Paul Chaffey (SV):
Jeg vil be
miljøvernministeren besvare følgende spørsmål:
Norge har i forhandlingene med EU ikke
fått unntak eller overgangsordninger når det gjelder restriksjoner på bruk
av asbest, KFK, organiske løsemidler, kvikksølv og pentaklorfenol. Likevel
hevder Regjeringen at dagens norske regler kan videreføres.
Hvilke skriftlige garantier har EU
gitt Norge på disse områdene?
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
I
medlemskapsforhandlingene tok Norge opp enkelte områder hvor man var i tvil
om norske regler var i konflikt med EU-regler eller ikke. Formålet var å
forsikre seg mot senere overraskelser. Norge og EU gikk i fellesskap
gjennom de aktuelle reglene, og man kom til følgende konklusjoner på de
områder representanten Chaffey viser til:
Norske regler vedrørende KFK er ikke i
strid med EU-regler og kan dermed opprettholdes. Vi kan også beholde vårt
totalforbud mot import, fremstilling, omsetning og eksport av asbest. EU
har i konferansedokumentet til ministerkonferansen 21. desember 1993
bekreftet dette skriftlig.
Det norske systemet med YL-merking av
organiske løsemidler kan opprettholdes. EU har på tilsvarende vis som for
regler om KFK og asbest, bekreftet at vårt YL-merkesystem ikke er i strid
med EU-regler.
Norske regler vedrørende kvikksølv i
batterier er i strid med EU-regler om batterier, og vi har fått en fire års
overgangsperiode kombinert med en forpliktelse for EU til å revurdere sitt
regelverk. På den annen side innebærer EUs begrensningsdirektiv også at
Norge må utvide kvikksølvreglene til å gjelde områder som i dag ikke er
regulert i norsk regelverk.
Når det gjelder pentaklorfenol, har
Norge til nå ikke hatt noen regler. Gjennomføringen av EUs
begrensningsdirektiv fører dermed til en styrking av norsk regelverk.
Konklusjonen er at vi på områder hvor
vi har strengere regler enn EU, har fått skriftlige bekreftelser på at vi
kan beholde våre regler, mens det for enkelte andre områder representanten
Chaffey viser til, har kommet regler i Norge som et resultat av EØS-avtalen.
Paul Chaffey (SV):
Jeg takker
statsråden for svaret, og jeg skjønner for så vidt behovet for å framstille
avtalen positivt. Men utgangspunktet er jo forhandlinger der vi nesten ikke
har oppnådd noen ting. Og når jeg sier « nesten », er det fordi man på noen få
områder har disse fire års overgangsordningene. De områdene jeg har tatt
opp i spørsmålet, er jo områder der det verken er oppnådd unntak eller
overgangsordninger, men der det blir påstått at det ikke er konflikt med
regelverket.
Jeg har lyst til å be om en utdypning
av hva slags garantier som fins for dette, fordi det miljøvernministeren
sier, er jo at EU på en eller annen måte har bekreftet at de norske reglene
ikke er i strid med EUs regler. Men på hvilken måte har det skjedd? Er det
stort sett muntlige løfter og ting som vil ryke den dagen våre regler prøves
for en domstol, eller dersom EU skulle vedta nye regler på disse områdene om
et halvt år?
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Jeg synes
ikke jeg kan lese opp svaret en gang til, men jeg synes det gikk ganske
klart og tydelig fram av det hva som er resultatet av disse
miljøforhandlingene.
Det som stort sett er realiteten når
det gjelder miljøspørsmålene, er at det ikke er så fantastisk stor forskjell
på de reglene vi har, og de som EU har. Dessuten ser vi stort sett likt på
hvordan miljøspørsmålene i hovedsak skal løses.
Når det gjelder de tingene som jeg har
sagt fra om her, foreligger det skriftlige bekreftelser, og det er en
fastslåing av at norske regler ikke strider mot EU-systemet på de områdene
som jeg også nevnte. Dette vil bli nærmere dokumentert og utdypet i de
dokumentene som nå etter hvert er klare med hensyn til
forhandlingsresultatet.
Paul Chaffey (SV):
Miljøvernministeren
hevder nå at det ikke er noen stor forskjell på regelverket, og det strider
jo ganske kraftig mot ting miljøvernministeren tidligere har sagt om
prinsippene når det gjelder både merking av og forbud mot farlige stoffer i
Norge og i EU. Mens vi har basert oss på føre var-prinsippet, er det ifølge
miljøvernministeren i et intervju han gav til Aftenposten, tror jeg det var,
for ikke
lenge siden sånn at EU nærmest måtte
forlange « liket på » bordet før man forbyr stoffer. Unnskyld uttrykket,
president, men det var miljøvernministerens uttrykk.
Det eneste miljøvernministeren nå
viser til, er, så vidt jeg skjønner, et såkalt konferansedokument om asbest
datert 21. desember 1993, som skal være en form for garanti for at vi kan
opprettholde vårt regelverk.
Og mitt spørsmål er: Hva slags
garantier er det skrevet inn i avtalen på området asbest og de andre
områdene jeg har tatt opp i mitt spørsmål i dag?
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Jeg sa i
mitt første svar blant annet når det gjelder asbest:
EU
har i konferansedokumentet til ministerkonferansen 21. desember 1993 bekreftet
dette skriftlig.
Og er det noe som er 100 prosent klart
- for å si det på den måten - er det at Norge har fått anledning til å
opprettholde sitt totalforbud mot import, fremstilling, omsetning og eksport
av asbest.
Når det gjelder de andre tingene, har
man gått gjennom norske regler og EU-reglene og fastslått at her er det ikke
motstrid på en lang rekke områder. Og så har man fastslått at det er
motstrid på noen områder, og flere av de områdene dreier seg om spørsmål der
Norge har dårlige regler enn EU, og hvor vi så å si må skjerpe oss.
Når det gjelder dette med giftige og
kreftfremkallende stoffer, går jo det på selve notifiserings- og
registreringsordningene. Det blir litt for spesielt å komme inn på her nå,
men det er jo også en sak som vi får rikelig anledning til å komme tilbake
til.