Marit Tingelstad (Sp):
Jeg skal få
stille følgende spørsmål til helseministeren:
Via oppslag i media er jeg kjent med
at det er stor pågang av utenlandske leger som ønsker å arbeide i Norge.
EØS-avtalen gjør at det ikke kan stilles krav om norskkunnskaper.
Mener helseministeren dette er
forsvarlig?
Statsråd Werner Christie:
Det er lang
tradisjon for at utenlandske leger og annet helsepersonell søker seg til
Norge for å arbeide. Vi har også behov for og nytte av dette tilskuddet i
vårt helsevesen.
For å lette adgangen til å utøve et
yrke på tvers av landegrensene, inneholder EUs regelverk og EØS-avtalen en
rekke direktiver om gjensidig godkjenning av kvalifikasjonsbevis. Fagfolk
som oppfyller bestemte minimumskrav, skal kunne utøve sitt yrke innen
EØS-området på linje med vertslandets egne borgere, uten diskriminering på
grunn av nasjonalitet.
I dette EØS-regelverket er det også
innebygd forutsetninger om at det kan være nødvendig å beherske vertslandets
språk. Den faglige godkjenning eller autorisasjon som helsemyndighetene
gir, kan imidlertid ikke gjøres avhengig av spesielle norskkurs eller andre
såkalte nasjonale tillegg som ikke går på den rent faglige godkjenningen.
Ansvaret for å påse at helsepersonell har nødvendige norskkunnskaper,
fjernes således ikke, men flyttes til arbeidsgiveren istedenfor å beholdes i
helsetilsynet, som til nå har vært normen. I tillegg kommer yrkesutøverens
ansvar for faglig egenkontroll og statens tilsyn med at helsepersonellet og
helsetjenesten tilfredsstiller faglige og juridiske krav.
EØS-avtalen harmoniserer vilkårene for
godkjenning av helsepersonell, noe det har vært behov for lenge. Intern
norsk helsepersonellovgivning gjelder fortsatt som før med hensyn til
yrkesutøvelse i Norge. Det anses som grunnleggende i de fleste stillinger i
helsetjenesten at helsepersonell kan kommunisere tilfredsstillende med
pasienter, pårørende og medarbeidere.
Tilstrekkelige språkkunnskaper inngår
dermed i kravet til faglig forsvarlig virksomhet, som etter norsk lovgivning
påhviler alle som utøver legevirksomhet eller andre helseprofesjoner her i
landet. Både helsepersonellet selv og arbeidsgiver kan komme i
erstatningsansvar ved svikt på grunn av for eksempel mangelfulle
språkkunnskaper. Sentrale helsemyndigheter kan også gripe inn med
administrative reaksjoner. Fratakelse av autorisasjon kan være aktuelt i
alvorlige tilfeller.
Jeg forutsetter derfor at både private
og offentlige arbeidsgivere, som kommuner og sykehuseiere, er seg sitt
ansvar bevisst også hva gjelder de språklige kvalifikasjoner ved ansettelse
av utenlandsk helsepersonell.
De tradisjoner vi har for videre
opplæring i norsk og annen supplerende undervisning, må selvfølgelig
videreføres. Helsemyndighetene vil nøye følge utviklingen videre på dette
området.
Marit Tingelstad (Sp):
Jeg takker
statsråden for svaret.
Distriktskommuner som har erfaring med
utenlandske leger, endog danske, opplyser at det er problemer for
pasientene, spesielt de eldre. Det hender at kontorassistenter må være med
inn til legen for å hjelpe til med kommunikasjonen.
Fungerende fylkeslege i hjemfylket
mitt uttalte til NRK lokalsendingen at arbeidsgiver må forlange at
språkkunnskapene er i orden, og han fortsatte omtrent slik: En kan ikke
gjøre en god legetjeneste uten å kommunisere med pasientene. Og det var
nettopp det statsråden her bekreftet. Dette er helt nødvendig for
tillitsforholdet mellom lege og pasient.
Jeg vil stille følgende
tilleggsspørsmål: Hva vil statsråden foreta seg for å hindre at kommuner
kommer i den tvangssituasjon at de må ansette leger uten norskkunnskaper?
Statsråd Werner Christie:
Det er
viktig å være klar over at den tilstrømning av utenlandske leger vi har hatt
hittil, selv etter åpning av grensene, har vært svært konsentrert om
nordiske leger. Med andre ord er søkere fra andre språkgrupper svært
sjeldne foreløpig. Det man kan gjøre for å påse at dette problemet ikke får
uakseptable dimensjoner, er først og fremst å sørge for at stillingene blir
dekket med leger som kan språket. De problemene vi har hatt, har ikke i
særlig grad knyttet seg til nordiske leger, hvor det vanligvis går greit
etter en viss tilpasning. Problemet har først og fremst oppstått i forhold
til leger fra andre språkgrupper, og en økt tilstrømning av nordiske leger
vil kunne dempe behovet for leger fra andre språkgrupper.
Det som vi i tillegg vil gjøre, er det
som ble referert i tilleggsspørsmålet, nemlig at det statlige helsetilsyn
griper inn og gir klare pålegg om hvordan man skal forholde seg, og at man
viderefører ordningen med gode undervisningsopplegg.
Marit Tingelstad (Sp):
Jeg takker for
svaret. Jeg registrerte at helseministeren ikke kunne love kommunene noen
spesiell hjelp på dette problemområdet. Dette ble blant annet påpekt i
debatten om
Innst.O.nr.8
(1992-1993) og
Innst.O.nr.9
(1992-1993). Jeg vil understreke at Senterpartiet ikke er imot utenlandske
leger. Jeg har selv blitt behandlet av utenlandske leger med veldig bra
resultat, for å si det slik. Men det som er viktig her, er at vi sikrer den
tryggheten som er en forutsetning for god legetjeneste. Det er også mangel
på leger i Norge i dag, og jeg kunne tenke meg å spørre om statsråden kunne
være med og medvirke til at det kunne opprettes flere medisinstudentplasser.
Da ville vi iallfall kunne bøte på noe av dette problemet.
Statsråd Werner Christie:
Til det
tilleggsspørsmålet kan jeg glede representanten Tingelstad med at det kan
statsråden gjøre. Jeg kan ytterligere glede representanten med at det har
statsråden allerede gjort. Siden 1988 har vi utvidet opptaket ved
medisinstudiene med nesten 30 prosent, fra størrelsesorden 300 til 400
studenter. Disse tar det som kjent en fem-seks år å utdanne, så de første
vil være på markedet i løpet av et par-tre år. Vi håper at dette vil lette
forholdene for norske kommuner, i tillegg til det bidraget som utenlandske
leger kan gi i en overgangsperiode.