dette medlem viser til en rekke undersøkelser som viser til dels grove brudd på rettigheter til sårbare mennesker, innenfor barnevern, omsorg for utviklingshemmede, brudd på menneskerettigheter i eldreomsorg, manglende individuell tilrettelegging i skolen. Dette viser at enkeltmenneskers rettigheter ikke ivaretas godt nok i dag og det er ikke større slingringsmonn som er riktig veg å gå. Tvert imot trengs høyere kvalitet, mer handlingsrom til faglig godt arbeid og ivaretakelse av behov og rettigheter til mennesker med store omsorgsbehov og i skolen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre ordningen med storby- og vekstkommunetilskudd slik at de legges som et påslag til de kommunene som kvalifiserer for tilskuddet uten fratrekk i rammen til alle kommuner.»

2.11 Nytt inntektssystem for fylkeskommunene

Komiteen viser til at fylkeskommunene er tjenesteleverandører og driver et viktig vedlikeholdsarbeid av fylkesveier som er avgjørende for både innbyggere og næringsliv i hele landet. De er helt sentrale i arbeidet med utvikling og grønn omstilling av kollektivtransport, blant annet gjennom en offensiv satsing på lav- og nullutslipps ferjer, båt og buss. Fylkeskommunen er helt avgjørende for å kutte utslipp i transportsektoren, og komiteen mener det er viktig at fylkene har en god økonomi som muliggjør investeringer til grønn omstilling og videreutvikling av øvrig tjenestetilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er lagt opp til et stramt oppgjør til fylkeskommunene.

Flertallet merker seg at de frie inntektene og midler som regionale utviklingsmidler er blant postene som har blitt redusert de senere år, til tross for at regjeringen fremholder at fylkene skal få en viktigere rolle som samfunnsutvikler i forbindelse med regionreformen.

Flertallet mener i likhet med flere av høringsinstansene at det er utfordrende at finansiering av fylkeskommunenes nye oppgaver ikke er gjort rede for i kommuneproposisjonen. Regjeringens fremlegg i forbindelse med statsbudsjettet skjer mindre enn to måneder før fylkene skal overta oppgavene, noe som gjør planlegging krevende. Flertallet mener det er et prinsipp at ved overføring av oppgaver mellom forvaltningsnivåene, skal ressursene tilknyttet de årsverkene som utfører oppgaven i dag, overføres. Flertallet mener det er uheldig dersom ordningen som er foreslått om overføringen av sams vegadministrasjon, blir gjeldende, ettersom man risikerer at reformen blir underfinansiert. Flertallet viser forståelse for fylkeskommunenes tilbakemeldinger om uforutsigbarhet knyttet til finansiering av nye oppgaver. I høringsrunden påpeker flere av fylkene at de har et behov for mer ressurser og kompetanse i forbindelse med overføringen. Fylkeskommunene trekker frem avvik mellom oppgaver og ressurser på blant annet kulturminneområdet, statlige fiskerihavner og finansiering av samferdselsoppgaver.

Flertallet registrerer at flere av fylkeskommunene som nå slår seg sammen, opplever å ha mye høyere kostnader knyttet til sammenslåing enn hva fylket er kompensert for.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til omtale i proposisjonen der det blir presisert at fylkeskommunene vil få overført budsjettmidler til det antall ansatte som de faktisk får overført fra Statens vegvesen. Ressurser for det ansvar og oppgaver som fylkeskommunene allerede har fått for fylkesveinettet, er i utgangspunktet tilført fylkeskommunene i forbindelse med overføring av deler av riksveinettet til fylkeskommunene i 2010.

Disse medlemmer registrerer at ved overføring av oppgaver til fylkeskommunene vil det i utgangspunktet følges opp av rammeoverføringer innenfor en uendret utgiftsside på statsbudsjettet, der dagens ressursbruk i staten skal overføres til fylkeskommunene når oppgaven overføres. For den enkelte oppgave vurderes det også om det er behov for tilpasninger i inntektssystemet for fylkeskommunene. Disse medlemmer registrerer at i proposisjonen beskrives for eksempel fiskerihavner. For de oppgavene som skal overføres fra 2020, vil departementene komme tilbake med budsjettforslag og overføringen i statsbudsjettet for 2020, jf. proposisjonen.

Disse medlemmer registrerer at regjeringen har endret kostnadsnøkkelen for fylkene for å gjøre inntektssystemet sammenslåingsnøytralt. Dette vil medføre at fylkessammenslåingene i 2020 i seg selv ikke skal gi fordelingsvirkninger mellom fylkeskommunene. Frivillige kostnadsforskjeller er et resultat av egne prioriteringer og valg og er knyttet til ulik standard, kvalitet og effektivitet. Å kompensere for slike frivillige kostnadsforskjeller vil svekke insentivene til kostnadseffektiv tjenesteyting.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen begrunner forslaget om realvekst til fylkeskommunene på -0,2 til 0,1 mrd. kroner med at færre innbyggere i alderen 16–18 år gjør at fylkene har reduserte utgifter til videregående skole. Dersom fylkene skal klare å realisere de reduserte utgiftene, innebærer det nedleggelse eller kutt i utdanningstilbud. Det er imidlertid slik at elevtallene varierer, og nedgangen i antall elever i 2020 vil være oppjustert igjen for de fleste fylker i 2021/2022. Det vil derfor ikke være mulig å hente ut de reduserte kostnadene i særlig grad for bare ett eller to år. Videre er det ødeleggende for kvalitet og fagmiljøer dersom man må kvitte seg med ansatte eller andre ressurser man trenger igjen et år senere. Det er dessuten behov for oppdatering av læremidler i forbindelse med fagfornyelsen og nye læreplaner, en kostnad som er anslått til 300 mill. kroner årlig i tre år. Potensialet for fylkene til å hente ut gevinsten av disse reduserte utgiftene vurderes som liten.

Disse medlemmer viser til at Norge har stort areal, krevende klima, utfordrende topografi og spredt bosetting. Infrastruktur som vei, jernbane, havn, ferjer, flyplasser, bredbånd og mobilnett binder landet sammen og er en uunnværlig del av hverdagslivet for folk og bedrifter i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at det er en grunnleggende målsetting for Senterpartiet å videreføre satsingen på samferdselstiltak slik at Norge får sikker, effektiv og miljøvennlig infrastruktur.

Hovedmålet for Senterpartiet er å utvikle og ta vare på transport- og kommunikasjonstilbudet på en måte som gir gode ringvirkninger for næringslivet og i hverdagslivet til folk. I en tid med behov for store omstillinger i norsk økonomi er god infrastruktur en nøkkelfaktor for at næringslivet og verdiskapingen skal lykkes – i hele landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at fylkeskommunene har betydelige utgifter til samferdsel. Ansvarsområdene omfatter både fylkesvei, buss og kollektivtilbud og båt og ferje. Analyser fra flere instanser viser at fylkene i hovedsak bruker mer penger på vei enn det staten gjorde før forvaltningsreformen i 2010. Likevel vokser etterslepet. Handlingsrommet er trangt og blir enda mindre. Fylkesveiene er helt avgjørende for næringslivet, distriktsutvikling og innbyggerne i hele landet.

Flertallet viser til respektive partiers alternative statsbudsjett, der fylkeskommunenes inntektsrammer styrkes ut over regjeringens forslag. Dette ville satt fylkeskommunene bedre i stand til å bruke mer penger på samferdsel.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i flere år har foreslått en tiårig opptrappingsplan for fylkesveivedlikehold i kommuneproposisjonen, hvor det settes av 1 mrd. kroner i ti år.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til Representantforslag om statlig vedlikeholdsprogram for fylkesvei, Dokument 8:131 S (2018–2019), jf. Innst. 389 S (2018–2019).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i Nasjonal transportplan har satt av penger til rassikring og tunnelsikring på fylkesveiene. I følge KS kreves det 1,5 til 2 mrd. kroner årlig for å stanse veksten av vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Å ta igjen etterslepet koster betydelig mer.

Disse medlemmer viser til at Senterpartiet på denne bakgrunn foreslår en økning sammenlignet med regjeringens forslag på ca. 4,2 mrd. kroner i økte inntekter til kommunesektoren sammenlignet med regjeringens forslag, hvorav 1 mrd. kroner begrunnes med vedlikehold av fylkesveier.

Disse medlemmer viser til at fylkene er helt sentrale i arbeidet med utvikling og omstilling av kollektivtransporten, blant annet gjennom en offensiv satsing på lav- og nullutslipps ferje, båt og buss. Fylkeskommunenes bidrag til å kutte CO2-utslippene i transportsektoren er betydelig, og da må også finansieringsordningene legge til rette for at det er mulig å investere i lavutslippstransportmidler. Fylkeskommunene er i gang med å følge opp Stortingets vedtak og foretar betydelige investeringer det ikke er tilstrekkelig kompensert for.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at både de endringene som ble gjeldende fra 2015, og de fremlagte endringene i fylkeskommunenes inntektssystem betyr store inntektstap for noen fylker.

Dette medlem mener et nytt inntektssystem må utjamne inntektene mellom fylkene sterkere enn i dag, og veglengde må fremdeles telle som kriterium.

Dette medlem viser til at det er et enormt etterslep på vedlikehold på fylkesvegene. Disse vegene er svært viktige for næringslivet og for at alle deler av landet skal ha mulighet til å skape utvikling. Dette medlem mener derfor det er nødvendig med en statlig opptrappingsplan for statlig medfinansiering av vedlikehold av fylkesveger.

Dette medlem mener prinsipper for overføring av sams vegadministrasjon må være at det er kostnadene ved å utføre oppgaven som skal legges til grunn for den økonomiske overføringen fra staten til fylkeskommunen og ikke kun finansiering av lønnsmidler til de ansatte som takker ja til overføring til fylkene.

Dette medlem mener staten bør bidra med en solidarisk andel for å sikre nødvendig drift og vedlikehold på fylkesvegene som brukes som beredskapsveger når riksvegene blir rammet av ødeleggelser ved ekstremvær eller i andre situasjoner der fylkesvegene må avlaste riksvegene.

Dette medlem viser til at det ikke foreslås noen endringer i finansieringsordningen for fylkene til ferjer og hurtigbåter i kommuneproposisjonen for 2020, og at det i stedet foreslås at det gis samme støttenivå til fylkene om de velger å kjøre gamle dieselferjer eller investere i omlegging til nullutslipp i tråd med stortingsvedtaket. Dette medlem mener regjeringen umiddelbart må følge opp Stortingets vedtak. Dette er et område der klimagassutslippene kan kuttes raskt og mye, samtidig som det gir gode ringvirkninger i industrien.

Dette medlem viser til at det i 2019 og 2020 skal inngås et stort antall nye kontrakter for fylkeskommunal kollektivtrafikk som vil vare i åtte–ti år. Hvis ikke fylkene har tilstrekkelig sikkerhet for merkostnaden ved å investere i utslippsfrie løsninger, risikerer vi at anbudene låses til ferjer med fossilt drivstoff helt til 2030. Dette medlem viser til Sogn og Fjordane, som skal ha 18 hurtigbåtsamband på anbud i år. Dette medlem viser til at det trengs økonomisk forutsigbarhet for fylkene for hele kontraktsperioden, ti år fram i tid.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2020 legge til grunn at anbud i fylkeskommunal ferje- og båttrafikk heretter skal baseres på nullutslippsteknologi, og at inntektssystemet til fylkene heretter sikrer finansiering av nødvendig omstilling til nullutslippsløsninger i all kollektivtrafikk.»

2.12 Skjønnstilskuddet

Komiteen viser til at Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreslår at den samlede skjønnsrammen for 2020 blir satt til 1 434 mill. kroner. Av denne rammen fordeles 1 084 mill. kroner til kommunene og 350 mill. kroner til fylkeskommunene. Skjønnstilskuddet er de siste årene redusert. Reduksjonen er overført til innbyggertilskuddet som sikrer fordeling etter faste kriterier.

Tilskuddet er ment å kompensere kommunesektoren for uforutsette hendelser, for særlige satsinger, og ekstraordinære utgifter som inntektssystemet ikke fanger opp.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at endringer i skjønnsmiddeltilskuddet reduserer fylkesmannens mulighet til å håndtere uforutsette hendelser og ekstraordinære utgifter som inntektssystemet ikke fanger opp.

2.13 Oppgavefordeling og regelverk

2.13.1 Arbeids- og sosialdepartementet

Flertallet viser til at en overføring av ansvar fra stat til kommune på folketrygdens område lett kan føre til en svekkelse av rettigheter og økt forskjellsbehandling i stedet for et sterkere sikkerhetsnett på viktige velferdsområder. Flertallet viser til at regjeringen i proposisjonen ikke redegjør for hvilke ordninger de ser for seg at kommunene skal få et større ansvar for.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at de respektive partier tidligere har foreslått å innføre forsøk med aktivitetsrett for alle sosialhjelpsmottakere, hvor det også tilbys kvalitativt godt innhold som ruster den enkelte for arbeidslivet, og etablere en statlig støtteordning for slike forsøk i utvalgte kommuner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til respektive partiers merknader i Innst. 266 S (2018–2019) om arbeidsavklaringspenger (AAP).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at både de usosiale kuttene i AAP og det faktum at bostøtten er sterkt svekket, gjør at mange flere arbeidsløse mennesker med helseproblemer blir fattige og påfører kommunene øke utgifter til sosialhjelp. Regjeringen har ikke kompensert kommunene for de reelle ekstrautgiftene og heller ikke satt kommunene i stand til å følge opp disse menneskene med kvalifiseringsprogram eller andre tiltak slik regjeringen sier de forventer. Dette er svært kritikkverdig. De 90 mill. kroner som kompensasjon til kommunene foreslått i revidert nasjonalbudsjett for 2019 er svært lite sett opp mot de reelle utfordringene kommunene møter etter regjeringens innstramninger.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti vil endre reglene for AAP, slik at tiltakene og oppfølgingen skal ta utgangspunkt i behovene og den tiden det tar å avklare, enten til arbeid eller uføretrygd, bemanne Nav slik at de kan gi raskere og tettere oppfølgning, og endre tiltakene slik at kvaliteten heves og blir mer reelt kompetansehevende slik at mulighetene for å komme i arbeid økes. Dette medlem viser til Representantforslag 80 S (2018–2019) fra stortingsrepresentantene Solfrid Lerbrekk, Arne Nævra, Karin Andersen, Sheida Sangtarash, Freddy André Øvstegård, Torgeir Knag Fylkesnes og Audun Lysbakken om trygghet, verdighet og skikkelig hjelp for folk som trenger arbeidsavklaringspenger og til merknader i og forslag i Innst. 266 S (2018–2019).

2.13.2 Barne- og familiedepartementet

2.13.2.1 Barnevern

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Representantforslag 84 S (2018–2019) fra representanter fra Arbeiderpartiet om en kvalitetsreform i barnevernet, jf. Innst. 324 S (2018–2019).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de merknader og forslag partiet er en del av i Innst. 324 S (2018–2019).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er behov for å styrke det kommunale barnevernet.

Dette medlem vil understreke at alle barn i Norge skal beskyttes mot omsorgssvikt og overgrep. Barn og unge som står godt rustet til å møte et framtidig voksenliv, gir også store økonomiske gevinster for samfunnet. Vista Analyse har i en rapport fra 2010 anslått at samfunnet tjener 1 mrd. kroner dersom man lykkes med å hjelpe 100 unge som er i fare for å havne utenfor arbeidslivet.

Dette medlem viser til Representantforslag 49 S (2018–2019) fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Karin Andersen og Audun Lysbakken om barnevernløftet II og forslag fremmet i behandlingen av saken.

Dette medlem viser til at økt kompetanse og god bemanning er en forutsetning for et barnevernstilbud av høy kvalitet og med tid og mulighet til å tilpasse hjelpetiltakene til det enkelte barns og familiens behov. De store variasjonene i Kommune-Norge viser at barn i dag ikke får et likeverdig tilbud, og dette er et nasjonalt ansvar.

Dette medlem minner om at tilsyn, forskning og tilbakemeldinger fra barnevernsbarn, deres pårørende og ansatte i barnevernet dessverre viser at det er uønskede kvalitetsforskjeller mellom kommunene, og at det er for liten tid til å følge opp hvert enkelt barn på en god måte. For at barnevernet skal kunne utføre sin viktige samfunnsoppgave, er det helt nødvendig med et faglig sterkt barnevern og at barnevernet må ha nok tid og ressurser til å følge opp familier i en vanskelig situasjon. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at nesten 40 000 barn og unge fikk hjelp fra barnevernet i 2016. Barneverntjenestene og fylkesmennene rapporterer om at barn har mer sammensatte behov enn tidligere. I tillegg kreves det at barneverntjenesten samarbeider tett med andre tjenester for barn og unge, slik at disse barna får riktig hjelp.

Dette medlem viser til tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) på vegne av barne- og familieministeren, som viser at barnevernstjenesten i kommunene i Norge må ansette 1 250 saksbehandlere i barnevernet for å nå nivået de ansatte mener er forsvarlig. Nivået innebærer en bemanningsnorm.

Dette medlem minner om at den rød-grønne regjeringen i årene fra 2011 til 2014 hadde en storstilt satsing på barnevernet og dermed økte bemanningen i barnevernet med 890 nye og øremerkede stillinger. Dette tilsvarte et snitt på over 200 stillinger i året. I løpet av 2015–2018 har ikke regjeringen Solberg fulgt opp den sårt tiltrengte satsingen, og i denne perioden har det bare blitt tilført barnevernet 120 nye stillinger, et snitt på 40 stillinger per år.

2.13.2.2 Krisesentre

Dette medlem viser til at det øremerkede tilskuddet til krisesentrene ble innlemmet i kommunenes rammetilskudd i 2011.

Dette medlem mener at arbeidet for å stoppe og forebygge vold og overgrep må forsterkes, og da kreves det en ekstraordinær innsats med høy prioritet. Når flere saker avdekkes, skal samfunnet stå klart til å bistå de som har vært utsatt. Det må legges til rette for et likeverdig og helhetlig krisesentertilbud og for at flere som bryter ut, skal får god hjelp til å etablere seg på ny – til å komme videre med livene sine.

Dette medlem viser til at ifølge Krisesentersekretariatet kan de økonomiske rammene for de ulike krisesentrene variere fra 1,4 mill. kroner til nærmere 23 mill. kroner, noe betinget av størrelsen på sentrene og hvor stor befolkning de dekker. Variasjonene i inntekter til drift gjør at krisesentrene har ulik standard, tjenestetilbud og personalressurser. Evalueringen av kommunenes implementering av krisesentertilbudet har vist at noen sentre kun jobber mot akutte tilfeller, mens andre jobber utstrakt utad med opplysningsvirksomhet, forebygging og reetablering. Det er flere sentre som har lokaler som ikke er i tråd med lovens krav til universell utforming eller sikkerhet, og det er mange sentre som ligger for langt unna de som har behov for å komme seg dit.

Dette medlem mener kommunenes handlingsrom ikke gir tilbudene tilstrekkelig økonomisk trygghet. Et alternativ er å gå tilbake til øremerkede tilskudd. Det er behov for tiltak som sikrer større grad av forutsigbarhet. I tillegg skal den geografiske dekningen være i tråd med at krisesentertilbudet skal være et lavterskeltilbud.

Dette medlem ønsker derfor en tilbakeføring til systemet med en 80/20-modell (80 pst. statlig finansiering og 20 pst. kommunal finansiering).

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre finansieringsordningen for krisesentrene slik at tilskuddet igjen blir en modell med 80 pst. statlig finansiering og 20 pst. kommunal finansiering.»

2.13.3 Helse- og omsorgsdepartementet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener regjeringen ikke gjør nok for å bedre den prekære situasjonen i allmennlegetjenesten. Krisen er farlig fordi vi blir flere eldre i landet. Det betyr at flere vil leve med kroniske sykdommer som krever god og tett oppfølging av en lege nær hjemstedet. Da kan ikke fastlegene være overbelastet eller mangle kompetanse til å følge opp pasientgrupper som er skrevet ut av sykehusene, som for eksempel kreftpasienter. Allerede har mange av de med mest penger begynt å se etter mulighet for å kjøpe seg hjelp, og vi ser konturene av et todelt helsevesen. Fortsetter denne utviklingen, rakner noe viktig i fellesskapets helsetjeneste. Flertallet viser i den forbindelse til respektive partiers merknader i Innst. 11 S (2018–2019).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener «Leve hele livet» ikke er en helhetlig reform for å fornye og forbedre norsk eldrepolitikk. «Leve hele livet» tar ikke innover seg at et økende antall av de eldste i befolkningen også vil kreve nye løsninger og virkemidler, ikke bare deling av dagens etablerte beste praksis. For øvrig var 11 av de 14 kommunene eldreministeren trakk frem som gode eksempler i presentasjonen av «Leve hele livet», styrt av Arbeiderpartiet. Disse medlemmer er også kritiske til at de eneste økonomiske virkemidlene i meldingen er satt av til å bygge opp et støtteapparat i byråkratiet, mens kvalitetsøkningen skal dekkes innenfor en allerede stram kommuneramme. Disse medlemmer viser til at KS omtalte reformen som «Mest mulig politikk for minst mulig penger» under den åpne høringen i Stortinget 1. oktober 2018. Disse medlemmer viser for øvrig til kommentarer i Innst. 43 S (2018–2019), og særlig flertallets merknad om at det er bekymringsfullt at de store utfordringene samfunnet står overfor i helse- og omsorgssektoren i kommunene, i liten grad er problematisert med løsninger i meldingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Innst. 332 L (2018–2019) og går på den bakgrunn ikke inn for at det øremerkede tilskuddet til dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens innlemmes i det kommunale rammetilskuddet. Disse medlemmer er bekymret for at finansieringen av den kommunale plikten til å tilby dagaktivitetsplasser ikke er god nok. Disse medlemmer viser til at det ikke på langt nær er opprettet nok dagaktivitetsplasser sett ut fra behovet. Tilskuddsordningen bør videreføres også i de første årene etter at den kommunale plikten er innført. I tillegg må kommunene fullfinansieres for de kostnadene en kommunal plikt til å tilby dagaktivitetsplasser vil utløse.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til innspill fra KS om at bruken av nasjonale e-helseløsninger ikke er en del av «sørge for»-ansvaret, og at bruken av Helsenett må lovreguleres og finansieres av staten. Dette medlem mener det i statsbudsjettet for 2020 må klargjøres hvordan dette er lovhjemlet i dag, legges fram nødvendige lovreguleringer og sørges for at kommunene har nødvendige ressurser til igangsetting, slik at det er mulig å realisere det gevinstpotensialet som finnes.

Dette medlem viser at regjeringen vil innlemme en rekke målrettede tilskudd i rammen til kommunene. Det er fortsatt mangel på psykologer i kommunene. Dette medlem mener det fortsatt er behov for øremerking av dette tilskuddet.

Dette medlem viser til at regjeringen vil innlemme tilskudd til dagaktivitet for hjemmeboende personer med demens i rammen til kommunene. Det er fortsatt veldig langt igjen til kommunene har en trygg demensoppfølging for alle som trenger det, og det er derfor fortsatt behov for å sikre at det er særlige midler til denne opptrappingen.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fortsatt øremerke tilskudd til psykologer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene for å sikre et tilstrekkelig tilbud og tilskudd til dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse partier er imot regjeringens forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene i kommunene. Disse medlemmer viser til at ordningen bryter fundamentalt med prinsippet om rammefinansiering av kommunene gjennom frie inntekter. Disse medlemmer viser også til at ordningen er byråkratisk, og at få kommuner har vist interesse for å delta i forsøket.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen vil utvide forsøket med statlig finansiering av omsorgstjenestene. De seks kommunene som allerede deltar i forsøket, og tre av kommunene som disse skal slå seg sammen med, vil delta i forsøket ut 2022.

Disse medlemmer viser til at forsøket hittil ikke har bidratt til å utvikle omsorgen for eldre på en måte som får vesentlig betydning eller vil være annerledes enn hvis kommunene fikk økte inntekter gjennom kommunerammen.

På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avvikle forsøksordningen med statlig finansiering av eldreomsorgen.»

2.13.4 Klima- og miljødepartementet

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag i Innst. 119 S (2018–2019) om behovet for å sikre og styrke kommunesektorens kompetanse når det gjelder klima-, miljø- og naturforvaltning. Disse medlemmer viser til at tap av natur og biologisk mangfold er en stor og alvorlig trussel på linje med klimatrusselen. Kommunesektoren har et stort forvalteransvar for natur- og artsmangfoldet. Disse medlemmer viser til at Det internasjonale naturpanelet (IPBES) la fram sin rapport i mai 2019 som viser at tapet av natur er alarmerende også i Norge.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser i den forbindelse til Representantforslag 151 S (2018–2019) fra representanter fra Sosialistisk Venstreparti om å ta bedre vare på naturmangfold og viktig norsk natur.

2.13.5 Kulturdepartementet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at når det overføres viktige oppgaver på kulturminneområdet til fylkeskommunene, må det følges av økonomi til å løse oppgaven. Flertallet mener regjeringen i statsbudsjettet for 2020 må sikre overføringer til fylkeskommunene i tråd med de beregningene Riksantikvaren har skissert.

2.13.6 Kunnskapsdepartementet

2.13.6.1 Tilskuddsordninger

Flertallet mener tilskuddsordningen for lærlinger, praksiskandidater og lærekandidater med særskilte behov er viktig, og at ordningen bør styrkes fremfor å avvikles. I 2017 var det tre ganger så mange søkere til ordningen som i 2009, men likevel har ikke regjeringen styrket ordningen tilsvarende. Konsekvensen er at tilskuddet bedriftene har mottatt per lærling, lærekandidat eller praksiskandidat med særskilte behov, har blitt lavere. I Prop. 1 S (2018–2019) slo regjeringen fast at ordningen skulle videreføres, og at den var en viktig prioritering for regjeringen, men at den måtte gjøres mer treffsikker. På dette tidspunkt forelå evalueringen fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. Flertallet vil påpeke at det ikke er lagt fram ny informasjon som forklarer hvorfor regjeringen nå går inn for å avvikle tilskuddsordningen de inntil nylig mente var svært viktig. Flertallet mener ordningen bør styrkes, ikke avvikles.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen vil fjerne en rekke tilskuddsordninger på utdanningsfeltet for å legge disse inn i rammen til kommunene. Dette medlem mener tilskudd til opplæring av lærlinger, praksisbrevkandidater og lærekandidater med spesielle behov, tilskudd til karriereveiledning og tilskudd til tidlig innsats i skolen gjennom økt lærerinnsats på 1.–10. trinn fortsatt må beholdes som egne tilskuddsordninger. Ordningene retter seg mot helt sentrale deler av opplæringsløpet.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprettholde tilskudd til opplæring av lærlinger, praksisbrevkandidater og lærekandidater med spesielle behov, tilskudd til karriereveiledning og tilskudd til tidlig innsats i skolen gjennom økt lærerinnsats på 1.–10. trinn.»

2.13.6.2 Fagfornyelsen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er svært kritiske til at regjeringen ikke foreslår å bevilge midler for å sikre raskere innføring av nye læremidler ved innføringen av fagfornyelsen fra skolestart 2020, og frykter dette vil bety at elevene og lærerne blir sittende med gamle læremidler og ikke får den opplæringen de har rett på når nye læreplaner skal tas i bruk. Flertallet viser til at den rød-grønne regjeringen ved innføringen av Kunnskapsløftet sørget for å gi kommunene ekstrabevilgninger tilsvarende 400 mill. kroner for å sikre en raskere innfasing av læremidler, mens regjeringen i Kommuneproposisjonen for 2020 skriver at behovet for kompensasjon for eventuelle merutgifter til fagfornyelsen først skal vurderes i det ordinære statsbudsjettet. Det er en alvorlig ansvarsfraskrivelse fra regjeringen som i verste fall kan føre til en dårlig og forsinket implementering av de nye læreplanene.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen raskest mulig, og senest i statsbudsjettet for 2020, legge fram en modell som sikrer en raskere innfasing av nye læremidler i tråd med nye læreplaner fra skolestart 2020, og følge opp med forslag til bevilgninger som dekker kommunesektorens merutgifter i tråd med dette.»

2.13.6.3 Lærertetthet i grunnskolen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har lenge foreslått en nasjonal norm for økt lærertetthet i grunnskolen og er derfor tilfreds med at denne nå er vedtatt. Økt lærertetthet vil gi lærerne mer tid og bedre muligheter til å følge opp elevene på en god måte. Disse medlemmer er kritiske til at regjeringen ikke har kompensert kommunenes økte utgifter fullt ut, og viser til at KS i brev til komiteen av 28. mai 2019 mener at de etter egne beregninger mangler 300 mill. kroner på at oppgaven skal være fullfinansiert. Disse medlemmer vil videre vise til at i budsjettforliket i 2018 understreker forlikspartene at det skal utredes hvordan innfasing av en norm kan gjennomføres uten fare for forsterket lærermangel i deler av landet. Disse medlemmer vil vise til at antallet personer som er tilsatt i undervisningsstilling i grunnskolen uten å fylle kompetansekravene for tilsetting, har økt med 40 pst. under den høyrestyrte regjeringen. Disse medlemmer har på denne bakgrunn fremmet en rekke forslag på Stortinget for å rekruttere og beholde kvalifiserte lærere, men disse har for det meste blitt nedstemt. Disse medlemmer er derfor bekymret for at regjeringen foreslår å legge midler til tidlig innsats gjennom økt lærerinnsats inn i rammetilskuddet til kommunene, når den økende lærermangelen og de store forskjellene rundt om i landet skulle tilsi at regjeringen i større grad sørget for at rekruttering av lærere blir høyt prioritert i kommunene gjennom øremerkede midler.

2.13.6.4 Desentralisert utdanning

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at fylkeskommunen også har en sentral utdannings- og kompetansepolitisk rolle, og flertallet viser til at det er regjeringens overordnede ansvar å legge til rette for at det finnes et mangfoldig og tilgjengelig utdanningstilbud i hele landet. Det må være mulig å være godt voksen, ha barn og fortsatt kunne ta desentralisert utdanning og kompetanseheving, og kandidatundersøkelser viser klart at studenter ofte blir igjen der de har studert etter endt utdanning. Derfor er det viktig med utdanningstilbud over hele landet, og at utdanningsinstitusjoner og voksenopplæring gis tid og økonomi for å kunne levere på samfunnsoppdraget sitt, og dekke kompetansebehovene til arbeids- og næringslivet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Arbeiderpartiets forslag i Stortinget om en bred kompetansereform for arbeidslivet, og til at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett for 2019 blant annet foreslo midler til å styrke det desentraliserte utdanningstilbudet, midler til å opprette et nasjonal kompetansefond for livslang læring, flere bransjeprogrammer og incentiver for å utvikle flere tilpassede utdanningstilbud.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at skal fylkeskommunene kunne spille en sterk regionalpolitisk rolle, må de kunne initiere og sikre tilgang på desentralisert høyere utdanning og annen utdanning som befolkning og næringsliv trenger i de ulike delene av fylkene. Til dette trenger de statlige tilskudd, og høyskole-/universitetssektoren må også få økte tilskudd for å drive desentraliserte tilbud.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet for 2020 øke tilskuddene til desentralisert høyere utdanning både i sektoren selv og gjennom egne økonomiske overføringer til fylkeskommunene.»

2.13.7 Landbruks- og matdepartementet

2.13.7.1 Innlemming av tilskudd til veterinærvakt

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil ikke endre dagens finansieringsmodell for veterinærvaktordningen. Regjeringen viser i kommuneproposisjonen for 2020 til at det i statsbudsjettet for 2020 vil foreslås å innlemme i kommunerammen den delen av ordningen som gjelder klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid. Flertallet mener tilgang til veterinær er en forutsetning for å kunne ha dyr i hele landet. Den enkelte bonde og dyreeier er avhengig av døgnkontinuerlig tilgang på veterinærtjenester for å kunne drive et forsvarlig dyrehold. Dagens ordning vurderes som kostnadseffektiv og forutsigbar og får gode tilbakemeldinger fra bransjen selv. Det er vanskelig å se hvordan ordningen kan bli bedre med endret innretning på finansieringsordningen, da direkte finansiering til kommunene er utprøvd og gått bort ifra tidligere. Det vil være meget uheldig dersom vakt- og beredskapsordningen settes i spill dersom den legges inn under den generelle rammefinansieringen av kommunene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ordningen fremdeles er sårbar fordi mange kommuner ikke har jobbet med å rekruttere og planlegge tilstrekkelig veterinærdekning og heller ikke har vært engasjert i organisering av vakten som i dag gjøres av de 160 administrasjonskommunene.

Disse medlemmer mener dagens ordning med øremerking av tilskudd til veterinærvakt må opprettholdes inntil konsekvensene av en eventuell endring er grundig utredet. Inndeling og organisering av veterinærvaktområder samt tildeling av vakttilskudd bør vurderes i sammenheng med stimuleringstilskuddene til veterinærdekning som fordeles av fylkesmennene etter søknad fra kommunene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i hovedsak er tilhenger av størst mulig rammefinansiering, men på enkelte områder vil det kunne gi dårligere sikkerhet for tjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprettholde dagens finansieringsmodell for klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid. Ordningen innlemmes ikke i rammetilskuddet til kommuner.»

2.13.8 Samferdselsdepartementet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til respektive partiers merknader i Innst. 300 L (2018–2019) om endringer i yrkestransportlova (oppheving av behovsprøvingen for drosje mm.) og Innst. 313 L (2018–2019) om endringer i yrkestransportlova (ekspressbuss).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støttet innlemming av tilskudd til skredsikring av fylkesveier og tilskudd til gang- og sykkelveier i det fylkeskommunale rammetilskuddet. Disse medlemmer vil i den sammenheng peke på Nasjonal rassikringsgruppes ønske om en forpliktende 12-årig rassikringsplan i forbindelse med Nasjonal transportplan. Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2019, der det ble foreslått 150 mill. kroner til skredsikring ut over regjeringens forslag.

Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets merknader i behandlingen av Nasjonal transportplan 2018–2029, jf. Innst. 460 S (2016–2017), der det blant annet heter:

«Disse medlemmer visert til at det har vært en sentral målsetting i de siste nasjonale transportplanene å styrke vedlikeholdet av infrastrukturen. Disse medlemmer viser til at det fortsatt er store etterslep på riksveger og jernbane. Disse medlemmer viser til at etterslepet på fylkesveger er anslått til 62 mrd. kroner. Disse medlemmer viser videre til at det nå er 50 pst. større risiko for å bli hardt skadd eller omkomme pr. kjørte kilometer på fylkesvegnettet enn på riksvegnettet. Disse medlemmer mener det er viktig å styrke fylkeskommunenes mulighet for å redusere etterslepet på fylkesveinettet.»

Disse medlemmer mener det er behov for øremerkede midler til opprusting av fylkesveier som er særlig dårlige når det gjelder kritisk person- og godstransport. Lav standard på fylkesveier er et stort problem i mange distrikter.

2.14 Utviklingen i kommuneøkonomien

Komiteen viser til at realveksten i kommunesektorens samlede inntekter anslås til 0,6 pst. i 2018. Realveksten i de frie inntektene anslås til 0,1 pst. Både veksten i samlede og frie inntekter er lavere enn i de foregående årene, men høyere enn anslått i budsjettopplegget for 2018. Høyere inntektsvekst enn anslått i budsjettopplegget skyldes at skatteinntektene ble høyere enn forventet, i tillegg fikk en del kommuner høye utbetalinger fra Havbruksfondet. Investeringsnivået i kommunesektoren har vært høyt gjennom flere år – dette har bidratt til at gjeldsnivået over tid har økt. Rentenivået er for tiden svært lavt, men økende. Gjeldsoppbyggingen bidrar til at kommunesektorens økonomi blir mer sårbar for renteøkninger.

Komiteen viser til at netto driftsresultat i kommunesektoren samlet sett ligger over det anbefalte nivået fra det tekniske beregningsutvalget (TBU) for kommunal og fylkeskommunal økonomi. For 2018 anslås driftsresultatet for sektoren som helhet til 2,7 pst., mens anbefalingen fra TBU er om lag 2 pst. Komiteen merker seg at antallet kommuner på ROBEK-listen (Register om betinget godkjenning og kontroll) i begynnelsen av mai 2019 var 16 kommuner, det laveste antallet siden registeret ble opprettet i 2001.

Komiteen merker seg KS sitt høringsinnspill, hvor de forklarer at de gode resultatene for kommunene skyldes skatteomlegging (aksjeskatteloven), overføring fra Havbruksfondet og økte skatteinntekter. Komiteen mener det er et sentralt aspekt at dette er engangsinntekter eller uforutsigbare overføringer som ikke gir et stabilt grunnlag for kommunenes økonomiske resultater over tid.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det gode resultatet ikke ville blitt oppnådd uten gode prioriteringer både i kommuner, fylker og av Stortinget.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til merknader og forslag i innstillingen.

2.15 Omfang og kvalitet i kommunale tjenester

Komiteen viser til at de viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester er barn og unge og innbyggere over 67 år. I perioden 2013 til 2018 økte samlet sett innbyggertallet med om lag 219 000 personer, tilsvarende 4,3 pst. i perioden. Til sammenligning økte antall innbyggere i de viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester med ca. 0,1 pst. i samme periode.

Barnehage

Komiteen viser til at etter en lengre periode med relativt sterk vekst i barnehagesektoren har veksten avtatt de siste årene. I 2018 var det en svak nedgang i antall barn med plass i barnehage sammenlignet med året før. Utviklingen må ses i sammenheng med nedgang i antall barn i alderen ett til fem år grunnet mindre årskull.

Grunnskole

Komiteen viser til at det har vært en svak vekst i elevtallet i grunnskolen i årene 2013–2018. 60,5 pst. av barn mellom seks og ni år har plass i skolefritidsordning (SFO) i 2018. Det har i perioden vært en jevn reduksjon i antall barn i skolefritidsordningen.

Videregående opplæring

Komiteen viser til at elevtallene har flatet ut de siste årene, men ifølge KS vil flertallet av fylkeskommunene ha hentet inn igjen hele eller store deler av nedgangen i 2021/2022. KS peker derfor på begrensede muligheter til å realisere gevinsten av lavere elevtall når det nå er en nedgang.

Barnevern

Komiteen viser til at omfanget av barnevernstjenester økte kraftig i perioden 2013–2018 før det gikk ned fra 2017 til 2018.

Ressurskrevende tjenester

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag i innstillingen til kommuneproposisjonen 2019 om det store behovet for å styrke den statlige medfinansieringen i ordningen med særlig ressurskrevende tjenester. De kommunale utgiftene innenfor helse og omsorg er sterkt økende og utskrivningspraksis i spesialisthelsetjenestene gjør at kommunene får ansvar for stadig flere og sykere pasienter med kompliserte og varierende diagnoser og hjelpebehov. Skal kommunene kunne ta ansvar for disse pasientene, som trenger høykompetent personell og kostbare tjenester, må staten ta et større finansielt medansvar enn i dagens ordning, som dagens regjering har svekket gjentatte ganger.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at alle relevante kostnader ved ressurskrevende tjenester blir regnet inn som en del av den kommunale egenandelen.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram ulike modeller for å øke statens medfinansiering av ordningen med særlig ressurskrevende tjenester og utvide ordningen til å omfatte innbyggere over 67 år.»

BPA

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til rapporten Mitt liv – mitt ansvar! fra ULOBA – Independent Living Norge, som dokumenterer at flere opplever å få redusert sitt tilbud, kampen om å få nok timer er blitt hardere, mange gis mindre selvbestemmelse, det settes mer fokus på basale krav enn selvbestemmelse, det er økt kontroll og rapportering, og det er reiseforbud med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og mer institusjonalisering. Dette medlem mener dette er svært alvorlig, og viser til egne forslag og merknader under behandlingen av lovfestingen, jf. Innst. 294 L (2013–2014) og Prop. 86 L (2013–2014).

Dette medlem viser også til behandlingen av Representantforslag 50 S (2018–2019) fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Karin Andersen, Sheida Sangtarash og Solfrid Lerbrekk om tiltak for familier med store pleie- og omsorgsbehov, hvor en rekke forslag om styrking av BPA ble fremmet i Innst. 216 S (2018–2019).

Dette medlem mener klart at BPA må bli et hjelpemiddel lagt til og finansiert over folketrygden. Dette medlem mener også det raskt må innføres en forskriftshjemmel til retten til brukerstyrt personlig assistanse.