Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:03:54]: Det er på høy tid at vi får endringer med hensyn til hvordan mennesker som er i sitt livs verste krise, blir møtt av det offentlige. Det er på høy tid at pårørende til drepte barn får økonomisk hjelp til å følge rettssaken, at de får rett til bistandsadvokat, at de får rett til dokumentinnsyn, og at de får rett til å bli underrettet om at det er tatt ut tiltale i saken. Det skulle bare mangle!

Jeg har hatt kontakt med mange pårørende til barn som er blitt drept, både foreldre, søsken, tanter, onkler og andre. De er i sitt livs verste krise. De forventer da at de blir tatt godt vare på. Men hva er det som skjer? Mange opplever seg usynliggjort, mange føler seg som et hår i suppa, som noen som egentlig er uvesentlige og dessuten litt plagsomme. Og mange opplever at den tiltalte får bedre omsorg enn dem. Det går ikke an!

Jeg har møtt foreldre som har mistet barnet sitt fordi noen har tatt livet av det, og som ikke har fått beskjed om at tiltale er tatt ut i saken. Jeg har møtt foreldrene til ei jente som ble påkjørt og drept av en ruset sjåfør, og de fortalte meg at de ikke fikk vite at saken ble anket. Flere jeg har snakket med, er helt fortvilet over måten rettssaken foregår på, forsvarerens oppførsel, og at de ikke engang har hatt plass ved siden av bistandsadvokaten dersom de har krevd erstatning og på den måten blitt innvilget bistandsadvokat. Mange har vært i fullstendig villrede om hvilke rettigheter de har, og de har virkelig ikke hatt overskudd til å prøve å finne ut av det heller. Dette er uverdig, og jeg har vært så skamfull når jeg har snakket med dem.

Med denne proposisjonen har justisministeren og vi tatt noen skritt i riktig retning. Men vi er fremdeles milevis fra målet om en tilfredsstillende offeromsorg i Norge. Det står klart for SV at de fleste partier er mer villige til å bevilge penger til gjennomføring av den straffen som idømmes, enn til å ivareta ofrene. Jeg etterlyser to tanker i hodet fullt ut.

For øvrig vil jeg trekke fram at SV og Fremskrittspartiet har foreslått at også foreldre til barn som har vært utsatt for en kriminell handling som ikke medførte at barnet mistet livet, men som fikk rett til bistandsadvokat, må ha mulighet til å følge rettssaken, og vi vil at også søsken til drepte barn skal kunne få økonomisk bistand for å overvære saken i domstolene. Vi konstaterer at det ikke er flertall i denne salen for å foreta et slikt grep nå, men saken er oversendt til den arbeidsgruppen som skal vurdere offeromsorgen i et større perspektiv senere. Det er den nest beste løsning.

Til slutt vil jeg berømme det arbeidet som bl.a. Stine Sofies Stiftelse, Landsforeningen for Voldsofre og enkeltstående personer, som foreldrene til Kristoffer Inderberg Bastiansen, har gjort for å løfte deres situasjon fram i lyset. Vi skal vite at dette har kostet, og jeg syns virkelig ikke det burde være slik at enkeltpersoner må vrenge seg i mediene for at noe skal skje.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er meget glad for at komiteen har sluttet seg til forslaget om å styrke og synliggjøre rettstilstanden for pårørende i saker der barn er døde som følge av en straffbar handling.

Spørsmålet om de pårørendes situasjon i straffesaker har vært omtalt i samfunnsdebatten den senere tid, og Regjeringens arbeid med å forbedre enkelte pårørendes stilling har hatt høy prioritet. Det er en sak jeg brenner for.

Forslaget innebærer for det første at foreldre kan få dekket reiseutgifter i forbindelse med hovedforhandlingene etter reiseregulativet i staten, samt at retten kan tilkjenne foreldre dekning for dokumenterte utlegg og tapt arbeidsfortjeneste så langt det er rimelig.

Videre innebærer forslaget at foreldre får en klar rett til bistandsadvokat dersom de ønsker det, uavhengig av om de fremmer erstatningskrav i saken eller ikke. I tillegg innebærer forslaget at den samme personkretsen gis enkelte andre, nye og uttrykkelige straffeprosessuelle rettigheter. Jeg trekker her fram forslaget om å gi foreldrene rett til dokumentinnsyn på lik linje med fornærmede.

Jeg er også godt fornøyd med at komiteen har tiltrådt forslaget om å gi retten adgang til å pålegge den siktede eller andre å forlate rettssalen når foreldrene forklarer seg, selv om det er grunn til å tro at vitnet uansett vil gi en uforbeholden forklaring. Bakgrunnen for dette forslaget er at det kan være en stor påkjenning for foreldrene å forklare seg med den siktede til stede.

Under høringsrunden var høringsinstansene noe delt i synet på hvilke pårørende som skal omfattes i hvilke type saker.

Jeg mener forslaget innebærer en balansert løsning når det som hovedregel omfatter foreldre, eventuelt verge, til barn som var under 18 år da de ble drept som følge av en straffbar handling. Det er likevel åpnet for unntak etter en konkret vurdering, fordi en skarp grense kan lede til urimelige resultater i praksis. Forslaget går derfor ut på at også foreldre til barn over 18 år kan få rettigheter når særlige forhold foreligger.

Jeg har forståelse for komiteens ønske om at også andre enn dem som hadde foreldreansvaret, i konkrete tilfeller bør ha rett til godtgjørelse. Aleneforeldre kan ha behov for å ha med seg en ledsager, eller foreldrene orker kanskje ikke å møte i retten selv, men har behov for at noen de kjenner, følger saken. Jeg støtter derfor den presiseringen komiteen har foreslått i lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse for å åpne for en slik fleksibel ordning.

Dersom reglene blir vedtatt, tar jeg sikte på å sette dem i kraft så raskt som mulig.

Den neste milepælen i arbeidet for fornærmedes og pårørendes stilling er det utvalget Regjeringen vil sette ned om kort tid. Der skal man utrede hvordan fornærmedes og pårørendes straffeprosessuelle stilling kan styrkes. Jeg tar med meg komiteens innspill når mandatet skal utarbeides.

Jeg vil også be en arbeidsgruppe se nærmere på hvordan omsorgen for fornærmede og pårørende i deres møte med strafferettsapparatet kan bedres.

Når det gjelder de merknader som spesielt Fremskrittspartiet og SV har kommet med, bl.a. om å sørge for at foreldre til barn som er tilkjent bistandsadvokat, skal få økonomisk støtte til å følge saken, er det en problemstilling som jeg vil ta med til det utvalget som skal gå bredere til verks i denne saken.

Jeg vil også se på andre spørsmål som er reist i komiteen, fordi jeg synes det er viktig å ha en åpen vurdering av dem.

Jeg er enig med komiteens flertall i at berørte organisasjoner kan trekkes inn i utviklingen av en omsorg for pårørende, og jeg vil til merknadene fra Fremskrittspartiets medlemmer vise til at departementet har hatt et langvarig og sterkt samarbeid med Stine Sofies Stiftelse, fordi den er viktig.

Jeg vil også si meg enig i refleksjonene gjort av representanten Thorkildsen om at vi har mye ugjort. Men da får vi gjøre jobben. Jeg vil også, lik representanten Thorkildsen, gi anerkjennelse til mennesker som har tatt den byrden på vegne av samfunnet å fortelle sin historie i ulike sammenhenger. Jeg har også møtt en del av de menneskene. Jeg synes de har gjort dette på en meget skikkelig og imponerende måte, for å si det slik. Det er mange av dem, og det er ulike skjebner. Det er også møtet med disse skjebnene som i sum har påvirket meg til å ta opp denne saken.

Når det gjelder komiteens ønske om at saker om voldsoffererstatning skal prioriteres når noen har mistet et barn, vil jeg ta det med i det kontinuerlige arbeidet vi gjør, for at saksbehandlingen skal være så rask og god som mulig i saker om voldsoffererstatning. Jeg oppfatter, slik som det ble sagt i begynnelsen av denne saken, at det er en viktig sak.

Jeg vil avslutningsvis si noe som går utover denne saken. Gjennom mange år i politisk arbeid, i praktisk sosialt arbeid og i diakonalt arbeid har jeg fått det inntrykket at pårørende i mange sammenhenger er en usynliggjort gruppe i Norge. Jeg synes ikke de er godt nok verdsatt, bl.a. i det arbeidet de gjør overfor stoffavhengige. Jeg synes heller ikke at de alltid er verdsatt og påskjønnet i møtet med andre offentlige vesen i Norge, f.eks. med helsemyndigheter og sosialmyndigheter. Det er jo ikke noen tvil om at det er mennesker her som gjør en kjempeinnsats. Dersom vi bekjenner oss til at vi alle er borgere i et samfunn, og at det sivile samfunnet er grunnleggende for at samfunnet som sådant skal eksistere, er det på tide at vi ser de pårørende og erkjenner dem. Det som skjer i dag, er et viktig skritt i den retningen, men det er flere skritt som også trengs å bli tatt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.