Sigurd Manneråk (Sp):
Jeg skal få
stille følgende spørsmål til utenriksminister Godal:
Vil utenriksministeren sørge for at
William Jørgensen får sin rettelige pensjon eller annen økonomisk
kompensasjon som er tilfredsstillende?
Utenriksminister Bjørn Tore Godal:
Innledningsvis vil jeg gjerne få gi uttrykk for min personlige sympati
overfor William Jørgensen. Hans bortførelse i Libanon i 1988 er et eksempel
på de farer mange norske hjelpearbeidere er utsatt for i sitt virke rundt om
i verden.
William Jørgensen sluttet i sin
stilling i Heimevernet i 1987 for å ta arbeid for FN-organisasjonen UNRWA.
Etter ca. åtte måneders tjeneste ble han bortført i Libanon i 1988 og holdt
fanget i ca. tre uker før han ble sluppet fri. Et halvt år senere tok han,
etter å ha søkt, imot tilbud om ny jobb for UNRWA i Gaza. Han sluttet
imidlertid etter et par-tre uker. Siden da har han vært sykmeldt.
Jørgensen fikk likevel lønn av UNRWA
ut kontraktstiden, som var seks måneder. Etter initiativ fra daværende
utenriksminister Stoltenberg ble han imidlertid tilstått full lønn fra UNRWA
videre fram til oppnådd pensjonsalder i organisasjonen i august 1990. Denne
ordningen var ment som en erstatning til Jørgensen for belastningene som
følge av bortføringen. Etter UNRWAs mening gikk dette utover hva
organisasjonen var forpliktet til å yte.
Etter dette var Jørgensen uten
inntekt. Han hadde ikke rett til pensjon fra UNRWA fordi han ikke hadde
arbeidet der i minimumsperioden for opparbeidelse av pensjon, som er fem år.
Etter nytt initiativ fra Utenriksdepartementet ble Jørgensen av Stortinget
innvilget pensjon fra statskassen med virkning fra 1. september 1990 og
inntil han får ordinær alderspensjon.
Selv om Utenriksdepartementet aldri
har hatt et arbeidsgiveransvar for William Jørgensen, tok departementet i
1993 et nytt initiativ overfor UNRWA for å skaffe ham en særskilt ytelse på
humanitært grunnlag for å søke å kompensere ham ytterligere for de
belastningene han hadde vært utsatt for. Planen var at ytelsen skulle
finansieres ut av Norges bidrag til UNRWA. Det viste seg imidlertid
dessverre at dette ikke lot seg gjøre. UNRWA opplyste at man ikke hadde
noen hjemmel for en slik løsning, og man fryktet de såkalte
presedensvirkningene.
Siden arbeidsgiveransvaret for
Jørgensen lå hos UNRWA og ikke i Norge, har det ikke vært rettslig grunnlag
for å tilstå Jørgensen ytelser utover den før nevnte pensjon fra norsk hold.
Det var på dette samlede grunnlaget
Utenriksdepartementet skrev til William Jørgensen i mai dette år.
Departementet meddelte at alle muligheter nå var uttømt, og foreslo for ham
å overveie å søke om billighetserstatning fra staten. Departementet tilbød
seg å være behjelpelig med å formulere søknaden. Vi har til i dag ikke
mottatt en slik henvendelse fra Jørgensen. Vi har imidlertid tatt ny
kontakt med Jørgensen og gjentatt dette.
Jeg ønsker å understreke at
departementet har tatt Jørgensens sak meget alvorlig. Man har ikke bare
gjort hva som normalt måtte forventes for Jørgensen, men har anstrengt seg
utover dette for å skaffe ham så gode økonomiske betingelser som overhodet
mulig. De er da også blitt langt bedre enn hva selve tjenesteforholdet hans
skulle tilsi, selv om vi skulle ha ønsket å oppnå enda noe mer på bakgrunn
av det han har vært igjennom under sin tid i UNRWA.
Når det så gjelder mulighetene for ham
til å vinne fram med en eventuell søknad om billighetserstatning, er det
ikke Utenriksdepartementet, men Billighetserstatningsutvalget og i siste
instans Stortinget selv som avgjør dette. Jeg er iallfall innstilt på å
medvirke det jeg kan til en rask og positiv framdrift, om Jørgensen skulle
se seg tjent med en slik søknad.
Sigurd Manneråk (Sp):
Jeg takker
utenriksministeren for svaret.
Denne saken og utenriksministerens
svar gir egentlig grunn til svært mange prinsipielle betraktninger i forhold
til de rettigheter nordmenn har som er i FN-tjeneste. Spørsmålet om disse
rettighetene og forholdene skal jeg imidlertid la ligge i denne sammenheng.
Jørgensen har aldri vært opptatt av
hvilken form for kompensasjon han eventuelt skulle få, men av at han på en
eller annen måte skulle få hjelp. Denne saken har imidlertid tatt svært
lang tid, og jeg håper at den nå meget raskt kan bli løst for ham, som det
står i svaret fra tidligere utenriksminister Stoltenberg, på en
« tilfredsstillende » måte. Og jeg vil da spørre utenriksministeren: Når kan
Jørgensen forvente at denne saken kan være løst på en tilfredsstillende
måte?
Utenriksminister Bjørn Tore Godal:
Det
første som må skje, og som framgikk av mitt første svar, er at Jørgensen
selv må se seg tjent med å skrive denne søknaden. Det vil
Utenriksdepartementets embetsverk være behjelpelig med. En slik søknad vil
så bli innsendt til Justisdepartementet og deretter til
Billighetserstatningsutvalget, som skal ha sitt første ordinære møte den
20.juni. Jeg håper at de da kan ta standpunkt til denne søknaden, slik at
den kan behandles videre så raskt som overhodet mulig.
Jeg er enig i det representanten
Manneråk her sier, nemlig at dette har tatt for lang tid. Til tross for at
det har skjedd positive ting underveis, har det tatt for lang tid. Det vil
jeg gjerne bekrefte, og det er grunnlaget for at vi gjennom de siste dagene
har arbeidet for å etablere kontakt med Jørgensen for å få ham til å skrive
den søknaden jeg nå har omtalt.