Magnhild Meltveit Kleppa (Sp):
Mitt
spørsmål til administrasjonsministeren lyder slik:
Ifølge Aftenposten 15. februar 1995
har Regjeringa innført ny instruks for departementa si praktisering av lov
om offentlegheit i forvaltninga. Gunnar Gran, generalsekretær i Norsk
Presseforbund, karakteriserer instruksen slik: « Regjeringen demonstrerer her
en beklagelig motvilje mot å gi offentlighetsprinsippet en sjanse. »
Meiner statsråden at endringane frå 1.
januar 1995 medfører meir openheit?
Statsråd Nils Olav Totland:
Representanten Kleppa spør om statsråden mener den nye instruksen medfører
mer eller mindre åpenhet. Jeg vil svare: Verken mer eller mindre.
Instruksen innebærer nemlig ingen endring i praksis i forhold til den
tidligere instruksen av 1982.
Utredningsinstruksen og gjeldende
praksis tar sikte på å ivareta tre hensyn:
- Hensynet
til en god forberedelse av og styring med offentlige reformer, regelendringer
og andre tiltak.
- Hensynet
til åpenhet og offentlig innsyn.
- Hensynet
til Regjeringens arbeidsbetingelser i denne forbindelse.
Instruksen har regler om hvilke
instanser som skal ha saken forelagt i prosessen, herunder regler om
alminnelig høring. I høringsprosessen vil alle berørte parter, offentlige
og private, få saken forelagt for uttalelse. Den alminnelige
høringsbehandlingen er offentlig, slik at enhver kan gjøre seg kjent med de
uttalelser som er kommet inn. Når så saken er kommet til sluttbehandling i
Regjeringen, vil som regel alle berørte parter ha hatt muligheter til å
uttale seg, også de berørte direktoratene.
Jeg presiserer dette fordi en del av
kritikken overfor bestemmelsen i utredningsinstruksen synes å ta
utgangspunkt i at saker blir holdt hemmelige. Dette er ikke riktig. Den
aktuelle bestemmelsen gjelder sluttbehandlingen av saken i Regjeringen. Når
utkast til melding eller proposisjon til Stortinget er kommet til
sluttbehandling, avgjør det enkelte departement selv om saken skal
forelegges underliggende etater på nytt. Dette skjer ikke ofte, og det er i
denne sammenheng at instruksen sier at da skal oversendelsen og svarbrevet
unntas for offentlighet.
Det er naturlig at regjeringskollegiet
gis anledning til interne diskusjoner i den siste fasen av en sak. Og det
er nødvendig at Regjeringen har et visst handlingsrom i den avsluttende
behandlingen før saken legges fram for Stortinget. Jeg er derfor en smule
overrasket over den oppmerksomhet saken har fått. Det har aldri tidligere
vært aktuelt å offentliggjøre stortingsproposisjoner før de er fremmet for
Stortinget. Dersom en skulle legge seg på en annen praksis, ville
offentligheten få tilgang til stortingsdokumenter før de er behandlet i
Statsråd og gjort tilgjengelig for stortingsrepresentantene.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp):
Eg
takkar for svaret. Det var godt å høyra at det vedtaket som her er gjort, i
alle fall hadde gode intensjonar.
No er det vel slik at ikkje alle saker
er ute i forkant av ei sluttbehandling på brei høyring. Grunnprinsippet i
norsk offentleg lovgjeving er altså at vi skal ha ei open forvaltning.
Dokument skal vera offentleg tilgjengelege, og unntak krev spesiell
lovheimel og spesiell grunngjeving.
Når det no er så sterke reaksjonar frå
pressemiljø som eg siterte, og i tillegg òg frå fleire parti i Stortinget,
og dette då føyer seg inn i eit mønster der Stortinget tidlegare har bedt om
meir offentlegheit både i forhold til EØS, EU og i forhold til saker som
gjeld praksis i fleire departement, meiner då statsråden at den instruksen
som her er vedtatt, er i samsvar med stortingsfleirtalet sitt syn?
Statsråd Nils Olav Totland:
La meg få
lov til å begynne med å si at alle vedtak og alt det denne regjering prøver
å bringe fram, har de beste intensjoner. Det gjelder òg denne saken.
Jeg skjønner at pressemiljøene er
opptatt av å få mest mulig tilgjengelighet til alt til enhver tid. Jeg
skjønner òg at opposisjonen i et storting har vist det samme behov, men jeg
vil tro at ved nærmere ettertanke vil òg Stortinget ha stor forståelse for
at Regjeringen i en sluttfase har behov for å kvalitetssikre noen av de
sakene man legger fram, for at de nettopp skal ha den behandling som er
demokratiet verdig.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp):
Eg
takkar igjen for svaret, og eg vil då gjenta at det er ikkje alltid at det i
forkant her har vore like breie høyringar.
Openheit i forvaltninga var òg tema i
spørjetimen den 11. januar i år, då med utgangspunkt i praksis i fleire
departement som gjaldt sladding i offentlege journalar og sensurering av
opplysningar. Eg sa då at vi i Senterpartiet ynskjer ein gjennomgang både
av praksis og av lovverket for å avgrensa moglegheitene til å halda saker
hemmelege, og spurde om statsråden ville støtta eit slikt initiativ. Han sa
at han hadde allereie sjølv tatt initiativ for å rydda opp, og for å koma
med tiltak som skapar meir openheit. Er då dette forslaget eit resultat av
denne prosessen, så synest eg det er all grunn til å spørja: Kva blir neste
trekk?
Statsråd Nils Olav Totland:
Jeg klarer
ikke helt å se sammenhengen her med det representanten Kleppa sist tok opp i
forhold til sladding. Jeg står ved det jeg sa, at det arbeidet er satt i
gang, og alle vet at det ikke er så lenge siden den 11. januar.
Men jeg vil gjerne ta tak i at det
skapes det inntrykk, eller for å bruke spørrerens uttrykk « mønster », at man
fra Regjeringens side er mest opptatt av å unndra dokumenter offentlighet.
Jeg må få lov å tilbakevise det. Jeg hadde nesten sagt at den
mistenkeliggjøring som enkelte gjør seg til talsmann eller talskvinne for,
gjør meg litt matt når, som jeg sa innledningsvis, våre beste intensjoner er
å ha åpenhet. Når det gjelder denne instruksen, som er en oppfølging av en
instruks fra 1982, tillater ikke tiden meg nå å gå mer inn på forholdet
mellom « intern » og « alminnelig » høring, men jeg stiller gjerne opp for det ved
en annen anledning.