Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til Representantforslag 150 S (2019–2020) fra stortingsrepresentantene Katrine Boel Gregussen, Lars Haltbrekken, Nicholas Wilkinson, Mona Fagerås, Arne Nævra og Karin Andersen om å sikre bosetting av alle mennesker som får opphold. Det er ikke avholdt høring i saken, men det var anledning til å gi skriftlige innspill med frist 1. november 2020.

Komiteen viser til at forslagsstillerne i dokumentet peker på at når mennesker får opphold i Norge, er det avgjørende for å få et godt liv at bosetting sikres raskt.

Komiteen viser til at det for tiden er 15 personer med spesielt store helseutfordringer som venter på å bli bosatt i en kommune.

Komiteen viser til at forslagsstillerne peker på at den økonomiske støtteordningen for å ta imot flyktninger med særskilte behov bare varer i fem år, og at etter fem år er det kommunen selv som må dekke omsorgsutgiftene.

Komiteen viser til at forslagsstillerne på bakgrunn av dette har fremmet et forslag i dokumentet om at Stortinget ber regjeringen sørge for at mennesker som har fått oppholdstillatelse, men som ikke blir bosatt fordi kostnadene ikke dekkes på lang sikt, blir bosatt snarest, og fremme eventuelle forslag som er nødvendige for å sikre dette, herunder bedre langsiktige økonomiske støtteordninger.

Komiteen viser til svarbrev fra kunnskaps- og integreringsministeren av 20. august 2020. Ministeren viser til at ved bosetting av flyktninger med nedsatt funksjonsevne og/eller atferdsvansker kan kommunene få ekstra tilskudd på opptil 1 361 000 kroner per år, i inntil fem år, i tillegg til integreringstilskuddet. Kommunene kan i tillegg søke Helsedirektoratet om tilskudd for særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltmottakere.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti påpeker at generelle støtteordninger også gjelder for flyktninger. Helsedirektoratets ordning med tilskudd for særskilt ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltmottakere gjelder for flyktninger både i perioden de utløser særskilte tilskudd, og etter at disse tilskuddene har opphørt.

Disse medlemmer viser til at det finnes en samarbeidsavtale med KS om bosetting av flyktninger samt om etablering og nedlegging av asylmottak og omsorgssentre. I avtalen forplikter partene seg bl.a. til

«å finne løsninger som sikrer rask bosetting av flyktninger med særlig ressurskrevende behov i kommuner som har et tjenestetilbud som kan ivareta flyktningenes behov».

Disse medlemmer merker seg at i kriteriene som ligger til grunn for å anmode kommunene om å bosette flyktninger i 2021, står det blant annet at det skal tas hensyn til om kommunen kan bosette flyktninger med store funksjonsnedsettelser.

Disse medlemmer merker seg at IMDi satte ut et forskningsoppdrag i 2019, i samarbeid med Utlendingsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Husbanken og Helsedirektoratet, som skulle fremskaffe kunnskap om hvordan offentlig forvaltning kan legge til rette for raskere bosetting i kommunene av flyktninger med særlige behov. Rapporten «Statlige virkemidler ved bosetting av flyktninger med særlige behov» er nå ferdigstilt og ble lansert av IMDi 14. august 2020. Disse medlemmer viser til at regjeringen i sin integreringsstrategi 2019–2022 varsler en gjennomgang av bosettingsordningen. Rapporten vil inngå som en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for dette arbeidet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flyktninger som får en oppholdstillatelse, må bosettes raskt for å sikres en god integrering. Flertallet viser til at en del flyktninger med særlige behov opplever spesielt lang ventetid før de blir bosatt. Mens flyktninger har en gjennomsnittlig ventetid på 3–7 måneder før bosetting, er ventetiden for de som bor i tilrettelagte avdelinger, særlig bo- og omsorgsløsning eller institusjon, betydelig lengre, ofte 2–4 år etter innvilget oppholdstillatelse. Flertallet viser videre til at når en kommune først har akseptert å bosette en person, kan det gå ytterligere tid, i enkelte tilfeller ett år eller mer, før personen faktisk flytter fra mottakssystemet og til kommunen. Det er altså de flyktningene med størst behov som må vente lengst på å få en avklart livssituasjon.

Flertallet viser til at lang ventetid preget av usikkerhet og lite informasjon også kan føre til nye og økte helseplager, passivisering og demotivering.

Flertallet viser til uttalelser i NRK den 26. oktober 2020, hvor UDI-direktør Frode Forfang ber staten ta en større del av kommunenes utgifter for å bosette flyktninger med helsemessige utfordringer. Forfang viser i den forbindelse til at staten allerede betaler for disse flyktningene i dag ved at de bor i statlige mottak, og at man bør flytte denne kostnadsposten over til tilskudd til kommunene.

Flertallet viser til at denne oppfordringen konkretiseres i et innlegg i Kommunal Rapport den 23. november 2020, hvor Forfang sammen med direktør i IMDi, Libe Rieber-Mohn, skriver at perioden hvor bosetting av personer kan utløse tilskudd fra IMDi, bør utvides fra dagens fem til ti år etter bosetting.

Flertallet viser videre til at Rambøll og Oslo Economics nylig har utgitt rapporten «Statlige virkemidler ved bosetting av flyktninger med særlige behov» bestilt av IMDi i samarbeid med Utlendingsdirektoratet, Husbanken, Bufdir og Helsedirektoratet.

Flertallet viser til at den samfunnsøkonomiske analysen i rapporten viser at bosetting av lengeventende flyktninger med særlige behov i en kommune kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt selv om det ikke er kommunaløkonomisk lønnsomt. Rapporten identifiserer tre nyttevirkninger som følge av raskere bosetting – to ikke-prissatte og én prissatt. Ingen av disse kommer kommunen til gode. Det finnes dermed få insentiver for kommuner til å bosette flyktninger med særlige behov. Flertallet viser til at rapportforfatterne konkluderer med at dersom staten ønsker at kommuner skal ta på seg oppgaven med å bosette flyktninger med store helseutfordringer basert på frivillighet, bør kommunens utgifter dekkes.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er misvisende å skrive at ingen av de tre nyttevirkningene kommer kommunene til gode. Disse medlemmer viser til at det i rapporten vises til tre nyttevirkninger som følge av raskere bosetting. Disse er økt livskvalitet (ikke-prissatt), større behandlingseffekt (ikke-prissatt) og tidligere yrkesdeltakelse (prissatt).

Disse medlemmer viser videre til at det i rapporten «Statlige virkemidler ved bosetting av flyktninger med særlige behov» fremmes forslag til flere ulike tiltak. Ett tiltak er å utvide perioden kommunene kan motta særskilt tilskudd ved bosetting av personer med nedsatt funksjonsevne og/eller atferdsvansker. Eksempler på andre tiltak fra rapporten er å sikre tilrettelegging for helsekartlegging i mottak, tydeliggjøre handlingsrommet for deling av helseinformasjon innenfor gjeldende regelverk, etablere nettverk med kommuner som i fellesskap kan bygge kompetanse og kapasitet til å bosette flyktninger med særlige behov, samt forskuttering av midler på søknad om tilskudd til kommuner som forplikter seg til å bosette flyktninger med særlige behov.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at de mest aktuelle tilskuddene er IMDis tilskudd ved bosetting av personer med nedsatt funksjonsevne eller atferdsvansker og Helsedirektoratets tilskudd ved særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester. Rapporten peker både på utfordringer mht. størrelsen på de aktuelle tilskuddene og på hvordan de forvaltes av statlige aktører.

Flertallet viser til at IMDis Tilskudd 2 maksimalt kan utløses i fem år etter bosetting, og at Helsedirektoratets tilskudd har et innslagspunkt på 1 360 000 kroner (2020), hvoretter kommunene kan søke om dekning av inntil 80 pst. av lønnskostnadene som overstiger innslagspunktet. Dette innebærer en risiko for betydelige kommunale kostnader, særlig etter de fem første årene, når IMDis Tilskudd faller bort.

Flertallet viser til at det også påpekes at IMDis Tilskudd 2 utbetales etterskuddsvis, etter søknad, og at det må søkes årlig. Dette gjør at en kommune ikke vil ha oversikt over hva den får i tilskudd før etter at personen er bosatt og søknad er sendt og behandlet av IMDi. Dette medfører en betydelig usikkerhet med tanke på hva de økonomiske konsekvensene vil bli. Flertallet viser til at andre svakheter som påpekes, er søknadsfristen (13 måneder etter bosetting), som gjør at en del helsemessige forhold ikke er avdekket, strenge krav til dokumentasjon samt at administrative forberedelser, reiser, møter osv. ikke faller inn under kriteriene for hva som kan dekkes.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at disse tiltakene vil bli vurdert i gjennomgangen av bosettingsordningen. Disse medlemmer viser videre til at rapporten «Statlige virkemidler ved bosetting av flyktninger med særlige behov» peker på at det er en utfordring at dagens tilskuddsordning kan være for lite fleksibel, og at ordningen kan gi for lite forutsigbarhet. Aktuelle tiltak som fremheves i rapporten, er å endre søknadsfrist, åpne for utsatt frist eller åpne for innvilgelse selv om fristen har gått ut, gitt at særskilte krav og vilkår er innfridd. Videre trekkes mulighet for forskuttering av midler eller forhåndstilsagn på søknad om tilskudd frem som tiltak.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at rapporten også påpeker svakheter ved informasjonstilgang og informasjonsflyt samt manglende samarbeid og koordinering mellom berørte etater, og at den peker på forbedringspunkter i hvordan staten tilnærmer seg kommunene i disse sakene.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at flyktninger med særlige behov som har fått oppholdstillatelse, blir bosatt snarest, og fremme eventuelle forslag som er nødvendige for å sikre dette, herunder bedre langsiktige økonomiske støtteordninger.»