Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [14:42:58] (ordfører for saken): Det er godt å være tilbake!

Til saken: Det er ofte variabelt hvor viktig jeg synes en sak er i Stortinget. Hvor stort inntrykk en sak gjør på meg som representant, varierer veldig også. Denne gangen har vi en sak som heldigvis berører veldig få mennesker, og godt er det, men allikevel er den viktig. Den er umåtelig viktig for dem som blir berørt.

Noe av det verste man kan bli utsatt for, er vel å miste et barn som følge av en kriminell handling. I denne saken har Regjeringen satt dette problemet på dagsordenen og lagt fram et forslag som komiteen støtter opp om, selv om komiteen har tatt seg den frihet å finpusse på et av punktene, men kun for å gjøre innstillingen enda litt bedre.

Som sagt er det heldigvis få saker hvor dette er en problemstilling. Stortinget evner nok i så måte ikke å forstå konsekvensene av det som skjer i disse sakene. Utfordringen vår blir likevel å bidra til at hverdagen for de berørte menneskene blir bedre, i den grad det er mulig. Det er det vi inviteres til å gjøre i denne saken. Om det vil bli slik, om det vil oppleves slik senere, vil bare tiden vise. Men Odelstinget ønsker gjennom dette forslaget å komme dem i møte.

Konkret foreslås det her at foreldre som mister et barn som følge av en kriminell handling, gis rett til bistandsadvokat. Det er helt klart positivt. Det styrker foreldrenes rettigheter. Som jeg var inne på innledningsvis, tror jeg ikke man kan forestille seg hvor vanskelig dette må være. Da er det greit å ha noen som kan bistå i forhold til prosedyrer, rettigheter, forpliktelser og ikke minst rett og slett noen profesjonelle som kan hjelpe til med å håndtere hverdagen. Jeg tror, som jeg sa i stad, at dette er noe av det vanskeligste man kan bli utsatt for, og derfor er det særdeles fornuftig å avlaste foreldrene, i den grad det er mulig, i den personlige tragedien som det er å miste et barn.

Videre pålegges påtalemyndighetene å informere foreldrene om at tiltale er tatt ut. Det er også en fornuftig opprydding. Man klargjør et ansvar, man tydeliggjør et ansvar, og man vet at foreldrene da vil få informasjon fra den korrekte kilden. Dette er etter komiteens mening med på å bidra til en mer helhetlig tilnærming til foreldre som har vært utsatt for en slik handling.

Videre får foreldrene dokumentinnsyn på like vilkår med den som er fornærmet. Det dreier seg altså om informasjon og forståelse, og selv om det kan være vanskelig å forstå, er det ikke tvil om at tilgang på informasjon er avgjørende. Når man blir utsatt for det å miste et barn som følge av en kriminell handling, vil man fokusere mye på spørsmålene: Hvorfor? Hva skjer videre? Derfor er det viktig at man har et system som ivaretar foreldrene med hensyn til usikkerhetsmomentene og de spørsmålene som de stiller seg. Så også her er det et tiltak som etter komiteens skjønn er veldig fornuftig og utvilsomt et skritt i riktig retning.

Videre kan den siktede eller andre pålegges av retten å forlate rettssalen når foreldrene forklarer seg. Det er vel ikke tvil om her heller at dette tidvis har vært opplevd som vanskelig for de pårørende. Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering av at dette etter loven vil bli enklere og kanskje vil gjøre at det føles mer trygt og mer korrekt. Derfor er også dette et tiltak som komiteen støtter opp om.

Det kanskje aller viktigste er likevel at man gir et økonomisk grunnlag for at foreldrene skal kunne være med. Det har vel tidvis dessverre tidligere vært slik at foreldrene av økonomiske hensyn ikke har følt seg i stand til å følge rettssaken etter at de har mistet et barn. Det synes komiteen er urimelig, og komiteen støtter fullt ut det som foreslås her, at man nå skal styrke rettighetene til foreldrene som sitter igjen. I motsatt fall ville dette ha kunnet føles som en tilleggsstraff for foreldrene, og det ville være direkte urimelig.

Utfordringen videre er å fortsette arbeidet med å utvikle en pårørendeomsorg for dem som sitter igjen, og som opplever problemer som de fleste av oss ikke kommer til å oppleve. Dette er en utfordring som vi alle har en plikt til å jobbe videre med, og jeg tror at alle har en klar ambisjon om å gjøre det. Det har vært litt forskjellig tilnærming til det i komiteen, men alt i alt står komiteen samlet bak det. Det har vært nyanser i synet på hvem man har vektlagt skal gjøre dette arbeidet, men jeg går ut fra at justisministeren og Regjeringen for øvrig tar med seg signalene fra komiteen og vil fortsette dette arbeidet.

På bakgrunn av dette anbefaler jeg komiteens innstilling.

Carsten Dybevig (H) [14:48:15]: Dagens forslag vil styrke rettighetene til dem som har mistet barna sine i en straffbar handling. Håpløsheten og rådvillheten som mange foreldre føler etter å ha mistet et barn, kan aldri forstås fullt ut av dem som ikke har opplevd dette. Mange enkeltpersoner og organisasjoner har arbeidet for å styrke ofrenes rettigheter. Frivillige organisasjoner, som f.eks. Stines Sofies Stiftelse, har gitt samfunnet innsyn i hvilke traumer og dilemmaer mange ofre opplever etter å ha mistet et barn - også den motgangsfølelse som mange har kjent på kroppen under ofte opprivende vitnemål i rettssaker og påfølgende medieoppslag.

Jeg vil gi honnør til justisministeren, som etter mange års innsats både som justisminister og som stortingsrepresentant og i arbeid i det sivile liv har kjempet en kamp for de svake i samfunnet. Han har lagt frem et forslag som i dag får bred støtte i Stortinget, og han er blant dem som har kjempet en årelang kamp for ofrenes rettigheter.

En gjennomgang av dagens regelverk er nødvendig fordi endringer av personlig økonomi ikke skal oppleves som en tilleggsbyrde til de psykiske påkjenninger som et dødsfall hos barn medfører.

Foreldre skal få rett til økonomisk godtgjøring når de følger rettssaken, og de får samtidig nye og uttrykkelige straffeprosessuelle rettigheter, som f.eks. retten til bistandsadvokat. I tillegg har justisministeren fortjenstfullt valgt å nedsette et bredt sammensatt utvalg som skal se nærmere på den fornærmedes stilling. I fremtiden må også den praktiske håndteringen av de fornærmede og pårørende i en straffesak klargjøres, herunder hvilken rolle ofrene kan ha.

Begrunnelsen for å gi ofrene større rettigheter er at foreldre som helt uskyldig mister sitt barn i en kriminell handling, bør både moralsk og økonomisk ha samfunnets støtte og beskyttelse. Nå vil foreldrene eller verge som følger hovedforhandlingene i straffesaker i disse sakene, få dekket reiseutgifter, dokumenterte utlegg og tapt arbeidsfortjeneste så langt det er rimelig.

I tillegg gis de samme foreldrene nye straffeprosessuelle rettigheter, som:

• retten til bistandsadvokat

• påtalemakta pålegges en uttrykkelig plikt til å underrette foreldrene om at tiltale er tatt ut i saken

• retten til dokumentinnsyn tilsvarende det fornærmede har

• muligheten for den siktede eller andre til å forlate rettssalen når foreldrene forklarer seg, fordi påkjenningen vil være særlig belastende når siktede er til stede

Det er viktig at departementet fortsetter arbeidet med å utvikle en pårørendeomsorg og da i samarbeid med aktuelle organisasjoner. Fremskrittspartiet ønsker at departementet kun samarbeider med Stine Sofies Stiftelse. Jeg tror det er viktig at departementet kan knytte samarbeid også med andre organisasjoner. Det er ofrenes rettigheter og situasjon som er i høysetet, og da må alle samfunnskrefter kunne bidra til et bedre vern for ofrenes rettigheter.

Det skal nå også bli mulig for barn med én forelder å få støtte og anledning til å oppnevne en person til å være til stede, og som får dekket sine krav med de rettigheter de nevnte foreldre har.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at reglene ikke må håndheves så snevert og rigid at en god og fornuftig ordning blir avkortet.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [14:51:39]: Jeg føler også behov for å gi uttrykk for at det er en meget alvorlig bakgrunn for den saken som vi nå har til behandling, og som vi skal si noe i forhold til. Vi skal fatte vedtak i denne saken som kan være med på å gjøre livet for noen som har fått det vanskelig, kanskje noe lettere.

Jeg vil også, som foregående taler, berømme justisministeren for hans arbeid i denne sammenhengen. Jeg tror det knapt er noe som for foreldre er så dramatisk, og som griper så inn i deres liv, som nettopp det å miste et barn. Det gjelder generelt. Men det gjelder - uten at jeg har noen erfaring fra det selv, men slik jeg kan sette meg inn i det - i særlig grad for dem som mister et barn som følge av en straffbar handling. Da er det viktig at det er noen som kan være med og bidra til at personene får den nødvendige hjelpen som gjør at de kan føle seg både sett og hjulpet, at de har en følelse av at de ikke blir stående alene, verken med sorgen eller med de mange spørsmålene i forhold til det offentlige, i forhold til rettssaker, i forhold til en hel del områder som de normalt ikke har vært forberedt på å skulle takle. Derfor er det viktig at vi går inn for hjelp som gir støtte, og som bidrar både til trygghet og veiledning for foreldre som kommer i en slik situasjon.

Men det er også viktig at barn gis den nødvendige hjelpen når de er i en situasjon hvor de har fått rett til bistandsadvokat. Derfor er det nødvendig at det utvalget som skal nedsettes av Justisdepartementet for å vurdere fornærmedes straffeprosessuelle stilling, ikke bare ser på det, men også vurderer problemstillinger for pårørende til barn som har fått rett til bistandsadvokat.

Jeg fulgte selv det som førte til opprettelsen av Stine Sofies Stiftelse i Grimstad, og opplevde noen av de vanskeligheter og det samfunnsmessige engasjementet som kom til uttrykk rundt stiftelsen etter hvert. Jeg så hvordan enkeltmennesker med et engasjement - i dette tilfellet fra hovedpersoner med et engasjement sprunget ut av opplevd virkelighet - ble ivrige etter å kunne være en hjelp for andre som kommer i en lignende situasjon. Den idealismen og den viljen til å stå på for å kunne hjelpe mennesker i en lignende situasjon, er det viktig at vi belønner. Jeg synes det er veldig riktig at det også fra Stortingets talerstol allerede - og gjennom mitt innlegg - har blitt gitt uttrykk for den anerkjennelse som Stine Sofies Stiftelse virkelig fortjener.

Men det er også andre som gjør et godt stykke arbeid. Vi snakker også i denne innstillingen om pårørendeomsorg. Det er viktig at man kan institusjonalisere en del ting, men jeg vil også gi oss selv en aldri så liten oppmuntring - ikke noen moralsk pekefinger - til å se mennesker i vårt nærmiljø som trenger noen å snakke med, noen å være nær. Det er ikke slik at vi bare kan skyve ansvaret for omsorg over på offentlige instanser eller til de frivillige organisasjonene. Vi har som medmennesker og enkeltpersoner i et nærmiljø et ansvar for hverandre. Det er slik at vi kan legge til rette forholdene gjennom vedtak her i Odelstinget og Stortinget, men jeg skulle ønske at vi kunne innse at vi ikke kan løse alle problemer med vedtak, men ved å vise omsorg i vårt dagligliv, i tillegg til disse vedtak.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er omme. Nytt møte vil bli satt igjen kl. 18. Første taler i kveldsmøtet er Inga Marte Thorkildsen.

Videre behandling av sak nr. 2 på kveldsmøtet.