Stortinget.no

logo
Hopp til innhald
Til framsida

Stortinget - Møte onsdag den 9. februar 1994

Dato:
Tilbake til spørjetimen

Spørsmål 29

Roy N. Wetterstad (Frp): Jeg har oversendt følgende spørsmål til sosialministeren:

Fra regjeringshold har det nå kommet signaler om økt anvendelse av tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere.

Hva vil bli gjort for å tilrettelegge for tvangsbehandling?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Representanten Wetterstad hevder i sitt spørsmål at det nå er kommet signaler fra regjeringshold om økt anvendelse av tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere. Jeg vil gjerne få avkrefte en slik påstand med det samme. Det er ikke slik at Regjeringen definerer hvor mange tvangsinnleggelser som skal skje framover. Tvang kan være et viktig hjelpemiddel for å starte en behandlingsprosess, men det krever nærhet og kjennskap til den enkelte å kunne vurdere behovet. Derfor er det hjelpeapparatet som skal foreslå bruk av tvang, og det er fylkesnemnda som avgjør. Det som er mitt anliggende, og som jeg vil se nærmere på, er på hvilken måte forholdene nå ligger til rette for å bruke de muligheter loven gir for bruk av tvang i spesielle tilfeller.

Den nye loven om sosiale tjenester har vært i funksjon i ca. ett år nå. Loven slår fast at rusmiddelmisbrukere og deres pårørende skal ha hjelp og støtte, og at sosialtjenesten skal sørge for behandlingsopplegg for dem som trenger det. La meg understreke at de aller fleste kan og bør hjelpes med frivillige tiltak, og at dette er forutsetningen også i den nye loven. Det er også i behandlingsapparatet bred enighet om at misbrukerens egen motivasjon er av avgjørende betydning for at rehabiliteringen skal lykkes.

Det har dette første året vært reist få tvangssaker. Årsakene til det kan være mange. For det første er loven fortsatt ny, og det vil kunne ta tid å utvikle metoder og kompetanse rundt behandling under tvang. Dette gjelder både kommunenes og behandlingsinstitusjonenes håndtering av sakene. Det har dessuten oppstått en del misforståelser om lovens og forskriftenes hjemmel for tilbakeholdelse, og dette må vi klargjøre nærmere. Kompetansestyrking, metodeutvikling og informasjon er derfor viktige virkemidler i tiden framover.

Jeg har da også nylig tatt initiativ til å drøfte opprettelse av regionale kompetansesentre med fylkeskommunene, og jeg vil vurdere om ett av sentrene bør ha som særskilt oppgave å utvikle spisskompetanse i forhold til den tvangsbehandling som loven gir adgang til.

Alle fylkeskommunene har nå pekt ut de institusjoner som skal kunne ta imot rusmiddelmisbrukere på grunnlag av tvangsvedtak. For at et tvangsvedtak i praksis skal kunne gjennomføres, er det imidlertid viktig at det på forhånd er inngått avtaler mellom kommunen, fylkeskommunen og den aktuelle institusjon om hva behandlingen på grunnlag av tvangsvedtak skal innebære av forpliktelser for den enkelte instans. I forbindelse med utarbeidelsen av et tilleggsrundskriv til sosialtjenesteloven vil jeg derfor se på hvordan forholdene bedre kan legges til rette for en grundigere forberedelse i forbindelse med innleggelser av rusmiddelmisbrukere på grunnlag av tvangsvedtak. Jeg vil også ta initiativ til å få vurdert om lovens intensjoner er godt nok ivaretatt gjennom forskrifter, retningslinjer og rutiner.

Roy N. Wetterstad (Frp): Det er bare litt over tre måneder siden jeg tok opp denne problematikken sist. Årsaken til at jeg kommer tilbake allerede nå med et spørsmål om det samme, er at debatten har blomstret opp etter at jeg tok dette opp første gang.

Statssekretær Ole Jacob Frich har vært Regjeringens mest sentrale aktør i denne debatten. Han har blant annet i TV hevdet at omfanget av tvangsbehandling ikke har blitt så stort som han trodde, og han tror tallene for 1994 kommer til å se ganske annerledes ut.

I Sverige tvangsbehandles ca. 3000 rusmiddelmisbrukere årlig, og de kan holdes tilbake i ni måneder. Mener sosialministeren at et tilsvarende omfang av tvangsbehandling kan være riktig i Norge?

Ellers vil jeg si til slutt at jeg er enig i at en god del ting må klarlegges i forbindelse med denne loven. Oppfølgingen i fylkene er man nødt til å se nærmere på. Det er ikke holdbart med én tvangsbehandlingsplass ved hver institusjon. Det fungerer ikke i dag.

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg tror jeg først skal få si at hadde undertegnede blitt spurt om hun hadde forventet ett tilfelle av behandling under tvang i 1993, etter at loven var trådt i kraft, hadde også undertegnede måttet svare at hun hadde nok kanskje forventet at flere behandlinger hadde vært gjennomført.

Men som jeg også pekte på i mitt første svar, er det mange grunner til at vi er kommet i den situasjon at det har blitt diskusjoner omkring hvorvidt tvangstiltak skulle settes ut i livet eller ikke. Jeg sa også konkret at her foreligger det nok sikkert også noen misforståelser omkring hva forskriftene egentlig gir adgang til. Forskriftene er ikke til hinder for at man kan holde tilbake klienter under tvang. Men forskriftene er også et vern om den enkeltes integritet i institusjonen under en slik behandling.

Helt konkret til spørsmålet om omfanget er sammenlignbart med det svenske: Jeg syns ikke vi har noen forutsetninger for å si at vi skal ha 3000 slike plasser, slik Sverige har. Vi har totalt i Norge 2800 behandlingsplasser - også på frivillig basis - til disposisjon.

Roy N. Wetterstad (Frp): Man fikk her en lov hvor intensjonen var ganske klar. Så ble Regjeringen utsatt for et ganske kraftig press, særlig fra fagmiljøer, etter at loven ble vedtatt. Så sender man ut forskrifter som delvis slår loven i hjel.

Vi får stadig bekreftelser på at hele loven og intensjonen i den er vannet ut, og at sosialministeren egentlig ikke helt har bestemt seg for hva hun legger i begrepet tvang. Med begrepet tvang forstår de aller fleste at man holder rusmiddelmisbrukerne tilbake; at man bokstavelig talt setter seg på dem. Men jeg har ikke inntrykk av at Regjeringen har tolket det slik.

Kan man forvente en klargjøring av forskriftene eller nye forskrifter fra Regjeringen, slik at det ikke blir flere misforståelser?

Statsråd Hill-Marta Solberg: Jeg tror faktisk ikke det er noen stor uenighet mellom Regjeringen og institusjonene som skal behandle klientene - eller for så vidt andre - om hva begrepet tvang betyr. Derimot er det ingen tvil om at det er riktig, som representanten Wetterstad påpeker, at det i fagmiljøene har vært ulike oppfatninger om verdien av tvangstiltak overhodet som system, og at kanskje det - i en fase i hvert fall - har preget måten dette har fungert på. Men som jeg sa i mitt første svar: Det er min oppgave å påse at vi har forskrifter som ivaretar lovens intensjoner. Jeg har da også tatt initiativ til at vi skal få vurdert om lovens intensjoner er godt nok ivaretatt gjennom de forskrifter, retningslinjer og rutiner som foreligger i dag.

: