Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: (Starten av innlegget er skrevet fra manus levert i ettertid.)

Som jeg har vært inne på tidligere er det et omfattende europeisk samarbeid om håndteringen av covid-19, og Norge deltar aktivt i dette samarbeidet. Det er for øyeblikket særlig to prosesser det er naturlig å omtale.

For det første, styrket samarbeid og samordning av tiltak blant EØS-landene. Det tyske formannskapet og Kommisjonen har startet en prosess for å styrke samordningen av covid-19-tiltak som berører ferdsel over grenser innad i EØS-området. Norge deltar i diskusjonen om denne, bl.a. i EUs politiske krisekoordineringsmekanisme IPCR. Utenriksdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider tett i utarbeidelsen av norske posisjoner. Den nåværende rådsanbefalingen, som ikke er bindende, ble utviklet med norsk deltakelse.

(Under resten av innlegget forelå lydopptak og er et fullstendig referat.)

Det er nå sånn at oppmerksomheten rettes litt andre steder, og jeg tror vel vi uten å overdrive for mye kan si at det blir nok stadig tydeligere at det siste forslaget fra Kommisjonen til Rådets anbefaling egentlig gikk for langt i å forsøke å harmonisere disse tiltakene.

Prosessen tar bl.a. sikte på informasjonsdeling, samarbeid om risikovurderinger og mer enhetlig tilnærming til testing og karanteneregler. Det er selvfølgelig viktig for å fremme en mest mulig effektiv håndtering av pandemien i Europa, men det er et nøkkelpunkt for Norge at smittesituasjonen varierer fra land til land, og at karantenekrav og andre tiltak som begrenser fri bevegelse, inngår som ett av flere element i hvert enkelt lands egen covid-19-strategi. Det er derfor avgjørende at landene selv kan beslutte om tiltak og kriterier. Løsningene må respektere at helsespørsmål er en nasjonal kompetanse og ikke underlagt felles EU-politikk. Vi opplever at det er bred aksept for dette blant de fleste EU-land i diskusjonen, og så langt er vår vurdering at denne prosessen kan forventes å utvikle seg i en retning som bevarer tilstrekkelig nasjonal fleksibilitet på dette punktet.

For det andre: Vårt tette samarbeid med EU muliggjør at vi vil kunne sikre vaksiner til vår egen befolkning. Det gjør vi gjennom å knytte oss til EUs felles vaksineanskaffelser. Norge er omfattet av avtalen som Kommisjonen inngikk i august med AstraZeneca om kjøp av den såkalte Oxford-vaksinen, og avtalen som ble inngått i forrige uke med Sanofi og GlaxoSmithKline om deres felles vaksine. Kommisjonen har også kommet langt i diskusjonene med andre legemiddelfirmaer om vaksinekjøp.

Siden EU bruker sin krisemekanisme, ESI, til å delfinansiere vaksinekjøpene – det er et instrument Norge ikke deltar i – har Sverige tilbudt seg å kjøpe vaksinene på vegne av Norge basert på betingelser avtalt mellom Kommisjonen og selskapene og så videreselge disse vaksinene til oss. Det jobbes med å sikre parallellitet mellom EUs medlemsland og Norge i framtidige avtaler.

Samtidig vil vi delta i den felleseuropeiske innsatsen EUs medlemsland og EØS-statene gjør med å sette COVAX i stand til å sikre tilgang til covid-19-vaksiner for alle land. Norge vil sammen med Island bidra med 64 mill. kr til denne fasiliteten, som tilsvarer opsjoner på to millioner vaksinedoser. I tillegg bidrar vi med det samme beløpet – altså 64 mill. kr – for å sette fasilitetene i stand til å starte innkjøp av tilsvarende antall vaksinedoser til lavinntektsland.

Så til Hviterussland, der protestene fortsetter med storstilte demonstrasjoner i helgene. Sikkerhetsstyrkene arresterer et stort antall demonstranter hver uke, og streikene fortsetter ved større statsbedrifter, men synes ikke å ha økt i omfang, sannsynligvis fordi myndighetene har utsatt streikende arbeidere for et betydelig press.

Den politiske situasjonen er fastlåst, og bortsett fra nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj er alle de sentrale medlemmene av dette koordineringsrådet enten blitt arrestert eller tvunget i eksil, og myndighetene viser ingen vilje til dialog med opposisjonen.

Vi har fra norsk side vært tydelige og konsekvente. Vi har lagt fram våre forventninger til hviterussiske myndigheter både i direkte samtaler og i fellesskap med nærstående land. Ved flere anledninger har vi også sluttet oss til felles uttalelser i både nordisk, nordisk-baltisk og EU-regi.

Sammen med våre partnere og allierte fordømmer vi valgfusket, vi fordømmer volden og undertrykkelsen av fredelige demonstrasjoner, og vi oppfordrer myndighetene til å innlede en dialog med opposisjonen for å stabilisere situasjonen og bidra til en politisk løsning.

Vi har inntatt en aktiv rolle blant vestlige land, bl.a. gjennom statsministerens besøk til Litauen og det faktum at hun var den første statslederen – bortsett fra den litauiske presidenten – som møtte presidentkandidat Svetlana Tikhanovskaja.

Vi jobber nå videre først og fremst for at Hviterussland skal leve opp til sine internasjonale forpliktelser og godta tilbudet fra det albanske OSSE-formannskapet og det påtroppende svenske formannskapet om å besøke Minsk. OSSE kan spille en positiv tilretteleggerrolle mellom partene i Hviterussland, men det forutsetter altså en holdningsendring hos myndighetene i Minsk. Videre har vi sammen med 16 andre land støttet et initiativ for at OSSE gjennomfører en uavhengig granskning av menneskerettighetssituasjonen i Hviterussland. Dette er den såkalte Moskva-mekanismen, som komiteen kjenner godt fra før.

Vi kommer til å fortsette å ta opp Hviterussland-spørsmål ved enhver anledning som vurderes som formålstjenlig, og vi var blant landene som gikk inn for at Hviterussland ble gjenstand for en hastedebatt i FNs menneskerettighetsråd i den pågående sesjonen. Det hviterussiske folk krever jo frie og rettferdige valg, og det er ikke et valg mellom øst og vest. Vi må selvfølgelig også unngå at dette blir brukt i en geopolitisk sammenheng av Russland.

Utenriksdepartementet har tett kontakt med norske menneskerettighetsorganisasjoner om situasjonen i Hviterussland, og vi er også i dialog med disse organisasjonene om muligheten for å styrke innsatsen vår for menneskerettigheter i Hviterussland. En forutsetning for oss er at vi ivaretar sikkerheten til lokale menneskerettighetsaktivister.

I tillegg er vi i tett kontakt med EU når det gjelder andre mulige tiltak, bl.a. restriktive tiltak mot hviterussiske myndighetspersoner. Dette er et regime vi har vært tilsluttet siden 2006, så det er altså et spørsmål om å utvide dette med flere navn på lista.

Diskusjonen gikk i EU på mandag. Der ble det ingen enighet. Man skulle egentlig komme tilbake til dette i slutten av uka, på statsledermøte i EU. Det er nå utsatt en uke fordi rådspresidenten har vært i nærheten av en covid-smittet livvakt. Dermed er det utsatt en uke, men det er altså foreløpig ingen enighet, og det skyldes særlig at Kypros blokkerer dette spørsmålet fordi de kobler det til sanksjoner eller restriktive tiltak mot Tyrkia. Så her er det foreløpig ingen enighet om denne lista, men vi fortsetter selvfølgelig å holde tett kontakt med EU om dette.

Når det gjelder programsamarbeidet med EU i neste langtidsperiode, 2021–2027, kommer regjeringa i statsbudsjettet i oktober til å legge fram det foreløpige forslaget til hvilke EU-programmer Norge skal delta i i neste periode. Jeg sier foreløpig, og det kommer også til å stå i proposisjonen, fordi kostnaden for norsk deltagelse ikke kommer til å bli endelig avklart før EUs langtidsbudsjett er vedtatt. Det forventes å skje i høst, men inntil da er det ikke mulig å si med sikkerhet hvor store kostnader det blir for norsk programdeltagelse, og det må vi vite før vi sier endelig ja til ulike programmer.

Så til WTO. Som dere er kjent med, gikk WTOs generaldirektør, Roberto Azevêdo, av ett år før tiden, altså nå i august. Det er vel ingen hemmelighet at WTO er utsatt for et betydelig press og ikke tjent med en lang periode uten leder. Det kommer til å bli brukt mye tid de nærmeste månedene på å finne hans etterfølger, altså en ny generaldirektør, men det er heller ingen tvil om at den polariserte debatten som er om handel globalt, også gjør at det er krevende å rekruttere til denne stillingen. Det er ganske ulike visjoner om hva som bør være organisasjonens rolle framover, men samtidig har vi vært veldig klare på at en sterk, politisk tung og samlende leder er det organisasjonen trenger. Handelspolitisk erfaring mener vi må være en grunnplanke i dette.

Rekrutteringen til stillingen skjer ved konsensus, og nå er det fra sekretariatets side konsultasjonsrunder med medlemmene. Hvis alt går etter planen, vil prosessen være i havn i midten av oktober. Opprinnelig var det åtte kandidater. Nå er det – etter første valgrunde – fem kandidater igjen, fra henholdsvis Nigeria, Sør-Korea, Kenya, Saudi-Arabia og Storbritannia.

Når det gjelder forhandlinger i WTO, deltar Norge i pågående forhandlinger om både e-handel og fiskerisubsidier. Covid-19 har – som på de fleste andre områder – ført til noe oppbremsing av tempoet, men det testes nå ut ulike virtuelle møteformater for å få forhandlingene videre.

Så er det valg av ny generalsekretær i OECD. Der skal den nåværende generalsekretæren, Gurría, gi seg etter 15 år i stillingen, og det er frist fram til 1. november med å lansere kandidater. Til nå har seks land kunngjort sine kandidater. Det er Tsjekkia, USA, Australia, Canada, Sverige og Estland. Flere kan nok komme siden nominasjonsfristen først er i begynnelsen av november. Vi mener også her at den neste generalsekretæren må være både faglig sterk og lydhør overfor medlemslandene.

Så vil jeg avslutningsvis gi en kommentar til tredje postdirektiv, som er en av sakene på lista over rettsakter i dag. Direktivet ble, som Gjelsvik var inne på, vedtatt i EU i 2008 og er nå klart for innlemmelse i EØS-avtalen. Det er tredje ledd i en omfattende reform av markedet for posttjenester, og det har til formål å oppnå høyest mulig tjenestekvalitet gjennom konkurranse.

En ny norsk postlovgivning ble vedtatt i 2015. Stortinget vedtok da at tredje postdirektivs innhold og prinsipper ble gjennomført i den nye postlovgivningen. Innlemmelse i EØS-avtalen vil derfor ikke medføre behov for lov- eller forskriftsendring, og det er heller ikke økonomiske eller administrative konsekvenser knyttet til det.

Den største endringen tredje postdirektiv medførte for den norske postlovgivningen, var opphevelsen av Postens monopol på brevsendinger under 50 gram, noe som førte til full liberalisering av det norske postmarkedet. Direktivet etablerer et minimumsnivå av universelle tjenester for alle, såkalte leveringspliktige tjenester. Myndighetene gis i direktivet muligheter til å pålegge tiltak for å ivareta brukernes interesser eller å styrke konkurransen. I stor grad er det her snakk om tilgangsrettigheter, som til eksisterende infrastruktur eller deler av de leveringspliktige tjenestene. Direktivet stiller også krav om forbrukernes klagemuligheter, og at dette også skal omfatte posttjenester utenfor området for leveringspliktige tjenester.

Møtelederen: Tusen takk. Da har jeg en talerliste med Steinar Reiten, Jette F. Christensen, Geir Sigbjørn Toskedal og Sigbjørn Gjelsvik. Først Steinar Reiten – vær så god.

Steinar Reiten (KrF): Mitt spørsmål gjelder vaksinasjonsprogrammet og vaksinen mot covid-19.

For et par uker siden kunngjorde AstraZeneca at de hadde registrert mulige bivirkninger av den vaksinen de holder på å utvikle, som nå er i fase 3. Det er vel ikke alle som har satt seg like nøye inn i hva de bivirkningene gikk ut på, men det de hadde funnet, var symptomer som var forenlige med transvers myelitt. Det er en svært alvorlig betennelse i ryggraden som kan føre til varige lammelser, og det fins ingen behandling for de skadene som oppstår hvis en får det.

Så ble det sagt at dette skulle forelegges en uavhengig komité som skulle kvalitetssikre og avgjøre om en kunne gå videre med testingen. Jeg registrerte at etter bare to døgn var det kommet «go», sånn at AstraZeneca nå går videre med den vaksinen. Det gjør meg faktisk veldig bekymret, for her er det veldig mye som står på spill og enorme pengesummer.

Kan utenriksministeren forsikre oss om at Norge er på og sikrer at det ikke blir tatt snarveier når en nå er i forsøksfasen og en oppdager ting som kan vise seg å være potensielt veldig farlige bivirkninger? Det verste scenarioet vi kan se for oss, er at en starter massevaksinasjon, så får en den typen bivirkninger, og så går alt i stå med de konsekvensene det vil kunne få.

Møtelederen: Da er det Jette F. Christensen.

Jette F. Christensen (A): Jeg har to spørsmål, hvis det er greit – begge er om Hviterussland. Takk for redegjørelsen om situasjonen der.

Det ene spørsmålet mitt dreier seg om koordinering av de aktivitetene som skjer nå. Utenriksministeren nevner Norges rolle, OSSEs rolle, EUs rolle og Europarådet har også en rolle her og tar initiativ. Det skjer stadig en negativ utvikling der som gjør at det kan fordømmes fra ethvert kjøkkenbord hos enhver parlamentariker i hele Europa stadig vekk. Det er flott, men hvilken overordnet koordinasjon er det av alle disse initiativene? Det er det ene.

Det andre er: La oss si at det blir en løsning på dette snart – man må jo kunne tro det – hvilken rolle ser utenriksministeren for seg at Norge skal ta i støtten til det nye Hviterussland, som jeg håper er rett rundt hjørnet?

Møtelederen: Da er det Geir Sigbjørn Toskedal.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF): Jeg har bare lyst til å gi en kommentar og takke for en god redegjørelse om Hviterussland.

Dette er svært viktig for oss. Jeg hadde bare lyst til å opplyse om at det blir notert veldig tydelig i Hviterussland det statsministeren og utenriksministeren i Norge har gjort. Så har jeg lyst til å opplyse om at det er ca. 1 800 hviterussere i Norge og de prøver nå å organisere en forening. De er litt usikre på hvorvidt den skal politiseres eller bli en kulturorganisasjon, men nå våger hviterusserne å komme på banen, og det viser seg å være en interessant gruppe av akademikere og dyktige folk som har valgt å bosette seg her i Norge. Så jeg ville bare takke for innsatsen, vi følger daglig med fra Kristelig Folkeparti.

Så hadde jeg lyst til å nevne at hvis noen av disse opposisjonspolitikerne skulle velge å komme til Norge, at de blir behandlet på mildeste måte, slik at vi kan bistå dem.

Jeg er enig med Jette F. Christensen – vi håper at dette kan løses så fort som mulig, men jeg tror dessverre at det kan ta tid.

Møtelederen: Da er det Sigbjørn Gjelsvik.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Litt tilbake på jorda i Norge – det gjelder EUs tredje postdirektiv. Den saken har en lang historikk gjennom flere regjeringer. Det er velkjent hva som har vært Senterpartiets holdning til det. Det er riktig at det har blitt gjennomført endring i nasjonal lovgivning, men det var også en uenighet i Stortinget på det punktet, og vi er fortsatt uenige i at det direktivet skal tas inn i EØS-avtalen. Bare for å ha markert det også i møtet her.

Møtelederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg. Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Til Steinar Reitens spørsmål først skal jeg selvfølgelig være veldig forsiktig med å uttale meg veldig bastant når det gjelder spørsmålet om godkjenning og legemiddelfaglige spørsmål. Men det er Det europeiske legemiddelbyrået som gir denne godkjennelsen til slutt, og den vil basere seg på de kliniske testene som gjøres og det arbeidet som gjøres nå. Jeg er veldig enig i det Steinar Reiten sier om at det er viktig å ha gode prosesser på dette, for det er jo ikke noen tvil om at denne vaksinen kommer til å bli til mye raskere enn det som er normalt for vaksineutvikling. Det stiller selvfølgelig ekstra store krav, og det var derfor også AstraZeneca stoppet den videre testingen da de oppdaget dette tilfellet. Nå har ikke jeg en detaljert innsikt i både hva sykdomstilfellet besto i og hva de fant ut, annet enn at det nå legges ned store ressurser fra industriens side og de tar også stort ansvar for dette. De har også alle interesse i at dette gjøres på en ordentlig måte, nettopp for å opprettholde tilliten til vaksinene.

Vi har ikke fått informasjon fra våre helsemyndigheter som skulle tilsi at det var uforsvarlig å starte opp igjen testingen, men som sagt, dette skal ikke jeg uttale meg veldig detaljert om annet enn at vi også som medlem av Det europeiske legemiddelbyrået til syvende og sist vil være med på denne godkjenningen og vi følger dette arbeidet veldig nøye. Det er både Helsedepartementet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som er i førersetet fra norsk side, og de følger prosessen veldig tett.

Så til spørsmålet fra Jette F. Christensen om Hviterussland. La meg si det sånn at vi har en situasjon hvor vi er opptatt av at dette ikke skal spilles inn i det store narrativet om øst versus vest. Jeg kunne sagt en del om russiske vurderinger knyttet til det, men jeg tror ikke jeg skal gjøre det i et åpent videomøte. Samtidig har det vært viktig for oss å sørge for en trinnvis tilnærming til dette – sagt på en annen måte: Hvis alle initiativ begynner i FNs sikkerhetsråd, lukker vi døren for potensielle dialogforsøk ganske raskt. Derfor har vi vært opptatt av først å signalisere en veldig klar politisk støtte til demonstrantene for frie og rettferdige valg. Vi har vært veldig opptatt av å ha den dialogen vi har med norske menneskerettighetsorganisasjoner og dermed deres partnere på bakken i Hviterussland for å se hva som eventuelt kan gjøres og ikke utsette dem for fare. Og vi har vært opptatt av å bruke særlig OSSE, men også Europarådet. Det handler i stor grad om å holde Hviterussland ansvarlig for regler og normer i organisasjoner de selv er med i.

Dette har vært en veldig viktig diskusjon i nordisk og nordisk-baltisk krets også. Svenskene som påtroppende formannskap i OSSE og albanerne som utgående formannskap har tatt dette felles initiativet som så langt ikke er helt avvist fra Minsk, men det er heller ikke akseptert. Dermed tok vi neste trinn på stigen og det var knyttet til Moskva-mekanismen, som vi mener er viktig å iverksette. Det skjedde for bare noen dager siden. Vi håper det også kan være et bidrag.

Hvis det er en løsning, vil jo vår særlige oppmerksomhet ligge på hvordan man kan støtte og styrke sivilsamfunnet og bidra til en fredelig runde med nye valg. Det er det som er det viktige her, at man får frie og rettferdige valg, og at det befolkningen i Hviterussland faktisk gir uttrykk for er, og ikke minst at resultatet blir, i tråd med det folk har stemt på. For oss vil det være det viktige. Dette er ikke noe Norge verken kan eller skal gjøre alene. Dette gjør vi best i nært samarbeid med våre europeiske partnere på samme måte som vi har gjort til nå. Men vi har et håp om at det skal være mulig å få til en overgang som gjør at det blir frie og rettferdige valg. Men når og hvordan er det altfor tidlig å si noe om ennå.

Så takker jeg for Geir Sigbjørn Toskedals innlegg. Jeg vet at det er et stort engasjement også fra bilen han kjørte i – for å si det sånn – og det er positivt. Og så noterer jeg selvfølgelig også det Sigbjørn Gjelsvik sier knyttet til den fortsatte uenigheten. Det er det selvfølgelig fullt og helt opp til Senterpartiet å vurdere, men jeg viser samtidig til at disse endringene som trengtes for postdirektivet, ble vedtatt av Stortinget i 2015, og det er det vi da legger til grunn.

Møtelederen: Da sier vi tusen takk til utenriksministeren. Vi går videre til neste sak.