Lisbeth Holand (SV):
Jeg skal få
stille følgende spørsmål til helseministeren:
I februar 1993 uttalte helseministeren
i Stortinget at han vil følge situasjonen til fengselsinnsatte med psykiske
plager nøye og vil ta initiativ til et tett samarbeid med justisministeren
om dette.
Mener helseministeren at situasjonen i
dag er tilfredsstillende, og hvis ikke, hva vil statsråden gjøre for å bedre
forholdene for innsatte med alvorlige psykiske problemer?
Statsråd Werner Christie:
Sosial- og
helsedepartementet har i lengre tid arbeidet med å få etablert et
tilfredsstillende helsetilbud til behandlingstrengende innsatte med psykiske
lidelser. Fengselshelsetjenesten er i dag som kjent en faglig integrert del
av den ordinære helsetjenesten.
Fylkeskommunen har i dag ansvaret for
å gi annenlinjehelsetjenesten til innsatte i fengslene. Akutthjelp og
poliklinisk behandling ytes av vertsfylket der fengselet ligger.
Innleggelse i psykiatrisk institusjon for øvrig skjer ved den psykiatriske
institusjonen der den innsatte bostedsmessig hører til.
Behandlingen av de innsatte følger de
vanlige behandlingsprinsipper som gjelder for befolkningen for øvrig. Dette
innebærer at opphold i psykiatrisk institusjon ikke varer lenger enn
nødvendig for å dempe psykiatriske symptomer til et slikt nivå at man kan
fungere utenfor sykehuset, og det vil vanligvis si i egen bolig eller i en
familie, som vil være det ønskede sted å være, så langt man kan klare det.
Spesielle forhold gjør seg gjeldende i
Oslo og Akershus fylke, hvor det er flere store anstalter med innsatte fra
hele landet. Her finner man blant de innsatte langtidssonere med omfattende
psykiske problemer. Staten har tilført begge fylkeskommuner betydelige
tilskudd for å styrke psykiatritjenesten til disse innsatte. I 1993 ble for
eksempel 79 personer ved Ila landsfengsel og sikringsanstalt vurdert
og/eller behandlet ved den psykiatriske poliklinikken, og det ble gitt i alt
765 konsultasjoner. Det er også etablert en egen avdeling med 16 plasser på
Dikemark sykehus som i hovedsak behandler alvorlig sinnslidende fra
fengslene.
Behovet for behandlingsplasser for de
vanskeligste alvorlige sinnslidende har vært utredet to ganger de senere år,
og det er bygd opp regionale sikkerhetsavdelinger på Dikemark og Gaustad
sykehus ved Oslo, på Brøset psykiatriske avdeling i Trondheim og på
Sandviken sykehus i Bergen. Staten vil bidra med tilskudd til driften på
samme måte som for somatiske regionsykehus.
Ifølge opplysninger fra Statens
helsetilsyn er det nå lettere enn før å få innlagt alvorlig sinnslidende i
de psykiatriske institusjoner de fleste steder. Det er imidlertid et
problem at disse oppholdene ofte blir av kort varighet, slik at en ny
psykose kan blusse opp etter tilbakeføring til fengsel. Dette er uheldig
fra et faglig synspunkt. De vanlige fylkeskommunale avdelingene må med
andre ord også styrkes, slik at de kan overta pasienter som ikke lenger
trenger å være på de regionale sikkerhetsavdelingene.
Ifølge fylkeslegenes tilsynsrapporter
er det psykiatriske helsetilbudet til innsatte tilfredsstillende i
halvparten av fylkeskommunene. I de øvrige fylker oppgis psykiatritilbudet
å ikke være optimalt, men fylkeslegen legger til at det ikke er noen grunn
til å anta at behandlingstilbudet til innsatte er dårligere enn til
befolkningen for øvrig.
Etter Helse- og sosialdepartementets
oppfatning er det imidlertid urealistisk å satse på det psykiske helsevern
som eneste problemløser i den utstrekning et fengselsforhold utløser eller
forsterker en psykisk lidelse. Helse- og justismyndighetene må i framtiden
videreutvikle samarbeidet om tiltak innen fengselsmiljøet av forebyggende
art. De umiddelbare skadevirkningene som henger sammen med
frihetsberøvelsen, knytter seg særlig til selve isolasjonen. Det må derfor
satses på egne avdelinger i fengslene med kvalifisert personale, som for
eksempel det såkalte « annekset » på Ila, slik at isolasjonens skadelige
virkninger kan reduseres mest mulig.
Som kjent behandlet Stortinget høsten
1992 en melding om opprettelse av en ny fengselsinstitusjon for innsatte med
store atferdsavvik. Stortinget vedtok bygging av et fengsel i
Trøndelag-regionen. Prosjekteringen er i gang, og det er meningen at
fengselet skal få en bemanning og et soningsinnhold som er innrettet på å
takle de problemer som klientellet i gråsonen mellom rent atferdsavvik,
psykisk utviklingshemming og psykiatrisk sykdom kan ha. Etablering av
fengselet vil skje i nært samarbeid mellom helsemyndighetene og
justismyndighetene.
Lisbeth Holand (SV):
Jeg takker for
den generelle orienteringa om utbygging av psykiatriske tilbud til blant
annet innsatte i fengslene - forhold som jeg er godt kjent med. Men
spørsmålet mitt gikk ikke på det. Spørsmålet mitt gikk på at
helseministeren for ett år siden sa at han ville følge situasjonen til de
innsatte med psykiske plager nøye og ta initiativ til et tett samarbeid med
justisministeren om dette. Så spør jeg: Hva har skjedd, og er han fornøyd
med situasjonen som den er pr i dag, når de for eksempel på Ila sier at
etter at de slo alarm om psykisk syke i fengsel for snart sju år siden, ble
det litt bedre en stund, men at Ila nå er i ferd med å bli en dårlig
lagringsplass for behandlingstrengende fanger.
Jeg må gjenta spørsmålet: Er
helseministeren fornøyd med situasjonen?
Statsråd Werner Christie:
En
helseminister kan aldri tillate seg å være fornøyd med situasjonen verken i
fengslene eller utenfor fengslene. Da hadde han ikke lenger noen funksjon
som sådan, så det er jeg selvfølgelig ikke uten videre. Men vi er fornøyd
med at vi er kommet et langt skritt videre, og at vi nå har planer for å
etablere en egen institusjon som kan bidra til en ytterligere avhjelping av
de problemer som her er tatt opp.
Jeg finner for øvrig bare grunn til å
henvise til første del av mitt svar, hvor det tydelig går fram hva som er
skjedd på dette området de senere årene, og det er ikke så veldig lite i
forhold til hva som ellers er skjedd i helsevesenet.
Lisbeth Holand (SV):
Min melding til
Ila skal altså være at det planlegges bygd en gråsoneanstalt som vil være
ferdig tidligst i slutten av 1998. Fram til da må en bare la situasjonen
være som den er.
Når det for eksempel i Dagbladet er
slått opp at to dager etter at « Roy » hadde forsøkt å begå selvmord - « Roy » er en
innsatt - rev han opp stingene ved håndleddet og smurte avføring i såret.
Dette har gjentatt seg gang på gang. Det er ett eksempel på forholdene for
innsatte i norske fengsler i dag. Da syns jeg det er grunn til å svare noe
annet enn at situasjonen har blitt bedre, vi gjør noe, og i 1998 er det
mulig at vi vil gjøre enda mer.
Statsråd Werner Christie:
Hadde det
vært min oppgave å være lege for enkeltpasienter på Ila, skulle jeg gjerne
gått inn i den problemstillingen. Men jeg føler ikke at dette er stedet og
anledningen for å diskutere enkeltpasienters problemer, særlig når man
heller ikke kjenner bakgrunnen for dem. Det har jeg ingen mulighet til.
Det jeg vil vise til, er at vi har et
poliklinisk tilbud på Ila som er fullt beredt til å ta seg av slike
problemer. Det forhindrer ikke, verken på Ila eller andre steder, at det
vil skje ting som vil oppleves som tragedier både av pasientene og de andre.
Det kan ikke den psykiatriske helsetjenesten forhindre i resten av landet
heller. Helsetjenesten er som sagt ikke noen garanti for at ikke
helseproblemer oppstår, men den er en garanti for at man kan få hjelp for
dem når de har oppstått. Det at man har et psykiatrisk tilbud er dessverre
heller ikke noen garanti for at man kan fjerne alle psykiatriske lidelser.
Poenget er til enhver tid å kunne gi pasientene den behandling som er mulig,
og den omsorg de trenger. Og vi har tilbud på Ila som kan ta seg av slike
problemer som her er nevnt.