Paul Chaffey (SV):
Jeg vil be
statsråden besvare følgende spørsmål:
I november 1992 mente statsministeren
at EFs foreslåtte oljedirektiv var uakseptabelt for Norge. I dag mener
Regjeringen Brundtland at det samme direktivet er nødvendig for Norge.
Hvilke forandringer i direktivet er
det som har fått Regjeringen til å skifte mening?
Statsråd Grete Knudsen:
Representanten
Chaffey viser til at statsministeren i november 1992 mente at EFs foreslåtte
konsesjonsdirektiv var uakseptabelt for Norge. Dette er riktig, men det er
da viktig å merke seg at det var et tidlig utkast man da stod overfor.
I perioden fra november 1992 til
desember 1993 undergikk direktivutkastet betydningsfulle endringer. Som
søkerland fikk Norge i denne perioden gjennomslag for viktige norske
interesser. Direktivet stadfester nå bl.a. eksplisitt statens rett til å
delta direkte i utvinningen av petroleumsressursene og til å utpeke en
juridisk person til å ivareta den direkte deltakelsen. Videre kan
ressursstaten utpeke operatør og sette sammen rettighetshavergruppene.
Dette betyr at de endringer og tillegg som var nødvendige sett med norske
øyne, ble foretatt i direktivet.
Slik direktivet nå er utformet,
fastslår det ressursstatens overhøyhet over og suverene rettigheter til
petroleumsressursene, at ressursstaten selv bestemmer hvilke områder som
skal gjøres tilgjengelig for leting etter og produksjon av petroleum, og at
den selv fastsetter vilkårene for petroleumsvirksomheten i samsvar med
direktivet.
Direktivet vil kunne gjennomføres i
norsk rett uten at dette vil skape behov for vesentlige endringer i
lovverket. Norsk petroleumspolitikk kan i hovedtrekk videreføres når
konsesjonsdirektivet blir en del av EØS-avtalen. Norge vil selv ha rett til
å bestemme størrelsen på SDØEs andel i den enkelte utvinningstillatelse.
Dette betyr at nivået på den samlede statlige deltakelse fortsatt vil bli
fastsatt av norske myndigheter. Direktivet vil likevel medføre behov for
enkelte endringer i dagens praksis, bl.a. vil Statoil måtte konkurrere om
andeler i utvinningstillatelser, og SDØE pålegges visse stemmebegrensninger.
Statoil vil fortsatt kunne være forretningsfører for SDØEs andel, men det må
etableres et klart skille mellom Statoil som økonomisk deltaker i
petroleumsaktiviteten og Statoil som forretningsfører.
Etter vedtakelsen av
konsesjonsdirektivet i EU i mai 1994 har spørsmålet om innlemmelse av
direktivet i EØS-avtalen vært drøftet mellom avtalens parter. Det er
enighet om at direktivet er relevant for EØS-avtalen. EØS-komiteen vil
behandle spørsmålet om innlemmelse av konsesjonsdirektivet i EØS-avtalen i
sitt møte den 31. mars. Det er enighet mellom Norge og kommisjonen om en
felles erklæring knyttet til vedtaket i EØS-komiteen. Erklæringen svarer i
sitt innhold til Energiprotokollen, som var en del av Norges
tiltredelsestraktat med EU, og som vi fremforhandlet som en del av
grunnlaget for et norsk EU-medlemskap. Den felles erklæring er knyttet til
den enkelte stats eiendomsrett, overhøyhet og suverenitet over
petroleumsressursene, retten til statsdeltakelse og eneretten til
ressursforvaltning og beskatning. Den felles erklæring gjengir partenes
enighet om sentrale rettigheter. Når regjeringen nå vil anbefale at
konsesjonsdirektivet innlemmes i EØS, er det vanskelig å knytte dette til en
diskusjon om nødvendighet på den måten representanten Chaffey gjør.
For Regjeringen knytter anbefalingen
seg til at norske interesser er ivaretatt, og at direktivet er akseptabelt
for Norge. En innlemmelse av konsesjonsdirektivet i EØS-avtalen må derfor
ses som en del av det gjensidige samarbeid i EØS om felles regelutvikling.
Regjeringen vil på dette grunnlag gå inn for at direktivet integreres i
EØS-avtalen.
Paul Chaffey (SV):
Jeg takker
statsråden for svaret, men jeg må innrømme at jeg faktisk fortsatt har
problemer med å se hvordan det som for en stund siden ble karakterisert som
fullstendig uakseptabelt for Norge - det var vel folk i Regjeringen som til
og med gikk så langt som til å antyde at det var en fiendtlig handling
overfor Norge fra EUs side - nå er blitt om ikke nødvendig, så i hvert fall
uproblematisk.
Med unntak av at staten nå kan sette
sammen rettighetshavergruppen i lisensene, er det vanskelig å se at det har
skjedd noen vesentlige endringer. Det står fortsatt fast at det er forbudt
å gi fordeler til Statoil eller andre norske selskaper f.eks. ved tildeling
av lisenser, og det står fast at staten ikke lenger har avgjørende
innflytelse over beslutninger som gjelder lisenser som har avgjørende
samfunnsmessig betydning, slik det er i lovverket i dag.
Mitt oppfølgingsspørsmål er: Siden
dette er et direktiv som bare gjelder for Norge og ikke noen av EU-landene,
hadde det ikke vært en fordel å si at EØS-avtalen gjelder medlemslandenes
territorier og ikke norsk kontinentalsokkel?
Statsråd Grete Knudsen:
Det er riktig
som representanten Chaffey sa, at vi på et tidligere tidspunkt ikke var
fornøyd med det utkastet som forelå. Men vi fikk anledning til å være med
og utarbeide det som til slutt lå på bordet. Det var akseptabelt for Norge.
I tillegg er det en politisk erklæring fra begge sider om at vi har den
samme forståelsen av hva direktivet inneholder. Med dette har vi sikret at
man har akkurat den samme forståelsen på den andre siden som vi har selv.
Så spør Chaffey om det ikke var bedre
om man fikk en avtale som ikke gjelder sokkelen. Vi har ikke gått inn på
den spørsmålsstillingen. Dette er en praktisk forordning, fordi det dreier
seg om økonomisk virksomhet og næringsvirksomhet. På samme måten har vi
akseptert et direktiv om offentlig anbud og også et direktiv som gjelder
arbeidstakernes rettigheter på sokkelen.
Paul Chaffey (SV):
Det stemmer nok at
man har godtatt litt av hvert inn i EØS-avtalen. Men det står fortsatt fast
at avtalen har en territoriell definisjon, og at det er saksområder som er
utenfor avtalen. Det gjelder i prinsippet og i utgangspunktet i hvert fall
landbrukspolitikken og fiskeripolitikken. Den eneste delen av
energipolitikken som er med så langt, er oljepolitikken, mens gass og
elektrisk kraft ikke er med på grunn av sterke nasjonale interesser i en del
EU-land, selv om det sannsynligvis vil komme inn.
Nå blir det sagt fra statsråden at
denne felles erklæringen er svært viktig. Under medlemskapsforhandlingene
diskuterte vi en protokoll, en juridisk protokoll, som ville være vedlagt
medlemskapsavtalen. Jeg vil gjerne spørre statsråden nå om hva forskjellen
er på en felles erklæring og en protokoll når EØS-domstolen, eventuelt
EU-domstolen, skal behandle en sak som gjelder om den norske stat f.eks. har
forskjellsbehandlet til fordel for et norsk selskap.
Statsråd Grete Knudsen:
Først til
dette med territorium. Det dette direktivet dreier seg om, er hvilken type
aktivitet som bedrives, og det er også det som selve konsesjonsdirektivet
skal regulere.
Så til spørsmålet om en protokoll. I
det alt vesentlige er innholdet i denne politiske erklæringen identisk med
den protokollen som ble utarbeidet i forbindelse med
medlemskapsforhandlingene. Når det er spørsmål om status på en politisk
erklæring, er ikke det et juridisk dokument. Men begge sider har den samme
oppfatning av hva direktivet omhandler. Og det ville være en merkelig
situasjon - for å trekke en forlengelse av dette - om kommisjonen, som har
akkurat den samme forståelsen som vi har, i tilfelle skulle gå til rettssak
mot sin egen forståelse.