Manglende kartlegging og medvirkning

Komiteen deler Riksrevisjonens vurdering av at det er alvorlig at Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) plasserer barn i barnevernsinstitusjoner uten at det foreligger tilstrekkelig informasjon om barnas behov. Bufetat forklarer dette med at informasjonen mangler når de får saken fra det kommunale barnevernet, at det ofte er ventetid på informasjon om barnet fra psykisk helsetjeneste og tidspress for inntaksrådgiverne i saken.

Komiteen merker seg at deltakerne på høringen var uenige om hvor løsningen på den mangelfulle kartleggingen lå. Barneombudet tok til orde for at det var behov for økt statlig styring av kommunalt barnevern, med fokus på å heve kompetansen og kapasiteten i det kommunale barnevernet. Dette er også sentrale funn i Barneombudets rapport, som ble publisert i januar 2020. Barneombudet mener at det mangler gode analyser av barnas behov, som starter i kommunene, og at dette gir en rekke følgefeil. Kommunesektorens organisasjon (KS) mente at det kommunene først og fremst trenger, er tilstrekkelig handlingsrom innenfor juridiske og økonomiske rammebetingelser. KS pekte også på at flere av utfordringene kunne løses ved å utvikle bedre verktøy som kommunene kan ta i bruk for å øke kvaliteten på kartleggingene i kommunene, og at kommunene fikk mer innflytelse over plasseringene. Komiteen merket seg med interesse erfaringene fra Færder kommune, som er en forsøkskommune på barnevernsområdet. Færder har overtatt flere statlige oppgaver. Erfaringene har vært svært gode og har gitt kommunen mulighet til å innrette barnevernstjenestene slik at de sikrer barns deltakelse og medvirkning på nye og bedre måter, blant annet gjennom å la barna være med på å velge institusjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og uavhengig representant Ulf Isak Leirstein, viser til at disse erfaringene kan tyde på at det å gi kommunene større ansvar og ressurser, som Bufetat regionalt har i dag, kan være en av løsningene på det Riksrevisjonen har avdekket.

Komiteen understreker kommunenes sentrale rolle i vurderingene av barnets beste. Eksempelet fra Færder viser at tilstrekkelige ressurser, stabilitet og arbeidsmiljø i den kommunale barnevernstjenesten er viktig for å få dette til. Den kommunale barnevernstjenesten har ofte behov for faglig støtte i vurderingen av barns beste.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til det tydelige signalet under høringen om at det er behov for å styrke bemanningen og kompetansen i det kommunale barnevernet. Disse medlemmer er enige i dette og viser til at partiene årlig har foreslått å styrke tjenesten med flere øremerkete stillinger. Dette behovet er også tatt opp av brukerorganisasjoner, Barneombudet, ideelle tilbydere og ansattes organisasjoner i budsjetthøringer.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti registrerer med glede de gode erfaringene fra Færder kommune, særlig når det gjelder barns medvirkning. Dette medlem har stor tro på at undersøkelser av forsøkskommunens resultater vil gi gode funn som kan følges opp i andre kommuner og i organiseringen av barnevernet. Dette medlem mener likevel det må påpekes at viktige kriterier for suksess i Færder med stor sannsynlighet også er at Færder selv har hatt et stort ønske om å være forsøkskommune, og ikke minst at kommunen har fått vesentlig økte ressurser til blant annet bemanning. Dette medlem mener tiden ikke er inne ennå for å konkludere med at det barnevernet trenger nå for å imøtekomme Riksrevisjonens funn og anbefalinger, er enda en forvaltningsreform. Dette må vurderes nøyere i samråd med kommunene, barna og arbeidslivets parter i barnevernet ellers, blant annet basert på grundig innhentet kunnskap om erfaringene fra forsøket hittil.

Dette medlem viser til at Riksrevisjonen finner at elleve prosent av inntaksrådgivere i Bufetat opplyste at de ikke hadde nok informasjon til å vurdere risikoen og behovene til barnet før det ble plassert, ved forrige plassering av et barn i en barnevernsinstitusjon. En av de tre hovedforklaringene som Riksrevisjonen peker på, er mangler i opplysningene om barnet fra det kommunale barnevernet til Bufetat. Dette medlem viser til at på den ene siden har antall stillinger i det kommunale barnevernet økt helt siden 2011, men på den andre siden har det også blitt innført stadig nye, og viktige, krav til saksbehandlingen.

Dette medlem støtter derfor Landsforeningen for barnevernsbarn, Barneombudet, FO og Fagforbundet, som i høringen var tydelige på behovet for flere stillinger i det kommunale barnevernet, og at staten må bidra med midler til stillinger. Dette medlem understreker at de ansatte i førstelinjen må ha god nok kapasitet til å gjøre god saksbehandling og la barna medvirke, og at dette blir vanskelig når saksbehandlere har ansvaret for flere titalls barn.

Dette medlem er positiv til Barneombudets innspill om å lovfeste en helhetlig og bred skriftlig barnets beste-vurdering for hvert barn i saksbehandlingen. Det stilles allerede en rekke krav til saksbehandlingen i barnevernet, men likevel mangler ofte en skriftliggjort helhetlig vurdering av barns beste som følger barnet. Et slikt krav vil kunne bety bedre kvalitet i saksbehandlingen.

Komiteen har merket seg at flere av de som var på høringen, blant dem arbeidsgiverorganisasjonene og Barneombudet, pekte på at det var behov for å styrke bemanningen og kompetansen i det kommunale barnevernet. Akademikerforbundet mente barnevernet var et område med for lite krav til kompetanse, og at det ikke har vært kompetansekrav til førstelinjen. Kompetansekravene som er på trappene, kan bedre situasjonen, men samtidig pekes det på viktigheten av å følge opp at utdanningene møter behovene som er etterlyst og identifisert i barnevernstjenesten, blant annet gjennom direktoratets kompetansekartlegging. Komiteen mener at en vurdering av kompetansekravene er helt sentralt i kvalitetsforbedringsarbeidet som pågår, og at det i den sammenheng også bør vurderes å innføre et femårig masterutdanningsprogram for barnevernstjenesten.

Komiteen viser til Landsforeningen for barnevernsbarns uttalelse i høringen om at medvirkning i kartlegging, valg av plass og gjennomføring i oppholdet er viktig:

«… fordi vi sitter på masse kunnskap om oss selv som de voksne trenger å vite om for å kunne hjelpe oss på en god måte, og også fordi vi trenger å oppleve at vi har en finger med i spillet. Vi må oppleve at det som skjer, er forståelig, og at vår integritet er ivaretatt ved at stemmen vår blir hørt. Dette er ganske grunnleggende menneskelige behov.»

Komiteen viser til at Riksrevisjonens saksgjennomgang av plasseringene i barnevernsinstitusjonene har avdekket at det ikke finnes et felles system for hvordan barnas medvirkning skal synliggjøres. Komiteen påpeker at deltakerne på høringen uttalte seg sprikende om hvorvidt manglende dokumentasjon av medvirkning betydde at medvirkning ikke hadde funnet sted. Landsforeningen for barnevernsbarn pekte på at erfaringer fra medlemmene er at det er en mangel på medvirkning.

For noen barn vil et skifte av omgivelser være ønskelig, men komiteen merket seg innlegget fra KS som pekte på utfordringene knyttet til at mange ungdommer plasseres med svært stor avstand fra der de hører til, og trolig skal flytte tilbake. En plassering borte fra regionen kan medføre brudd med skole og deler av hjelpeapparat som barne- og ungdomspsykiatrien, i tillegg til familie-, aktivitets- og vennenettverk. Dette vil kunne være en stor tilleggsbelastning som lett vil kunne prege ungdommens mulighet til å ta imot omsorg og behandling.

Komiteen viser til at det fremkommer uønskede variasjoner i kommunenes oppfølging, i samarbeidet mellom kommune og Bufetat, og i Bufetats praksis, og at det er behov for en felles nasjonal standard for kartlegging og felles kartleggingsverktøy til bruk i kommunene. Komiteen mener det er viktig at Bufetat involverer kommunene i kvalitetsutviklingsarbeidet.

Komiteen peker på at det nye kartleggingsverktøyet må sikre barnas medvirkning og at barnas psykiske og fysiske helse vurderes i forkant av en eventuell institusjonsplassering. Rutinene må sikre at både psykisk og somatisk sykdom, og barnets behov for spesiell oppfølging og behandling, blir avdekket ved omsorgsovertakelse, slik at ekstra flytting av barn, samt unødvendige enkeltkjøp og enetiltak, i størst mulig grad unngås.

Komiteen merker seg at det har blitt igangsatt et systematisk forbedringsarbeid for å bedre kartlegging og medvirkning. For å sikre at inntaksrådgiverne i Bufetat har nødvendig informasjon fra det kommunale barnevernet, er det innført et nytt henvisningsskjema som skal tydeliggjøre hva slags informasjon kommunene må gi for å gi et godt kunnskapsgrunnlag for valg av institusjon. KS og Bufetat samarbeider også om å utarbeide og ta i bruk et eget kvalitetssystem for kommunene med et tilhørende digitalt saksbehandlingssystem. Det er innført et eget avklaringsmøte med barna for å øke medvirkning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i høringen kom fram at det er et uoversiktlig landskap av planer for å dokumentere barns beste før, under og etter institusjonsopphold. Det vil være hensiktsmessig med en opprydding i planverket.

Manglende oppfølgning under oppholdet i barnevernsinstitusjonene

Komiteen viser til Riksrevisjonens funn om at flere barn ikke følges opp godt nok under oppholdet i barnevernsinstitusjonene. Direktoratets rutiner og retningslinjer følges ikke opp. Målet er at oppholdet i barnevernsinstitusjonen skal gi barnet gode og trygge rammer, utviklingsmuligheter, økt livskvalitet og varige positive livsendringer, slik det beskrives i Prop.169 L (2016–2017), Prop. 73 L (2016–2017) og Prop. 84 L (2019–2020).

Riksrevisjonen fremhever spesielt oppfølging knyttet til psykisk helsehjelp og tilrettelegging for at barna skal kunne fullføre skolegangen. Hvordan disse målene skal nås, bør konkretiseres i barnas handlingsplan. Riksrevisjonen peker på at det altfor ofte mangler handlingsplaner for barna, og at manglende og varierende dokumentasjon tyder på at det ikke finnes noen systematisk tilnærming til hvordan Bufetat sikrer at barna blir hørt og får medvirke. Barneombudet peker på at selv om planene finnes, så er de ofte utformet på en slik måte at de ikke er egnet til å motivere barn og ungdom og gjøre hverdagen lettere for de som skal jobbe med dem.

Komiteen er kjent med at mange av barna som bor på barnevernsinstitusjoner, har psykiske lidelser, og merker seg at også Barne- og familiedepartementet erkjenner at det historisk sett har vært for lite oppmerksomhet rundt det å sikre tilstrekkelig psykisk helsehjelp til barn i barnevernet.

Komiteen viser til at Barneombudet også pekte på at en rett til helsekartlegging av barns fysiske og psykiske helse burde ivaretas gjennom barnevernloven.

Komiteen er positiv til samarbeidet med Helsedirektoratet om å se på et pakkeforløp for kartlegging av psykisk helse og rus i tillegg til å se på en innretning av et kartleggingsopplegg.

Komiteen deler Riksrevisjonens vurdering av at det er alvorlig at Bufetats oppfølgning ikke er innrettet slik at den sikrer utviklingen og fremtiden til barna som bor på institusjon.

Komiteen understreker at det statlige barnevernets oppgave er å sikre utviklingen og fremtiden til barn som bor i institusjon. Derfor må statlige barnevernsmyndigheter jobbe systematisk for å fange opp barnas behov der de er. Hvis det kommunale barnevernet ikke har gjort gode nok vurderinger av barna, må Bufetat og institusjonene gjøre de vurderingene barna har behov for. Dette er nødvendig for å unngå ansvarsfraskrivelse mellom stat og kommune, som gjør barna til tapere.

Manglende kvalitetssikring under oppholdet i institusjon

Komiteen mener, i likhet med Riksrevisjonen, at det er alvorlig at Bufetats systemer for oppfølgningen av institusjonene ikke i tilstrekkelig grad har bidratt til å sikre kvaliteten i tilbudet til barna.

Komiteen viser til at Bufetat har satt i gang et kvalitetsforbedringsarbeid med hyppigere målinger og standardiserte forløp innenfor de ulike målgruppene. Forløpet skal sikre likhet og planmessighet i plasseringsperioden fra inntak til utskriving. Komiteen merker seg at det skal stilles krav til at medvirkning skal foregå i alle faser av oppholdet, og understreker viktigheten av at dette blir fulgt opp.

Brudd på rutiner for innkjøp av institusjonsplasser

Komiteen merker seg at Riksrevisjonen har identifisert brudd på rutiner for kjøp av institusjonsplasser. Bruddene knyttes hovedsakelig til enkeltkjøp av institusjonstilbud til barn med komplekse behov, som i utgangspunktet er vurdert til ikke å få behovene sine dekket i ordinære institusjoner. Riksrevisjonens undersøkelse viser at det er utfordrende å dimensjonere tilbudet av institusjonsplasser riktig innenfor dagens system, da det ikke alltid finnes ledige plasser som er tilpasset barnas behov. Dette fører til flere enkeltkjøp. Det kan være behov for å øke fleksibiliteten i dagens rammeavtaler, slik Ideelt Barnevernsforum tok til orde for under høringen:

«Dagens rammeavtaler er for lite fleksible. Avtalene trenger dessuten vilkår som gir muligheter for å kunne stabilisere barn med omfattende problematikk uten å måtte flytte. Erfaringen vår er helt tydelig. Har vi tilstrekkelig med ressurser og disse brukes fornuftig i krevende perioder for barna, skaper det stabilitet og trygghet, slik at barna etter hvert slår seg til ro.»

Komiteen peker på at kostnadene ved enkeltkjøp har mer enn doblet seg de siste årene, til tross for politiske og faglige føringer om å redusere bruken av disse. Under høringen viste flere til at det finnes stadig flere barn som har behov for et hjelpetilbud som ikke finnes innenfor rammeavtalene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser også til undersøkelsens poeng om at konkurransesituasjonen ved enkeltkjøp reelt sett ikke fungerer. Flertallet viser videre til NOU 2020:13 Private aktører i velferdsstaten, som påpeker at det er særlig krevende å fastsette, måle og kontrollere kvalitet i barnevernstjenester. I barnevernet er det i stor grad skjønnspregede vurderinger og informasjonsasymmetri, og effektene blir i mange tilfeller først synlige på sikt. Denne kartleggingen viser også at det er få aktører som har det meste av markedet, i tillegg til en økning av utenlandske aktører de senere år.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og uavhengig representant Ulf Isak Leirstein, merker seg også at KS ikke er veldig opptatt av om barnet får tilbud i en privat eller statlig institusjon, og at det er viktig at ikke andre hensyn enn barnets behov kommer i veien for å finne rett hjem til rett barn.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og uavhengig representant Ulf Isak Leirstein ønsker å påpeke at institusjonenes driftsform og eierskap ikke problematiseres i Riksrevisjonens rapport.

Disse medlemmer viser til høringssvaret til Ideelt barnevernsforum. Disse medlemmer vil understreke at det ikke er grunnlag for å hevde at anbud som anskaffelsesform ikke er kvalitetsfremmende. Det foreligger ikke kunnskap om at det er systematiske kvalitetsforskjeller mellom offentlige, ideelle og andre private institusjoners tilbud. Det foreligger heller ikke kunnskap om kvalitetsforskjeller mellom tiltak og tjenester tilbudt av ideelle og andre private aktører i barnevernet. Disse medlemmer ser derfor ikke at det kan argumenteres ut fra et kvalitetshensyn for at tjenestene bør leveres av det offentlige og ideelle alene.

Disse medlemmer påpeker at NOU 2020:13 med tydelighet viser at et skille mellom ideelle og andre private kan være vanskelig å sette, og at motivasjonen for kvalitativt god drift ikke kan knyttes til selskapsform. Både aksjeselskap og stiftelser kan ha ideell virksomhet som formål, med vedtekter som styrer overskudd tilbake i driften av virksomheten eller til andre deler av deres virksomhet.

Disse medlemmer mener at kombinasjonen av offentlige, ideelle og private aktører sikrer mangfoldet av tjenester i barnevernet, og mener ideelle og andre private aktører må brukes på en måte som er til barnas beste.

Komiteen viser til at Norge har en svært høy grad av fosterhjemsdekning, og at det skal mye til før et barn søkes til institusjon. Dagens avtalestruktur har ikke dekket behovene med hensyn til det kommunene ber om, og komiteen merker seg at Bufetat vil se på endringer i avtalestruktur ved fornyelse av avtalene i løpet av 2021. Komiteen mener det er behov for en grundig vurdering av dagens avtaleregime, med mål om at det innrettes bedre med tanke på akuttkapasitet, mangfold i tilbudet, økt fleksibilitet og stabilitet i institusjonstilbudet. Komiteen mener også at det finnes et potensial for å øke erfaringsutvekslingen mellom alle som arbeider med barnevernsbarn.

Komiteen vil likevel påpeke at det er viktig at Bufetat følger rutinene for gjennomføring av enkeltkjøp og inkluderer kommunene i større grad i vurdering av tilbudene. For ofte er det bare én aktør som kontaktes når inntaksrådgiverne innhenter tilbud.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og uavhengig representant Ulf Isak Leirstein, viser til at det er behov for å styrke innkjøpskompetansen i Bufetat, slik at gode prosesser for kjøp og kontraktsoppfølging ivaretas i tråd med rutiner.

Videre vil komiteen fremheve betydningen av at Bufetat tilrettelegger for utveksling av erfaringer og kompetanse mellom ulike institusjoner og driftsformer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og uavhengig representant Ulf Isak Leirstein, viser til at Bufetat balanserer mange roller i det statlige barnevernet. Flertallet vil påpeke at når enkeltpersoner i høringen opptrer i flere roller, understreker det noen av utfordringene med dagens organisering der staten formidler, evaluerer og driver barnevernsinstitusjoner.

Flertallet viser til at Riksrevisjonen over tid har hatt kritiske merknader til samarbeidet mellom Bufetat og barnevernet på kommunalt nivå. Flertallet stiller spørsmålstegn ved om dagens organisering, med et regionalt og et statlig Bufetat, og kommunene som gjør jobben i førstelinjen, er den mest hensiktsmessige måten å drive det offentlige barnevernet på.

Flertallet mener erfaringene fra forsøkskommuner kan tyde på at organisering og nærhetsprinsippet kunne ivaretas bedre gjennom større grad av lokal medvirkning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ethvert barn og enhver familie som sliter ekstra, er unik. I lys av dette kan disse medlemmer ikke se at barnevern er egnet for stykkpris, anbud og kommersiell drift. En så komplisert og spesialisert tjeneste forutsetter dessuten et samarbeidende tjenestetilbud, som bygger på løpende og konkret erfaringsutveksling. Disse medlemmer viser videre at Stortinget 28. mai 2018 vedtok følgende om barnevernsinstitusjonsplasser, med grunnlag i Dokument 8:161 S (2017–2018) av 7. mars 2018 fra representanter fra Arbeiderpartiet:

«Stortinget ber regjeringen sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser som fører til at andelen ideelle øker til om lag 40 pst. innen 2025, samtidig som den offentlige andelen institusjonsplasser ikke reduseres.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre og uavhengig representant Ulf Isak Leirstein, understreker at Bufetat selv må ha et bevisst forhold til egne roller i intern organisering og styring av det statlige barnevernet.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at kostnadene knyttet til enkeltkjøp har mer enn doblet seg i undersøkelsesperioden. Siden 2018, da Stortinget vedtok å be regjeringen redusere praksisen med enkeltkjøp av institusjonsplass i behandlingen av Innst. 87 S (2018–2019), har andelen oppholdsdøgn i barnevernsinstitusjon tilknyttet enkeltkjøp vært lik, på 30 pst. Disse medlemmer forventer at regjeringen iverksetter og foreslår ytterligere tiltak for å redusere bruken av denne formen for anbud. Disse medlemmer mener det er nødvendig å inngå fleksible og langsiktige samarbeid med ideelle leverandører samt å skalere opp Bufetats egne tilbud, særlig for at det skal finnes et tilbud for barna med de største og mest kompliserte hjelpebehovene, som i dag er betydelig overrepresentert i enkeltkjøpene.

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen finner manglende kompetanse på innkjøp og anbud hos Bufetat. Disse medlemmer mener at det er anbudsregimet i seg selv som er hovedproblemet når det gjelder rapportens funn om mangler i institusjonsbarnevernet, da konkurranse og kortsiktige anbud innenfor et marked ikke gir den forutsigbarheten, stabiliteten og fleksibiliteten som barn i barnevernet og fagmiljøene i institusjonene trenger for å gi et godt tilbud. Disse medlemmer viser blant annet til Ideelt Barnevernsforum, som i høringen uttalte at anbudskonkurransene vanskeliggjør erfaringsutveksling og samarbeid mellom ulike aktører, som var mer utstrakt før anbudsregimet ble innført i forbindelse med barnevernsreformen i 2004.

Disse medlemmer slår fast at barneverntjenesten ikke er egnet for anbudskonkurranse og hensyn til fortjeneste, og at rapporten synligjør dette.

Anbefalinger og fremdrift

Komiteen slutter seg til Riksrevisjonens anbefalinger til Barne- og familiedepartementet om å sørge for:

• at valg av barnevernsinstitusjon blir tilpasset behovet til hvert enkelt barn, og at barnet får mulighet til å medvirke til livssituasjonen sin

• at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på de vurderingene som ligger til grunn for valg av barnevernsinstitusjon, og at utviklingen til barnet på barnevernsinstitusjonen blir evaluert og dokumentert

• at det blir utarbeidet planer som skal sikre utviklingen til barn i barnevernsinstitusjoner

• at barnevernsinstitusjonene legger til rette for at barn får nødvendig psykisk helsehjelp under oppholdet på barnevernsinstitusjoner

• at Bufetat følger opp kvaliteten på barnevernsinstitusjoner på en god måte

• at Bufetat har tilstrekkelig kompetanse til å gjennomføre enkeltkjøp, og at kjøpene blir gjort i samsvar med rutiner.

Komiteen merker seg at statsråden tar funnene til Riksrevisjonen på alvor, og statsrådens svar til Riksrevisjonen om at rapporten er et godt og viktig bidrag i kvalitetsforbedringsarbeidet som pågår. Statsråden peker på at det er iverksatt flere tiltak de siste årene, og at nye tiltak vil innføres for å sikre gode tjenester til barn i barnevernsinstitusjon.

Komiteen vil minne om at kravene til dokumentasjon også har vært sentrale i avgjørelser truffet av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og Høyesterett i storkammer, og registrerer at departementet vurderer å foreslå dokumentasjons- og journalplikt i forskrift til ny barnevernlov, som departementet oppgir at etter planen vil oversendes Stortinget våren 2021. Statsråden redegjorde i høringen for at det skal nedsettes et ekspertutvalg som skal gi retning for den videre utviklingen av barnevernet.

Komiteen imøteser at statsråden kommer tilbake til Stortinget med mer informasjon om dette.

Komiteen viser til at utfordringer med oppfølging av barn, tilsyn og kvalitet i barnevernet har vært behandlet i komiteen over lang tid, jf. Innst. 60 S (2018–2019), Innst. 74 S (2012–2013) og Innst. S. nr. 106 (2003–2004). Svakhetene i barnevernet har alvorlige konsekvenser for barn i en sårbar situasjon, og statsråden har et særlig ansvar for løpende å vurdere om de tiltak som settes inn, er de riktige for å løse utfordringene.

Komiteen imøteser en vurdering fra Riksrevisjonen av om iverksatte tiltak løser rapporterte utfordringer på barnevernsfeltet, i forbindelse med den rutinemessige oppfølgingen av tidligere forvaltningsrevisjoner.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at Riksrevisjonen i sin sluttmerknad på bakgrunn av statsrådens svarbrev ser seg nødt til å understreke statsrådens ansvar for hele barnevernet, også barneverntjenesten som er delegert til kommunene, og samhandlingen mellom de ulike delene av barnevernet. Disse medlemmer ser kritisk på dette, da det er regjeringen som er ansvarlig for at barns rettigheter etter barnekonvensjonen følges, en konvensjon som er inkorporert i norsk lov, selv om oppgavene er delegert til andre forvaltningsnivåer. Den kritiske merknaden fra Riksrevisjonen er heller ikke noe nytt eller spesielt, da blant andre Barneombudet også har fremført lignende kritikk tidligere.