Odd Holten (KrF):
Jeg tillater meg å
stille følgende spørsmål til sosialministeren:
PU-reformen er omfattende og i stor
grad vellykket, men fortsatt gjenstår en del uløste oppgaver, for eksempel
med de svært tungt pleietrengende psykisk utviklingshemmede.
Bør de gis interkommunale tilbud
dekket av fylkeskommunen, og hvordan skal « nye » ikke tidligere registrerte
psykisk utviklingshemmede komme inn i beregningsgrunnlaget for den enkelte
kommune?
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Reformen
for mennesker med psykisk utviklingshemming ble iverksatt 1. januar 1991 og
er forutsatt å være gjennomført innen utgangen av 1995. Jeg er enig med
representanten i at reformen i stor grad har vært vellykket hittil.
Undersøkelser indikerer at tilbudet til de tidligere HVPU-brukerne er best
utbygd, mens det fortsatt mange steder er behov for en videre utbygging av
tilbudet til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede.
Når det gjelder organiseringen og
finansieringen av tjenester til psykisk utviklingshemmede og forholdet
mellom forvaltningsnivåene, har Stortinget trukket opp de generelle
retningslinjene for ansvarsfordelingen mellom kommunene og fylkeskommunene.
Fylkeskommunene har ansvar for spesialisttjenester og veiledning, mens
kommunene har ansvar for tjenester til psykisk utviklingshemmede på områder
som omsorg, opplæring og dagtilbud. Ansvarsdelingen er i utgangspunktet
ikke knyttet til hvor økonomisk ressurskrevende en person med for eksempel
psykisk utviklingshemming er.
Det foregår arbeid i flere av landets
fylker for å finne fram til praktiske samarbeidsmodeller i gråsonespørsmål
når det gjelder fordelingen av ansvar mellom kommunene og fylkeskommunene.
I Vestfold er dette arbeidet etablert som et eget prosjekt, ledet av
fylkesmannen. Vi regner med at dette prosjektet vil danne mønster for
løsning av slike problemer også andre steder i landet. Det vil om relativt
kort tid bli lagt fram en rapport fra prosjektet i Vestfold.
For øvrig er det opp til kommunene
selv hvordan det primære tilbudet til psykisk utviklingshemmede organiseres.
Min erfaring er at det er lite formalisert og forpliktende interkommunalt
samarbeid når det gjelder gjennomføringen av ansvarsreformen.
En stor del av midlene til
gjennomføringen av reformen fordeles i dag gjennom inntektssystemet, blant
annet normalsatsene som kommunene ble tildelt ved overtakelse av ansvaret
for de tidligere HVPU-brukerne. I tillegg til midlene i rammetilskuddet
overføres det et eget øremerket tilskudd, kalt styrkingsmidler, til tiltak
for hjemmeboende psykisk utviklingshemmede, dvs. psykisk utviklingshemmede
som ikke hadde et dag- eller døgntilbud i det tidligere HVPU. Midlene
fordeles til den enkelte kommune i hovedsak etter antall hjemmeboende i
kommunen. I 1994 er bevilgningen til styrkingsmidler på 781 mill. kr.
Kommunene har i løpet av
reformperioden fått en bedre oversikt over antallet hjemmeboende, ikke minst
gjelder det i mange av de større kommunene. Sosial- og helsedepartementets
undersøkelse våren 1993 av status for kommunenes gjennomføring av reformen
viste at antallet hjemmeboende siden 1990 har økt med ca. 1700 personer, fra
ca. 8300 til ca. 10000 hjemmeboende. De oppdaterte tallene fra
undersøkelsen er lagt til grunn ved fordelingen av styrkingsmidlene til den
enkelte kommune for 1994. Styrkingsmidlene er forutsatt videreført som et
øremerket tilskudd også i 1995, og fordelt etter de samme
fordelingskriterier som i 1994.
Odd Holten (KrF):
Jeg takker
statsråden for et omfattende svar, og spesielt påpekingen av at
ansvarsdelingen ikke går på økonomi, men på pleiebehovet. Det sier jeg meg
fullt ut enig i.
Det er to sentrale områder som reises
i mitt spørsmål, nemlig de tungt pleietrengende og de som tidligere ikke var
registrert. Mange har vært opptatt av å få utviklet et helhetlig tilbud til
psykisk utviklingshemmede. Bort fra sentralinstitusjonene og over til egne
boliger i kommunene, har nærmest vært parolen, nesten uansett
omsorgsbehovet. Men har ikke pendelen slått for langt ut? Enkelte med store
omsorgsbehov har utvilsomt behov for et omfattende institusjonstilbud.
Økonomisk og fagmessig er det vel mest hensiktsmessig å lage interkommunale
løsninger. Dette synes jeg statsråden unngikk å besvare, og jeg tillater
meg å spørre: Kunne det ikke være en tanke at vi nå gradvis vurderer
muligheten for å få hensiktsmessige institusjoner på interkommunalt plan for
de tunge pleietrengende?
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Først vil
jeg få si at jeg foreløpig ikke synes jeg har grunnlag for å være enig i
eller svare positivt på spørsmålet om hvorvidt pendelen har slått for langt
ut.
Som jeg viste til i mitt første svar,
foregår det et arbeid i mange fylker nettopp for å finne fram til
samarbeidsløsninger i de tilfellene der det blant annet kreves
spesialtjenestetilbud til omsorg for tungt pleietrengende. Jeg viste også
til det samarbeidsprosjektet som er i gang i Vestfold, og som vi ser fram
til å få rapporten fra, som, som jeg antydet, kan komme til å danne mønster
for løsninger andre steder der man har samme problematikk. Jeg finner det
ikke riktig av meg her å antyde at dette kan ende ut i institusjonsløsninger
på regionalt nivå, men det er åpenbart at det i mange kommuner jobbes med å
finne samarbeidsløsninger.
Odd Holten (KrF):
Statsråden hevder at
det ikke er grunnlag for å kunne hevde at pendelen har slått for langt ut i
denne reformen når det gjelder de tungt pleietrengende. Det er mulig at
statsråden ikke har fått denne type signaler, men i hvert fall er det ikke
problemer for oss når vi er på besøk i kommunene, å få denne type signaler.
For det er dette som er noe av utfordringen. Kommunene har gjort en
kjempegod jobb, men de makter altså ikke de tyngste, og det er dem det er
snakk om. Det er kanskje på landsplan noen ganske få, men de er så
pleietrengende at de må inn i tunge institusjoner, kanskje sågar inn i
fengselsetaten, for å bli tatt hånd om. Det kan ikke være hensikten med
omsorgen. I hvert fall er det også flere som må inn i tunge psykiatriske
sykehus. Jeg kan ikke forstå at det ikke er mulig å finne fram til en
løsning.
For øvrig når det gjelder den
økonomiske biten: Jeg forstod statsråden dit hen at økonomien er sikret for
nye tilfeller innenfor PU-reformen.
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Også jeg
er kjent med enkelttilfeller der oppgaven har synes urimelig stor for en
enkelt kommune å løse i forhold til spesielt tungt pleietrengende psykisk
utviklingshemmede. Men det er etter min oppfatning et stykke derfra til å
kunne slå fast at pendelen har slått for langt ut når det gjelder
prinsippene i reformen.
Så til siste del av spørsmålet: Hva
med dem som kommer til som « nye » innenfor reformen, de som er hjemmeboende?
Det er ingen tvil om at det skal betydelig økte ressurser til for at det
skal bli gitt et fullverdig og godt tilbud til alle såkalte hjemmeboende
psykisk utviklingshemmede. Men jeg vil få lov til å understreke at tilbudet
til hjemmeboende også tidligere, før reformen, var et kommunalt ansvar, både
med hensyn til utdanning, til avlastning, til arbeids- og aktivitetstilbud.
Reformen har synliggjort at mange kommuner hadde et utilfredsstillende
tilbud. I så måte har reformen virkelig bidratt til at tilbudet også for de
hjemmeboende er blitt betydelig bedre enn det var før reformen.