Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 115 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter og Venstre 10 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Dagrun Eriksen (KrF) [15:25:54] (ordfører for saken): Odelstinget skal i dag behandle innstillingen om ny privatskolelov. Bakgrunnen for Regjeringens forslag har vært et ønske om å stoppe den store framveksten av skoler som vi har vært vitne til.
Komiteens innstilling er delt. Flertallet består av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Høyre og Venstre leverer et helhetlig endringsforslag med subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet. Felles for begge forslagene er at de innebærer noen endringer og noen innstramninger – i større eller mindre grad – av eksisterende lov. Jeg regner med at Høyre og Venstre gjør nærmere rede for innholdet i deres forslag.
Invitasjonen til forhandlinger om denne loven har vært veldig klar fra Regjeringens og statsrådens side. Ja, jeg har vel aldri hørt at andre partier blir så invitert til samarbeid ved framleggelsen av et lovforslag som i denne saken.
Da Regjeringen la fram sitt forslag til ny privatskolelov, merket vi oss at det ikke var de store endringene som var gjort i forhold til høringsutkastet. Vi så at dette ville kunne få konsekvenser for mange friskoler. Enkelte skoler ville faktisk blitt lagt ned om loven hadde blitt vedtatt. Loven var dessuten laget slik at den skulle gjøre innstramninger slik at nye skoletyper med rene paralleller i det offentlige ikke skulle godkjennes, men samtidig ville de skolene som ville bli godkjent, få for stramme rammer og uklare rettigheter.
Kristelig Folkeparti kunne ikke sitte og se på at det ble vedtatt en ny privatskolelov som ikke ville være til å leve med for mange av friskolene. Vi sa da vi kom i opposisjon, at vi ville være konstruktive, vi sa vi ville være konstruktive da lovforslaget ble lagt fram, og det har vi vært. Jeg vet at mange har vært takknemlige for at Kristelig Folkeparti tok og har tatt ansvar.
Kristelig Folkeparti vil ha en trygg, god og sterk offentlig skole, som vil være det naturlige førstevalg for de aller fleste i Norge. Samtidig ønsker vi å legge forholdene til rette for friskolene. Vårt utgangspunkt er at skolene må kunne ha en lov som sikrer framtiden for eksisterende skoler, og som også sikrer at nye kan bli opprettet. Det er det vi nå har fått gjennomslag for gjennom avtalen med regjeringspartiene.
For Kristelig Folkeparti er det foreldreretten som er grunnlaget for vår støtte til opprettelse av friskoler. Det har vært vår konsistente holdning helt siden saken kom i vårt prinsipprogram i 1936. Det er helt avgjørende for oss at alternative religiøse og pedagogiske skoler skal kunne bli godkjent og ha gode rammevilkår. Dette var hovedfokuset da daværende statsråd Kjell Bondevik på 1960-tallet skrev den første privatskoleloven på kjøkkenbenken hjemme. Han skrev:
«Når staten utøver funksjoner som den påtar seg på oppdragelsens og undervisningens område, skal den respektere foreldrenes rett til å sørge for slik oppdragelse og undervisning i samsvar med deres egen religiøse oppfatning og livsanskuelse.»
Vi må ha en god offentlig skole og friskoler som et supplement til den.
Foreldreretten handler ikke om fritt skolevalg eller valgfrihet. Foreldreretten handler om at foreldre som ønsker en annen oppdragelse av sine barn enn den man får i offentlig skole, skal få lov til å velge det. Det er denne retten som er nedfelt i menneskerettighetene. På den måten har friskoleloven som et av sine viktigste mål å ivareta minoriteters rettigheter.
Forbedringene vi har oppnådd gjennom avtalen, er mange, og de er viktige. Flertallet forutsetter at skoler blir godkjent når det søkes innenfor det fastlagte godkjenningsgrunnlaget og øvrige krav i loven. Vertskommunens eller vertsfylkets uttalelse vil ikke være avgjørende for om en skole får starte eller ikke. I tillegg vil det bli anledning til å starte opp alternative skoler som et tidsavgrenset forsøk.
Religiøse og pedagogiske alternative skoler vil få større mulighet til å være reelle alternativer til den offentlige skolen. Vi har presisert at Utdanningsdirektoratets praksis med å tolke begrepet «jamgod» opplæring med tilnærmet lik opplæring i den offentlige skolen ikke er riktig. Nå vil friskolene bl.a. få anledning til å flytte på timer så lenge fagenes kompetansemål fastholdes. Det rigide systemet hvor skolene får godkjent maksimalt elevtall på hvert årstrinn, erstattes med på hvert tilbud, dvs. hvert utdanningsprogram. Skoler skal også kunne slippe å sette kompetansemål på hvert trinn, noe som er viktig bl.a. for Steinerskolene.
De såkalte 6A-skolene, som består av bl.a. bibelskoler, kunstskoler og andre, skal ha samme rammevilkår uansett om de beholder sin plass i privatskoleloven, kommer inn under fagskoleloven eller kommer inn under en ny lov som vil komme. Vi er også tilfreds med at det i perioden fram til nytt lovverk er på plass skal være mulig med driftsendringer og til å starte opp nye såkalte 6A-skoler.
Menneskerettighetslovgivningen som hjemler foreldreretten og er selve grunnlaget for vår friskoletenkning, er tatt inn igjen i lovteksten.
Alle skoler som gav voksne uten rett til videregående opplæring en ny sjanse til utdanning, skal få fortsette med dette. Det var flere skoler og linjer som ville bli nedlagt om ikke dette hadde blitt videreført.
Det er tidligere på grunn av Riksrevisjonen varslet en gjennomgang av skoler for funksjonshemmede. For Kristelig Folkeparti har det vært særs viktig å skape trygghet for disse skolene. Vi understreker verdien av å opprettholde skoler som kan sikre barn og voksne med særskilte behov et tilrettelagt tilbud. Disse vil også framover få muligheten til driftsendringer.
Det gjøres presiseringer når det gjelder mulighetene for å drive med annen virksomhet og kjøp av opplæringstjenester.
Til sist en liten sak som ikke berører så mange, men som er så utrolig viktig for dem det gjelder, og som har vært oppe i denne salen før. Skolene for barn av bistandsarbeidere er nå reddet gjennom at de slipper kravet om et minimumsantall elever ved skolene. De får dessuten anledning til å drive med desentralisert undervisning. Dermed har vi sikret at barn som er med sine foreldre ut, slipper å bli sendt på internat over lengre perioder og langt borte fra sine foreldre.
Disse og en del andre punkter gjør at friskolene etter dette går en tryggere framtid i møte. Vi har vært tydelige på hva vi ønsket å forandre i Regjeringens forslag, helt siden høringsutkastet ble sendt ut. Begge parter har måttet strekke seg langt. Vi har måttet gi og ta på områder som har vært vanskelige å bryne seg på. Vi har måttet gi oss på bl.a. muligheten til å kunne opprette grendeskoler, en ren rettighetslov og navnet på loven. Vi er likevel godt fornøyd med resultatet vi er kommet fram til. Representanter for friskolene i Norge har sagt det kanskje enda sterkere enn en sørlending sier det: «Dette er et knallgodt kompromiss.»
Jeg vil benytte anledningen til å berømme særlig regjeringspartienes forhandlingsleder, representanten Huitfeldt, men også statsråden for evnen til å lytte og forstå for å komme fram til enighet. Jeg tror vi på begge sider har lært mye gjennom denne prosessen.
Regjeringens mål for forhandlingsinvitten har vært å få en lov av varighet og å sikre stabilitet. Friskolene er ikke tjent med å skulle være kasteballer som ved ethvert regjeringsskifte må forholde seg til nye lover og regler. Om denne loven vil kunne sikre denne stabiliteten, er nå opp til departementet og statsråden. Det avgjørende for denne lovens framtid er faktisk ikke først og fremst avtalen. Det avgjørende vil være hvordan loven vil bli praktisert. Avtalepunktene og merknadene vi står sammen om, er tydelige. Nå er det opp til statsråden.
Til slutt har jeg som saksordfører behov for å rette en trykkfeil i innstillingen, i § 6A–8 i friskoleloven – Innst. O. nr. 88, side 38. Den nye lovteksten om at
«Departementet kan gi nærare forskrift om forbod mot utbytte eller anna overføring som nemnt i bokstav a»,
er en del av leddet ovenfor, altså første ledd. Paragrafen skal med andre ord ha tre ledd, ikke fire.
Med dette anbefaler jeg innstillingen.
Presidenten: Når det gjelder trykkfeilen, vil korrigeringen bli tatt inn i beslutningen.
Det blir replikkordskifte.
Anders Anundsen (FrP) [15:35:21]: Det er ikke til å komme bort fra at representanten fra Kristelig Folkeparti høres svært fornøyd ut fra talerstolen i dag.
Til tider snakker Kristelig Folkeparti om – det ble gjort også i dette innlegget – viktigheten av valgfrihet. Imidlertid registrerer jeg at valgfriheten ikke er generell, men valgfrihet skal bare gjelde der hvor det er konkrete religiøse eller pedagogiske motiver for at foreldrene ønsker et annet valg. Jeg tar det til etterretning.
Men denne gangen er Kristelig Folkeparti med på et lovforslag som er på sterk kollisjonskurs med det lovforslaget Bondevik II-regjeringen la frem for ganske få år siden. Representanten Ola T. Lånke har tidligere i en debatt utenfor denne salen denne uken gitt uttrykk for at Kristelig Folkeparti vil kjempe for det lovforslaget som i dag vedtas, også etter valget i 2009, som utgangspunkt.
Betyr det at vi nå ser et kraftig linjeskifte som vil være av varig karakter fra Kristelig Folkepartis side på dette området?
Dagrun Eriksen (KrF) [15:36:21]: Dette er ikke et kraftig linjeskifte fra Kristelig Folkeparti. Jeg har i den siste tiden kost meg med både å lese Kjell Bondeviks tanker rundt den første loven, følge opp Kjell Magne Bondeviks fortsettelse, og nå hva Dagrun Eriksen har gjort.
De som har flyttet seg i denne saken, er ikke Kristelig Folkeparti, tvert imot, vi har fått med oss Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet på å sikre en lov for skoletyper som normalt levde veldig utrygt med den konstellasjonen som i dag sitter i regjering.
Kristelig Folkeparti har sagt, og jeg sa i mitt innlegg – og det står jeg for – at det som vil være avgjørende for stabiliteten og holdbarheten med hensyn til denne loven, vil være praktiseringen. Vi har nå gitt et godt rammeverk for at skolene kan fungere, og så vil det være praktiseringen som vil være avgjørende for om Kristelig Folkeparti blir stående på dette.
Ine Marie Eriksen Søreide (H) [15:37:31]: Kristelig Folkeparti er i dag med på en lov som flytter godkjenning fra å være en rettighet til å bli et skjønn. Da representanten Dagrun Eriksen redegjorde for hva flertallet hadde blitt enig om, hoppet hun elegant over en passus i en flertallsmerknad fra regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti der det står at ett av skjønnskriteriene skal være behovet for skolen.
Den 4. august 2005 ble Jens Stoltenberg spurt av Dagsavisen: «Er det behov for flere private sykehus og private skoler?» Svaret var uten forbehold: «Nei!».
Det rammer selvfølgelig også religiøse skoler og pedagogisk alternative skoler som ønsker å starte, fordi de ikke er garantert å få lov til å starte opp.
Jeg antar at Kristelig Folkeparti, i motsetning til statsministeren, ser at det er behov for flere religiøse skoler. Men spørsmålet blir da: Hvem og hva er det som bestemmer behovet, og når er behovet dekket?
Dagrun Eriksen (KrF) [15:38:29]: Vi har styrket godkjenningsgrunnlaget i forhold til det som lå som høringsutkast og som lovforslag her i salen. Vi har sagt at vi forutsetter at innenfor de kriteriene som er nevnt i loven, skal det være en godkjenning. Ett av kriteriene er, som representanten Eriksen Søreide riktig nevner, skolens behov. Det er kun for at man også skal kunne koble inn fornuften. Det handler f.eks. om hvorvidt man skal kunne åpne en religiøs skole, som etter loven vil ha mulighet til å starte, i nabolokalet til en annen religiøs, kristen skole. Eller skal man da kunne si at akkurat her er det ikke behov for skolen?
Jeg vet at replikanten har snakket direkte med statsråden om at dette er en klausul som må behandles med varsomhet. Den vil ikke bli behandlet ut fra om dette er skoletyper man liker eller ikke liker.
Odd Einar Dørum (V) [15:39:36]: Representanten fra Kristelig Folkeparti skal ha ros for forbedringer som har skjedd i Regjeringens forslag, og som også Venstre har omtalt. Vi skiller veier fordi vi ikke vurderer forslaget samlet sett som godt nok, men det er ikke det jeg skal ta opp nå.
En rekke av de forbedringene som er kommet til uttrykk, baserer seg på flertallsmerknader. Jeg er medlem av utdanningskomiteen, til liks med representanten Eriksen. Vi hadde en enstemmig komite som hadde kraftige flertallsmerknader når det gjaldt elevers rett til å få utdanning i forbindelse med rusbehandling. Etterpå har vi konstatert at de flertallsmerknadene dessverre ikke har vært så veldig mye verdt. Det gjelder ikke representanten Eriksen, for hun stod fast på dem i alle senere runder, men resten av flertallet forsvant plutselig.
Når så mye hviler på flertallsmerknader, og når en enstemmig komite tidligere gikk inn for noe som vi trodde skulle være veldig sterkt, når det gjelder noe så grunnleggende som skoletilbud i rusinstitusjoner, hvilken trygghet har representanten da for at disse merknadene vil bli fulgt opp i det videre i arbeidet, og i det hun selv kaller praktiseringen av loven?
Dagrun Eriksen (KrF) [15:40:39]: Jeg er trygg på de merknadene og det vi har kommet fram til, av to grunner.
Det ene er at vi også har en framforhandlet avtale, hvor vi har skrevet under på at dette er vi gjensidig forpliktet på. Og det er veldig sjelden tradisjon for at avtaler brytes med underskriver.
Det andre som gjør meg ganske sikker på at det vi er blitt enige om, også vil bli fulgt opp av flertallet, er at jeg gjennom denne prosessen har erfart og forstått at også flertallet ønsker å få til en lov som vil være holdbar, og som skal være stabil. For å få det til er vi helt avhengige av at de avtalene og det vi er blitt enige om, faktisk følges opp i praktisk politikk. Jeg går med trygghet inn for dette, men jeg kan love at Kristelig Folkeparti kommer til å være like aktiv og påpasselig med å se til at dette følges opp gjennom den videre prosessen, som vi har vært aktiv i forhandlingene nå.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Anniken Huitfeldt (A) [15:42:01]: Kirkesanger, lærer og stortingsrepresentant for Venstre Jørgen Olafsen sa om datidens todelte skolesystem på slutten av 1800-tallet at det var
«en Opdragelse i Standsforskjel og Missundelse, i det Klassehad som netop følger med, at man fra Barndommen af bliver satt paa hver sin Bænk».
Og: Det setter
«de forskjellige Samfundsklasser (…) paa hver sin Bænk og til at nære dette Had mellem de forskjellige Samfundsklasser og den Standsforskjel, som efter min Mening er vort Samfunds allerdybeste Saar».
Vår egen statsminister, Jens Stoltenberg, som riktignok ikke har evner i retning kirkesanger, sier at noe av det fineste i det norske samfunn er fellesskolen, hvor barn og unge fra ulike sosiale lag er samlet. Uansett hva slags samfunnslag vi kommer fra, møtes vi i fellesskolen. Det er mangfold. Det skaper toleranse, og det skaper mindre motsetninger mellom folk, fordi vi har lært hverandre å kjenne innenfor den offentlige fellesskolen.
De privatskolene vi har i dag, representerer stort sett religiøse og pedagogiske alternativer til den offentlige skolen. De skaper ikke markante sosiale skiller. Vi trenger disse alternativene til den offentlige skolen. Derfor vil den nye loven verne om de pedagogiske og religiøse alternativene til den offentlige skolen.
De skolene vi stopper, er de som ikke representerer noe alternativ til den offentlige skolen, men som vil investere i det norske skolemarkedet. Men vi vil ikke ha noe skolemarked. Vi vil at elevene skal ha rett til et godt offentlig skoletilbud og mulighet til å gjøre alternative valg.
Vi vil ikke at religiøse og pedagogiske alternativer skal settes i samme bås som alle de skolene som til slutt fikk godkjenning i frislippet som ble resultatet av den forrige loven.
Konsekvensen av den loven, friskoleloven, hadde blitt en massiv nedleggelse av offentlige skoleplasser, med 15 000 nye elevplasser på videregående skole. Det førte til protester fra folk fra Kristelig Folkeparti, fra Venstre-folk, ja til og med fra Høyre-folk over hele landet. Loven viste seg i langt større grad enn det man hadde regnet med, å være en trussel mot den offentlige skolen.
Derfor var det godt grunnlag for at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti gikk sammen i forhandlinger om en ny lov – Kristelig Folkeparti og Senterpartiet med hjerte for mange privatskoler, og alle partier som varme tilhengere av fellesskolen. I utgangspunktet var vi enige om det viktigste: en skolelov som skulle gi gode muligheter for alternativer, men også forsvare den offentlige fellesskolen. Vi vil at privatskoler skal representere noe kvalitativt annerledes enn den offentlige skolen.
Det er tydelig at Venstre også har gjort seg noen erfaringer med den forrige loven når de nå har fått med seg Høyre på innstramninger. Nå heter det nemlig at skoler kan nektes godkjenning hvis det fører til vesentlig svekkelse av det offentlige skoletilbudet. De vil også stramme inn muligheten til å hente inn overskudd, slik at skolene hindres i å bli reine pengemaskiner. Innstramningene kan ikke tolkes annerledes enn at den forrige loven var for svak på dette punktet.
Vi ser også at Venstre ikke er tilhenger av rene eliteskoler for realfag eller matematikk etter mønster fra toppidrettsgymnasene. PISA-resultatene gir ingen støtte til Fremskrittspartiets og Høyres idé om at vi skal samle de flinkeste i egne klasser for eliten. Det er ikke slik at de flinkeste blir bedre av dette, men vi vet fra en dansk undersøkelse at elever med foreldre som har lite utdannelse og lav inntekt, gjør det bedre dersom de går i klasser som er sosialt mangfoldig, enn om de går på skole bare sammen med barn med lik bakgrunn.
Fremskrittspartiet er ytterliggående i privatskolepolitikken – fritt fram for å ta overskudd og skolepenger. Da blir minimumssjekken fra det offentlige et minstebeløp, og så blir det fritt fram for å få foreldrene til å legge ekstra penger i potten, penger de må betale for skoleplass, slik at de rikeste får de beste lærerne og det beste utstyret.
Vi ønsker ikke en slik skole. Vi vil at fellesskolen skal være best for alle.
I den nye loven er tanken at når vi reduserer muligheten til å starte privatskoler, møter vi de skolene vi slipper til, med større raushet. Derfor gir vi skolene mulighet til en noe friere praktisering av fag- og timefordelingen enn det den forrige friskoleloven gjorde. Vi vil ikke ha en lov hvor det er reine politiske vurderinger som ligger til grunn for godkjenning av skoleplasser. Det ble til syvende og sist resultatet av den gamle loven. Direktoratet ga saklig godkjenning til en god del nye skoleplasser, men etter valget ble det foretatt en rein ideologisk opprettelse av flerfoldige nye skoleplasser. Det var ikke saklig og nøkternt. Det var rein ideologi. Vi vil ha forutsigbarhet for privatskolene, men også for den offentlige skolen.
Bistandsskoler skal få starte opp, selv om de ikke alle har elevtall som tilfredsstiller minimumskravet.
Og de skolene som i dag kalles 6A-skoler, skal også være sikret for framtiden. Målet er at flere av dem skal gå over til å bli fagskoler, slik at elevene som går der, kan få kompetanse på et høyere nivå. Men ikke alle skolene passer inn der. En rekke bibelskoler gir verken kompetanse på fagskolenivå eller på videregående skolenivå. De må sikres en lovforankring og finansiering i den nye loven.
Til slutt vil jeg takke saksordfører Dagrun Eriksen for en enorm innsats med den nye loven. Rent personlig har jeg dermed fått en voksenopplæring i arbeidet på misjonsmarken, i utdanningsmuligheter innen kristent barne- og ungdomsarbeid og i forholdene på detaljplan ved mange små, kristne skoler jeg aldri hadde hørt om. Det har vært lærerikt.
Den nye loven likner i stor grad på den gamle privatskoleloven. Det er en sentrumsorientert privatskolelov, en moderat privatskolelov med hjerte for den offentlige skolen.
I det første innlegget jeg holdt som nyvalgt stortingsrepresentant på denne talerstolen, ønsket jeg et bredt forlik om en ny privatskolelov. Det er derfor med glede vi nå kan presentere et felles forslag sammen med Kristelig Folkeparti.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [15:49:25]: Aller først: Det er ikke slik at Stoltenberg gikk i denne berømmelige fellesskolen som Huitfeldt snakket om. Han gikk faktisk på Steinerskolen.
Jeg vil ta opp en annen ting. Når det gjelder Montessoriskolene, mottar de i dag et statstilskudd tilsvarende 85 pst. av det som offentlige skoler mottar. Dette er 85 pst. tilskudd til driftsutgifter, og det dekker ikke kostnadene til administrasjon, lokaler og finansutgifter. Hvis en tar hensyn til de kostnadene, vil det si at tilskuddet til enkelte skoler dekker rundt 60–65 pst. av kostnadene som er i den offentlige skolen. Mener representanten dette er rettferdig? Hvilke konsekvenser kan det ha for skolens mulighet til å oppfylle lovkravet om å ha samme lønnsvilkår som offentlige skoler? Hvilke muligheter har disse skolene til å ha de beste lærerne og det beste utstyret?
Anniken Huitfeldt (A) [15:50:16]: Det er riktig at vår statsminister i deler av sin skoletid gikk på Steinerskolen, men som jeg sa i mitt innlegg, mener ikke vi at disse pedagogiske alternativene er noen utfordring for fellesskolen. Dette mangfoldet trenger vi. Men vi trenger ikke de nye skolene som ikke har andre hensyn enn å investere i det norske skolemarkedet.
Når det gjelder finansiering for privatskolene, vil vi komme tilbake til Stortinget med det i en egen sak. Denne saken handler om loven. Finansieringen kommer i en annen omgang.
Ine Marie Eriksen Søreide (H) [15:50:59]: Jeg legger merke til at representanten Anniken Huitfeldt har lært mye i prosessen og lært mye om religiøse friskoler. Jeg skulle ønske at representanten Huitfeldt og de andre representantene fra regjeringspartiene hadde tatt seg bryet med også å lære litt mer om de andre friskolene vi har i dette landet, og faktisk visst noe mer om det de mener veldig sterkt om, men som de egentlig ikke tar seg bryet med å undersøke nærmere, besøke eller finne ut mer om.
Anniken Huitfeldt nevner at det ikke er markante skiller i bakgrunnen til de religiøse, pedagogiske alternativene i skolen. En rapport fra NIFU STEP fra 2006 sier følgende:
«Skoler med undervisningstilbud som er «parallelle» med offentlige skolers tilbud har en betydelig andel (…) av alle elever i friskoler. Det er variasjon i deres rekrutteringsmønstre mellom ulike varianter av slike parallelle skoler. Men som helhetlig kategori preges de mindre av skjev rekruttering etter foreldres utdanning og etnisitet, enn hva tilfelle er for skoler tuftet på «livssyn» eller «alternativ» pedagogikk.»
Hvordan kan representanten Huitfeldt da forklare det hun nettopp sa i innlegget sitt?
Anniken Huitfeldt (A) [15:52:06]: Det er få av de nye skolene som ble etablert. Men jeg har kunnet lese følgende fra en representant for John Bauer:
«Vi ser på dette som en veldig langsiktig investering. Det kan jo tenkes at det på sikt kommer lovendringer som gjør det mulig å drive kommersielt.»
Så disse skolene representerer noe kvalitativt annerledes enn det som er de pedagogiske og religiøse alternativene vi har i dag.
Vi har sett, ut fra erfaringer fra Sverige og Danmark, at valgfriheten har ført til større sosiale skiller. Det har vært en stor opphopning av dem som kommer fra hjem med høye inntekter og høy utdannelse, som går på privatskolene. Fellesskolen har blitt svekket som arena. Vi kan se på erfaringene fra våre nordiske naboland. Derfor ønsker vi en sterk fellesskole, med enkelte religiøse og pedagogiske alternativer.
Odd Einar Dørum (V) [15:53:09]: 2003-loven er ikke den svenske loven. Den er helt annerledes. Det er ikke den danske loven og tradisjonen, som er annerledes. Det er ikke den britiske tradisjonen, som er annerledes, men den man har laget i Norge. Jeg regner med at representanten Huitfeldt og jeg har det til felles i tro på den offentlige fellesskolen, at folk ikke automatisk ville flyktet fra den, om noen skulle sluppet til. Jeg må bare konstatere at representanten synes det er brysomt at vi skal få grendeskoler, slik vi fikk det i Vats lenge før de ble religiøse og måtte kalle seg Montessori. Representanten regner det antakelig også som brysomt at man kunne få noen gnistrende gode eksempler på yrkesfaglige studieretninger som er bedre enn dem vi har nå. Men mitt spørsmål til representanten er følgende: Hvilken av de skolene som eksisterer etter 2003-loven mener representanten skulle kunne ta utbytte – slik det er blitt hevdet i den offentlige debatten – og hatt lov til å slippe fra det?
Anniken Huitfeldt (A) [15:54:09]: Jeg registrerer iallfall at representanten Dørum i samarbeid med partiet Høyre har gått inn for en innstramming av den forrige friskoleloven på dette punkt. Det kan jo ikke bety annet enn at den forrige loven ikke var streng nok på dette punkt. Vi har uttalelser fra skolene selv. Vi har også uttalelser fra en rekke økonomer, som sier at det finnes andre måter å tjene penger på enn ved å ta utbytte. Så dette har vært markedsaktører. De kan riktignok ikke ta et utbytte, men de er etablert for å tjene penger på det norske skolemarkedet. Det er noe kvalitativt helt annerledes enn det som er de pedagogiske og religiøse alternativene som vi ønsker å legge til rette for.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
I og med at neste taler har en taletid på inntil 15 minutter og det blir replikkordskifte etterpå, vil presidenten foreslå at vi nå avslutter møtet så langt i dag, og at nytt møte settes kl. 18. – Det anses vedtatt.