Solveig Sollie (KrF):
Jeg skal få
stille helseministeren følgende spørsmål:
Statens helsetilsyn har tolka § 2 i
lov om svangerskapsavbrot slik at sjukehusa ikkje har lov til uoppfordra å
gi informasjon til abortsøkjande kvinner om at dei kan ta kontakt med ulike
rådgivningskontor for å få råd og rettleiing om offentlege støtteordningar
m.m.
Stør helseministeren denne tolkninga
at kvinna må be om denne type informasjon for at sjukehusa skal få lov til å
gi den?
Statsråd Werner Christie:
Denne
problemstillingen er også reist i media på bakgrunn av et spørsmål til
Statens helsetilsyn fra en overlege.
Statens helsetilsyn gir i sitt
svarbrev av 23. februar d.å. en redegjørelse for abortloven bestemmelser om
legens opplysningsplikt.
I § 2 i lov om svangerskapsavbrudd er
dette omtalt, og i § 2 i tilhørende forskrift heter det:
| « Legen skal gi kvinnen
(eventuelt vergen) opplysning om inngrepets medisinske art og virkninger. |
| Legen skal også opplyse
kvinnen om at hun, dersom hun ønsker det, kan få informasjon og veiledning om
den bistand samfunnet kan tilby henne. » |
I § 3 i forskriften presiseres det
videre:
Dersom kvinnen ber
om slik informasjon og veiledning som nevnt i forskriftens § 2 annet ledd, skal
legen sørge for at hun får dette. Veiledningen kan skje i samarbeid med sosionom,
helsesøster eller annen sakkyndig person.
Det følger dermed klart av lov og
forskrift at legen plikter å gi en bred generell informasjon om at det
finnes en rekke offentlige tilbud og andre bistandsordninger.
Dersom kvinnen har behov for og ønsker
å få informasjon om spesifikke tilbud, skal hun umiddelbart få det. Det må
imidlertid være opp til kvinnen og ikke legen å vurdere om hun trenger
ytterligere konkret informasjon og i tilfelle av hvilken type.
Også i de tilfeller hvor kvinnen ikke
selv ber om slik informasjon, og legen under konsultasjonen får inntrykk av
at kvinnen er usikker på om abort er den rette løsning på det uønskede
svangerskapet, vil det være naturlig at legen av eget initiativ og
uoppfordret gir opplysning om kvinnens rett til å få informasjon og
veiledning.
Vanligvis vil disse forholdene være
avklart på det tidspunkt kvinnen møter for å få inngrepet utført på
sykehuset, av primærlegen som har videreformidlet kvinnens begjæring om
svangerskapsavbrudd til sykehuset. Det vil derfor i slike situasjoner
heller ikke være korrekt at sykehuset rutinemessig og eventuelt skriftlig
gir abortsøkende kvinner informasjon på forhånd om virksomheten til en
bestemt organisasjon blant mange andre.
Solveig Sollie (KrF):
Jeg takker
statsråden for svaret.
Jeg er enig i at det ikke bare skal
opplyses om en bestemt organisasjon som kan gi veiledning. Det var da
heller ikke gjort i det brevet som det henvises til fra denne overlegen i
Møre og Romsdal.
Helsetilsynets syn oppfatter jeg slik
at det står i strid med de retningslinjer som Helsedirektoratet sendte ut i
et brev i september 1988. Dette brevet gikk ut til alle landets leger og
der var organisasjonen AAN spesielt nevnt. Jeg forstår at det er denne
organisasjonen som skaper problemer. Det kan virke som om det er en bevisst
negativ holdning til AAN hos ansatte i Helsetilsynet, men jeg synes det er
langt mer alvorlig at en tolker loven på en slik måte at det kan begrense
tilgangen på rådgivning.
I Vårt Land i dag er det et oppslag om
at rådgivning reduserer høye aborttall i Ungarn. Siden det ble obligatorisk
rådgivning, har aborttallene sunket med 15 prosent Jeg vil spørre
statsråden: Vil han ta et initiativ overfor Statens helsetilsyn, slik at
ikke rådgivning begrenses?
Statsråd Werner Christie:
Helseministeren må forholde seg til det som står i loven om rådgivning, på
samme måte som Helsetilsynet må det, hvilket det i denne sak har gjort.
Som det fremgår tydelig av lovens
bokstav, skal det gis veiledning og rådgivning. Men det er altså opp til
kvinnen selv å vurdere om hun finner det hensiktsmessig å ta imot
ytterligere utdyping av de muligheter som fins, og i tilfelle hvilken type
og hvordan.
Dette har ingen sammenheng med hvem
som gir rådene. Det har sammenheng med kvinnens integritet i en vanskelig
situasjon at det i vår lov er slik at det er hun som har avgjørelsen for
dette vanskelige etiske valg, med den hjelp og støtte som hun selv måtte be
om.
Vi vil selvfølgelig sørge for at dette
forskriftsverk og lovverk blir fulgt opp, hvilket vi har et klart inntrykk
av at det blir i dag. De presiseringer som Helsedirektoratet har gjort i
denne sak, er helt i samsvar med lovens bokstav. Det er ikke gjort med noen
brodd mot en bestemt organisasjon i denne sammenheng.
Solveig Sollie (KrF):
Jeg er
selvfølgelig enig i at kvinnen selv skal avgjøre om hun vil ha denne
rådgivning eller ikke. Men det kan ikke skade å få opplysninger om hvor en
kan få rådgivning. I § 2 i selve loven står det:
Fører et svangerskap
til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning
om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv
å kunne treffe det endelige valg.
Hvis en ikke skal kunne opplyse om de
instanser hvor en kan få rettledning og veiledning, mener jeg at det
begrenser muligheten til å få ta del i denne rådgivningen. Men det er
selvfølgelig ingen ifølge den lov vi har i dag, som kan påtvinge en kvinne
rådgivning. Personlig tror jeg kanskje en obligatorisk rådgivning ville
føre til lavere aborttall, slik som jeg skjønner nå har gitt virkning i
Ungarn.
Statsråd Werner Christie:
Vi må skille
mellom to forhold: Det er ingenting som hindrer noen organisasjon i å gå ut
med en generell informasjon om hvilke tilbud de har å gi til befolkningen
som helhet. Men det er en forskjell fra denne informasjonstype til det å gi
kvinner som i en spesielt vanskelig situasjon har kommet på en liste,
målrettet og spesifikk informasjon om helt spesielle tilbud. Vanligvis
stiller vi krav om at datalister og personregistre av ulike typer skal
brukes med nennsomhet, og kun til det formål de er ment.
Kvinner vil få den informasjon de
ønsker og ber om, når de kommer til konsultasjon. Men det er noe annet enn
å sende ut spesiell informasjon fra spesielle organisasjoner, det være seg
Sosialistiske legers forening eller AAN, til kvinner på forhånd fordi de har
kommet i en spesiell situasjon.