3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Rune Støstad, Siri Gåsemyr Staalesen, Terje Sørvik og lederen Lene Vågslid, fra Høyre, Mudassar Kapur, Anne Kristine Linnestad og Mari Holm Lønseth, fra Senterpartiet, Heidi Greni, Kathrine Kleveland og Kari Mette Prestrud, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Sosialistisk Venstreparti, Birgit Oline Kjerstad, og fra Rødt, Tobias Drevland Lund, viser til at komiteen i denne innstillingen behandler Meld. St. 28 (2022–2023) Gode bysamfunn med små skilnader.

Komiteen viser til at målet med meldingen er å gi folk i utsatte områder større muligheter. Meldingen samler politikken til regjeringen for å beholde og styrke den sosiale bærekraften i norske byer og nabolag gjennom å legge til rette for gode levekår, høy livskvalitet og gode oppvekst- og nærmiljø.

Komiteen viser videre til at det er avholdt muntlig høring i saken 9. november 2023. Komiteen viser for øvrig til de ulike partienes egne merknader og forslag i saken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at ulikhetene i levekår er store i flere byer og har økt over tid. Barnefattigdommen øker, og mange barn opplever å falle utenfor viktige felleskapsarenaer på grunn av familiens økonomi. I flere byer er det en tendens til at mennesker med lavinntekt bor konsentrert i bestemte område, og noen av disse områdene opplever en opphopning av ulike levekårsutfordringer. Bostabiliteten er ofte lav, og mange bor trangt. Ofte kjennetegnes disse områdene av høy grad av framleie og hyblifisering. Når levekårsforskjellene øker mellom bydeler og nabolag, får vi mer delte byer. Flertallet mener det er avgjørende å sette inn kraftfulle tiltak for å snu denne negative utviklingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er positivt at stortingsmeldingen har et særlig fokus på tiltak rettet mot barn og unge. Arbeiderpartiets og Senterpartiets mål er at alle barn skal kunne leke, lære, utvikle seg og utfolde seg i trygge omgivelser.

Disse medlemmer mener at godt utbygde offentlige velferdstjenester er en forutsetning for å gi frihet til alle typer familier. Ved å styrke det universelle velferdstilbudet til barn og unge bidrar man til et ster-kere fellesskap og mindre forskjeller i samfunnet.

Disse medlemmer viser til at stortingsmeldingen er regjeringens plan for en samlet innsats mot økt ulikhet og levekårsutfordringer i byene. Meldingen inneholder tre hovedgrep:

  • Tiltak for bedre byplanlegging, boligpolitikk og trygge nærmiljø som motvirker segregering og skaper bostabilitet og gode lokalsamfunn.

  • Virkemidler for gode oppvekstvilkår og bedre helse, inkludering i utdanning og arbeidsliv og styrket samfunnsdeltakelse.

  • En utvidet og forsterket områdesatsing for byområder med store levekårsutfordringer.

Disse medlemmer viser til at stortingsmeldingen følger opp den tydelige anbefalingen fra NOU 2020:16 Levekår i byer, om å legge større vekt på boligpolitikken i arbeidet med å utjevne levekår i byene.

Disse medlemmer viser videre til at målet med meldingen er å gi folk i utsatte områder større muligheter. De ulike tiltakene som er omtalt i meldingen er referert til i del 1 av denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at stortingsmeldingen er en oppfølging av By- og levekårsutvalget som ble satt ned av regjeringen Solberg i 2018. Disse medlemmer viser til at utvalget la fram NOU 2020:16 Levekår i byer – gode lokalsamfunn for alle, i desember 2020. Utvalget hadde kartlagt alle norske kommuner med over 30 000 innbyggere, og gjort et dypdykk i 88 analyseområder i 11 store kommuner. På bakgrunn av dette kom utvalget med flere anbefalinger. Disse medlemmer merker seg at stortingsmeldingen i liten grad inneholder ny politikk, men viser til allerede vedtatt politikk eller arbeid som skal settes i gang.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at det vitner om utålmodighet og vilje til politisk styring og endring at mye av arbeidet meldingen peker på, allerede er igangsatt.

Økonomisk politikk, universelle velferdsordninger og offentlige tjenester

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de aller fleste har fått dårligere råd under regjeringen Støre. Derfor er det på tide med et krafttak for privatøkonomien og for å inkludere flere i jobb. Disse medlemmer viser til Høyres alternative statsbudsjett for 2024, som vil gi en vanlig familie med to små barn om lag 5 000 kroner mer i skattelette og 11 500 kroner mer i barnetrygd enn med regjeringens forslag. Disse medlemmer viser til at Høyre foreslår konkrete tiltak for at innbyggere med lave eller moderate inntekter skal beholde mer av egen inntekt, gjennom å øke satsen i minstefradraget med 20 prosentenheter og redusere trygdeavgiften med 0,4 prosentenheter.

Disse medlemmer viser til at Høyres forslag innebærer at barnetrygdens satser prisjusteres fra 1. januar, og at satsen for barn under 6 år økes med ytterligere 1 000 kroner i måneden fra 1. august. Satsen for makspris på barnehage opprettholdes på et 2023-nivå. Disse medlemmer viser til at det er flere barnetrygdmottakere enn brukere av barnehagen, og derfor vil flere komme bedre eller like godt ut med Høyres alternative budsjett ved å få økt barnetrygd. Disse medlemmer viser videre til at Høyre foreslår å øke grensen for gratis kjernetid i barnehagen fra 642 700 til 800 000 kroner i samlet inntekt før skatt. Dette vil gjøre at 13 500 flere barn får lavere barnehagepris. Disse medlemmer viser til at Høyre i tillegg foreslår å fase inn rett til barnehageplass for barn født i desember. Disse medlemmer mener at disse tiltakene vil ha flere positive konsekvenser gjennom at færre trenger å ta ulønnet permisjon for å være hjemme med barn, og at flere foreldre kan komme raskere tilbake i arbeid. Disse medlemmer mener også at det å få flere barn med innvandrerbakgrunn i barnehagen vil bidra positivt til både integrering og å få flere kvinner med innvandrerbakgrunn i arbeid.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at man må tilbake til tiden under Stoltenberg II-regjeringen for å finne så lav arbeidsledighet som med Støre-regjeringen. Videre vil disse medlemmer vise til at hovedprosjektet til regjeringen Støre er mindre sosiale og geografiske forskjeller. Etter disse medlemmers syn vil ikke Høyres «krafttak for privatøkonomi» være rett medisin for å sikre at folk kommer best mulig ut av dyrtiden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2024 bl.a. foreslår økning i drivstoffavgiftene, gjør barnehage og SFO dyrere for familiene, gjør melk og mat dyrere gjennom CO2-avgift for landbruket og emballasjeavgift, kutter gratis ferje og øker kostnadene for tannhelse til unge voksne. Dette rammer folk flest, men mest dem med lavest inntekt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil i tillegg påpeke at med Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag til reduksjon i barnehagepriser, med reduksjon på 1 000 kroner og 1 500 kroner i distriktskommuner, vil barnefamilien sitte igjen med mer penger enn med den økte barnetrygden som Høyre viser til.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at den største forskjellen i Norge er mellom de som har en jobb og de som ikke har det. Disse medlemmer mener at alle som kan jobbe, skal få jobbe, og at det skal lønne seg å jobbe. Disse medlemmer mener derfor at det også må sørges for at det finnes flere veier inn i arbeidslivet og god tilrettelegging for de som trenger litt ekstra hjelp for å komme i jobb. Disse medlemmer viser til Høyres alternative statsbudsjett for 2024, der det foreslås en egen jobbpakke for å inkludere flere. Disse medlemmer viser til at det foreslås at folk på uføretrygd som jobber, skal få beholde mer av egen inntekt, gjennom en ny avkortningsmodell hvor avkortningen av trygden halveres opp til 1,2 G, samtidig som fribeløpet beholdes. På den måten vil det lønne seg mer for uføre å jobbe noe ved siden av. Disse medlemmer viser videre til at det foreslås 500 flere tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne og 500 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser i Høyres alternative statsbudsjett for 2024.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det er ulike hensyn som trekker i ulike retninger ved kombinasjon av arbeidsinntekt med uføretrygd. Disse medlemmer mener derfor det er behov for å samle inn kunnskap om ulike modeller for endringer i fribeløpet. Disse medlemmer viser til at Arbeids- og inkluderingsdepartementet i løpet av 2023 vil lyse ut et FoU-oppdrag der oppdragstaker skal vurdere om regelverket for å kombinere uføretrygd og inntektsgivende arbeid er hensiktsmessig innrettet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at alle innbyggere skal ha tilgang til velferdstjenester uansett hvor i landet de bor. Disse medlemmer viser til at digitalisering spiller en viktig rolle i det å flytte offentlige tjenester nærmere innbyggeren. Der man tidligere måtte møte opp fysisk, kan man nå gjøre det over internett hjemme. Digitalisering gjør hverdagen enklere, og tjenestene bedre. Disse medlemmer viser til at det er mange innbyggere som vil klare å orientere seg i de digitale tjenestene uten noen hjelp eller opplæring, samtidig er det mange som ikke har den digitale og språklige kompetansen som skal til for å ta i bruk selvbetjente digitale løsninger. Det er spesielt eldre, innvandrere og personer med funksjonsnedsetting som i større grad opplever utfordringer med digitalt utenforskap. Disse medlemmer peker på at disse gruppene kan falle utenfor og bli sårbare i den digitale utviklingen. Når mer av kontakten med offentlige tjenester skjer digitalt, er det viktig å prioritere arbeidet mot digitalt utenforskap.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Rødt viser til at regjeringen Solberg i september 2021 lanserte en nasjonal strategi for økt digital deltagelse og kompetanse i befolkningen, «Digital hele livet». Disse medlemmer merker seg at regjeringen ved flere anledninger har kuttet i tilskudd til hjelpe- og veiledningstilbud til dem manglende eller lav digital kompetanse.

Byplanlegging, boligpolitikk og levende lokalsamfunn

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, mener at kommunen allerede i planleggingen skal legge til rette for attraktive og tilgjengelige boligområder for hele befolkningen. Det betyr nok boliger til alle i gode bomiljø, trygg etablering i eid eller leid bolig og stabile boforhold som fremmer velferd og deltakelse. Flertallet viser til at kommunens planleggerrolle og reguleringsmyndighet er avgjørende for å ivareta en sosialt bærekraftig byutvikling. Flertallet mener at det er bedre for samfunnet og den enkelte å forebygge problemer i boligmarkedet enn å reparere i etterkant, og derfor er god kompetanse i kommunene avgjørende.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er en sterk tradisjon for å eie egen bolig i Norge, og selveierdemokratiet er en av bærebjelkene i det norske samfunnet. Det bidrar til et mangfoldig privat eierskap, til økt sparing og gode bomiljø. Å eie egen bolig gir større økonomisk trygghet og forutsigbarhet for familiene og kan derved ha positiv effekt på barns oppvekst. Omtrent 80 pst. av innbyggerne eier bolig, og tall viser at 90 pst. eier sin egen bolig i løpet av livet. Samtidig ser man tegn til at det blir vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet, særlig i pressområdene.

Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg at regjeringen har utsatt boligmeldingen til 2024. Disse medlemmer viser videre til Høyres Representantforslag 263 S (2022–2023), Innst. 106 (2023–2024), der Høyre legger fram ti forslag til ny boligpolitikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at det i stortingsmeldingen omtales nye boligpolitiske tiltak som vil gi de store byene større handlingsrom til å påvirke boligsammensettingen i sine nabolag. Med dette får kommunene verktøy til å styre boligbyggingen, slik at vi unngår en videre utvikling av områder med gjennomtrekk og opphopning av levekårsutfordringer. Krav om at utbyggerne bidrar til en mer variert boligmasse, kan bidra til at flere blir boende i et område over tid, og er dermed med på å styrke lokalsamfunn i byene våre.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at antallet bostedsløse nesten ble halvert i perioden 2012–2020. Det betyr at Norge har svært få bostedsløse, men samtidig er det fortsatt over 3 000 mennesker som er bostedsløse, og mange som sliter med å komme inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser videre til at det ved samme tidspunkt var nesten 150 barn uten et fast sted å bo. Disse medlemmer påpeker at det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser til at det er viktig å få på plass hyppigere oversikter over bostedsløshet for å bedre følge utviklingen av antall bostedsløse tett.

Komiteens medlemmer fra Høyre ogSosialistisk Venstreparti viser til at ustabile boforhold og stadig flytting går ut over barna, som ikke får den tryggheten de trenger i livet. En viktig bidragsyter for å få flere fra denne gruppen inn i boligmarkedet er Husbanken og startlån.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at under regjeringen Solberg økte den gjennomsnittlige utbetalingen fra 617 000 kroner til 1,8 mill. kroner. Dette har bidratt til at flere har fått mulighet til å kjøpe et hjem.

Disse medlemmer mener at det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet. Det viktigste virkemiddelet for å gjennomføre dette er Husbanken, som har en svært viktig rolle som en boligsosial aktør. Under regjeringen Solberg ble det gjort flere endringer i Husbankens støtteordninger for å treffe de som trenger det mest, bedre. Det ble blant annet gjort flere endringer i innretningen av bostøtte, slik at en større andel av bostøtten skulle gå til barnefamilier og øke støtten til hver enkelt familie. Det er fornuftig med en jevnlig gjennomgang av bostøtteordningen, slik at den fortsetter å være en treffsikker ordning.

Disse medlemmer viser til at målgruppen for startlån ble snevret inn i 2014 til å gjelde langsiktig vanskeligstilte på boligmarkedet, samtidig som unge med gode inntektsutsikter ble tatt ut. Det ble i tillegg lagt frem en nasjonal strategi for sosial boligpolitikk i desember 2020, med flere tiltak for å hjelpe flere inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser til at et mål i strategien var: «Tydelige roller, og nødvendig kunnskap og kompetanse», og ny lov om kommunens boligsosiale ansvar var et tiltak under dette målet.

Komiteen mener at frivilligheten er bærebjelken i små og store lokalsamfunn. Komiteen ønsker et inkluderende og mangfoldig kultur- og idrettsliv der økonomisk situasjon og sosial bakgrunn ikke skal være til hinder for deltagelse og frivillig innsats.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre til at noe av det første dagens regjering gjorde, var å skrote fritidskortet og stoppe regjeringen Solbergs planlagte nasjonale utrulling av fritidskort som skulle gi alle barn og unge mulighet til å delta på fritidsaktiviteter. Dette innebar et kutt på 400 mill. kroner. Disse medlemmer mener at skrotingen av fritidskortet har svekket barn og unges muligheter til å delta i fritidsaktiviteter. Fritidskortet var en ordning som supplerte andre, brede tilskuddsordninger, og er ikke kompensert for i andre ordninger fra regjeringen. Disse medlemmer mener regjeringen også må sørge for å få på plass et alternativt fritidskort som kan sikre at målsettingen med Fritidserklæringen kan oppfylles.

Disse medlemmer viser til at regjeringen ikke ønsker et nasjonalt fritidskort, men i stedet øker tilskuddet til nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge. Disse medlemmer ønsker å uttrykke bekymring for at de familiene som kanskje trenger ordningen aller mest, ikke vil komme til å søke på ordningen. Disse medlemmer viser til at en av Høyres viktigste satsinger i våre alternative budsjetter er å styrke familienes økonomi og dermed også sørge for at flere barn og unge skal få delta på fritidsaktiviteter. Høyres mål er at alle skal få delta på minst én fritidsaktivitet.

Disse medlemmer viser til at det er en utfordring at det er et udekket behov for idrettsanlegg og også manglende kapasitet på idrettsanlegg mange steder. Høyre ønsker at det skal bygges idrettsanlegg over hele landet og støtter også idrettens nasjonale strategi for idrettsanlegg, som inkluderer både nasjonalanlegg og breddeanlegg.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Rødt mener også at ungdommer over hele landet bør få et bedre tilbud om gode møteplasser for dataspilling.

Levekår og samfunnsdeltagelse

Komiteen mener at gode oppvekstsvilkår, lik tilgang til barnehage og utdanning er blant de viktigste tiltakene for å utjevne sosiale forskjeller.

Komiteen mener at det er viktig å kartlegge barns utfordringer og behov allerede i barnehagen, slik at det kan settes inn tilpasset hjelp tidlig. Komiteen mener at man på den måten i større grad sikrer at ingen faller fra, og legger til rette for at alle barn opplever mestring.

Komiteen peker på at deltakelse i arbeidslivet er viktig for at den enkelte skal kunne realisere seg selv og forsørge seg og sin familie, få brukt interessene sine og bli en del av et arbeidsfellesskap. Det motvirker fattigdom og sørger for at flere inkluderes. Komiteen mener at en jobb å gå til skaper trygghet og selvstendighet for den enkelte. Det bidrar til inkludering og bygger fellesskap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, peker videre på at den største forskjellen i Norge er mellom folk som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Flertallet mener derfor at det viktigste som kan gjøres for å redusere forskjellene, er å sørge for at flere får muligheten til å jobbe.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at ungdom i nedgangstider rammes hardere enn andre grupper. De har mindre arbeidserfaring, lavere ansiennitet og løsere tilknytning til arbeidsmarkedet.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremhever derfor viktigheten av regjeringen Solbergs ung-domsinnsats. Den har bidratt til at unge raskere får hjelp fra Nav til å komme i arbeid eller utdanning ved at alle unge under 30 år følges opp personlig etter åtte uker uten arbeid, utdanning eller aktivitet. Som en del av satsingen prioriterte man blant annet kompetansegivende tiltak for unge, tilskudd til tusenvis av sommerjobber for utsatte unge og igangsetting av IPS-ung (individuell karrierestøtte) for unge med psykiske helseproblemer.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen har lansert sin videreføring under fanen «ungdomsgaranti».

Komiteens medlemmer fra Høyre og Rødt støtter en videre satsing og mener det er viktig at den blir fylt med konkret innhold, samt at satsingen videreføres med full styrke i årene som kommer.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremhever at inkludering i arbeidslivet fortsatt er en av Høyres viktigste saker, og viser videre til Høyres visjon om et samfunn der alle kan delta, hvor det også legges til rette for personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidsliv og dagligliv.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt presiserer at arbeid er en rettighet det må gjøres mer for å innfri.

Disse medlemmer peker videre på at personer som har stått lenge uten arbeid, stiller svakere i arbeidsmarkedet. Mange av dem som står utenfor, opplever flere ulike barrierer for å komme i jobb, slik som helseproblemer og kompetanseutfordringer.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener derfor at det er behov for bedre samarbeid mellom de ulike aktørene for å hjelpe flere ut i jobb, blant annet ved at siloer må bygges ned og nye løsninger prøves ut. Her må også aktører utenfor offentlig sektor slippes til for å utvikle nye og målrettede løsninger som hjelper folk ut i jobb.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det er et sosialt skille mellom de som sliter med rus, og resten av befolkningen. De er av de svakeste og sykeste av pasientene våre. Rusmisbrukere lever rundt 20 år kortere enn resten av befolkningen. I tillegg dør rundt 240 mennesker av overdose i året i Norge. Når man først vil ha hjelp, er ventetiden for lang for en som sliter med avhengighet. Disse medlemmer viser til at når en person lever med rusavhengighet, rammer det også de nærmeste hardt, hvor alle døgnets timer består av våkenetter, frykt, manipulasjon og konstant utrygghet.

Disse medlemmer ønsker å bytte ut årelang ruspolitikk som ikke har virket, og vil endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika, fra straff til hjelp, behandling og oppfølgning.

Disse medlemmer vil føre en kunnskapsbasert ruspolitikk, med mål om forebygging av rusproblemer, skadereduksjon og rusfrihet. Å redde liv og sikre verdighet må alltid være grunnlaget for en human rusomsorg. De tiltakene som har størst effekt, skal prioriteres.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Rødt viser til at Solberg-regjeringen ville gjennomføre en rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk, overføres fra justissektoren til helsetjenesten. Disse medlemmer viser til at Solberg-regjeringen høsten 2021 la frem Prop. 92 L (2020–2021) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og straffeloven m.m. (rusreform – opphevelse av straffansvar m.m.). Forslaget til rusreform fikk ikke flertall i Stortinget, men jf. Lovvedtak 148 (2020–2021), skal kommunene ha en rådgivende enhet for russaker.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Solberg-regjeringen i statsbudsjettet for 2022 etablerte kommunale rådgivende enheter for russaker.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Rødt viser til at en av seks av Norges befolkning har en psykisk lidelse, og at kun en av fire med symptomer på depresjon ber om helsehjelp. Samtidig ser vi at ventetidene for helsehjelp øker under Støre-regjeringen. Disse medlemmer anser utviklingen for bekymringsverdig og mener det er avgjørende at flere får hjelp med psykiske helseplager på et tidligere tidspunkt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at utfordringer med økonomi og arbeidsliv øker risikoen for psykiske lidelser. I Spania under finanskrisen i 2008 observerte man for eksempel en økning i forekomsten av psykiske lidelser. En annen studie peker på en sammenheng mellom forekomsten av psykiske lidelser og det å ha forfalte betalingskrav.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er særlig viktig med tilgjengelige lavterskeltjenester i en tid der alt blir dyrere, og viser til Høyres alternative budsjett for 2024, der Høyre foreslår 100 mill. kroner mer til psykisk helse i kommunene og Rask psykisk helsehjelp i 20 flere kommuner i 2024.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen har lagt fram en opptrappingsplan for psykisk helse med en varig økning av midlene til psykisk helse på 3 mrd. kroner over 10 år, jf. Meld. St. 23 (2022–2023). Lavterskeltilbud er et av hovedområdene i meldingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener det aller viktigste helsearbeidet er arbeidet for å hindre at folk blir syke. Disse medlemmer vil legge prinsippet om å forebygge der man kan og reparere der man må, til grunn i folkehelsearbeidet.

Disse medlemmer mener at en god og forebyggende folkehelsepolitikk skal legge til rette for at den enkelte kan ta gode valg for egen helse. God helse og gode levekår henger sammen, og folkehelsearbeidet må legge til rette for en bedre helse for alle. Dette vil også bidra til å redusere sosial ulikhet.

Disse medlemmer er opptatt av å skape et mer aldersvennlig samfunn og at eldre skal leve gode og meningsfulle liv. Vi lever lenger, og vi blir flere eldre i Norge. De neste 40 årene vil antallet mennesker over 70 år fordobles.

Disse medlemmer mener det først og fremst forteller at befolkningen har god helse, men også at dette er en utvikling som vil påvirke hele samfunnet, og at samfunnet må forberede seg på det. Det krever nye løsninger og endringer på en rekke områder.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Rødt, mener at eldre som ønsker å delta, bidra og å være aktive i samfunnet, skal få mulighet til det. Fremtidens eldre har høyere utdanning, er friskere og sprekere enn tidligere. Flertallet mener at samfunnet må tilpasses eldre på en bedre måte, slik at det blir mer alders-vennlig, og slik at eldre i større grad anerkjennes som verdifulle bidragsytere. Flertallet mener at det å skape et mer aldersvennlig samfunn handler om hva vi som samfunn kan gjøre for at hver enkelt skal kunne bruke ressursene sine i møte med alderdommens utfordringer og muligheter. Flertallet mener at ingen eldre skal oppleve å ikke få bidra.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Rødt viser til at innvandrerne i stor grad har bosatt seg i byene, men at andelen varierer sterkt mellom ulike byer, og ulike områder i byene. Disse medlemmer viser til at andelen med innvandrerbakgrunn i noen områder har økt mer enn den gjennomsnittlige andelen i byen, mens den har minket i andre områder. Disse medlemmer mener at en bedre spredning av flyktninger i landet vil bidra til å unngå opphopning av levekårsutfordringer.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener derfor at det ikke skal bosettes flyktninger i områder med mer enn 25 pst. innvandrerandel.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen oppdatere bosettingskriteriene slik at flyktninger som hovedregel ikke bosettes i områder med store levekårsutfordringer eller høyere innvandrerandel enn 25 pst.»

Komiteens medlem fra Rødt viser til NOU 2020:16, hvor det anbefales å endre kriteriene for bosetting av flyktninger, for å spre dem bedre innad i byområdene. Dette medlem støtter ideen, og mener det både kan og bør iverksettes raskt. På samme måte som det er fornuftig å bosette flyktninger i hele landet, er det viktig at man innad i byene bosetter flyktninger i normale og ressurssterke nabolag, fremfor i områder med levekårsutfordringer.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre et nytt bosettingskriterium for flyktninger, hvor flyktninger som hovedregel ikke bør bosettes i områder med opphopning av levekårsutfordringer.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det er regjeringens mål at bosetting av flyktninger skal være styrt og spredt, rask og treffsikker. De siste ti årene har små og mer desentrale kommuner bosatt betydelig flere flyktninger per innbygger enn større og mer sentrale kommuner. Det er kommunene som beslutter hvor i kommunen flyktninger skal bosettes, men i anmodningskriteriene fra 2022 ble kommunene oppfordret til å unngå bosetting i områder med levekårsutfordringer og i områder hvor andelen innvandrere er over 30 pst. På grunn av det store bosettingsbehovet i forbindelse med høye ankomster fra Ukraina er anmodningskriteriene i 2024 forenklet. Anbefalingene fra 2022 vil vurderes gjeninnført i framtidige anmodningskriterier.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at innvandrere i gjennomsnitt har svakere økonomi enn den øvrige befolkningen, og har derfor generelt sett dårligere boforhold og ofte bare tilgang til de minst attraktive boligene og boligområdene. Flertalletmener at det er viktig å legge til rette for at innvandrere raskt blir integrert i det norske samfunnet. Flertallet viser til at det det siste året har kommet svært mange flyktninger til Norge, og at landet må være forberedt på at det også vil skje kommende år. Flertalletmener at flere skal delta aktivt i samfunns- og arbeidslivet og trekker fram viktigheten av gode språkkunnskaper for å bli godt integrert i det norske samfunnet. Flertallet mener at det å være i jobb eller utdanning har en egenverdi for den enkelte. Det er også nødvendig for vårt velferdssamfunn at de som kan jobbe, jobber. Disse medlemmer viser til at det er store kjønnsforskjeller når det gjelder hvor mange som er i jobb, og at innvandrerkvinner i mindre grad er i jobb enn menn.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres alternative statsbudsjett, der Jobbsjansen er foreslått styrket med 150 plasser utover regjeringens forslag til statsbudsjett, fordi det er viktig å få flere kvinner inn i jobb.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen har foreslått å bevilge 110,6 mill. kroner til Jobbsjansen i 2024. Dette innebærer at mellom 650 og 700 deltakere vil få tilbud om ordningen i 2024.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre til at regjeringen Solbergs integreringsreform har stilt en rekke tydelige krav og forventninger til norskopplæringen, blant annet ved å stille kompetansekrav for norsklærere.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at flere grep kan iverksettes for å bedre norskopplæringen ytterligere. Blant annet er det grunn til å tro at det er geografiske variasjoner i kvaliteten på tilbudet. Disse medlemmer mener det er et mål å sikre at kvaliteten på norskopplæringen er like god, uavhengig av hvor i landet du befinner deg.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen ønsker å legge til rette for at man skal kunne få god opplæring i norsk uansett hvilken kommune man er bosatt i. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse har derfor fått i oppdrag, i samarbeid med Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, å etablere et nasjonalt tilbud om digital opplæring i norsk som kan kombineres med arbeid. Tilbudet skal etableres senest innen utgangen av 1. kvartal 2024.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Rødt, mener at friheten til å bestemme over eget liv og kropp er grunnleggende i vårt samfunn. Alle skal kunne leve et fritt og selvstendig liv uten tvang, trusler og vold. Kampen mot negativ sosial kontroll er en av vår tids største frihets- og likestillingskamper.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Dokument 8:258 S (2022–2023) og merknader i Innst. 90 S (2023–2024).

Disse medlemmer viser til at de beste og mest effektive forebyggende kriminalitetstiltakene skjer lokalt. Disse medlemmer mener at tidlig innsats, tilgang til fritidsaktiviteter, trygge oppvekstmiljøer og god dialog med skolen, barnevernet og foreldrene er det viktigste for å forebygge kriminalitet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det aller viktigste enkelttiltaket for å forebygge kriminalitet, er å utjevne økonomiske forskjeller. Forskning har gang på gang påvist at det er en nær sammenheng mellom nivået av ulikhet i et samfunn og mengden kriminalitet, på tvers av kulturer, tid og land. Disse medlemmer mener at en politikk for å forebygge kriminalitet som ikke tar opp i seg ulikhetsperspektivet, slik komiteens medlemmer fra Høyre skisserer, stiller med et stort handikap.

Områdesatsing i levekårsutsatte områder

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at områdesatsingene i sin nåværende form ble etablert som en videreføring av Grorudalssatsingen i 2016, og ble videre utvidet og forsterket under Solberg-regjeringen. Disse medlemmer viser til at områdesatsing er et virkemiddel for å forbedre miljø, boforhold og levekår i et geografisk avgrenset byområde med store levekårsutford-ringer. Disse medlemmer viser til at det bidrar med å få flere i arbeid, bedre integrering av innvandrere, bedre resultatene i grunnskolen, redusere frafall i videregående skole og motvirke kriminalitet. Disse medlemmer viser til at utfordringene i levekårsutsatte områder er svært sammensatte og komplekse, og at det krever løpende nye samarbeidsformer og fornying av prosjektet. Disse medlemmer mener at det er avgjørende at dagens regjering fortsetter å forsterke, fornye og utvide områdesatsingene for å tilpasses til levekårsutfordringene i konkrete områder.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Rødt, er opptatt av at folk skal kunne bo, arbeide og leve gode liv i bygd og by over hele landet. Flertallet viser til at andelen av befolkningen som lever med såkalt vedvarende lavinntekt, har blitt større over tid. Noen områder har også hatt en negativ utvikling hvor opphopinger av ulike levekårsutfordringer opptrer i sammenheng, som blant annet dårlig økonomi, lav utdanning, helseplager, manglende nettverk og sosial støtte, dårlige norskkunnskaper og svak boevne.

Flertallet viser til at i og rundt de store byene i Norge bor det mennesker med levekårsutfordringer, og i flere av byene er det en tendens til at de bor konsentrert i bestemte områder. Dette er særlig problematisk i Oslo, men også i en del andre byer, først og fremst på Øst- og Sørlandet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at mye av grunnen er økt innvandring og en integreringspolitikk som har gått i feil retning. Disse medlemmer viser videre til at mange av beboerne i levekårsutsatte byområder har innvandrerbakgrunn. Disse medlemmer viser til at en del flyktninger velger å flytte fra bosettingskommunen i løpet av de første årene etter bosettingen, og at den største fraflyttingen skjer fra de nordligste fylkene. Tall fra SSB viser at den totale fraflyttingen fra Nord-Norge fra 2014 til 2019 var 19 368 personer. Av disse var 12 365 innvandrere. En del av de som flytter fra bosettingskommunen, flytter til områder i byer med vanskelige levekår. Disse medlemmer viser til at mange kommuner allerede har en stor andel innbyggere fra ikke-vestlige land. Dette medfører noen utfordringer, og risiko for etablering av parallelle samfunn.

Disse medlemmer viser til at statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om nettoflytting blant personer med fluktbakgrunn også viser at et stort antall flyktninger flytter fra de minst sentrale kommunene til de mest sentrale kommunene hvert eneste år. For eksempel flyttet 2 166 flyktninger fra de minst sentrale kommunene (kommunesentralitetsgruppe 5 og 6) i 2020, mens 3 118 flyktninger flyttet til de mest sentrale kommunene (kommunesentralitetsgruppe 1 og 2). Hele 20 pst. av de bosatte flyktningene flyttet fra de minst sentrale kommunene i 2020, og gjennomsnittlig botid i Norge blant disse var bare 5,1 år. Det betyr at mange flyktninger flytter fra de minst sentrale kommunene straks femårsperioden med «obligatorisk» bosetting har gått ut. Disse medlemmer mener stor forekomst av sekundærflytting er en utfordring for de kommunene som opplever dette, og dette gjelder særlig en del kommuner i det sentrale østlandsområdet som regnes som de mest sentrale kommunene i sentralitetsgruppe 1 og 2. Dette setter både det kommunale apparatet for å ivareta flyktninger under press, og det legger press på kommunens økonomi. En konsekvens av dette er at tilbudet den aktuelle kommunen kan gi, svekkes. Disse medlemmer mener en annen mulig konsekvens av et stort tilsig av flyktninger som ikke er selvforsørgende i en kommune, er at det etableres områder hvor det primært bor flyktninger som er utenfor arbeidslivet. Dette har vist seg svært uheldig for integreringen av flyktninger, og det er en betydelig fare for at det i slike områder kan utvikle seg såkalte parallelle strukturer. Disse medlemmer viser til at en slik opphopning av flyktningbefolkningen i enkelte områder også har vist seg å være bekymringsfullt for utviklingen av fattigdom og kriminalitet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, vil vise til IMDi sin rapport «Hvordan går det med integreringen i Norge? Indikatorer, status og utviklingstrekk i 2023», der det står at:

«Trenden er at flyktninger siden 2011 i større grad blir boende i kommunen de ble bosatt i. En forklaring er at introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere ser ut til å gi personer med flyktningbakgrunn sterkere tilknytning til sin første bosettingskommune.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det må stilles strengere krav til kommuner for å kunne bosette flyktninger. Dette er viktig for at den enkelte flyktning skal få mulighet til å lykkes i Norge. Disse medlemmer mener kommuner som skal bosette flyktninger, må kunne dokumentere god kvalitet på introduksjonsordningen, ikke minst på norskopplæringen, og det må være et arbeidsmarked i kommunen som gjør det mulig å komme i jobb. Disse medlemmer mener det bør innføres stopp for bosetting av flyktninger i kommuner, og i deler av kommuner, hvor ikke-vestlige innvandrere utgjør mer enn 15 pst. av befolkningen. IMDi skal ikke anmode disse kommunene om bosetting. Kommuner med dårlige integreringsresultater og få muligheter på arbeidsmarkedet skal heller ikke bosette flyktninger. Disse medlemmer viser til at i meldingen beskrives det at levekårsutfordringene skyldes blant annet lav utdanning, dårlig økonomi og dårlige norskkunnskaper. Derfor mener disse medlemmer at det er viktig å stille krav til at innvandrere gjennomfører norsk- og samfunnsundervisning og arbeidstrening. Gode kunnskaper i norsk er et viktig grunnlag for integrering og for å få innpass på arbeidsmarkedet, og dermed gjøre det mulig å oppnå en ordinær yrkeskarriere, og bidra til å minimere levekårsutfordringer.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det innføres bosettingsstopp for flyktninger i kommuner/bydeler der innvandrere utgjør mer enn 15 pst. av befolkningen, og i kommuner med dårlige integreringsresultater og få muligheter på arbeidsmarkedet.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at for å unngå bostedssegregering er det et mål at det i fastsettingen av anmodningskriterier og anmodningstall skal tas hensyn til andel innvandrere i kommunene. Det er kommunene som beslutter hvor i kommunen flyktninger skal bosettes, men kommunene oppfordres til å unngå bosetting i områder hvor andelen innvandrere er over 30 pst., og hvor det er levekårsutfordringer. På grunn av det store bosettingsbehovet i forbindelse med høye ankomster fra Ukraina er anmodningskriteriene i 2024 forenklet. Føringen vil imidlertid vurderes i fastsettingen av framtidige anmodningskriterier. Flyktninger må som alle andre bo i en kommune. I godt over hundre kommuner utgjør personer med innvandrerbakgrunn i dag mer enn 15 pst. av befolkningen. En bosettingsstopp vil begrense muligheten til å bosette flyktninger spredt i kommuner med gode integreringsresultater og et variert arbeidsmarked. Konsekvensene av et slikt forslag må utredes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringsforslag for å sikre krav om selvforsørgelse ved sekundærflytting, slik at flyktninger må bo i første bosettelseskommune inntil de er selvforsørgende.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at flyktninger kan i prinsippet bosette seg hvor de vil, men dersom de velger å bosette seg i en kommune uten avtale, har de i dag ikke rett til å delta i introduksjonsprogrammet, motta introduksjonsstønad eller andre økonomiske ytelser fra kommunen. Blant begrunnelsene for denne begrensningen er at bosettingen av flyktninger skal være styrt og spredt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at dokumentert fravær fra introduksjonsprogrammet skal medføre bortfall av stønad for tidsrommet med fravær.»

Komiteen viser til at ved fravær fra introduksjonsprogrammet som ikke skyldes sykdom eller andre tvingende velferdsgrunner, og som det ikke er gitt tillatelse til, reduseres introduksjonsstønaden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at de som ikke kommer i jobb etter endt introduksjonsprogram, skal ha aktivitetsplikt. Brudd på denne betyr avkortning i økonomiske ytelser.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at for de som ikke kommer i jobb etter introduksjonsprogrammet, og som mottar sosialhjelp, har Stortinget allerede i 2015 vedtatt at det skal stilles vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk stønad overfor alle stønadsmottakere. Det følger av innstillingen at lovendringen ikke skal iverksettes før kommunene blir kompensert for eventuelle merutgifter lovendringen medfører. Denne lovendringen har ikke trådt i kraft da kommunene ikke enda er fullt ut kompensert. I gjeldende lovverk omfatter derfor aktivitetsplikten kun mottakere opp til 30 år.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener tilgang til en bolig er viktig for å skape et samfunn med små forskjeller. Disse medlemmer viser til at boligen er den største økonomiske investeringen mange av oss foretar. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets Representantforslag 239 S (2022–2023), hvor Fremskrittspartiet har fremmet seks konkrete forslag for en bedre politikk for anskaffelse, bytte og eie av bolig. Forslagene går blant annet ut på:

  • Færre reguleringer og færre bestemmelser som fordyrer anskaffelse, bytte og eie av bolig

  • Starte utfasingen av skatter og avgifter som er innrettet for å gjøre det dyrere å anskaffe og bebo sin egen bolig, som dokumentavgift og den kommunale eiendomsskatten

  • Avbyråkratisere og forenkle byggesaksbehandlingen, begrense innsigelsesretten og gjennomgå fordyrende tekniske krav med tanke på at slike ikke skal bidra til unødig høye bygge- og bokostnader

  • Sette et tak på byggesaksgebyrer eller innføre andre insentiver til at kommunene effektiviserer behandlingsprosessen

  • Påse at fylkeskommunenes areal- og transportplaner ikke legger så sterke føringer på kommunene og lokaldemokratiet at de hindrer boligbygging og gode lokale løsninger og bidrar til sentralisering og ensretting av boligtilbudet

  • Styrke BSU-ordningen

Disse medlemmer er opptatt av at den norske boligmodellen skal videreføres og styrkes. Disse medlemmer viser til at Norge er et land hvor mer enn 80 pst. av befolkningen bor i en selveid bolig, og hvor 90 pst. i løpet av livet er selveiere, og at formuesfordelingen blir bedre og forskjellene mindre enn i samfunn med høy leieandel. Derfor er det viktig at det legges en politikk som bidrar til at det bygges tilstrekkelig antall nye boliger, spesielt i byene der presset er størst. Målet må være at flest mulig kan eie en egen bolig. Disse medlemmer viser til at mange unge, spesielt de som er førstegangskjøpere, sliter med å komme inn på boligmarkedet. Dette skyldes blant annet at boligprisene øker, folk sliter med å oppfylle egenkapitalkravet og at det ikke bygges nok rimelige boliger. Disse medlemmer mener en del av løsningen for å få flere unge inn på boligmarkedet er å utvide startlånsordningen og gi unntak fra egenkapitalkravet for førstegangskjøpere med god betalingsevne, for eksempel mot rentebinding, som Norges Eiendomsmeglerforbund har spilt inn i sitt høringssvar.

Disse medlemmer mener at gode bysamfunn gjerne preges av de fysiske omstendighetene, og at det må legges mer vekt på arkitektur og sammenhenger. Disse medlemmer mener det må bygges sammenhengende gateløp, med passasjer, torg og smug, og bygningene som settes opp, må invitere til samling på gateplan.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at både økonomi, sosiale, kulturelle og miljømessige faktorer påvirker levekårene til folk. De økonomiske ettervirkningene av Covid-pandemien, krigen i Ukraina og sterkere sammenkobling med det europeiske kraftmarkedet har gitt skyhøye kraftpriser og renter, svekket krone og stigende matpriser. SIFO rapport nr. 11-2023 om husholdningene sin økonomiske trygghet slo fast at «det er ikke over ennå». Dyrtid med prisvekst og stort press i økonomien har rammet mennesker med vedvarende lavinntekt hardt, og det haster å ta politiske grep for å møte utviklinga med politikk som motvirker de negative konsekvensene av dyrtid.

Disse medlemmer viser til at Finanstilsynet i flere år har advart mot en høy gjeldsgrad i norske husholdninger. Selv om Finanstilsynets boliglånsundersøkelse viser at gjeldsgraden har gått litt ned siste året, så er det svært mange husholdninger, også de med fast jobb og evne til å betjene lån, som er sårbare for renteøkninger og høyere levekostnader.

Disse medlemmer viser både til dyrtiden, demografiutviklingen og til at Norge nå tar imot rekordmange fordrevne som både trenger et sted å bo og å komme i arbeid. Disse medlemmer mener det må tilføres mer ressurser til kommunene for at de skal greie oppdraget med å gi innbyggerne nødvendige tjenester, ta vare på de mest sårbare husholdningene, og for at alle barn skal sikres gode liv med en god oppvekst i den spesielle tiden vi er inne i.

Disse medlemmer etterlyser flere konkrete tiltak for å redusere forskjeller i byene. Samme oppfatning deles av KS, som skriver i sitt høringssvar:

«KS mener at denne stortingsmeldingen dessverre ikke gir et tilfredsstillende svar på hva en slik politikk skal innebære. Framfor å presentere en helhetlig politikk med nye grep for å imøtekomme byenes utfordringer, omtaler meldingen i stor grad tiltak som allerede er igangsatt eller er lansert tidligere i andre sammenhenger. Med unntak av områdesatsingene er ikke disse tiltakene særlig innrettet mot byene. KS understreker at mange av tiltakene er viktige og nødvendige, men etterlyser likevel en mer helhetlig politikk på dette området.»

Byplanlegging – områdesatsing

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til de statlige områdesatsingene, hvor staten og kommunene har utarbeidet et tverrsektorielt avtalebasert langsiktig samarbeid i enkelte byer og områder med konsentrasjon av levekårsutfordringer. Områdesatsinger er i dag et virkemiddel for å gjøre en ekstra innsats for å svare på utfordringer som disse områdene møter, gjennom tjenesteutvikling og bedre nærmiljøkvaliteter. Områdesatsingene sammen med bolig- og områdeutvikling i byer handler både om å forbedre de fysiske omgivelsene og å bygge nærmiljøanlegg for kultur og idrett, samt lavterskel attraktive møteplasser som bibliotek og fritidsklubber. I dag har Oslo, Bergen, Drammen, Stavanger, Trondheim, Sarpsborg, Fredrikstad og Kristiansand avtaler om områdesatsing, og høsten 2023 er det inngått en avtale om områdesatsing i Skien.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at områdesatsinger er bra, men bør tydeliggjøres og struktureres til å i større grad også være en arena for utprøving og læring.

Disse medlemmer viser til DOGAs arbeid med analyser, offentlig innovasjon og metoder for strukturert arbeid med involvering av både innbyggere, frivillige, næringsliv og offentlige aktører i endringsprosesser.

Disse medlemmer viser til bomiljøtilskuddet fra Groruddalssatsingen. Formålet med bomiljøtilskuddet er å bidra til attraktive og inkluderende bomiljøer som fremmer kontakt med mennesker. Eksempler er fysiske og sosiale tiltak som lekeplasser, opprusting av møteplasser på fellesareal, informasjons- og kompetansehevende tiltak og sosiale arrangementer. Disse medlemmer mener det er viktig å sørge for at erfaring og læring blir systematisert, tatt vare på, analysert og gjort tilgengelig for flere kommuner som trenger hjelp til å komme videre i sitt utviklingsarbeid. Kommunene trenger gode metoder for samskaping med innbyggerne i bydelene slik at det over tid skapes felles forståelse, tillit og felles forpliktelse rundt hvordan en kan jobbe sammen for å løse felles utfordringer og bygge kapasitet for å få til endring som er bra for folka som bor der.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere dagens innretning av områdesatsing i dialog med kommuner som inngår i satsingsområdet, slik at satsingen kan utvides til å dekke behov som dagens innretning ikke svarer på.»

«Stortinget ber regjeringen utlyse framtidige områdesatsinger med en lengde på åtte år, for å bedre kunne vurdere effekten av satsingene.»

Komiteens medlem fra Rødt viser til at Stortinget årlig bruker et betydelig samlet beløp på ulike områdesatsinger i levekårsutsatte områder i byene. Disse satsingene har flere svakheter, blant annet varigheten. Det går mye penger til administrasjon, rapportskriving og kortvarige tiltak, samtidig som det nettopp er stabile tilbud og tjenester over tid de utsatte områdene mest av alt trenger.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en omlegging av områdesatsingene, med mål om å dreie støtten bort fra kortsiktige prosjektmidler og over til mer langvarige tiltak og styrking av ordinære tjenester, i tråd med prinsippene skissert i NOU 2020:16.»

Boligpolitikk og nærmiljø

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det er en sterk sammenheng mellom lav inntekt, dårlig helse, lav utdanning, og deltakelse i demokrati og samfunnet generelt. Derfor er det viktig med en helhetlig politikk som utjevner forskjeller, sikrer alle en trygg bolig, og som hindrer segregering og opphopning av levekårsutford-ringer i visse områder i byene. Dyrtida har avdekket hvor sårbare mange er med store lån og knappe marginer, for lav inntekt eller for lave ytelser til å leve av. Det er nå nesten full stans i boligbygginga, og utleiemarkedet er urolig. Dette gir rom for staten til å ta større grep for å stabilisere og trygge folk sin bosituasjon og redusere de negative konsekvensene av dyrtida.

Disse medlemmer mener at tiltakene fra regjeringens side er for svake og for lite konkrete til å møte utfordringene i boligmarkedet i byene. Denne forståelsen deles av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL), som i sitt høringssvar skriver følgende:

«[…] når det kommer til politikkutforming mangler det virkemidler som kan redusere ulikhet og forebygge flere vanskeligstilte på boligmarkedet. Oppgradering av eksisterende bebyggelse i levekårsutsatte områder er ikke omtalt. Boliger for eldre er heller ikke tatt med.»

Disse medlemmer mener at gode trygge bomiljø, varierte boliger med gode fellesareal, møteplasser som bibliotek og fritidsklubber, og tilbud om meningsfylte jobber for ungdom er viktig for å utvikle gode bysamfunn. Det er viktig å utløse innbyggernes engasjement og interesse for å skape trivsel og gode bymiljø gjennom å legge til rette for medvirkning og involvering, og ikke bare overlate byplanleggingen til kommersielle aktører som har som mål å tjene mest mulig på neste prosjekt.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstreparti sitt representantforslag Dokument 8:41 S (2023–2024) om trygge boliger for alle. I forslaget fremmer Sosialistisk Venstreparti ti forslag for en mer rettferdig boligpolitikk for trygge boliger for alle.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at det trengs en mer offensiv boligpolitikk, og større vilje til å styre samfunnsutviklinga slik at folk med lave og alminnelige inntekter får tilgang til egnede og trygge boliger de har råd til å bo i, nærmest mulig sin arbeidsplass. Dette kan gjøres gjennom å utvikle gode planverktøy gjennom plan- og bygningsloven, og stille krav om formål og pst. av boliger kommunen disponerer i reguleringsplaner. Det er også tid for å ta mer styring over samfunnsplanleggingen for å stanse «hyblifisering» og motvirke trangboddhet gjennom å stille krav i reguleringsplaner og følge opp disse. Det trengs innovative løsninger som setter folk sine behov i sentrum. Disse medlemmer mener at Husbanken må utvikles til et kraftfullt redskap for bærekraftig samfunnsutvikling og boligbygging i kommunene. Det må utvikles nye låne- og tilskuddsordninger som gir folk med stabil inntekt, men som mangler egenkapital, hjelp til å etablere seg med egen bolig. Det må utvikles en ikke-kommersiell boligsektor, og husleia i kommunale boliger må reguleres på en måte som ikke velter dyrtida over på mennesker som ikke har ressursene til å ta regningen, og det må arbeides systematisk med utenforskap i alle former.

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti fikk gjennomslag for å sette ned et husleielovutvalg, som skal foreslå en ny husleielov. Utvalget er satt ned, og skal etter planen levere forslag om en ny lov i inneværende stortingsperiode.

Disse medlemmer mener det trengs en mer helhetlig, langsiktig politikk for personer som sliter med høye bokostnader og lave inntekter. For å trygge folk sin bosituasjon må anbefalingene fra rapporten Bostøtten - Opprydning og forankring følges opp, og ulike virkemiddel må samordnes slik at den som trenger hjelpen, ikke går seg vill i mange og kompliserte ordninger, men faktisk opplever at det er hjelp å få til rett tid. For mange med rett til hjelp finner ikke fram i dagens system og gir opp, eller vet ikke hvilken hjelp de har rett på. Disse medlemmer mener det er behov for å gjennomgå bostøtteordninga med sikte på at barnefamilier i levekårsutsatte område kommer bedre ut enn i dag.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre plan- og bygningsloven slik at kommunene får mulighet til å pålegge utbygger å bruke borettslag som organisasjonsform, stille krav til boligens disposisjonsform i arealplaner og bestemme at en del av nye boliger skal være regulert til ikke-kommersielle og boligsosiale formål.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan hensynet til levekår kan bli vektlagt i utviklingen av nye og eksisterende byvekstavtaler.»

Disse medlemmer viser til stortingsmeldingen, som påpeker at mangel på fysiske møteplasser er et reelt problem i flere levekårsutsatte områder. Slike lavterskel møteplasser, ofte i form av nabolagshus og liknende, fungerer inkluderende og fremmer lokalt organisasjonsliv og frivillighet. Disse medlemmer påpeker at der slike tilbud finnes, så er det ofte fordi de har eksistert fra gammelt av. Å investere i et velhus, nabolagsarenaer og liknende er en svært kostbar investering i dag, som reelt sett ikke kan skje i levekårsutsatte områder uten offentlig støtte. Disse medlemmer mener at staten, på liknende måte som den bidrar til å finansiere idrettsanlegg, bør bidra til å også finansiere andre typer felles møteplasser.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag til en statlig tilskuddsordning for å bidra til å finansiere bygging og rehabilitering av møteplasser/nærmiljøhus i leveårsutsatte områder.»

Oppvekst

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at alle barn bare har én oppvekst, og skal de vokse opp til å bli gode trygge voksne som er i stand til å ivareta seg selv og sin familie, må det prioriteres å gi alle barn en god start på livet. Barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt, har både dårligere fysisk og psykisk helse, dårligere boforhold, svakere skoleresultater, og deltar mindre i fritidsaktiviteter enn gjennomsnittet. Det er derfor svært viktig å få gjennom en politikk som er helhetlig og faktisk gir likere livsvilkår for alle.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt etterlyser tiltak som i større grad vil tilrettelegge for barn og unges deltakelse i kultur- og fritidsaktiviteter i byen. Disse medlemmer viser til at det i forbindelse med prøveordningen med gratis kollektivtransport for barn og unge i Ålesund ble registrert en signifikant økning i antall barn som deltok i kultur- og fritidsaktiviteter for barn og unge i byen. Dette kan tyde på at kostnader med å komme seg til og fra aktiviteter kan ha vært en barriere for å delta for barn i familier med lave inntekter. Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis representantforslag Dokument 8:121 S (2022–2023) Innst. 291 S (2022–2023) om inkludering av barn og unge i idretten. Disse medlemmer viser til vedtak 637 og 638 i denne saken om å ha mål om å øke driftstilskudd til idrettsklubber i levekårsutsatte områder, og om at Stortinget ber regjeringen lage en plan for hvordan staten kan bidra til at kostnadene ikke blir et hinder for at barn til å delta i aktiviteter.

Disse medlemmer viser til høringssvaret fra Røde kors, som påpeker at:

«Vi vet at fysisk og sosial aktivitet, samt tilgang på trygge fellesskap, er avgjørende for god psykisk helse og livskvalitet, og at sosial deltakelse forhindrer ensomhet. Røde Kors er derfor opptatt av trygge og gratis møteplasser, både for unge og eldre. I et samfunn hvor det koster mer å delta i det sosiale liv, betyr det at mange barn og unge ikke har mulighet til å delta i aktiviteter som koster penger. Det betyr at barn ikke får dekket sine behov, opplever utenforskap og ser at deres muligheter ikke er de samme som andres.»

Disse medlemmer mener det er viktig å sikre tilgang på åpne gratis møtesteder, som bibliotek og fritidsklubber, rimelige fritidsaktiviteter og tilgang på lokale og utstyr for alle innbyggere. Disse medlemmer mener dette krever at man i byplanlegging også planlegger og setter av arealer for kultur- og idrettsaktivitet. Tilgang på idrettsanlegg er avgjørende for å kunne skape idrettsglede for alle. Disse medlemmer mener at idretten og frivilligheten må sikres medvirkning og deltakelse i byplanleggingen. Det er samtidig viktig at frivilligheten sikres gode vilkår for å drive kultur- og fritidsaktiviteter.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan det kan sikres gratis leie av skoler og andre kommunale/fylkeskommunale bygg for idrett, kultur og frivillighet for barn og unge.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan det ved bygging av nye skoler kan stilles krav til at skolegårder skal utformes med tanke på flerbruk etter skoletid.»

Disse medlemmer viser til den søkbare ordningen med tilskudd til lokale fritidskasser. Dette er et viktig tiltak for at idrettslag kan greie å tilby idrettsaktiviteter for barn i områder der familier har for lave inntekter til at mye av driften av idrettslag og aktiviteter kan dekkes av foreldrebetalinger og kontingenter. For å utjevne forskjeller i byer er det viktig at alle barn kan delta i fritidsaktivitet uavhengig av familiens økonomi. Det er grunn til å tro at mange barn velger å slutte i idrett og annen fritidsaktivitet på grunn av at familien ikke har råd til å betale treningsavgift, kontingenter eller andre kostnader. Dersom det finnes tilgjengelige midler til å dekke slike kostnader, eksempelvis gjennom en lokal fritidskasse, og dette er kjent blant idrettslag og andre organisasjoner som organiserer fritidsaktiviteter, kan disse barna få mulighet til å fortsette i fritidsaktiviteten sin.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett, hvor det systematisk og gjennom mange år blir prioritert å styrke velferden og øke sosialhjelpssatsene, slik at folk som av ulike grunner faller utenfor arbeidslivet eller har for lave inntekter til å greie å dekke nødvendig livsopphold, skal kunne ha et verdig liv.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til NOU 2020:16 og NOU 2019:20, som begge anbefaler å styrke familievernkontorene. Familievernkontorene gir et bredt lavterskeltilbud, som med hell kan nå ut til flere, spesielt i levekårsutsatte områder.

Komiteens medlem fra Rødt fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke familievernkontorenes evne og kapasitet til å tilby støttende tiltak til foreldre i utsatte områder.»

Arbeid til alle

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis gjennomslag i revidert statsbudsjett 2022, der Sosialistisk Venstreparti fikk økt tilskuddet til Oslo kommune for å tilby sommerjobber til unge.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener det er svært viktig å ha en målrettet innsats for å tilrettelegge for at ungdom kan få jobberfaring, få ansvar, tjene sine egne penger og føle at deres innsats både er bruk for og betyr noe. Å sikre slik arbeidserfaring er særlig viktig i levekårsutsatte områder, der mange har en svak tilknytning til arbeidslivet. Det er krevende for mange å skaffe seg en ferie- eller deltidsjobb, da mange unge ikke har det nødvendige nettverket eller etterspurt erfaring. Disse medlemmer mener det er viktig å bruke økonomiske ressurser til å skape jobber som et viktig tiltak i integreringsarbeidet. Disse medlemmer mener at jobbskaping og stimulering til gründerskap med utgangspunkt i de menneskelige ressursene og samfunnet sitt behov er et viktig tiltak som bør satses på i tett samarbeid mellom kommune, næringsliv, staten og frivillige organisasjoner i nye områdesatsinger.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen igangsette pilotprosjekter i levekårsutsatte områder, hvor det koordineres et samarbeid mellom ulike aktører som prøver ut metoder for å inkludere ungdom i arbeid.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen innførte en ungdomsgaranti 1. juli 2023. Ungdomsgarantien skal sikre unge mellom 16 og 30 år som trenger hjelp til å komme i ordinært arbeid, tett oppfølging så lenge det er nødvendig. Dette skal bidra til å korte ned passive perioder utenfor arbeid og opplæring. Målet er at flere skal komme i ordinært arbeid. Alle i målgruppen for ungdomsgarantien skal få en fast kontaktperson. En fast kontaktperson gir rom for å bygge tillit, og avklare forventninger og behov. I dialog med den unge, arbeidsgivere, helsetjenesten og utdanningssektoren skal kontaktpersonen finne fram til mulige løsninger. Slik kan også terskelen for å fullføre fagbrev eller annen videregående opplæring bli lavere. Det ble bevilget 175 mill. kroner til ungdomsgarantien i 2023. For 2024 foreslår regjeringen å øke driftsbevilgningen til Nav med ytterligere 205 mill. kroner. Det gir en samlet økning i bevilgningen på 380 mill. kroner sammenliknet med 2022. Økningen skal gå til styrket bemanning for å gjennomføre ungdomsgarantien, og til kompetansehevende tiltak i Nav.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser også til Digitaliseringsdirektoratet sin rapport Rikets digitale tilstand 2023, som viser at så mange som 20 pst. av innbyggerne i Norge, eller hele 850 000 voksne, er sårbare i møte med det offentlige på grunn av digitalt utenforskap. Nedsatt psykisk og fysisk helse, manglende byråkratiforståelse, kulturforskjeller og språkhindringer er barrierer som må bygges ned for at flere skal blir ivaretatt, og få den hjelpen de har rett på.

Inkludering

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener alle har rett på et verdig liv, å ha en trygg og egnet bolig, ha kontroll og medbestemmelse over egen tilværelse og mulighet til å ta del i arbeid og å forsørge seg selv og sin familie. Disse medlemmer viser til NOAS sine rapporter Tilbakekall og Livsvarig straff, som fremhever de alvorlige sosiale og menneskelige følgene som kommer av å leve uten rettigheter som lengeværende ureturnerbare asylsøkere i Norge. Særlig alvorlig er dette for barn som er født i Norge, og som er barn av ureturnerbare asylsøkere, og som føler på utrygghet og mindreverdighet på grunn av foreldrene sitt utenforskap. Disse medlemmer mener at godt integrerte ureturnerbare mennesker som har oppholdt seg lenge i landet, på et tidspunkt bør kunne få delta i samfunnet som likeverdige mennesker i det samfunnet de har blitt en del av

Disse medlemmer mener det er kritikkverdig at ureturnerbare i Norge må leve i årevis i en nedbrytende tilværelse på siden av samfunnet, uten rett til språkopplæring og uten å få godkjent kompetanse og ta del i arbeidslivet i ordnede former. Innvandrere er svært forskjellige og har ulike menneskelige og kulturelle forutsetninger for å finne fotfeste i en tilværelse i Norge. Det trengs individuelt tilpasset hjelp og systemer som møter mennesker der de er, og som inkluderer og motiverer alle til å bidra med det de har av ressurser til beste for seg selv og fellesskapet.

Nye mønstre

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen følger prosjektet Nye mønstre med interesse, og er opptatt av å få fram kunnskap om hvordan barn og unge i lavinntektsfamilier opplever sin livssituasjon, og hvilke tiltak og tjenester som kan bidra til endring. Et forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd skal dokumentere effekter for deltakerne av prosjektet på kort og lang sikt, og vil være viktig for utvikling av tjenester også i andre kommuner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener det er viktig å styrke tilbudet til familier med vedvarende lavinntekt og levekårsutfordringer. Disse medlemmer viser til at Stavanger kommune og ti Agder-kommuner har innført en forskningsbasert modell kalt Nye mønstre, som innebærer langsiktig og målrettet innsats sammen med familier med utfordringer for å få til positiv endring av livssituasjonen. Målsettingen til Nye mønstre er å bryte og snu utviklingen hvor utfordringer knyttet til barnefattigdom videreføres mellom generasjoner. Modellen innebærer forenkling og koordinering av tjenester til familier med vedvarende lavinntekt og levekårsutford-ringer. Sammen jobber familiekoordinator og familien for å sikre akseptable boforhold og et stabilt oppvekstmiljø for barna, forbedret økonomisk situasjon, at foreldre kommer i arbeid eller aktivitet og en bedret helse. Her ses barn og voksnes behov i sammenheng over tid, slik at familiene litt etter litt kan greie å bedre sin livssituasjon og oppleve økonomisk, praktisk og sosial trygghet, mestring og stabilitet. Modellen har vist seg å være effektiv når det gjelder å følge opp familiene med deres behov, og har nådd ut til 200 familier, ca. 250 voksne og 550 barn. Gjennom prosjektet Nye mønstre har det blitt avdekket barrierer i systemet for økonomisk hjelp gjennom Nav, som fører til økonomisk uforutsigbarhet og utrygghet for familiene. Det er nødvendig å ta tak i dette for at hjelpen til utsatte familier skal fungere bedre framover. Disse medlemmer mener det er viktig å lære av gode prosjekter, videreutvikle disse, og gjøre erfaringene tilgjengelig for andre byer og kommuner med levekårsutfordringer som ønsker å ta slike i bruk.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til hvordan erfaringene med Nye mønstre utprøvd i kommuner i Agder og i Stavanger kommune kan videreutvikles og gjøres tilgjengelig som arbeidsmetode i alle kommuner som ønsker det.»

Disse medlemmer merker seg at Jobbsjansen har gitt gode resultater, og at fire av fem deltagere i 2021 gikk over til arbeid og/eller utdanning. Disse medlemmer viser til at kvinner som er avhengige av sosialhjelp, fra 2017 ikke har blitt omfattet av ordningen. Disse medlemmer understreker at kvinner som er avhengige av sosialhjelp, ofte har liten tilknytning til arbeidslivet. Disse medlemmer mener Jobbsjansen bør utvides slik at flere får muligheten til å bidra med sine ressurser.

På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at også kvinner som mottar sosialhjelp, inngår i målgruppen for Jobbsjansen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at i forbindelse med integreringspakke 1, jf. Innst. 359 L (2019–2020) og Prop. 123 L (2019–2020), og integreringspakke 2, jf. Innst. 249 L (2020–2021) og Prop. 78 L (2020–2021), under pandemien ble målgruppen til Jobbsjansen utvidet til å også omfatte innvandrerkvinner som mottar sosialhjelp. Deltakelse i ordningen skal imidlertid være frivillig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at ordningen ikke skal benyttes som et ledd i vilkår om aktivitetsplikt, jf. lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) § 20 og § 20 a. Innvandrerkvinner som er i målgruppen for Kvalifiseringsprogrammet (KVP) iht. sosialtjenesteloven § 29 er ikke i målgruppen for Jobbsjansen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener norskkunnskaper er avgjørende for å bli integrert i det norske samfunnet, og at tilstrekkelig antall norsktimer bør gis fra ankomst. Disse medlemmer viser til at antallet timer med norskopplæring ble redusert fra 250 til 175 i 2016. Disse medlemmer mener det trengs mer – og ikke mindre språkopplæring.

På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke antallet timer med norskopplæring for flyktninger og innvandrere slik at alle tilbys et minimum av 250 timer.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at kravet til antall norsktimer i mottak i 2016 ble redusert fra 250 til 175. En av grunnene til dette var at svært få asylsøkere ble boende lenge nok i mottak til å gjennomføre alle timene. Flertallet viser til at regjeringen har som mål at bosettingen skal foregå raskt, og ser det derfor ikke som hensiktsmessig å øke antallet timer med norskopplæring i mottak. I 2022 viser tall fra SSB at kun 50 pst. av asylsøkerne med plikt til å delta i opplæring i mottak deltok i opplæringen. Snarere enn å øke antall timer norskopplæring, vil det trolig være bedre å iverksette tiltak for å sikre rask igangsetting av opplæring i mottak og slik øke andelen som deltar.

Inntektssystemet til kommunene

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til NOU 2020:16 Levekår i byer – Gode lokalsamfunn for alle. I utredningen påpeker utvalget at ulike demografiske og sosioøkonomiske trekk ved befolkningen påvirker utgiftsnivået i velferdssektoren til kommunene. Utvalget foreslår at staten fortsatt tildeler tilskuddsmidler til områdesatsinger, og mener at det kan være aktuelt å tildele ekstra midler basert på skjønn, slik som gjennom inntektssystemets storbytilskudd. På denne bakgrunn anbefaler utvalget at utvalget som skal vurdere nytt inntektssystem for kommunene, vurderer om kommunene er godt nok kompensert for å kunne tilby likeverdige tjenester. Disse medlemmer mener at kommunenes inntektssystem i større grad bør kompensere for høye utgifter i utsatte byområder.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innrette inntektssystemet til kommunene slik at kommunene kompenseres for høye utgifter i utsatte byområder.»

Lærernorm

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til NOU 2020:16 Levekår i byer – Gode lokalsamfunn for alle, hvor utvalget påpeker at dagens lærernorm er lik for alle skoler uavhengig av elevsammensetningen og om de har gode eller svake resultater. Utvalget presiserer følgende:

«Analyser viser at måten normen er utformet på, gjør at den reduserer kommunenes og skolenes handlingsrom og binder dem til en ressursfordeling som ikke nødvendigvis er den beste sett ut fra elevenes behov. Særlig store kommuner rapporterer at normen bidrar til at de må fordele ressurser mellom skoler på en måte som kommunen ellers ikke ville gjort. Skoler med gunstigst levekår kommer best ut ved at gruppestørrelsen der er redusert mest etter at normen ble innført.»

Utvalget mener at lærernormen må justeres for å fange opp sosioøkonomiske forhold, slik at kommunene i større grad kan prioritere skoler i områder med sosioøkonomiske utfordringer. Disse medlemmer mener at nok kompetente lærere og et sterkt lag rundt læreren og eleven er viktig for at elevene har forutsetninger for å lykkes.

På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med et forslag hvor dagens lærernorm sikres, samtidig som kommunene i større grad kan prioritere områder med store levekårsutfordringer for å styrke laget rundt eleven.»

Skole og utdanning

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til studier fra flere land som viser at hvordan foreldre vurderer skolekvaliteten, har sammenheng med flytteatferd og valg av nabolag i byområder der nærskoleprinsippet står sterkt. Skolene som foreldre oftest velger bort, har en høyere andel minoritetsspråklige elever, en høyere andel elever med særskilt norskopplæring og et lavere utdanningsnivå blant foreldre. En slik segregering i grunnskolen er størst i Oslo, men det er også en viss tendens til segregering i noen andre store og mellomstore byer i Norge. Disse medlemmer mener det er viktig å prioritere tiltak som kan føre til mindre segregerte byer, hvor folk fra alle samfunnslag bor, jobber og går på skole, side om side.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvilke konsekvenser nærskoleprinsippet har for barnefamiliers flytteatferd, byenes boligmarked og kommunenes byplanlegging i de største byene.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at retten til utdanning er nedfelt i Grunnloven § 109, hvor det stadfestes at alle har rett til grunnleggende opplæring, som skal utvikle den enkeltes evner og ta hensyn elevens behov. Dette medlem viser til at det kan være mange årsaker til lave skolepoeng fra grunnskolen. NOU 2019:25 Med rett til å mestre viser at blant elever som har 35 poeng (3,5 i snittkarakter) eller lavere, vil bare halvparten fullføre videregående skole. Dette medlem mener derfor det er viktig å gjennomføre tiltak som styrker mulighetene for elever som av ulike grunner trenger lengre tid, og som ønsker hjelp til å kvalifisere seg til videre skolegang. I Oslo kommune får elever som har 30 poeng eller lavere fra 10. klasse i utvalgte bydeler et tilbud om et frivillig 11. skoleår der også hjelpeapparatet rundt eleven er med og motiverer og støtter opp om vedkommende med de virkemidler en har til rådighet.

På bakgrunn av dette fremmer derfor dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke ungdommer sin forutsetning for videregående opplæring og framtidig yrkesdeltakelse, gjennom forsøk med mer grunnopplæring i overgangen mellom 10. klasse og VG1 for de som ønsker det og har behov for det. Forsøket bør ha tverr-sektoriell innsats og være i regi av oppfølgingstjenesten.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen i stortingsmeldingen varsler at de vil legge til rette for erfaringsspredning om 11. skoleår i Oslo til andre store bykommuner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at både Jenssenutvalget, Stoltenbergutvalget og Inntaksutvalget i Oslo kommune foreslår å utrede alternative inntaksmodeller. Disse medlemmer viser til forskning fra OsloMet som har testet ulike inntaksmodeller som ble publisert i rapporten Inntak til Oslos videregående skoler. Analyse av simulerte inntaksmodeller, OsloMet skriftserie nr. 1, 2020. (O. Serediak og H. Helland). Deres analyse viser at karakterbasert opptak fører til større forskjeller, da det gir lavest andel elever som får innfridd sitt førsteønske, og størst segregering. Forskningen viser at de andre inntaksmodellene heller ikke skårer høyt på det å innfri førsteønske eller å redusere segregeringen. Dette fører til en opphoping av elever med gode og dårlige karakterer. Jenssenutvalget påpeker også at i enkelte byer kan en rendyrking av nærskoleprinsippet føre til at levekårsutfordringer i større grad går i arv. Det er derfor nødvendig å se om det finnes alternative løsninger for å skape et alternativt inntakssystem til videregående skole, som utjevner forskjeller mellom områder og sosioøkonomiske grupper.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med forslag til alternative inntaksmodeller for videregående opplæring, som forebygger og kompenserer for levekårsutfordringer.»

SFO til alle barn

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstrepartis langsiktige mål er at skolefritidsordningen (SFO) skal være gratis for alle barn i 1. til 4. trinn. Dette er en prioritet for Sosialistisk Venstreparti. Det viser seg gjennom forhandlinger med regjeringen, hvor Sosialistisk Venstreparti sikret et gratis tilbud om SFO for 1. og 2. trinn. Sosialistisk Venstreparti mener også at kvalitet i SFO er viktig. Skal det sikres god kvalitet, er det nødvendig å sikre nok voksne. Det er også viktig med voksne som er trygge i sin rolle, og det må derfor satses systematisk på kvalitetsutvikling for ansatte i SFO.

Barnehage

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at Sosialistisk Venstrepartis mål er å gjøre om kontantstøtta til en ventestøtte. Ifølge Nav-rapporten «Hvem mottar kontantstøtte og hvordan bruker de den», Utgave 3 – 2019, er dette en endring som vil svare til familienes behov:

«For de fleste har nå kontantstøtten begynt å fungere som en ventestønad i påvente av barnehageopptaket i august. Dette gjelder særlig for mødrene som var yrkesaktive før fødsel.»

Disse medlemmer mener at en omlegging av kontantstøtten er viktig for å utjevne forskjeller i levekårsutsatte områder. En utfasing av kontantstøtten vil kunne styrke sysselsettingen, i tillegg til at det kan ha positive effekter på integreringen. Som NAV-rapporten påpeker, er det en skjevfordeling i gruppene som benytter seg av kontantstøtten i dag:

«De som oftest tar ut maks kontantstøtte er mødre med lav eller ingen inntekt, med to eller flere barn fra før, med bakgrunn fra ikke-vestlige land eller som bor i Agder-fylkene eller Rogaland. Vi finner særlig at de som ikke var sysselsatt før fødsel (mottok engangsstønad) hadde mye høyere bruk av kontantstøtte enn de som var sysselsatt (mottok foreldrepenger).»

Disse medlemmer mener at dette kan vise at kontantstøtten i større grad forsterker og viderefører forskjeller enn den utjevner. Disse medlemmer mener at det er viktig å prioritere insentiver som hjelper innvandrerkvinner til å komme ut i jobb, og ikke innrette insentivene til å bli hjemme. Arbeidsplassen er en arena for å lære seg språk, sosiale koder, danne seg nettverk, oppleve mestring og bli en del av det norske samfunnet. Kontantstøtten er på sin side en ordning som subsidierer det å ikke ta imot et velferdsgode, nemlig barnehageplass.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstrepartis langsiktige mål om å sikre tilstrekkelig bemanning i hele åpningstiden i barnehager. Skal barn sikres en god oppvekst er det helt nødvendig at det er god nok bemanning til å kunne følge opp barna mens de er i barnehagen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener også det er viktig at kostnadene til barnehage holdes lave for familiene, slik at økonomi ikke blir en barriere for valgmulighetene til å sende barn i barnehage.

På denne bakgrunn fremme disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kommunene får mulighet til å sette makspris på kostpenger i private barnehager, på lik linje som i kommunale.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at Kunnskapsdepartementet allerede har sendt på høring et forslag om å lovfeste at kommunen kan gi forskrift om maksimalt nivå for kostpenger hos private barnehager.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til NOU 2020:16, hvor det foreslås å innføre en samordning av moderasjonsordningene i SFO og barnehage, slik at ingen husstander samlet sett betaler mer enn en definert andel av inntekten sin til disse formålene. Disse medlemmer mener forslaget er godt, siden det både kan gi husstander med lav inntekt bedre råd, og bidra til å øke deltagelsen i barnehage og SFO, med alle positive effekter man vet at det har.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om en samordning av moderasjonsordningene i SFO og barnehage, med utgangspunkt i forslaget i NOU 2020:16.»

Komiteens medlem fra Rødt viser til NOU 2020:16, hvor det foreslås å endre forskrift om saksbehandlingsregler ved opptak til barnehage. I dag kan barnehager i levekårsutsatte områder, med kort geografisk avstand mellom seg, ha svært ulik sammensetning i barnemassen. Dette medlem påpeker at det vil være kostnadsfritt å gjøre noe med dette.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre forskrift om saksbehandlingsregler ved opptak i barnehage, slik at kommuner i særskilte tilfeller gis adgang til å ta sosioøkonomiske og minoritetsspråklige hensyn i sammensetningen av barnemassen i den enkelte barnehage.»

Samferdsel

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at kollektivtransporten i byene må ta hensyn til alle. Det er derfor vesentlig å legge til rette for rimelig og universelt utformet offentlig transporttilbud i byene. At folk benytter seg av kollektivtransporten istedenfor å kjøre bil, er et vesentlig tiltak for å kutte klimagassutslipp. Samtidig må kollektivtransporten utgjøre et fullverdig transportalternativ for dem som ikke har mulighet til å benytte seg av bilen. Det er svært viktig å sikre et godt utviklet transporttilbud med hyppige avganger i levekårsutsatte områder.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede ytterligere tilgjengeliggjøring av kollektivtransporten i byene i form av universell utforming og prisjustering, samt hyppigere avganger på kollektivtransporten i levekårsutsatte områder.»

Disse medlemmer viser til stortingsmeldingen, som påpeker at boligområder med levekårsproblemer ofte ligger nær trafikkerte hovedveier og annen infrastruktur, med alt det medfører av støy, luftforurensning og manglende tilgang til grøntområder lokalt. Disse medlemmer viser til at denne tematikken tradisjonelt er viet svært lite plass i Nasjonal transportplan, men i stedet faller mellom flere stoler. Heller ikke i regjeringens melding er den viet særlig plass. Disse medlemmer viser til at statlige infrastrukturinvesteringer samlet sett er blant de aller største postene i statsbudsjettet, og at man i det enkelte utbyggingsprosjekt ser på konsekvenser for støy, lokal luftforurensning og tilgang til grøntområder, men uten at det finnes som overordnet perspektiv eller legges til grunn for prioriteringene som gjøres. Disse medlemmer viser til at det også er mulig å oppnå mye etterskuddsvis, der infrastrukturen allerede finnes, for eksempel gjennom oppgradering av støyskjermer, bruk av miljøfartsgrenser og liknende.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere og komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak for å dempe støy og luftforurensning fra riksveier, jernbane og annen statlig infrastruktur i byområdene.»

Disse medlemmer viser til NOU 2020:16 («Levekår i byer - Gode lokalsamfunn for alle»), hvor det blant annet foreslås at man bør vurdere hvordan statlige investeringer, både i infrastruktur og arbeidsplasser, kan brukes til å utjevne forskjeller. Disse medlemmer viser til at flere offentlige utdanningsinstitusjoner i Oslo-området er på flyttefot og/eller ønsker å utvide arealene sine, og mener man som del av den prosessen bør vurdere om og hvordan geografisk plassering av disse kan bidra til å løfte utsatte områder. Disse medlemmer viser til at statlige investeringer i infrastruktur blant annet kan brukes til å korte ned reisetid og øke frekvensen til kollektivtransport og slik gjøre levekårsutsatte områder mer attraktive, og mener det perspektivet må løftes. I flere av byområdene er de levekårsutsatte områdene også områder med relativt dårlig kollektivtransportdekning sammenliknet med byene for øvrig. Disse medlemmer påpeker at også plassering av bomstasjoner og utforming av takstsystemet i bomringene spiller inn, og viser til den konkrete situasjonen i Oslo. Der er bomstasjonene plassert slik at man møter bom på en høyere andel av kjøreturene i mange levekårsutsatte områder, enn man gjør i byen for øvrig.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere om og hvordan plassering av statlige institusjoner og arbeidsplasser, for eksempel innen høyere utdanning, kan brukes for å løfte utsatte områder.»

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan statlige infrastrukturinvesteringer kan bidra til å forebygge og snu økende sosioøkonomiske forskjeller mellom områder, og hvordan disse prioriteringene kan brukes for å legge til rette for at færre barn vokser opp i husholdninger med vedvarende lavinntekt.»