Eva R. Finstad (H):
Jeg skal få lov å
stille følgende spørsmål til nærings- og energiministeren:
Televerkets forskningsinstitutt brukte
mellom 50 - 70 millioner kr på GSM-forskning, likevel klarte ikke norske
interesser å etablere industrivirksomhet i tilknytning til GSM-utbyggingen.
Hva vil statsråden gjøre for å bidra
til økt industrialisering i Norge av forskningsresultater fra norske
FoU-institusjoner?
Statsråd Jens Stoltenberg:
Televerkets
forskningsinstitutt har siden opprettelsen i 1967 spilt en viktig rolle i
oppgraderingen av teletjenestene her i landet. Instituttet har i dag ca.
270 ansatte. Hovedformålet er å utvikle effektive teletjenester for norske
brukere, men Televerkets forskningsinstitutt har også som uttalt politikk å
bidra til industrialisering. Sammen med Forsvaret har instituttet vært
tidlig pioner i å bruke statlige forsknings- og utviklingskontrakter.
Den norskutviklede GSM-teknologien ble
i 1987/88 valgt til europeisk standard for mobiltelefoni. Instituttets
målbevisste arbeid med GSM har bidratt til at Norge i dag ligger meget langt
fremme innen mobile teletjenester. Industrisiden ble også viet mye
oppmerksomhet i dette arbeidet.
Tidlig i 1988 forelå det ærgjerrige
samordnede planer for norsk industrialisering, både av GSM-basestasjoner og
telefoner. Disse planene falt imidlertid bort på grunn av et industrielt
eierskifte senere på året. For øvrig er det, ut fra det vi vet om hvordan
forskning virker over tid, altfor tidlig å gjøre opp noe regnskap ennå.
Uansett har denne satsingen gitt oss en fremragende teletjeneste, og det var
et vesentlig poeng med satsingen.
Spørsmålet som reises om hvordan vi
skal få industrialisering av forskningsresultatene, er meget sentralt i
forsknings- og næringspolitikken. Det er snakk om en rekke forhold -
markedsforhold, kapitaltilgang, generelle rammebetingelser, nasjonale
virkemidler, internasjonalt samarbeid osv. - som til sammen danner
betingelsene for industrialisering. Når det gjelder de generelle
rammebetingelsene, som betyr mest, vil jeg tro at de i det store og hele
skulle være tilfredsstillende. Av spesielle virkemidler har vi en rekke
tiltak innenfor Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, SND, og Norges
forskningsråd, som på ulike måter er innrettet på å øke verdiskapingen.
Norges forskningsråds virkemiddel « Brukerstyrte programmer og prosjekter » og
« Forsknings- og utviklingskontrakter » i SND er særlig viktige i forhold til
spørsmålet. Disse virkemidlene forutsetter både sterk medfinansiering og
medstyring fra næringslivet. De bidrar direkte til å øke næringslivets egen
forsknings- og utviklingsvirksomhet, og skaper dermed forutsetninger for at
forskningen ved instituttene i neste omgang skal føre til industrialisering.
I inneværende år har forskningsrådet satt i gang to nye programmer som
spesielt har industrialisering av forskningsresultater som siktemål. Det
gjelder TEFT og FORNY-programmene. Videre vil jeg nevne EUREKA-samarbeidet,
hvor det er muligheter for deltakelse fra institutter og bedrifter. I
tillegg har Regjeringen signalisert at spørsmålet om verdiskaping og
industrialisering av forskningsinnsatsen skal stå sentralt i politikken
overfor forskningsinstituttene. Forskningsrådet holder nå på med å utforme
sin instituttpolitikk og vurderer blant annet å stille strengere krav til
forskningsinstituttene for å motta offentlig finansiering.
Av nye tiltak ønsker jeg spesielt å se
nærmere på mulighetene for å stimulere til personmobilitet mellom
forskningsinstitusjoner og næringslivet. Dette er også et område som jeg
vet at Norges forskningsråd vil prioritere i tiden framover.
Eva R. Finstad (H):
Jeg takker
statsråden for svaret.
Dette rører ved noe av det mest
aktuelle, forholdet mellom industriutvikling og forskning. Televerkets
Forskningsinstitutt var tidlig ute og hadde bidrag som var annerledes og som
teknologisk var langt fremme i forhold til det de hadde i andre land, og
vant i konkurranse med høyteknologiland som Tyskland og Frankrike. Det er
jo egentlig et eventyr i industrisammenheng, og den nye mobiltelefonen viser
seg å være svært vellykket. Derfor er det ekstra synd at det ikke ble
industriutvikling i Norge, mens det er blitt det i våre naboland.
Så kan en spørre: Hva var det egentlig
som glippet her, for det skulle jo være en link mellom industrien og
forskningen i og med at det var en forsknings- og utviklingskontrakt. Selv
om det skjedde et eierskifte, vil jeg likevel stille spørsmål ved hvordan
noe slikt kunne skje. Dessuten vil jeg stille spørsmålet: Hva mener
næringsministeren å oppnå med å stille strengere krav til
forskningsinstituttene for å oppnå offentlig finansiering?
Statsråd Jens Stoltenberg:
Det
eierskiftet som vi snakker om, var at Ericsson overtok eierskapet i norske
bedrifter som var involvert i dette utviklingsarbeidet, og dermed anså seg
selv som konkurrent, og dermed ikke hadde det samme motiv for å utvikle
norsk industri knyttet til dette programmet. Det kan vi selvfølgelig
beklage, men det var det lite vi kunne gjøre med.
Når det gjelder strengere krav til
forskningsinstituttene, handler det om å forsøke å legge inn sterkere
føringer knyttet til at forskningsinstituttene også skal legge vekt på at
det arbeid som skjer der, skal bidra til utvikling av industrielle
produkter. Vi legger stor vekt på dette allerede i dag, blant annet ved en
omfattende satsing på forsknings- og utviklingskontrakter. Det innebærer at
bedriftene må medfinansiere og være med på selve prosjektet, og gjennom
denne medfinansieringen og ved at bedriftene selv satser penger, sørger vi
for at de midlene som staten bidrar med, er med på å utvikle industrielle
produkter som gjør nytte av forskningsinnsatsen vår.
Eva R. Finstad (H):
Jeg takker igjen
statsråden for svaret.
Jeg forstår det slik at det å stille
strengere krav til forskningsinstituttene betyr at man skal ha nærmere
kontakt med næringslivet som skal utvikle dette, og da er jeg enig i at det
bør stilles strengere krav til forskningsinstituttene, for det er den linken
mellom de to som kan sikre at det blir utvikling i Norge. Nå ser vi det
uheldige i at det ble et eierskifte og at det var vanskelig å styre dette,
men jeg tror det er viktig å tenke over hvordan man likevel kan sikre
forskningsrettigheter hvis noe slikt skulle skje. Jeg vet ikke om det er
mulig, men jeg vil be statsråden tenke over det, at man kan få en slags
sikring her, for man har jo lagt inn offentlige midler i nokså stor grad som
kan gjøre det naturlig at man har en slags eierrett. Jeg vil be statsråden
om å vurdere det. Dessuten er jeg enig med statsråden i at det selvfølgelig
er viktig at man får en god mobiltelefon. Det er et vesentlig punkt i seg
selv, men vi skulle også gjerne ha industri ut av det.
Statsråd Jens Stoltenberg:
Jeg vil
ikke kommentere det konkrete eierskiftet knyttet til mobiltelefonsystemet
nærmere enn det jeg har gjort. Men generelt sett kan jeg si at Regjeringen
er opptatt av hvordan vi skal kunne sikre oss mot at oppkjøp og eierskifte
kan føre til at offentlig brukte forsknings- og utviklingsmidler ikke fører
til den industrialiseringen som vi i utgangspunktet hadde håpet på, men at
den for eksempel flytter ut av landet. Et av kriteriene i det nye forslaget
til lov om erverv som vi nå har ute på høring, som gjør at staten kan gripe
inn og nekte et salg eller stille krav til et oppkjøp av en bedrift, er
nettopp hvorvidt bedriften har mottatt forsknings- og utviklingsmidler.
Hvis bedriften har mottatt offentlige forsknings- og utviklingsmidler, skal
myndighetene på det grunnlag enten kunne nekte at den selges til andre eller
godkjenne kjøpet, men i tilfelle stille krav. Det vil da være krav om for
eksempel bruken av disse midlene.
Presidenten: Presidenten vil anta at
den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet vil være omme under
behandlingen av neste spørsmål, og presidenten vil derfor foreslå at møtet
fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet - og anser det for bifalt.