2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser til Prop. 214 L (2020–2021) Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand (advokatloven).

2.1 Hovedinnhold

Komiteen viser til at den avholdt muntlig høring om lovforslaget 18. januar 2022. Proposisjonen følger opp Advokatlovutvalgets utredning NOU 2015:3 Advokaten i samfunnet.

Komiteen viser til at lovforslaget innebærer en helhetlig regulering av advokaters virksomhet og av adgangen til å yte rettslig bistand for andre enn advokater. Et helhetlig og velfungerende regelverk for advokatbransjen er viktig av hensyn til tilliten til advokater og deres omdømme.

Komiteen viser videre til at lovforslaget erstatter et regelverk som tidligere har vært fragmentert og lite tilgjengelig, både for aktørene selv og det rettssøkende publikum. Endrede samfunnsforhold, herunder den teknologiske utviklingen, har forandret både måten advokater arbeider på, og hvordan markedet av juridiske tjenester fungerer. Komiteen viser til at den nye loven skal imøtekomme disse endringene. I det følgende viser komiteen til de mest sentrale regelendringene i lovforslaget.

2.2 Adgangen til å yte rettslig bistand

Komiteen viser til rettsrådsmonopolet foreslås opphevet, og at det innføres en generell adgang til å yte rettslig bistand. Formålet er å gi det rettssøkende publikum tilgang til rimeligere juridiske tjenester, samt legge til rette for mer innovasjon og konkurranse i bransjen. Det medfører også en rettsteknisk forenkling, ved at vanskelige grensedragninger knyttet til hva som anses som rettslig bistand, unngås. Forslaget innebærer videre at rettshjelperordningen avskaffes.

Komiteen viser til at opphevelsen av rettsrådsmonopolet medfører at det ikke vil bli ført tilsyn med tjenesteytere som ikke er advokater. Komiteen legger til grunn at det rettssøkende publikum som mottar rettslig bistand fra disse tjenesteyterne, fortsatt vil nyte vern etter blant annet alminnelige erstatningsrettslige og kontraktsrettslige regler.

Komiteen konstaterer at prosessmonopolet i det vesentlige er foreslått videreført, med unntak av en utvidelse i adgangen til å opptre som prosessfullmektig i forliksrådet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at rettsrådsmonopolet foreslås opphevet, og at det innføres en generell adgang til å yte rettslig bistand utenfor rettergang. Opphevelsen av rettsrådsmonopolet medfører at det ikke vil bli ført tilsyn med tjenesteytere som ikke er advokater. I proposisjonen legges det til grunn at det rettssøkende publikum fortsatt vil nyte vern etter alminnelige erstatningsrettslige og kontraktsrettslige regler.

Disse medlemmer stiller seg kritisk til at rettsrådsmonopolet oppheves. Rettsrådsmonopolet er begrunnet i behovet for å sikre det rettssøkende publikum kvalifisert rettslig bistand under betryggende og kontrollerte forhold. At rettsrådsmonopolet oppheves, kan være uheldig for forbrukerne, fordi det vil kunne være vanskelig for dem å orientere seg i mylderet av tilbud og vurdere kvaliteten på tjenestene som tilbys. Mange mangler også forutsetning for å vurdere om et råd som blir gitt, er et godt rettslig råd eller ikke.

Disse medlemmer viser til at dagens ordning ikke hindrer at andre yrkesgrupper yter rettshjelp innenfor sine fagområder, for eksempel arkitekter, revisorer mv.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag om å opprettholde dagens rettsrådsmonopol, med de unntak som følger av domstolloven § 218:

«Advokatloven § 66 skal lyde:

§ 66 Adgang til å yte rettslig bistand

(1) Den som vil utøve rettshjelpvirksomhet, må ha bevilling som advokat etter § 4. Med rettshjelpvirksomhet menes ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp.

(2) Fra bestemmelsen i første ledd første punktum gjelder følgende unntak:

  1. Den som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, men ikke har advokatbevilling, kan yte rettshjelp.

  2. Den som har bevilling som statsautorisert revisor eller er registrert som revisor, kan bistå med utferdigelse av skattemeldinger, skatteklager og andre henvendelser til skattemyndighetene.

  3. Den som har tilfredsstillende utdannelse innen spesielle rettsområder kan av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet gis tillatelse til å yte rettshjelp på området. Når særlige grunner foreligger, kan Tilsynsrådet gi tillatelse til spesielle rettshjelptiltak.

  4. Utenlandske advokater som har fått tillatelse etter §§ 8 og 9.

(3) Den som yter rettshjelp etter annet ledd, dennes ansatte og andre hjelpere har plikt til å bevare taushet overfor uvedkommende om det de i forbindelse med rettshjelpvirksomheten får vite om noens personlige forhold eller drifts- og forretningsforhold. Dette gjelder ikke dersom ingen berettiget interesse tilsier taushet.

(4) Den som yter rettshjelp etter annet ledd, kan ikke yte rettshjelp under rettergang med mindre vedkommende har rett til å være prosessfullmektig eller forsvarer i medhold av lov eller etter særskilt tillatelse fra retten i den enkelte sak.

(5) Rettshjelp kan ytes av enhver i den utstrekning rettshjelpen er nødvendig for å yte god og fullstendig hjelp i annen virksomhet. Slik rettshjelp kan også ytes uten tilknytning til oppdrag innen hovedvirksomheten. Fjerde ledd gjelder tilsvarende.

(6) Rettshjelp kan dessuten ytes av stat og kommune.»

2.3 Rettslig bistand fra andre enn advokater

Komiteen viser til at departementet foreslår å lovbeskytte juristtittelen. Formålet er å gi økt beskyttelse til forbrukere og tjenestemottakere. Ved at det rettssøkende publikum gis trygghet om at personer som benytter tittelen «jurist», innehar visse faglige kvalifikasjoner, blir det enklere å orientere seg i markedet med tilbydere av rettslig bistand. Komiteen mener lovbeskyttelsen gir tjenestemottaker større trygghet om at tjenesten som tilbys, holder høy kvalitet, samtidig som risikoen for misbruk av juristtittelen reduseres.

Komiteen viser til at departementet foreslår å gi Advokattilsynet hjemmel til å ilegge forbud mot å yte rettslig bistand. Forbudsbestemmelsen retter seg mot personer som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, og er ment å være en sikkerhetsventil. Komiteen viser til at formålet er å disiplinere aktørene, samt å sikre det rettssøkende publikum kvalifisert rettslig bistand.

Komiteen viser til at det foreslås at jurister som yter rettslig bistand som ledd i næringsvirksomhet, plikter å stille sikkerhet. Av hensyn til å unngå vanskelige grensedragninger, oppstilles det ikke en slik plikt for personer som yter rettslig bistand og som ikke er jurister. Videre viser komiteen til at det foreslås å innføre en særskilt taushetspliktbestemmelse som omfatter jurister som yter rettslig bistand uten å ha advokatbevilling.

Komiteenunderstreker at yrkestittelen «jurist» skaper en forventning hos publikum om juridisk kompetanse på høyt nivå. Komiteen støtter forslaget om å lovfeste at bare den som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, kan bruke tittelen «jurist».

2.4 Advokatvirksomhet

Komiteen viser til at begrepet «advokatvirksomhet» foreslås legaldefinert i lovforslaget § 2 bokstav e, og at definisjonen er ment å samsvare med det som etter praksis omtales som «egentlig advokatvirksomhet» og «uegentlig advokatvirksomhet». Ordlyden er skjønnsmessig utformet, og er etter komiteens oppfatning egnet til å fange opp endringer i innholdet av den bistand advokater normalt yter.

2.5 Advokaters uavhengighet og andre grunnleggende prinsipper

Komiteen viser til at departementet foreslår å lovfeste flere grunnleggende prinsipper for advokater. Komiteen vil fremheve betydningen av prinsippet om at advokater er uavhengige, og mener uavhengighet er avgjørende for at advokater skal kunne gjennomføre sitt samfunnsoppdrag.

Komiteen viser til at departementet foreslår en generell bestemmelse om at advokater ikke kan drive annen virksomhet enn advokatvirksomhet når dette går ut over advokatens uavhengighet. Komiteen er enig i den foreslåtte reguleringen av instruksjonsforbudet, og peker på at reguleringen vil gjøre instruksjonsforbudets grenser tydeligere. Komiteen støtter at generelle krav om lojalitet, god advokatskikk og faglig dyktighet reguleres i loven, og viser til at disse prinsippene er viktige for å sikre at det rettssøkende publikum har nødvendig tillit til advokater og deres virksomhet.

Komiteen viser til Advokatforeningens innspill i den muntlige høringen 18. januar 2022, om at det er behov for en presisering av lovforslaget § 37.

Komiteen er enig med Advokatforeningen i at det bør komme tydeligere frem at regler for god advokatskikk skal utarbeides av Advokatforeningen og stadfestes av departementet slik at reglene gis virkning som forskrift.

Komiteen viser til betydningen av prinsippet om at advokater er uavhengige og hvor avgjørende dette er for tilliten til at advokater gjennomfører sitt samfunnsoppdrag på en god måte.

Komiteen peker på at Norge skiller seg fra andre land ved at det ikke er obligatorisk medlemskap i en advokatforening. Departementet har derfor siden 1996 stadfestet Advokatforeningens Regler for god advokatskikk gjennom forskrift, slik at reglene skal gjelde for alle advokater i Norge, uavhengig av medlemskap i Advokatforeningen.

Komiteen vil fremheve at det i velfungerende rettsstater er slik at staten ikke kan fastsette etiske regler for advokater. I tillegg til å opptre uavhengig skal advokater sikres institusjonell uavhengighet. Uavhengige advokater er også en av flere forutsetninger for domstolenes uavhengighet. På samme måte som disiplinærorganet i Advokatforeningen må være uavhengig av staten, slik forslaget legger opp til, må også tilblivelsen av de advokatetiske reglene skje uavhengig av staten. Prinsippene er de samme som gjelder for pressens etiske regler og klagesaksbehandling. Komiteen er tydelig på at dette prinsipp fastsettes og er førende i forslag til ny § 37 andre ledd.

Komiteen vil videre understreke at hensynet til advokatenes uavhengighet tilsier at terskelen for å forkaste forslag til endringer i reglene for god advokatskikk må være svært høy. Komiteen understreker viktigheten av at det er bransjen selv som må ta initiativ til endringer i Regler for god advokatskikk, og at departementets handlingsrom er begrenset til enten å stadfeste endringene ved å innta dem i forskrift, eller forkaste dem. Dette innebærer at departementet ikke bør forkaste regler vedtatt av Advokatforeningen med henvisning til at ordlyden ikke egner seg til fastsettelse i forskrift. De advokatetiske reglene er normerende. Reglenes utforming følger ikke de prinsipper som gjelder for utforming av lov- og forskriftsbestemmelser, men er innrettet slik at de kan anvendes som normer i en bransjeetisk vurdering i den konkrete sak – av et eget disiplinærorgan.

På bakgrunn av dette fremmer komiteen følgende forslag:

«Advokatloven § 37 andre ledd skal lyde:

(2) Den Norske Advokatforening kan utarbeide nærmere regler for hva som skal anses som god advokatskikk. Reglene kan godkjennes av departementet og har i så fall virkning som forskrift. Departementet kan godkjenne eller forkaste Den Norske Advokatforenings forslag til forskrift. Tilsvarende gjelder ved endring av forskriften.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, mener forslaget om å kodifisere kravet om at advokater skal være uavhengige, er viktig for å forebygge interessekonflikter og brudd på kravet til advokaters uavhengighet. Flertallet støtter også forslaget om at advokater som utgangspunkt ikke skal kunne kombinere advokatvirksomhet med annen virksomhet. Dette følger etter flertallets oppfatning av gjeldende rett gjennom kravene til uavhengighet i advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.1.1.

Flertallet mener lovforslaget legger for sterke begrensninger på adgangen til å kombinere advokatvirksomhet med utøvelsen av styreverv. Advokater besitter ofte erfaring og kompetanse som gjør advokater attraktive som medlemmer av styrer, og det er svært vanlig at advokater påtar seg slike oppdrag. Det kan være styreverv i så vel aksjeselskaper som frivillige organisasjoner. Flertallet frykter lovforslaget vil føre til at virksomheter mister muligheten til å nyttiggjøre seg denne kompetansen, også i tilfeller hvor det er ubetenkelig sett opp mot kravet til advokaters uavhengighet.

Det er etter flertallets oppfatning ikke vist til praksis eller empiri som understøtter at den foreslåtte innskjerpingen er nødvendig. Det vises videre til Prop. 214 L (2020–2021) punkt 7.1.3.2, hvor departementet uttaler at det følger av «advokatforskriften kapittel 12 punkt 2.1.1 første punktum at en advokat skal være uavhengig slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn. Advokatforeningens hovedstyre har for øvrig vedtatt en anbefaling for advokater med styreverv i selskaper datert 28. januar 2004». Dette er med andre ord regulert i dag, og det er så vidt flertallet kan se, ikke vist til tilfeller av brudd på gjeldende retningslinjer. Det viser etter flertallets oppfatning at dagens regulering har fungert godt, og at det ikke er behov for innskjerpinger.

Videre peker flertallet på at kravet til uavhengighet ivaretas i tilstrekkelig grad ved at advokaten handler i tråd med Regler for god advokatskikk og retningslinjer gitt av Advokatforeningens hovedstyre. Etter disse reglene beror det på en skjønnsmessig vurdering om rollekombinasjonen vil være i strid med kravet til advokatens uavhengighet. Flertallet viser til at advokater allerede i dag må foreta skjønnsmessige vurderinger av denne art, blant annet gjennom vurderinger av egen habilitet etter straffeprosessloven § 106.

Flertallet ønsker å videreføre dagens rettstilstand og fremmer følgende forslag:

«Advokatloven § 27 skal lyde:

§ 27 Adgang til å kombinere advokatvirksomhet med annen virksomhet

(1) Advokater kan ikke drive annen virksomhet enn advokatvirksomhet dersom dette kan gå ut over advokatens uavhengighet.

(2) Advokater kan ikke inneha stillinger i dømmende virksomhet eller påtalemyndigheten.»

2.6 Vilkår for å få advokatbevilling

Komiteen viser til at departementet ikke følger opp utvalgets forslag til endringer i kompetansekravene som stilles for å få advokatbevilling. Dette henger sammen med at departementet ikke følger opp forslaget om at alle former for juridisk praksis skal være fullt ut kvalifiserende for å få advokatbevilling.

Komiteen peker på at dagens ordning med krav om juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, juridisk yrkeserfaring, prosedyreerfaring og advokatkurs er foreslått videreført, med enkelte justeringer. Komiteen understreker at hensynet til allmennhetens tillit til advokater og advokatbransjen må ivaretas gjennom strenge kompetansekrav for å få advokatbevilling. Advokater innehar en helt sentral rolle i rettsstaten, og strenge krav til kompetanse er avgjørende for at tilliten opprettholdes.

Komiteen er enig i departementets forslag om innstramming i hvilken praksis som direkte skal kvalifisere til å få advokatbevilling, ved at universitetslærer i rettsvitenskap tas ut av listen. Adgangen til å godkjenne annen juridisk virksomhet fullt ut er foreslått videreført som en snever unntaksregel.

Videre viser komiteen til at kravet om hederlig vandel videreføres, og at det for oppfyllelse av kravet må fremlegges utvidet ordinær politiattest. Formålet med kravet om dokumentasjon med utvidet ordinær politiattest er å fange opp verserende saker, hvor bevillingssøker enten er siktet eller tiltalt.

Komiteen støtter forslaget om å avskaffe ordningen med passiv advokatbevilling. Formålet er å forhindre misbruk av advokattittelen, samt å sikre det rettssøkende publikums forventning om at den som benytter advokattittelen, er underlagt kontroll og omfattet av krav og rettigheter etter loven. Ordningen erstattes av en forskriftshjemmel som åpner for å gi nærmere regler om en forenklet søknadsprosedyre. For øvrig viser komiteen til at bruk av advokattittelen er foreslått regulert i loven.

Videre støtter komiteen forslaget om at den som søker advokatbevilling, må godtgjøre at vedkommende vil oppfylle plikten til å stille sikkerhet, ha revisor og betale bidrag til tilsyns- og disiplinærordningen. Formålet er å knytte advokatbevillingen til retten til å utøve advokatvirksomhet.

2.7 Advokatvirksomhet på grunnlag av utenlandsk advokatbevilling

Komiteen viser til at det foreslås generelle bestemmelser om adgangen til å utøve advokatvirksomhet på grunnlag av utenlands advokatbevilling. Reguleringen innebærer i det vesentlige en klargjøring av gjeldende rett.

2.8 Opphør av advokatbevilling ved bortfall, tilbakekall og suspensjon

Komiteen merker seg at reglene om opphør av advokatbevilling i hovedsak er en videreføring av gjeldende rett. Lovstrukturen er foreslått endret, slik at opphør deles inn i kategoriene bortfall, tilbakekall og suspensjon. Komiteen viser til at målet med reglene er å opprettholde og styrke tilliten til advokater.

Komiteen er enig i at det bør fremgå klart av loven at advokatbevillingen automatisk bortfaller ved idømt rettighetstap etter straffeloven § 56, opprettelse av vergemål eller konkursåpning. Det ivaretar forutberegneligheten for advokater, samt hensynet til likebehandling og effektiv håndtering.

For tilfeller hvor det ikke er tilrådelig at en advokat fortsetter i sitt virke, mener komiteen det er nødvendig med en effektiv adgang til å tilbakekalle advokatbevillingen. Komiteen støtter således forslaget om å erstatte dagens kriterier med en generalklausul, hvor spørsmålet er om advokaten anses uskikket til å utøve advokatvirksomhet. Komiteen viser til at uskikkethetsvurderingen beror på en konkret helhetsvurdering, hvor det sentrale er om samfunnets behov for at borgerne skal ha tillit til advokatstanden, tilsier tilbakekall. Se for øvrig departementets merknader i Prop. 214 L (2020–2021) punkt 10.4.3. Tatt i betraktning de inngripende følger tilbakekall har for advokaten, samt at tilbakekall av advokatbevilling kan utgjøre et inngrep i eiendomsvernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon protokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1), er komiteen enig i at terskelen for tilbakekall skal være høy.

Komiteen er også enig i at det bør være adgang til å suspendere en advokatbevilling, og peker på at hensynet til tilliten til advokatstanden bør balanseres mot hensynet til advokaters rettssikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er enige i at advokatbevillingen bør suspenderes dersom en advokat blir siktet for en straffbar handling, og det må antas at bevillingen vil bli tilbakekalt etter § 15 første ledd dersom advokaten blir funnet skyldig. Disse medlemmer mener det er viktig med effektive tilbakekall- og suspensjonsregler for å sikre tilliten til advokater. Adgangen til å suspendere en advokatbevilling ved straffbare forhold bør benyttes i større grad enn i dag.

Disse medlemmer vil samtidig understreke at tilbakekall og suspensjon av advokatbevilling er inngripende for den som rammes. Disse medlemmer viser til departementets uttalelse i Prop. 214 L (2020–2021) side 91:

«Departementet mener imidlertid bevissituasjonen ved en siktelse ikke alltid vil være tilstrekkelig for suspensjon, noe som tilsier at man ikke automatisk bør suspendere ved siktelse.»

I tilfeller hvor suspensjon vurderes på bakgrunn av en siktelse, mener disse medlemmer at det bør foretas en bred helhetsvurdering, slik forslaget til ny § 16 legger opp til, jf. Prop. 214 L (2020–2021) side 91. Av hensyn til advokatens rettssikkerhet og forutberegnelighet, mener disse medlemmer at momentene i helhetsvurderingen bør fremgå av lovteksten. Disse medlemmer mener Advokattilsynet særlig må legge vekt på handlingens karakter, grovhet og graden av mistanke. Det presiseres at listen over momenter ikke er uttømmende.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Advokatloven § 16 første ledd skal lyde:

(1) Advokattilsynet kan suspendere en advokatbevilling dersom en advokat blir siktet for en straffbar handling, og det må antas at bevillingen vil bli tilbakekalt etter § 15 første ledd dersom advokaten blir funnet skyldig. En bevilling kan også suspenderes dersom sterke grunner tilsier at suspensjon er nødvendig i påvente av en endelig avgjørelse om tilbakekall etter § 15. Ved vurderingen etter første punktum skal det særlig legges vekt på handlingens karakter, grovhet, og graden av mistanke. Ved vurderingen etter andre punktum skal det legges stor vekt på hensynet til klientene. § 15 andre ledd andre punktum, tredje ledd og fjerde ledd gjelder tilsvarende ved suspensjon.»

Videre mener komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet det er uheldig at advokaten ikke automatisk får tilbake advokatbevillingen ved frifinnende dom, uavhengig av om dommen påankes. Disse medlemmer viser til at et vedtak om suspensjon er inngripende, og at det ikke bør opprettholdes lenger enn nødvendig.

Disse medlemmer viser til at det kan ta lang tid fra siktelse tas ut, til rettskraftig dom er avsagt. Dersom advokaten frikjennes i alle instanser, risikerer advokaten suspensjon i lang tid uten grunn. Disse medlemmer mener en så streng praksis ikke er nødvendig av hensynet til tilliten til advokater, ettersom advokaten i slike tilfeller har fått medhold av domstolen i at det ikke er grunnlag for domfellelse.

Disse medlemmer peker på at det kan tenkes tilfeller hvor suspensjonsvedtaket likevel bør opprettholdes til tross for at advokaten er frikjent og dommen ikke er rettskraftig. Disse medlemmer mener Advokattilsynet bør ha anledning til å opprettholde suspensjonsvedtaket dersom sterke grunner tilsier det. Med sterke grunner menes blant annet i tilfeller hvor tiltalen gjelder svært alvorlige forhold, og hensynet til advokatbransjens omdømme tilsier at suspensjonsvedtaket bør opprettholdes til eventuelt frikjennende dom er rettskraftig. Unntaket er ment som en sikkerhetsventil, og det sentrale er om hensynet til tilliten til advokater likevel tilsier at suspensjonsvedtaket bør opprettholdes.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Advokatloven § 16 fjerde ledd skal lyde:

(4) Suspensjonsvedtak etter første ledd første punktum faller bort ved frifinnende dom, uansett om dommen påankes. Ved anke over frifinnende dom kan Advokattilsynet bare opprettholde suspensjonen dersom sterke grunner tilsier det. Vedtaket faller i alle tilfeller bort ved rettskraftig frifinnende dom.»

2.9 Advokatfullmektiger

Komiteen viser til at advokatfullmektigordningen foreslås videreført. Komiteen merker seg også at departementet foreslår å lovfeste oppfølgingsansvaret. Formålet er å få på plass klarere rammer for ordningen, samt sikre at oppfølging av advokatfullmektiger blir prioritert.

2.10 Organisering av advokatvirksomhet

Komiteen understreker at prinsippet om advokaters uavhengighet og at advokatene skal ha det personlige ansvaret for sine advokathandlinger, fortsatt skal være bærende hensyn bak reglene om advokatvirksomhet.

Komiteen viser til at departementet foreslår at reglene om organisering i advokatloven deles inn i tre kategorier: advokatforetak, internadvokater og organisasjonsadvokater.

Komiteen peker på at reglene om advokatforetak i hovedsak er foreslått videreført. Komiteen støtter at hensynet til uavhengighet tas inn som en egen bestemmelse. Av hensyn til behovet for klare grenser mellom advokatforetak og andre virksomheter viser komiteen til at departementet har foreslått en innstramming ved at kun advokater og advokatfullmektiger skal kunne utøve advokatvirksomhet på advokatforetakets vegne.

Komiteen merker seg at det foreslås å videreføre dagens eierregulering av advokatforetak, samt at det foreslås å åpne for eksterne styremedlemmer. For å sikre hensynet til uavhengighet er komiteen enig i at eksterne styremedlemmer ikke kan utgjøre et flertall av styret. Eiere, styremedlemmer og personer i ledelsen som ikke er advokater, skal i tillegg ha hederlig vandel og ikke anses uskikket.

Videre viser komiteen til at departementet foreslår å videreføre adgangen til å ha ansatte advokater i bedrifter, organisasjoner og i det offentlige som yter advokatbistand, og at denne gruppen betegnes som internadvokater. Komiteen merker seg at reglene i hovedsak er en videreføring av gjeldende rett, og viser til departementets merknader i Prop. 214 L (2020–2021) punkt 12.7.3.

Komiteen peker videre på at adgangen til å yte advokatbistand som organisasjonsadvokat er foreslått videreført, samt at reglene gis et bredere nedslagsfelt enn etter dagens regulering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at et av målene med den nye advokatloven er å sikre det rettssøkende publikum tilgang til rimeligere juridiske tjenester, gjennom blant annet opphevelsen av rettsrådsmonopolet. Tilgang til rimelige juridiske tjenester og rettshjelp er etter flertallets oppfatning avgjørende for at borgerne skal ha mulighet til å ivareta sine rettigheter og forfølge krav i domstolsapparatet.

Komiteen viser til at flere forsikringsselskap i dag tilbyr advokatbistand som rettshjelpforsikring.

Komiteenviser til at forsikringsselskap, både utenlandske og norske, som driver virksomhet i Norge, er underlagt strenge regulatoriske krav gjennom finansforetaksloven og krav om konsesjon. Komiteen viser til at det gjelder krav til eiere og til egnethet for ledelsen, krav om god kundebehandling, samt krav til forsvarlig organisering av virksomheten og krav om forsvarlig økonomi.

Komiteen peker videre på at Finanstilsynet fører tilsyn med forsikringsselskapene for å sikre at de kravene etterleves. Alle avgjørelser fra selskapet om kundenes saker kan klages inn for Finansklagenemnda. Videre er advokater i forsikringsselskaper underlagt de samme bestemmelser som gjelder for utøvelse av advokatbistand og regler for god advokatskikk, som advokater i advokatforetak.

Komiteen viser til at lovforslaget innebærer at advokater i forsikringsforetak vil være å anse som internadvokater, og at de ikke har anledning til å yte advokatbistand til eksterne klienter som del av arbeidsgiverens forretningskonsept. Komiteen mener de foreslåtte reglene for internadvokater og organisasjonsadvokater er egnet til også å gjelde for advokater i forsikringsselskap som tilbyr advokatbistand som rettshjelpforsikring.

Ettersom særregler om organiseringen av advokatvirksomhet fra forsikringsforetak ikke er utredet og vært gjenstand for høring, mener komiteen at særregler bør fastsettes i forskrift. For å sikre forutsigbarhet for selskapene som i dag tilbyr advokatforsikring, legger komiteen til grunn at forskrift etter ny § 19 annet ledd trer i kraft før overgangsreglene ved ikrafttredelse av advokatloven utløper.

Komiteen viser til at det grunnleggende prinsippet om at advokater skal være uavhengige, ikke nødvendigvis endres ved de ulike selskaps- eller organisasjonsformene hvor advokatene er ansatt. Hver enkelt advokat må sikre etisk og uavhengig rettshjelp. Dette gjelder både for advokater i advokateide virksomheter, forsikringsadvokater, internadvokater og organisasjonsadvokater.

På denne bakgrunn foreslår komiteen at advokatloven § 19 endres til:

«Advokatloven § 19 annet ledd skal lyde:

(2) Departementet kan gi forskrift om at advokatvirksomhet som utøves av forsikringsforetak som tilbyr rettshjelpforsikring, kan organiseres på en annen måte enn det som følger av første ledd.»

Komiteen vil også fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide forskrift etter § 19 andre ledd, hvor forsikringsselskap kan tilby advokatbistand gjennom rettshjelpforsikring.»

«Stortinget ber regjeringen sikre klare overgangsordninger for foretak som blir berørt av endringer i ny advokatlov, som må gi slike god nok tid til å omorganisere seg, slik det åpnes for i Prop. 214 L (2020–2021) kapittel 22.»

«Stortinget ber regjeringen iverksette forskrift for berørte forsikringsselskap i god tid før overgangsreglene som vil bli fremmet i forbindelse med ikraftsettingen av advokatloven, utløper i tid.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet støtter forslaget om å innføre krav om at også eiere og personer i ledende roller bør ha hederlig vandel og ikke anses uskikket. Disse medlemmer viser til at personkretsen som har tilgang til klientinformasjon og andre sensitive opplysninger, også omfatter blant annet administrativt ansatte, praktikanter og eksterne tjenesteleverandører med tilgang til advokatforetakets lokaler og systemer, slik som rengjøringspersonell og eksternt IT-personell.

Disse medlemmer viser til at personer nevnt i forrige avsnitt har taushetsplikt etter lovforslaget § 32 femte ledd. Disse medlemmer mener advokatforetak også bør ha anledning til å kreve fremleggelse av uttømmende politiattest, jf. politiregisterloven § 41 nr. 1, for advokaters øvrige medarbeidere og hjelpere. Disse har gjennom sin stilling tilgang til sensitive klientopplysninger, herunder straffesaksdokumenter, forretningshemmeligheter og børssensitive opplysninger.

Disse medlemmer mener brudd på taushetsplikten og klientopplysninger på avveie kan være svært alvorlig for personer og virksomheter som rammes, samt for advokatforetakets omdømme. Advokatforetak bør derfor gis anledning til å føre sterkere kontroll med hvilken personkrets som skal ha tilgang til advokatforetakets lokaler og systemer. Behovet for sterkere kontroll kan variere ut fra blant annet hvilke rutiner advokatforetaket har og hvilke sakstyper advokatforetaket arbeider med. I enkelte perioder kan konkrete saker kreve økt kontroll og sikkerhetsnivå.

Disse medlemmer mener samtidig at det ikke bør være et obligatorisk krav om fremleggelse av politiattest, og det må vurderes konkret om det er behov for å stille krav om politiattest. Hjemmelen vil omfatte en uensartet gruppe, med ulik og varierende tilgang til sensitive klientopplysninger. I hvilke tilfeller politiattest bør kunne avkreves, bør etter disse medlemmers oppfatning reguleres nærmere i forskrift, slik at rekkevidden av bestemmelsen i tillegg kan utredes og sendes på høring.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Advokatloven § 20 nytt femte ledd skal lyde:

(5) Advokatforetak kan kreve fremleggelse av uttømmende politiattest, jf. politiregisterloven § 41 nr. 1, av advokaters medarbeidere eller andre hjelpere. Departementet kan gi forskrift om gjennomføringen av bestemmelsen i første punktum, herunder om i hvilke tilfeller politiattest kan avkreves, hvilke straffbare forhold som skal anmerkes på politiattesten og om behandlingen av politiattester som er fremlagt for advokatforetaket.»

Disse medlemmer viser til at departementet mener spørsmålet om eksternt eierskap i advokatforetak bør vurderes særskilt i en egen utredning. Disse medlemmer mener en oppmykning av dagens eierskapsbegrensninger for advokatfirmaer kan gi rom for mer innovasjon og bedre kapitaltilgang.

Disse medlemmer peker på at dagens ordning med advokat- og partnereide advokatforetak har uheldige sider. Med dagens ordning risikerer man at beslutninger vurderes ut fra hva som gagner selskapet på kort sikt, i stedet for hva som lønner seg i et langsiktig investeringsperspektiv. Disse medlemmer frykter det kan hindre at advokatforetak foretar viktige investeringer og satsinger, og hemme utviklingen av bedre advokattjenester.

Disse medlemmer mener videre at hensynet til advokaters uavhengighet kan sikres selv om eierskapsreglene mykes opp. Det kan blant annet skje ved krav om at advokater skal ha kontroll i besluttende organer i advokatforetaket.

Disse medlemmer mener spørsmålet om eksternt eierskap i advokatforetak bør utredes nærmere, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede spørsmålet om eksternt eierskap i advokatforetak».

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig i forslaget, som innebærer et forbud mot eksternt eierskap. Dette er en videreføring av dagens forbud mot eksternt eierskap i advokatforetak og er en viktig forutsetning for ivaretakelsen av advokaters uavhengighet.

Komiteens medlem fra Venstre ønsker å understreke at forslaget til bestemmelse i § 20 ikke bør anses å være til hinder for at ansatte som ikke er advokater eller advokatfullmektiger, kan gi råd på firmaets vegne i faglig sammensatte spørsmål som måtte ha en rettslig side ved siden av det faget personen selv representerer.

2.11 Oppdragsansvarlig advokat og ansvarsregulering

Komiteen støtter forslaget om å videreføre plikten til å utpeke oppdragsansvarlig advokat, og viser til at dagens ansvarsregulering foreslås videreført.

2.12 Taushetsplikt for advokater

Komiteen mener det er viktig at enhver skal kunne oppsøke advokat for å ivareta og utnytte sin rettslige stilling uten at fortrolig informasjon som meddeles advokaten, kommer videre til uvedkommende. Komiteen viser til at taushetsplikten er avgjørende for et fortrolig tillitsforhold mellom advokat og klient.

Komiteen peker på at departementet foreslår å regulere advokaters yrkesmessige taushetsplikt i advokatloven. Forslaget tydeliggjør at taushetsplikten omfatter både egentlig og uegentlig advokatvirksomhet, og komiteen viser til at forslaget innebærer en videreføring av dagens regler om unntak fra taushetsplikten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, mener at problemstillingene knyttet til advokaters taushetsplikt har flere sider. På den ene side er det et viktig prinsipp at den som søker juridisk bistand, kan stole på at dette gjøres i fortrolighet. Flertallet vil vise til at advokaters taushetsplikt er beskyttet av Grunnloven § 102 og EMKs artikkel 8. Vernet om enkeltmenneskers adgang til å ha et fortrolig klientforhold til en advokat er i seg selv et viktig og bærende element i vår rettsstat.

Flertallet har imidlertid merket seg problemstillingen knyttet til advokaters taushetsplikt og utfordringene med internasjonal skatteflukt og ulovlig skatteplanlegging. Flertallet vil blant annet vise til komiteens høring i denne saken i den forbindelse. Flertallet vil understreke at advokaters medvirkning til skatteunndragelser ikke er underlagt taushetsplikt, og er straffbart. Disse medlemmerdeler synet på at ulovlig skatteplanlegging er et alvorlig samfunnsproblem som krever stor oppmerksomhet, og mener at kampen mot skatteunndragelser må skjerpes. I dette arbeidet vil en vurdering av rekkevidden av advokatenes taushetsplikt inngå. Samtidig er det flertallets syn at en eventuell endring av rekkevidden av advokaters taushetsplikt på skatteområdet må gjøres grundig. Temaet er ikke utredet i forbindelse med denne saken. Videre vil flertallet vise til at lovforslaget i proposisjonen er lagt opp slik at unntak fra advokaters taushetsplikt skal fremgå av særlovgivningen, slik som etter gjeldende rett. Dette innebærer at et unntak på skatteområdet må fastsettes i skattelovgivningen, og at advokatloven ikke må endres. Flertallet mener at dette er en fornuftig tilnærming, og at regjeringen må vurdere problemstillingene knyttet til mulige unntak fra advokatenes taushetsplikt på skatteområdet i oppfølgingen av NOU 2019:15.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartiviser til at advokatvirksomhet de siste tiårene har blitt stadig mer preget av økonomisk og finansiell skatterådgivning. Bare siden år 2000 har antallet praktiserende advokater doblet seg i Norge, med næringslivet som den desidert største brukeren. Med denne dreiningen har taushetsplikten også kommet til å omfatte skatterådgivning, som ressurssterke aktører benytter seg av. Dette er til hinder for informasjonstilgang og kontroll i saker der myndighetenes informasjonsbehov er stort. Det legger til rette for skatteflukt og bidrar både til at det norske skattegrunnlaget forvitrer, og at skattesystemet blir mindre rettferdig. Dette medlem viser til at OECD og FNs FACTI-panel i februar 2021 kom med hver sin rapport om bekjempelse av internasjonal skatteunngåelse, hvor det anbefales strengere krav til advokaters åpenhet. Dette medlem mener det er beklagelig at temaet ikke ble utredet i forbindelse med denne saken.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede et uttrykkelig unntak fra taushetsplikten i skattelovgivningen for skatterådgivning, og legge frem et slikt forslag i forbindelse med forventet forslag om opplysningsplikt for skatterådgivning.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at advokaters taushetsplikt er grunnleggende for en velfungerende rettspleie, og en grunnpilar i advokat–klient-forholdet. Borgernes rett til konfidensielle rettsråd fra sin advokat er helt grunnleggende for en velfungerende rettsstat. I en dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (Michaud mot Frankrike) slår domstolen fast at respekten for denne typen informasjonsutveksling må anses som sentralt i et demokratisk samfunn og grunnleggende for tillitsforholdet mellom klient og advokat. Disse medlemmer viser til at regler knyttet til skattekriminalitet hører hjemme i skattelovgivningen.

2.13 Arkivhold, informasjonssikkerhet og personvern

Komiteen understreker viktigheten av forsvarlig håndtering og oppbevaring av personopplysninger og informasjon om klienter. Komiteen viser til at departementet foreslår å gi nærmere regler om informasjonssikkerhet i forskrift, samt å innta en bestemmelse i advokatloven om advokaters arkivplikt.

2.14 Etterutdanning

Komiteen er enig i at krav om etterutdanning er nødvendig for å sikre et velfungerende rettssystem og å ivareta tilliten til advokater, og viser til at regler om etterutdanning er foreslått gitt i forskrift.

2.15 Klientmidler, regnskap og revisjon

Komiteen er enig med departementet i at prinsippet om at den enkelte advokat er ansvarlig for advokatvirksomheten, skal ligge fast. Komiteen viser til at reglene om klientmidler i hovedsak foreslås videreført. For å redusere risikoen for misbruk av internadvokatordningen viser komiteen til at det foreslås å unnta internadvokater fra adgangen til å håndtere klientmidler. Komiteen peker på at unntaket har sammenheng med at internadvokater etter forslaget ikke omfattes av regnskaps- og revisjonsplikten.

Videre vil komiteen peke på at departementet ikke følger opp utvalgets forslag til endringer i reglene om regnskaps- og revisjonsplikt. Lovforslaget innebærer i det vesentlige en videreføring av dagens regulering.

2.16 Tilsyns- og disiplinærordningen

Komiteen støtter forslaget om nytt tilsyns- og disiplinærsystem, og viser til at det nye systemet vil innebære en forenkling sammenlignet med dagens system. Videre viser komiteen til at det nye systemet skal klargjøre grensene for myndighet og kompetanse mellom de ulike organene. Komiteen merker seg at forslaget bygger på særorganmodellen, og viser til departementets vurdering i Prop. 214 L (2020–2021) punkt 18.4.

2.17 Advokattilsynet

Komiteen viser til at departementet foreslår å opprette et statlig, uavhengig tilsynsorgan, Advokattilsynet. Komiteen er enig i forslaget, og merker seg at Advokattilsynet skal gis kompetanse til blant annet å utstede advokatbevilling, treffe vedtak om tilbakekall, og nedlegge forbud mot å yte rettslig bistand. I tillegg viser komiteen til at Advokattilsynet skal drive aktivt og oppsøkende tilsyn, samt ha ansvar for andre forvaltningsoppgaver. For øvrig viser komiteen til departementets vurdering i Prop. 214 L (2020–2021) punkt 19.3.4.

2.18 Advokatnemnda

Komiteen er enig i departementets forslag om å opprette Advokatnemnda, i tillegg til Advokattilsynet. Komiteen peker på at et av målene med lovforslaget er å forenkle og effektivisere tilsyns- og disiplinærsystemet. Advokatnemndas oppgaver er avgjørelse av disiplinærsaker og klager over Advokattilsynets avgjørelser.

2.19 Saksbehandlingsregler

Komiteen peker på at Advokattilsynet og Advokatnemnda skal være uavhengige, statlige forvaltningsorganer, og derfor er underlagt blant annet forvaltningsloven, offentleglova og arkivlova. Komiteen er enig med departementet i at saksbehandlingsreglene skal ivareta og balansere hensynet til rettssikkerhet, ressursbruk og effektivitet, samt sikre hensynet til forutberegnelighet og likebehandling.

2.20 Ikraftsetting og overgangsregler

Komiteen viser til at departementet foreslår at tidspunktet for ikrafttredelse fastsettes ved lov, og merker seg at dette ikke kan skje før tilhørende forskrift er vedtatt. Videre merker komiteen seg at flere av de foreslåtte lovendringene medfører behov for overgangsregler, og at disse reglene vil fremmes i forbindelse med ikraftsettingen av advokatloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flere av de foreslåtte reglene vil ha store konsekvenser for personer og virksomheter som har innrettet seg etter dagens regelverk. For å sikre at disse gis tid til å endre måten de er organisert, understreker flertallet at ikraftsettingsloven må inneholde regler som ivaretar hensynet til disse personene og foretakene. Dette gjelder særlig personer som er internadvokater og som yter juridisk bistand til bedriftens kunder etter domstolloven §§ 218 femte ledd og 233 første ledd bokstav a, og personer som ikke er advokat, men som er ansatt i et advokatforetak og yter juridisk bistand til foretakets klienter etter domstolloven § 231 femte ledd.

Komiteens medlem fra Venstre viser til at proposisjonen legger opp til at det vil bli fremmet forslag til en egen ikrafttredelseslov. Dette medlem påpeker at arbeidet med loven har pågått i ti år. Dette medlem mener at lovens ikrafttredelse haster, og at ikrafttredelse derfor bør gis gjennom forskrift.

Dette medlem viser videre til viktigheten av at ikrafttredelsesloven eller -forskriften inneholder regler som ivaretar hensyn til de personene og foretakene som har innrettet seg etter dagens regler og tillatelser gitt i medhold av disse.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Advokatloven § 72 skal lyde:

§ 72 Ikrafttredelse

Kongen fastsetter ved forskrift lovens ikrafttredelse.»