Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, Tove Elise Madland, Even A. Røed og Truls Vasvik, fra Høyre, Sandra Bruflot, Erlend Svardal Bøe og lederen Tone Wilhelmsen Trøen, fra Senterpartiet, Lisa Marie Ness Klungland og Siv Mossleth, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud og Morten Wold, fra Sosialistisk Venstreparti, Marian Hussein, fra Rødt, Seher Aydar, fra Kristelig Folkeparti, Olaug Vervik Bollestad, og fra Pasientfokus, Irene Ojala, viser til Dokument 8:67 S (2023–2024) om ny vurdering av nivået på alternativkostnad for prioriteringsbeslutninger med hensyn til helse- og omsorgstjenester og om å prisjustere dagens alternativkostnad.

Komiteen viser til at helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol har uttalt seg om forslaget i brev til komiteen 22. januar 2024. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen. Det er avholdt skriftlig høring i saken, hvor det kom inn to høringsinnspill fra hhv. Legemiddelindustrien og Pfizer AS.

Komiteen viser til at det i Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering, ble presisert at et tiltak skal vurderes opp mot tiltakets alternativkostnad, dvs. nytten for andre pasienter som ellers kunne ha vært realisert med de samme ressursene. Det skal beregnes en kostnad/effekt-brøk som vurderes opp mot alternativkostnaden. Komiteen viser videre til at Norheimutvalgets (2013) og Magnussengruppens (2015) anslag på alternativkostnad legges til grunn for prioriteringsbeslutninger på gruppenivå, dvs. 275 000 kroner per gode leveår (definert som kvalitetsjusterte leveår (QALY)). Alternativkostnaden øker med alvorligheten til tilstanden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at dagens alternativkostnad ved prioriteringsbeslutninger i helse- og omsorgstjenesten baserer seg på forslag fra Nordheimutvalget og Magnussengruppen, og er avledet av en britisk studie av Karl Claxton m.fl. på data fra den britiske offentlige helsetjenesten. Dette arbeidet er basert på omfattende forskning og store mengder data.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at eventuelle endringer i alternativkostnaden fordrer et større utredningsarbeid.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus forventer at regjeringen kommer tilbake med en grundig utredet vurdering av justering av alternativkostnaden i den varslede prioriteringsmeldingen til Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti gjentar at de mener regjeringen burde ha sikret et bredere og grundigere forutgående utvalgsarbeid som munner ut i en NOU, før regjeringen legger frem en melding om prioritering for Stortinget. Disse medlemmer mener spørsmålet om alternativkostnad og svært mange andre viktige spørsmål hadde fortjent en bredere prosess enn regjeringen har lagt opp til, for å sikre åpenhet, debatt og legitimitet til viktige prioriteringsbeslutninger nå og i fremtiden. Disse medlemmer merker seg at regjeringens tre nedsatte ekspertgrupper som har sett på ulike prioriteringsvurderinger, nylig har presentert sitt arbeid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener dagens terskelverdi er utdatert og at det er heftet stor usikkerhet ved den. Den er derfor ikke en god målestokk for prioritering i helsetjenesten. Disse medlemmer mener statsrådens argumentasjon i sitt svarbrev, ikke gir grunnlag for å vente med en justering. Å komme frem til en ny terskelverdi og det å kun justere den eksisterende, er to helt ulike ting. I den grad betalingsvilligheten for et godt leveår skal baseres på alternativkostnaden i helsesektoren, mener disse medlemmer at den må justeres årlig.

Disse medlemmer har forståelse for at det kreves et større arbeid for å fastsette en ny terskelverdi basert på et norsk kunnskapsgrunnlag. Det er imidlertid behov for at et slikt arbeid igangsettes i tråd med anbefalinger fra akademia og som oppfølging fra forrige prioriteringsmelding. Alternativkostnaden er en av de viktigste verdiene i prioriteringssystemet, ettersom den avgjør hva som er god ressursallokering.

Disse medlemmer viser til at alternativkostnaden er antatt å reflektere den mest effektive alternative bruken av pengene på andre innsatsfaktorer i helsetjenesten. Slike alternative innsatsfaktorer, som utstyr og lønn til helsepersonell og administrativt ansatte, øker årlig i pris. Det er derfor rimelig at en betalingsvillighetsgrense fundert på konseptet alternativkostnad har samme årlige nominelle økning som de andre innsatsfaktorene. Ellers vil det i praksis medføre en årlig reduksjon av reell betalingsvilje. Disse medlemmer vil også peke på at dette nå får ekstra store konsekvenser med bakgrunn i den eksplosive prisveksten den siste tiden hvor kostnadene, råvareprisene og inflasjonen har skutt i været.

Disse medlemmer mener derfor at en justering kan gjøres basert på dagens kunnskapsgrunnlag og uavhengig av arbeidet med å fastsette en ny terskelverdi. Både pris- og produktivitetsvekst er kjente faktorer, og det er flere som har estimert dette, blant annet Menon Economics i sin rapport Investeringsbehov i spesialisthelsetjenesten, fremlagt i desember 2023 (se menon.no: Menon-publikasjon nr. 153/2023)

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre en ny vurdering av nivået på alternativkostnad for prioriteringsbeslutninger på gruppenivå i helse- og omsorgstjenesten.»

«Stortinget ber regjeringen prisjustere dagens alternativkostnad for prioriteringsbeslutninger i helse- og omsorgstjenesten.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus deler forslagsstillernes bekymring for at terskelverdiene er utdaterte og lite justerbare, og forventer en god behandling av dette i den varslede prioriteringsmeldingen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil understreke at det offentlige helsevesenet gjør svært mange prioriteringer, og at det i tillegg til å legge til rette for oppdaterte terskelverdier, også er avgjørende å sørge for at det offentlige helsevesenet har kontroll på hva de benytter penger på. Mens Høyre og til tider Fremskrittspartiet satt i regjering, så man en stadig økende privatisering av helsevesenet, der ordninger som fristbruddordningen og fritt behandlingsvalg har ført til at store summer automatisk har havnet hos kommersielle foretak, uten at det er gjort en reell prioritering i det offentlige helsevesenet.