Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Thomas Breen (A) [20:53:32] (ordfører for saken): De endringer vi nå skal behandle i straffeprosessloven, omhandler enkelte deler av regelverket rundt avgrenset dokumentinnsyn.

Formålet med det framlagte forslaget er å gi påtalemakten bedre mulighet til å verne sensitiv informasjon. Bakgrunnen for å endre regelverket er at Høyesterett har tolket regelverket slik at man nå har betydelig mindre mulighet til å beskytte sensitive opplysninger.

Jeg vil som et bakteppe til saken påpeke at et av de viktigste grunnkravene til en god prosessordning er å ivareta rettssikkerheten. Retten til dokumentinnsyn bør derfor være så vid som mulig. Dette til tross er det nødvendig at politi og påtalemyndighet har noen muligheter til ivareta sikkerheten til kilder og informanter.

Den evnen strafferettsapparatet har til å bekjempe alvorlig kriminalitet, er helt avhengig av at informanter og kilder kan føle seg sikre på å kunne gi opplysninger til politiet uten at de setter seg selv eller sine nærmeste i fare. I en stadig mer globalisert verden blir også kriminaliteten mer grenseoverskridende. Dette har ført til at norsk politi har blitt mer avhengig av et bedre og tettere samarbeid med andre lands politi og påtalemyndigheter. Vi kommer også i nær framtid til å få en debatt om et enda tettere og mer formalisert politisamarbeid gjennom den såkalte Prüm-avtalen. I dette samarbeidet ville det være svært uheldig om andre lands myndigheter vegrer seg for å utlevere viktig informasjon til Norge av frykt for at norsk lovgivning ikke gir et godt nok vern mot innsyn.

For å oppfylle kravene i lovforslaget for å unnta innsyn må tre kriterier være oppfylt. For det første må det være opplysninger som ikke vil bli brukt i en eventuell straffesak, det må være strengt nødvendig å nekte innsyn, og en nekting kan ikke medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar i en straffesak.

Det har i de senere årene blitt gitt en rekke muligheter for politiet til å ta i bruk nye metoder for å avdekke og påtale kriminalitet. Det vil være avgjørende at politiet kan unnta opplysninger på etterforskningsstadiet både for å verne hvordan metodene brukes, hvilke kilder og informanter som er i saken, og med hvem og hvordan samarbeid med andre lands myndigheter foregår. Dette er altså bakgrunnen for at man nå foreslår å holde saken om innsynskriterier, inngangskriteriene, atskilt fra en eventuell straffesak. Det betyr også at politiet ikke kan bruke de opplysninger som har dannet grunnlaget for å sette i verk ekstraordinere tvangsmidler, som f.eks. kommunikasjonskontroll, i en påfølgende straffesak. Fordi politiet og påtalemyndigheten de siste år har fått muligheter til å bruke særs inngripende tvangsmidler i etterforskningen, og fordi regelverket er utformet slik at man kan nekte innsyn i dette, kan man risikere at tilliten til strafferettskjeden svekkes. Det er derfor komiteen også i denne saken ber om at det nå foretas en bred gjennomgang av de nye metodene, slik at vi som lovgivere kan være sikre på at muligheten for å anvende tvangsmidler brukes slik lovgiver hadde forutsatt. Jeg er derfor svært glad for statsrådens signaler om at han i nær framtid vil sette ned et metodeutvalg som skal gjennomgå dette.

Jeg er også fornøyd med at det framlagte lovforslaget har klart å balansere behovet for å unnta innsyn opp mot våre folkerettslige forpliktelser.

Med dette vil jeg anbefale komiteens tilråding i saken.

Solveig Horne (FrP) [20:57:12]: For Fremskrittspartiet er denne saken svært viktig, og vi har både under denne og andre justisministere tatt opp utfordringene i forhold til trygghet rundt politiets tjenestemenn og arbeidsmetoder.

En annen viktig side av denne saken er trygghet for politiets vitner og informanter. Tryggheten i forhold til politiets metoder og den enkelte politimanns og informants sikkerhet er vesentlig for å kunne bekjempe organisert kriminalitet.

Politifolk som jobber «undercover» overfor kriminelle grupper, trenger den beskyttelsen loven her legger opp til. Vissheten om at en del inngangsopplysninger kan holdes tilbake, er viktig for at den enkelte tjenestemann skal kunne gjøre en god jobb uten å risikere liv og helse for seg selv og ikke minst for sin familie.

At man i dag får vedtatt denne lovendringen, er et viktig skritt på veien for å øke deres trygghet. Å få på plass denne lovgivningen er også, slik vi ser det, helt nødvendig i internasjonalt politisamarbeid. Internasjonale samarbeidspartnere må i bekjempelsen av alvorlig grenseoverskridende kriminalitet ha tillit til hvordan deres opplysninger behandles. Norsk politi må derfor ha minst like gode regler for beskyttelse av slike opplysninger som man har i de land vi samarbeider med.

Fremskrittspartiet mener at rettssikkerheten og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, som at man skal få imøtegå det som blir anført mot en, fortsatt er ivaretatt etter vedtakelsen av denne loven. Dette fordi domstolen dømmer på grunnlag av de bevis som føres i retten. Når politi og påtalemyndighet velger ikke å føre enkelte bevis, er det lite behov for at forsvarer eller tiltalte får opplysninger av denne art.

Fremskrittspartiet er nå likevel villig til å gå litt lenger enn resten av komiteen. Vi er enig i at man bør kreve en viss alvorlighetsgrad for å bruke unntakene i straffeprosessloven § 242a, og vi støtter derfor kravet om at unntaket etter første ledd kun kan brukes i saker hvor man risikerer fengselsstraff på 5 år eller mer.

Fremskrittspartiet mener imidlertid det bør kunne tas hensyn til om maksimumsstraffen kan forhøyes. Bakgrunnen for dette er at vi mener alvorlighetsgraden i seg selv er høyere når man gjentar en forbrytelse. Viktigere er det likevel at flere mindre forhold kan være et ledd i alvorlig og omfattende organisert kriminalitet.

Til slutt: På bakgrunn av at denne saken er viktig, og reiser en del prinsipielle spørsmål, er også vi glad for at vi i dag har en så samlet komite, og at det blir satt ned et utvalg som skal gjennomgå reglene for dokumentinnsyn og andre spørsmål vedrørende de nye metodene som politiet har fått mulighet til å bruke.

Jeg vil til slutt ta opp mindretallsforslagene fra Fremskrittspartiet i innstillingen.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen igjen.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Elisabeth Aspaker (H) [21:00:22]: Kriminalitetsbildet har endret seg dramatisk de senere årene, også her i landet. Terrortrusselen og den organiserte, grenseoverskridende kriminaliteten har stilt både lovgiver, politi, påtalemyndighet og domstoler overfor nye utfordringer.

Høyre mener det er en skremmende utvikling at lovovertredere i større grad enn tidligere utøver vold eller truer med å utøve vold overfor dem som har opplysninger i straffesaker.

Strafferettsapparatets evne til å bekjempe alvorlig kriminalitet svekkes hvis folk ikke tør stå fram med det de vet om straffbare forhold. Man risikerer at jo mer ondsinnet og hensynsløs forbryteren er, desto vanskeligere blir det å få vedkommende dømt. Derfor ble det under Bondevik II-regjeringen i 2003 foretatt endringer i straffeprosessloven som skal beskytte politiets informanter, metodebruk og samarbeidet med utenlandske myndigheter. Dette, i tillegg til at politiet i 2005 fikk tilgang til nye etterforskningsmetoder i de mest alvorlige sakene, har vært viktige skritt i kampen mot den groveste kriminaliteten.

Det er vanskelig å lage et lovverk som dekker alle de behov politi og påtalemyndighet har for å kunne avdekke og straffeforfølge alvorlig kriminalitet. Det vil kunne oppstå situasjoner som lovgiver ikke har tenkt på, eller domstolens tolkning av en bestemmelse gjør at den får en annen anvendelse enn forutsatt.

Lovforslaget Odelstinget behandler i dag, er et resultat av at rettspraksis har vist at lovverket ikke er tilstrekkelig når det gjelder begrensninger i innsynsretten i visse dokumenter som kan sette kilder og informanter i fare eller avdekke politiets strategi eller metodebruk. I verste fall fører det til at påtalemyndigheten velger ikke å gå videre med etterforskningen, eller lar være å ta ut tiltale. Begge deler er like uakseptabelt. Det er derfor bra at nødvendige lovendringer kommer på plass, slik at vår evne til å bekjempe alvorlig organisert kriminalitet ikke svekkes ytterligere.

Høyre mener det er viktig å holde fast ved en kriminalitetspolitikk som har som mål å bekjempe kriminalitet på en effektiv måte, samtidig som grunnleggende rettssikkerhets- og personvernhensyn blir ivaretatt. Dette er godt balansert i lovforslaget, og det er vi tilfreds med. Samtidig er det viktig at vi erkjenner at retten til dokumentinnsyn som et utgangspunkt må være så vid som mulig, og er et viktig grunnkrav for god prosessordning. De avveininger som her er tatt, føler Høyre seg trygg på er de riktige.

Høringsrunden reiste imidlertid flere vanskelige problemstillinger, også av mer prinsipiell art. Vi er derfor tilfreds med at Justisdepartementet nå varsler at man vil nedsette et utvalg som skal se på ulike sider av dette og vurdere behovet for ytterligere endringer.

Odd Einar Dørum (V) [21:03:14]: Saken handler om hvorvidt visse dokumenter i rettsapparatet skal holdes unna personer under hovedforhandlinger, på gitte vilkår.

Bakgrunnen for saken er bl.a. den såkalte heroinkildesaken, der personer hadde blitt tatt av politiet med 36 kg heroin. Personene måtte slippes av hensyn til informanter i saken, fordi informantenes liv ellers ville vært i fare. Det førte til en ganske hektisk runde i 2002 og en lovendring i 2003, som det er gjort rede for her. Den lovendringen har senere åpenbart blitt testet, bl.a. i forbindelse med Nokas-saken. Jeg oppfatter at Riksadvokaten som følge av dette har kommet med forslag.

De forslagene som er fremmet i dag, vil Venstre støtte. Vi finner det ikke riktig å la dette være mindre strengt enn det flertallet i komiteen anser, slik at vi stemmer ikke for Fremskrittspartiets forslag.

Sakskomplekset fordrer, som det står i saksframstillingen, at man skal se på generelt ulike straffeprosessuelt vanskelige avveininger. Men det påpeker også et annet forhold. Det knytter seg til et initiativ, som jeg – hvis hukommelsen ikke glipper for en intenst arbeidende stortingsrepresentant – for godt og vel et halvt år siden tok opp i en interpellasjon til justisministeren, om å lovfeste de ulovfestede metoder for infiltrasjon og provokasjon. Jeg gjorde det med den begrunnelse at lovfestingen i andre land har skjedd etter politiskandaler eller situasjoner der mennesker har mistet livet, bl.a. politifolk og andre som har vært opptatt med rettsforfølgelsen. Jeg sa det da slik at det ville være en fordel om vi ikke kom i en slik situasjon i Norge. I den sammenheng sa statsråden at han ville sette i gang et arbeid med å evaluere de politimetoder vi hadde, bl.a. gå inn på de vanskelige avveininger som finner sted når man skal bruke slike tvangsmidler. Det er dette sakens ordfører har tatt opp igjen i dag. Jeg tror det er svært viktig at man gjør det, for det er nettopp i vurderingen av hvordan metodene er blitt brukt, eller ikke er blitt brukt, at man mer riktig kan få finsiktet både straffelovens bestemmelser og straffeprosesslovens bestemmelser. Jeg tar det for gitt at dette nå får et stort trykk på seg, slik at vi kan få denne gjennomgangen. Det er mange år siden man første gang sa at det skulle skje, og jeg tror det er svært nødvendig at det skjer.

Samtidig vil jeg understreke at én side ved denne saken handler om en viktig utvikling i norsk politi som jeg er sikker på at statsråden er opptatt av. Det er hvordan politiet håndterer vitner og informanter som skal beskyttes. Det sier seg selv at slike vitner og informanter ikke i politiet kan ledes av dem som etterforsker saken. De må håndteres av andre i politiet. For en tid tilbake – det er ikke nødvendig å tidfeste – oppstod det visse situasjoner i politiet der politifolk så på slike mennesker som sine personlige informanter. Informasjon fra informanter eller vitner som håndteres på denne måten, er ikke én politipersons personlige informasjon. Det er politiet som system som skal ha den informasjonen. Så det å knytte informanthåndteringen til politiet på en skikkelig og god måte, atskilt fra dem som driver med etterforskningen, er svært viktig. Jeg vil be om at statsråden bekrefter at dette systemet nå er på plass på en så bra måte at vi kan ta det med ro, men jeg nevner bare for Stortinget at i forbindelse med behandlingen av § 242 a i 2002 og 2003 ble det understreket hvor viktig det var å få dette på plass. Jeg vet at politiet har jobbet med dette, og jeg regner med at det er viktig.

Jeg vil også understreke at i tilknytning til temaet i dag reises generelt spørsmålet om vitnebeskyttelsestiltak, som er en del av kampen mot organisert kriminalitet. Det reiser også spørsmål om tiltak for at vitnebeskyttelse kan skje på tvers av forskjellige land, bl.a. i Norden og steder i Europa hvor det ikke vil være påfallende at folk flytter på seg – for å si det på en slik måte. Men det reiser også spørsmål om hvordan politiet skal håndtere det som ble behandlet i den nå avsluttede australske TV-serien «Politiagentane». Der drev politifolk det som på nynorsk heter «undercover», som på mange måter er en infiltrasjonsmetode og til dels en provokasjonsmetode. Jeg tror at vi vil kunne møte sånne situasjoner, og jeg vet at vi har miljøer som skolerer seg på det, men jeg vil igjen ta opp i denne debatten behovet for at man gjennomgår politimetodene og også i en slik sammenheng ser på behovet for en lovregulering av de ulovfestede politimetodene infiltrasjon og provokasjon.

Jeg støtter komiteinnstillingen med de merknader som ligger i den fra flertallets side, som jeg synes er avveide og ettertenksomme. Jeg finner det svært nyttig at vi har fått en slik sak fram for Stortinget som den som nå er fremmet av Regjeringen.

Venstre stemmer for innstillingen.

Statsråd Knut Storberget [21:08:10]: Jeg er svært tilfreds med at hele justiskomiteen, med noen unntak, har sluttet seg fullt ut til forslaget om å begrense retten til dokumentinnsyn og bevisførsel. Det er jeg først og fremst glad for fordi det er ikke noen enkel materie å gå inn i, og fordi det er to utrolig viktige hensyn som står mot hverandre.

Da er det bra at man har en veldig bred politisk enighet om hvor grensen skal gå. For vi kan i iveren etter å gjøre etterforskningen og politiet og det politiære så sterkt komme til å måtte krenke det som for mange er en soleklar rett: å få se hva slags dokumenter som hviler i saken, og også sjøl få lov til å tolke – hva er det som taler for meg, og hva er det som taler mot meg? Derfor er ikke dette noen lett sak, men jeg tror den er nødvendig. Jeg mener at vi har funnet en bra balanse, og at den grensedragningen vi har foretatt, er gunstig.

Politiet og påtalemyndigheten har i løpet av de siste årene fått tilgang til etterforskningsmetoder som innebærer at vi metodemessig er godt rustet til å bekjempe alvorlig kriminalitet. Dette er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for å kunne avdekke og strafforfølge organisert og annen alvorlig kriminalitet. En annen avgjørende forutsetning er at politiet og påtalemyndigheten er i stand til å beskytte sensitiv informasjon som ikke skal brukes ved avgjørelsen av skyld- og straffspørsmålet. Høyesteretts tolkning av regelen om dokumentinnsyn den senere tid har ført til at muligheten til å beskytte sensitiv informasjon er svekket. Formålet med forslaget er å gi politiet og påtalemyndigheten bedre mulighet til å verne nettopp denne informasjonen.

Etter gjeldende rett varierer retten til dokumentinnsyn på de ulike trinn i straffesaken. Utgangspunktet på alle stadier er at det kan kreves innsyn i «sakens dokumenter». Når et dokument er å anse som et saksdokument, vil den mistenkte og forsvareren ha rett til innsyn, med mindre opplysningene kan unntas innsyn etter særlige bestemmelser. Unntaket fra innsynsretten varierer på sakens ulike stadier. På etterforskningsstadiet åpner straffeprosessloven for vide unntak fra innsynsretten, ut fra hensynet til nettopp etterforskningen, tredjeperson, rikets sikkerhet og forholdet til fremmed stat. Etter at tiltale er tatt ut, er muligheten for å nekte innsyn snevrere. Innsyn kan nektes av hensyn til rikets sikkerhet, forholdet til fremmed stat eller der det er begjært anonym vitneførsel. Når saken er avsluttet, kan innsyn nektes av hensyn til rikets sikkerhet, forholdet til fremmed stat eller når det er grunn til å tro at utskrift vil bli benyttet på urettmessig vis.

Foruten de nevnte unntakene gir straffeprosessloven § 242a en generell unntaksregel på alle trinn i saken. Det er blitt redegjort tidligere for tilblivelsen av den. Bestemmelsen åpner for at tingretten kan nekte innsyn når tre vilkår er oppfylt: Det må være tale om opplysninger påtalemyndigheten ikke vil gjøre gjeldende som bevis i saken, det må være «strengt nødvendig» å nekte innsyn, og en nekting må ikke føre med seg «vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar». Er vilkårene oppfylt, kan innsyn nektes for å verne politiets kilder og informanter, politiets metodebruk og samarbeidet med utenlandske myndigheter. Innsynsnekt av hensyn til politiets metodebruk og hensynet til samarbeidet med utenlandske myndigheter kan bare besluttes når handlingen har en strafferamme på fengsel i fem år eller mer.

Jeg er glad for at komiteen støtter forslaget om å endre straffeprosessloven § 242a og § 292a, om adgangen til å nekte innsyn og avskjære bevis av hensyn til informanters liv og helse mv., slik at det klart går fram at bestemmelsene kan brukes for å unnta opplysninger som har dannet grunnlag for bruk av ekstraordinære tvangsmidler – såkalte inngangsopplysninger. Inngangsopplysninger kan, foruten informantopplysninger, bestå av informasjon politiet har fått overført fra andre land – som flere har vært inne på i dag – eller skaffet seg ved bruk av politimetoder. Uten en adgang til å verne slik informasjon vil ikke de tilgjengelige tvangsmidlene være tilstrekkelig effektive virkemidler i kampen mot den alvorlige kriminaliteten vi her snakker om.

Jeg er videre tilfreds med at komiteen støtter forslaget om at dokumentene i en innsynssak etter disse paragrafene ikke skal inngå i dokumentene i straffesaken – «sakens dokumenter» – og at den mistenkte/siktede dermed ikke skal kunne få innsyn.

Til slutt – tiden renner ut – vil jeg si at jeg nå er parat til så raskt som mulig å få nedsatt dette metodeutvalget slik at vi får igangsatt det nødvendige arbeidet. Det vil særlig være nyttig etter at Odelstinget nå gjør slik endring.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.