Gunn Karin Gjul (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

Det medisinske studiet i Trondheim har i dag en studielengde på fem og et halvt år, mens Oslo, Bergen og Tromsø har seks år. Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til å delta i harmonisering av universitetsstudiene i EØS-landene. I rådsdirektiv 93/16/EØF av 5. april 1993 er det vedtatt at lengden på medisinerstudiet i de enkelte land skal være seks år.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre at det medisinske studiet i Trondheim oppfyller EØS-kravene?

Statsråd Gudmund Hernes: Representanten Gjul stiller spørsmål om lengden på medisinerstudiet i Trondheim sett i forhold til EØS-kravene om legeutdanningen, slik disse kommer til uttrykk i EUs direktiv på dette området.

La meg først si at jeg er takknemlig for at representanten Gjul er påpasselig når det gjelder tilpasningen av norsk utdanning til EU-reglene. EUs regler for legeutdanning er laget for å sikre et minimumsnivå for utdanningen i medlemslandene, slik at det er enkelt for en lege fra ett medlemsland å bli godkjent i de andre medlemslandene. Direktivet setter minimumskrav til utdanningens innhold, nivå og lengde. Når det gjelder lengden, heter det i det aktuelle direktivet at denne skal være på minst seks år eller 5500 timers teoretisk og praktisk undervisning. For å kunne praktisere som selvstendig allmennpraktiker, skal kandidaten i tillegg ha to års særskilt opplæring, i hovedsak i form av praksis eller turnustjeneste.

Under forhandlingene om EØS-avtalen ble det fra svensk side reist spørsmål om en viss tilpasning av direktivet om allmennpraktiker i de tilfeller hvor grunnutdanningen er kortere enn seks år. Det ble da svart fra EU-kommisjonens side at man kunne godta en ordning med en noe kortere grunnutdanning, dersom den samlede lengde av grunnutdanning og særskilt opplæring til sammen utgjør åtte år.

Da jeg fastsatte lengden på medisinerstudiet i Trondheim til fem og et halvt år, var det ut fra en generell vurdering om at det bør være mulig å korte ned studietiden på flere fagområder. Hensynet til EØS-avtalen og EUs direktiv om legeutdanningen ble vurdert dels på bakgrunn av at EU-direktivet sier at 5500 undervisningstimer er tilstrekkelig, dels på bakgrunn av EU-kommisjonens svar på spørsmålet fra svensk side.

Det er EFTAs overvåkingsorgan, ESA, som skal sørge for at EFTA-landene overholder EØS-avtalen. Det gjelder også de delene av avtalen som gjelder harmonisering av en del profesjonsutdanninger. Dersom det skulle vise seg at ESA har en annen tolkning av det direktivet som gjelder legeutdanningen enn hva vi har, vil vi selvfølgelig gå inn i en nærmere dialog med ESA om dette. Men med den kvalitet vi har på vår legeutdanning og med den lengde vi har på studieåret, spesielt innen medisin, er jeg ikke i tvil om at våre kommende medisinerne fra Trondheim vil fylle de faglige minstemål til gagns.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg må imidlertid få si at jeg er litt forundret over at statsråden tar så lett på disse harmoniseringsreglene.

Medisinerstudiet i Trondheim oppfyller verken kravet om studielengde på seks år eller alternativet om at antall undervisningstimer skal være minst 5500. Og tilfredsstiller ikke studiet i Trondheim kravene, kan det i klartekst bety at studenter utdannet i Trondheim, ikke vil bli akseptert som fullverdige leger i resten av Europa.

Statsråden viser også i sitt svar til Sverige. Etter det jeg har fått opplyst, har nå svenskene økt sin grunnutdanning fra fem og et halvt til seks år på grunn av disse reglene. Hovedargumentet for å la Trondheim ha kun fem og et halvt år var at man her hadde lagt opp til problembasert læring. Denne undervisningsmetoden får vi nå også i Oslo, men her med seks års studietid.

Mitt oppfølgingsspørsmål blir da: Med bakgrunn i det sistnevnte, er det ikke da naturlig å øke studietida også i Trondheim til seks år og dermed være garantert at studiet blir godkjent og dermed ikke blir et annenrangs studium?

Statsråd Gudmund Hernes: Som trondheimsgutt er jeg selvsagt opptatt av at ikke noe som kommer fra eller som skjer i Trondheim, får noe lavere kvalitetsstempel på seg enn det man finner andre steder i fedrelandet.

Det som jeg nevnte i mitt svar, er for det første at lengden på studieåret må tas med i vurderingen her. En annen sak som en også må ta i betraktning, er de opptakskrav som gjelder for studiet i Trondheim. Det er altså da ikke utelukkende den problembaserte læringen som ligger til grunn for den avgjørelse vi her tok når det gjelder studietidens lengde i Trondheim.

Jeg føler meg trygg på at de studieplaner som er lagt, og innholdet i det opplegg som er valgt, med de kvalifikasjoner som fordres av kandidatene før de begynner, gir en medisinerutdanning som, som jeg sa, fyller de faglige minstemål til gagns. Jeg er altså ikke urolig for innholdet, og så får vi se om det blir nødvendig med noen annen form for tilpasning. Jeg håper ikke det. Det er jo interessant at Gjuls og mine posisjoner når det gjelder EU-tilpasning, ser ut til å være reversert i denne sak.