2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsunn Lyngedal, Cecilie Myrseth, Nils Kristen Sandtrøen og Terje Aasland, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Guro Angell Gimse, Kårstein Eidem Løvaas og Tom-Christer Nilsen, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen og Bengt Rune Strifeldt, fra Senterpartiet, Geir Adelsten Iversen og lederen Geir Pollestad, fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, viser til Meld. St. 13 (2019–2020) Noregs fiskeriavtalar for 2020 og fisket etter avtalane i 2018 og 2019. Meldingen omtaler fiskeriavtalene Norge har inngått med andre land for 2020, og fisket etter avtalene i 2018 og 2019. Komiteen mener at meldingen gir en nyttig og god innføring i viktige tema i det internasjonale fiskerisamarbeidet, som det havrettslige rammeverket, internasjonale havmiljøprosesser, kontrollsamarbeid og kampen mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske og fiskerikriminalitet. I tillegg redegjøres det i meldingen for status og vitenskapelige råd for de viktigste bestandene vi deler med andre land.

Komiteen viser til at Norge i 2019 oppnådde ny rekord når vi eksporterte villfanget fisk og fiskeprodukt for 30,9 mrd. kroner. Komiteen er kjent med at vi deler om lag 90 pst. av fiskeressursene vi høster av, med andre land. Det er forvaltningen av disse ressursene som er tema for de årlige fiskeriavtalene. Komiteen understreker betydningen av at avtalene sikrer at høsting av fiskebestandene er bærekraftig.

Komiteen viser til at den samlede fangstverdien under fiskeriavtalene Norge inngikk med andre land i 2019 er anslått til om lag 55 mrd. kroner. Norges del utgjorde en tredel av totalen, eller om lag 18,3 mrd. kroner. I tillegg kommer verdiene som blir skapt av videreforedling av fangsten.

Komiteen merker seg at kommersielt er torsken i Barentshavet den viktigste bestanden Norge har, og den norske kvoten hadde i 2019 en verdi på om lag 8,3 mrd. kroner. Dette er grunnen til at mer enn halvparten av de samlede verdiene av fiskeriavtalene kommer fra avtalen med Russland.

31 pst. av verdiene fra avtalene totalt skriver seg fra kyststatsavtalene for de tre pelagiske bestandene. Makrellen er for tiden den viktigste bestanden med en verdi på om lag 3,2 mrd. kroner i 2019. Avtalen med EU om forvaltningen av fellesbestandene i Nordsjøen stod for 8 pst. av verdiene. Skagerrak-avtalen med EU stod for nesten 2 pst. av de samlede verdiene i 2019.

Komiteen merker seg at det i meldingen fremgår at norske fiskere generelt utnytter kvotene godt, noe som er positivt. Tilgangen til å fiske i andre lands soner blir utnyttet i ulik grad, bl.a. utnyttes sonetilgangen i russisk sone lite, siden vi har god tilgang i egen sone på de fleste bestandene vi deler med Russland.

Komiteen ser det som positivt at Norge over tid har tatt en aktiv rolle i det internasjonale havsamarbeidet både gjennom utvikling av internasjonalt regelverk og forvaltning av fiskeriene og havmiljøet, og komiteen ser det som viktig å prioritere dette arbeidet også i årene som kommer. Komiteen ser det også som svært viktig at vi fortsetter å legge stor vekt på arbeidet mot ulovlig, urapportert og uregulert fiske (UUU-fiske) og fiskekriminalitet både nasjonalt og internasjonalt. Komiteen er tilfreds med at det også i år fastslås i meldingen at Norge har stor påvirkningskraft globalt gjennom faglige bidrag.

Komiteen er kjent med at havmiljøspørsmål de siste årene har fått økt interesse i FNs generalforsamling, i globale miljøkonvensjoner og i opinionen. Arbeidet som pågår i internasjonale havmiljøprosesser, som f.eks. FNs årlige resolusjoner om havmiljø og fiskerispørsmål, påvirker også handlingsrommet for vår egen havressursforvaltning, og det er derfor viktig at Norge prioriterer å delta og fortsetter å ta viktige initiativ.

Komiteen merker seg at i november 2019 leverte fiskerikontrollutvalget sin utredning NOU 2019:21 Framtidens fiskerikontroll. Utvalget har identifisert flere utfordringer for dagens ressurskontroll. Komiteen imøteser den videre oppfølgingen av dette arbeidet.

Komiteen er kjent med at Norge skal forhandle fram en egen fiskeriavtale med Storbritannia etter brexit. Komiteen viser til at Storbritannia er en betydelig fiskerinasjon i Nordøst-Atlanteren, og forutsetter at regjeringen prioriterer å forhandle fram en avtale med Storbritannia som sikrer norske interesser på en god måte.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er problematisk at bytteforholdet mellom Norge og EU medfører at Norge gir bort fiskeslag som de mindre flåtegruppene kan fiske på, og bytter mot fiskeslag som er utilgjengelige for disse gruppene. Det har vært et mønster hvor man har tatt torsk fra kyst- og fjordfiskere i nord og fått i bytte fiskeslag som bare havgående fartøy på Vestlandet kan dra nytte av. Bytteforholdet blir med det urettferdig, hvor man tar fra den enes lommebok og gir til den andre. Dette medlem mener at ved bytte av fiskekvoter mellom land etter at kvotene er fastsatt, skal det tas hensyn til at fisken man bytter til seg, i så stor grad som mulig kan fiskes av de samme fartøygruppene som den fisken man bytter fra seg.

Dette medlem viser til at byttet i praksis foregår slik at Det internasjonale havforskningsrådet først kommer med sin anbefaling om tåleevnen for de ulike fiskeslagene, så forhandler nasjonene seg imellom om hvordan totalkvoten skal fordeles mellom landene ut fra det rådet. Først seinere blir den nasjonale kvoten fordelt mellom de ulike fartøygruppene. Dette medlem vil understreke at man altså gjør avtale med EU om bytte av fisk før man fordeler til fartøygruppene.

Dette medlem mener denne ordningen er problematisk fordi det går på tvers av nasjonale kjøreregler for hvordan bl.a. torsken skal fordeles, gjennom trålstigen, som i korte trekk innebærer at rundt 30 pst. skal tas fra den havgående flåten, og de resterende 70 pst. skal tas fra den kystgående flåten. Dette medlem mener en ordentlig forståelse av hva trålstigen omfatter, må omfatte hele den norske totalkvoten på torsk, og at bytteordningen slik den er organisert, rokker ved prinsippene i norsk fiskeri. Det er problematisk når en så stor del av torsken blir gitt til EU, og det bare er den havgående flåten som kan benytte seg av den kvoten vi får tilbake.

Dette medlem vil samtidig understreke at denne kritikken ikke vedgår avtaleforholdet til EU som sådan, men måten byttet organiseres på. Dette medlem mener dette kvotebyttet er i strid med grunnlaget for fordelingen mellom fartøygruppene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at 90 pst. av bestandene som Norge fisker på, deles med andre kyststater. Flertallet legger til grunn at tredjelandskvoter og kvotebytte i hovedsak er basert på historiske rettigheter og en enighet mellom kyststatene som har gitt stabilitet i om lag 40 år. Det vises til kapittel 3 i meldingen, som beskriver at tredjelandskvoter/bytte i hovedsak er kvoter basert på historiske rettigheter fra tiden før opprettelsen av 200-mils økonomiske soner, og at dette dreier seg om rettigheter i farvann som den gang var internasjonale og utenfor noen enkeltstaters fiskerijurisdiksjon. I prosessen med etableringen av 200-mils økonomiske soner ble det avtalt å legge til grunn disse historiske forholdene og andelene av fisket, og samtidig redusere tredjelandskvoter i norsk sone til et nivå der det var balanse mellom norske historiske rettigheter i EU-farvann, og EU-flåtens rettigheter i norske farvann.

Flertallet viser til at denne enigheten medførte at EU-flåtens fiske i Norges økonomiske sone ble redusert med en tredjedel, og at kyststater som hadde ensidig fastsatte kvoter, ble utelukket. EU-kvoten avstemmes mot reelle balanseforhold, og det vises til at om lag 7 920 tonn av torskekvoten ble holdt tilbake i 2019. I forbindelse med EØS-avtalens inngåelse ble disse avtalene revidert med utgangspunkt i avtalene fra 1980, der Norge påtok seg en folkerettslig forpliktelse for de gjensidige kvoteutvekslingene. I tillegg er det også historiske rettigheter og bytte knyttet til Smutthavet og grønlandsk farvann, som er regulert ved avtale med Island i 1999 og Grønland i 1992.

Flertallet peker på at tredjelandskvotene ikke går på bekostning av kystflåten, fordi disse kvotene i hovedsak aldri har vært med i grunnlaget for tildeling av kvoter til norske fartøyer. Disse kvotene har historisk vært tildelt og fisket av andre lands fartøyer, og ikke norske fartøyer. Flertallet viser til at det derfor ikke er riktig å si at disse kvotene tas fra enkelte av de norske fartøygruppene.

Flertallet vil understreke at det å rokke ved disse grunnleggende, historiske rettighetene og de inngåtte avtalene vil kunne sette i fare tilsvarende norske, historiske rettigheter og en enighet som har eksistert i 40 år mellom de aktuelle kyststatene. I tillegg vil det kunne true et komplisert og følsomt avtaleverk. Det vil kunne øke sannsynligheten for at enkeltstater fastsetter egne kvoter og kvoteandeler, uavhengig av historisk og reell fordeling, slik man har sett enkelteksempler på. Dette kvotebyttet er en del av grunnlaget for etableringen av 200-mils økonomiske soner og eksisterende avtaler, som har gitt kyststatene bedre kontroll med bestandene og gitt grunnlag for et bærekraftig fiske.