Øystein Djupedal (SV):
Jeg skal stille
kirke-, utdannings- og forskningsministeren følgende spørsmål:
Fylkeskommunenes generelt anstrengte
økonomi og gjennomføringen av Reform 94 har ført til en fortrengning av
voksenelever. Dette rammer spesielt mange kvinner som har utsatt skolegang
på grunn av barn, og mange fremmedspråklige elever.
Vil statsråden vurdere statlig ansvar
for voksne elever i videregående opplæring?
Statsråd Gudmund Hernes:
I det svar
som jeg avgav 14. april 1994 på en interpellasjon fra representanten
Djupedal om Reform 94, gikk jeg ganske grundig inn på økonomien i reformen.
Kostnadsberegningsutvalget, som ble nedsatt ved kgl. resolusjon av 6. mai
1994, uttaler senere i sin rapport av 9. september i år: « Utvalget er
generelt av den oppfatning at beregningene av totalkostnader for Reform 94
er godt dokumentert, og at beregningsarbeidet generelt synes å være
gjennomført på en hensiktsmessig måte. Utvalget kan ikke peke på områder
der KUFs kostnadsanslag virker urimelige. »
Innenfor de statlige overføringene er
det regnet med et antall helårs elever/lærlinger som tilsvarer 375 pst. av
et gjennomsnittlig årskull, finansiering av oppfølgingstjenesten samt økt
innsats til etterutdanning av lærere og instruktører.
I april 1994 sendte departementet ut
« Forskrift om omfang og beregningsgrunnlag for fylkeskommunenes videregående
opplæring og om overgangsbestemmelser for perioden 1994-98 ».
Overgangsbestemmelsene innebærer blant annet at fylkeskommuner som ligger på
375 pst. eller under, ikke har anledning til å redusere omfanget. Jeg vil
understreke at bestemmelsen om 375 pst. gjelder antall personer som skal
befinne seg innenfor videregående opplæring hvert år på heltid - den
henspeiler ikke på plasser eller kapasitet.
Departementet har gjennom forskriften
bestemt at fylkeskommunene hvert år skal sørge for at søkere uten lovfestet
rett, dvs. blant andre voksne, skal tilbys et antall plasser, både på
grunnkurs og videregående kurs I og II. Det er videre i forskriften gitt
anvisninger om organiseringen av undervisningen spesielt for voksne, slik
som komprimerte kurs med sikte på studie- og/eller yrkeskompetanse, eller
kurs som omfatter deler av et kurs, enkeltfag, deler av fag. Det er i
forskriften videre pekt på at tilbud spesielt for voksne kan gis ved
fylkeskommunale videregående skoler i henhold til lov om voksenopplæring §
4, eller av fylkeskommunen gjennom eller i samarbeid med studieforbund i
samsvar med § 8 i lov om voksenopplæring.
Det er et mål at fylkeskommunene også
skal legge til rette videregående opplæring med voksnes livssituasjon som
utgangspunkt. Komprimerte kurs og delkurs gjør også fylkeskommunene i stand
til å gi tilbud til et større antall voksne innenfor samme økonomiske ramme.
Vi er nå i en overgangsfase inntil
reformen omfatter alle tre årstrinnene. I 1994-95 er rettighetene begrenset
til 16-åringene, og omfangsforskriftene gjelder ikke fullt ut. Det kan
derfor i denne fasen være grunn til å følge situasjonen for eldre søkere
spesielt. Endelig analyse av elevsammensetningen pr. 1. oktober foreligger
imidlertid ikke ennå, og jeg har derfor ikke grunnlag for å trekke endelig
konklusjon om situasjonen, blant annet sammenlignet med tidligere skoleår.
Representanten Djupedal spør om jeg
vil vurdere et statlig ansvar for voksne elever i videregående opplæring.
Jeg vil peke på at økonomisk dekning tilsvarende fullt gjennomført reform er
lagt inn i det utgiftsutjevnende rammetilskudd til fylkeskommunene allerede
fra 1994. Det omfatter også kostnadene for eldre elever som ikke omfattes
av rettighetsbestemmelsen. Det er en sammenheng mellom de økonomiske
overføringer og omfangsforskriften. Forskriften har bestemmelser om voksne
søkere. Reform 94 representerer et helhetlig opplæringssystem for alle på
dette nivå, og det er fylkeskommunene som har ansvar for at dette følges
opp. Jeg kan derfor ikke se at staten kan gå inn og ta et spesielt ansvar
for enkelte deler innenfor videregående opplæring. En viktig oppgave for
departementet er imidlertid å påse at overgangsbestemmelsene i forskriften
om omfang blir fulgt.
Øystein Djupedal (SV):
Jeg takker
statsråden for et omfattende svar, men som allikevel ikke berørte det som er
nøkkelen her.
Lovendringen i 1993 gir
fylkeskommunene utvidet ansvar for voksenopplæring, det er riktig. Men
realiteten for veldig mange fylkeskommuner er at tilbudet gjennom reformen
bygges ned, nemlig ved at de pr. i fjor hadde en større dekningsprosent enn
den det nå legges opp til refusjon av fra staten, de 375 pst. som statsråden
refererte. For veldig mange fylker fører dette til en nedbygging for dem
som ikke har rettighet gjennom Reform 94. Det rammer spesielt
voksenopplæringen i de fylkene som jeg har innhentet opplysninger fra. Det
er faktisk så ille at i en del fylker er over halvparten av de avviste
søkerne 20 år eller eldre, og av dem igjen er nesten tre fjerdedeler
kvinner, hvilket jeg synes gir en meget uheldig profil.
Mitt poeng og det som jeg ønsker å
utfordre statsråden på på nytt, er: Staten tok i sin tid ansvaret for
Voksengymnaset her i Oslo og gjorde det til en statlig skole. Ser
statsråden for seg at den muligheten også kan ligge til rette for andre
fylkeskommuner?
Statsråd Gudmund Hernes:
Jeg mener nok
at jeg svarte også på det siste spørsmålet.
Det er jo slik at fylkeskommunen får
støtte, som er lagt inn i rammetilskuddet, for et større antall elever enn
det som omfattes av rettighetene i Reform 94, og gitt at det da er 75 pst.
mer enn et årskull, kan jeg vanskelig se at staten skal ta et spesielt
ansvar for eksempel av den art som tidligere er gjort i Oslo, i og med at vi
har fått denne generelle ordningen inn som jo tidligere ikke var til stede.
Øystein Djupedal (SV):
I de 75 pst.
over de treårskullene som gis full refusjon, skal det blant annet bakes inn
tekniske fagskoler og fengselsundervisning, det skal bakes inn lærlinger som
ikke kommer ut, det skal bakes inn fremmedspråklige elever som trenger
lengre tid, og det skal bakes inn elever som av ulike grunner trenger lengre
tid på å gjennomføre sin utdannelse.
Realiteten i dette er særlig uheldig
for de fylkene som har hatt en større dekning, men jeg innser jo statsrådens
poeng, at i de fylkene som har hatt en lavere dekning, kan det bli en
positiv utvikling. Men for mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag, er altså
realiteten at over tusen voksne elever er avvist. Av de er 3/4 kvinner.
Det har altså gjennom flere år under
tilpasningen til reformen i mitt hjemfylke og i flere andre fylker vært en
nedbygging av voksenopplæringstilbudet, og jeg vil tro statsråden deler mitt
syn på at tilbudet er svært verdifullt for dem som får denne muligheten til
å få seg en utdanning i voksen alder.
Mitt poeng igjen er: Staten har altså
et ansvar gjennom fylkene ved at den gir refusjon på 375 pst. Vil
statsråden, hvis dette viser seg ikke å være fullgodt, vurdere en videre
utbygging av det statlige ansvaret?
Statsråd Gudmund Hernes:
Jeg er enig i
at det tilbudet man har for voksne, er særdeles viktig, og ikke minst det
tilbudet man gjennom ulike voksenopplæringstiltak har for kvinner. Jeg
mener allikevel at vi gjennom de forskrifter som er tatt inn, og omfanget
som er definert ved Reform 94, har tatt et rimelig hensyn til dette. Jeg
vil tro at når man har så store problemer som dem representanten Djupedal
beskriver for sitt hjemfylke, skyldes det ikke at finansieringen av Reform
94, slik den er lagt inn i rammetilskuddet, er dårlig, men det skyldes de
generelle økonomiske problemer som hans hjemfylke har.