Olaf Gjedrem (KrF):
Eg tillèt meg å
stilla miljøvernministeren følgjande spørsmål:
Nordsjøavtalen har ført til ei
omfattande økonomisk og teknisk planlegging av renseanlegg i kommunane.
Kommunane har til nå fått signal om statsstøtte til renseanlegga. No er
kommunane vest for Lindesnes usikre på kva dei kan forventa av statleg
medverking.
Budsjettet for 1994 er no avklara, men
kva planar har departementet om tilskot til renseanlegg som kommunane
byggjer vidare utover i 1990-åra?
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
De
viktigste målene for arbeidet med å redusere tilførselen av næringssalter
til norske fjorder og vassdrag er knyttet til St.meld.nr.46 (1988-1989),
Miljø og utvikling, St.meld.nr.64 (1991-1992), Om Norges oppfølging av
nordsjødeklarasjonene, og EØS-avtalen.
Helt sentralt i Regjeringens
oppfølging er prinsippet om at forurenseren skal betale. Dette er også et
viktig prinsipp i forurensningsloven.
For å kunne følge opp prinsippet om at
forurenseren skal betale, kan kommunene dekke sine kostnader til avløp
gjennom egne avgifter.
Siden tidlig på 1970-tallet har staten
gitt tilskudd til kommunale avløpsinvesteringer for å avhjelpe kommunene i
en oppryddingsperiode. Størrelsen på disse tilskuddene må imidlertid
tilpasses den totale budsjettsituasjonen fra år til år. For 1994 betyr
dette en reduksjon i forhold til tidligere år. Dette gjør det nødvendig å
prioritere statlige tilskudd innenfor strekningen svenskegrensen -
Lindesnes, slik at arbeidet med å oppfylle nordsjødeklarasjonene kan
fortsette uten nevneverdige tempoendringer.
Hvilke områder som skal få statlige
tilskudd i tiden framover, vil bli vurdert årlig når budsjettene skal
fastsettes. Regjeringens mål om opprydding på avløpssektoren står fast.
Viktige kriterier for å prioritere
tilskuddsmidlene framover vil være størrelsen på forurensningsproblemet,
arbeidets relevans i forhold til internasjonale avtaler, størrelsen på
nødvendige investeringer og størrelsen på kloakkavgiftene i de ulike
kommunene.
Olaf Gjedrem (KrF):
Eg takkar
statsråden for svaret, som opnar for ei ny og venteleg positiv vurdering av
statleg medverknad.
I tillegg til prinsippet om at
forureinaren skal betala, er det òg eit hevdvunne prinsipp at staten deltek
med positive og negative verkemiddel spesielt når staten inngår avtalar som
forpliktar kommunane. Det vil seia at ein set reinsekrav og tidsfristar,
eventuelt dagmulkt - samt det positive, som i hovudsak er økonomiske
tilskot. Kommunane treng « forutsigbarhet » i si økonomiske planlegging
spesielt når det er snakk om så store beløp. Difor er det viktig at
kommunane vest for Lindesnes får signal om kva planar departementet har
utover i 1990-åra.
Vil statsråden snarast ta initiativ
til ein dialog mellom Miljøverndepartementet og kommunane vest for Lindesnes
for å drøfta ansvar og oppgåvefordeling mellom desse kommunane og staten
utover i 1990-åra, slik at ikkje den positive reinseprosessen som er i gang,
får store problem og vert ei kjelde til konflikt mellom to forvaltningsnivå?
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Her har
Miljøverndepartementet et samarbeid med kommunene, og det vil selvfølgelig
vi fortsette med. Men i første omgang, når det gjelder de budsjettmidlene
som vi rår over for neste års vedkommende, er vi nødt til å prioritere
svenskegrensen - Lindesnes. Vi har en del større prosjekter i det området
hvor det er viktig at staten trer støttende til, fordi det kan være spørsmål
om ekstraordinære rensetiltak blant annet for nitrogen, noe som fordyrer de
vanlige renseanleggene. Det er klart at samarbeidet med kommunene trer
automatisk i kraft i det øyeblikk kommunene blir pålagt å bygge renseanlegg
av forurensningsmyndighetene. Men som jeg sier her, blir det et spørsmål om
å bruke et sett av forskjellige virkemidler med sikte på å få gjort det som
vi mener må gjøres når det gjelder rensing av kloakk innen år 2000, som er
målsettingen.
Olaf Gjedrem (KrF):
Eg takkar
statsråden for svaret på oppfølgingsspørsmålet som òg må vurderast som
positivt.
Som mangeårig ordførar er det lett å
fastslå at det følest uheldig at staten transporterer økonomiske
belastningar til kommunane og til lokalsamfunna aleine for avtalar som
staten inngår. Statsråden, som sjølv ofte er frittalande, har sikkert
registrert at den uvissa kommunane føler, fører til at dei seier seg førte
bak lyset.
Kommunane er positive til reinsing og
er inne i ein prosess med kraftig auke i kloakkavgifter for å imøtekoma
krava frå staten. I denne reinseprosessen, som er den største i historia,
forstår statsråden reaksjonane på at staten gjev uklare og skiftande signal,
og vil statsråden prøva å følgja opp prinsippet om at statsstøtte må følgja
reinsekrav når det gjeld å oppfylla Nordsjøavtalen, som òg kommunane så
langt er positive til og vil medverka til?
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Det er
også her noe i den alminnelige dialogen mellom staten og lokalforvaltningen
som må bli bedre. Den tror jeg kommer til å bli bedre i årene som kommer,
ikke minst ved at kommunene, alle sammen faktisk, nå har fått egne
miljøvernledere. Vi har etablert et systematisk forhold med hensyn til
informasjon og dialog med disse folkene. Det tror jeg kommer til å bli
viktig. For når det gjelder kloakk, er det kommunene som forurenser. Jeg
holdt på å si at det er møkka til de folka som bor i de forskjellige
kommunene, som skal renses, og ikke noe annet. Og det er for lenge siden
fastslått i lov om vass- og kloakkavgifter at avgiftene skal dekke de
kostnadene. Vi har hatt de statlige virkemidlene i denne perioden for å
hjelpe til og få fart på dette, men vi er nødt til etter hvert å få
forståelse for at det er forurenseren som skal betale, og også de som
forurenser ved kloakkutslipp. Jeg kan bare nevne helt til slutt at det
største problemet vi har når det gjelder nitrogenrensning, er utslipp fra
landbruket, og der må vi bruke andre virkemidler. (Presidenten klubber.) Her
må det bli et samspill fortsatt, selvfølgelig, mellom stat og
lokalforvaltningen.
Presidenten: Taletiden er for lengst
omme.