Arne Haukvik (Sp):
Nye Carte Blanche
og Nasjonalballetten på Den Norske Opera har etter kvart lagt seg til den
vane å tilsette stadig fleire utanlandske kunstnarar. På alle desse områda
har vi godt tilgjenge på fullverdige norske kunstnarar. Statsråden er
truleg heller ikkje nøgd med denne utviklinga.
Har statsråden tenkt å gjere noko for
å sikre fornuftig norsk « kvote » av dei tilsette?
Statsråd Åse Kleveland:
Dans som
kunstgenre har ikke de samme lange tradisjoner i Norge som f.eks. musikk og
teater. Lenge var det bare Den Norske Opera som kunne tilby stillinger for
dansere, og Operaballetten - nå Nasjonalballetten - var landets eneste faste
ballettkompani helt frem til 1989. Da ble Carte Blanche etablert som det
første faste danseensemble utenfor Oslo.
I St.meld.nr.61 (1991-1992) Kultur i
tiden slo Regjeringen fast at dans har vært et stebarn i norsk
kulturpolitikk. Som en konsekvens av dette er dans nå et av de tre
kunstområder som skal prioriteres fra statens side, noe som har bidratt til
en synliggjøring av dans i vårt kulturlandskap de siste årene.
Det la bl.a. grunnlaget for den
landsomfattende markeringen Dansens År i 1993, som ble en stor suksess, og
til den videre oppfølging med etableringen av Norsk Senter for Dansekunst.
Den Norske Operas store landsdelsomfattende turné i Nord-Norge sommeren 1994
var en viktig satsing som gav økt aktivitet på området og en fokusering på
dansen. Jeg vil også nevne at Riksteatret har fått økt støtte til
turnévirksomhet med dans, og at driftstilskuddet til frie sceniske
dansegrupper er økt i 1995.
Disse tiltakene har først og fremst
kommet norske dansere til gode. Rekrutteringen av nye dansere skjer gjennom
flere utdanningsinstitusjoner i Norge, men først og fremst ved Statens
balletthøgskole.
Nå har vi gjennom årene hatt en rekke
fremragende norske dansere både ved Den Norske Operas ballett og i Carte
Blanche, nå Nye Carte Blanche, i Bergen. Flere har også vært ansatt eller
har gjestespilt med utenlandske ensembler. Likevel viser det seg altså at
de to norske ensemblene i dag langt på vei er dominert av utenlandske
dansere.
Fordi mulighetene til kunstnerisk
utvikling i så sterk grad er knyttet til de oppgavene som en utøvende
kunstner gis, betyr det at kun et begrenset antall norske dansere får
anledning til å utvikle seg innenfor rammene til et fast ensemble. Det er
selvsagt svært beklagelig, fordi en utvikling av dansen i Norge uvilkårlig
vil være knyttet til norske danseres utviklingsmuligheter.
I den pågående debatt har forslag om
rent norske ensembler eller kvotering av nordmenn vært brakt på banen. La
meg først fastslå at begge deler ville være i strid med EØS-avtalens
bestemmelser. Men selv om så ikke var tilfellet, tror jeg ikke det ville
være gode løsninger for utviklingen av norsk dans. Norske danseensembler må
ikke fremstå som vernede arbeidsplasser. Det er et faktum at innslaget av
utenlandske kunstnere i våre symfoniorkestre så vel som innen opera og andre
kunstarter har vært med på å heve norsk musikkliv til det internasjonale
toppnivå det i dag befinner seg på.
Høy kunstnerisk kvalitet må man heller
ikke gi avkall på på dansens område. Spørsmålet er imidlertid i hvilken
grad institusjonene virkelig legger seg i selen for å skape ensembler med en
så norsk profil som mulig, og i hvilken grad man setter ensemblenes
virksomhet inn i et norsk kulturpolitisk perspektiv.
Personlig tror jeg at en debatt som
den vi nå har sett starten på, kan spille en viktig rolle for den videre
utvikling. Jeg vil også ta initiativ til en konferanse kommende høst hvor
vi setter søkelyset på veien fremover for dansen i Norge.
Til sist vil jeg vurdere å styrke
signalene om de nasjonale kulturpolitiske forpliktelsene som også påhviler
våre to faste ensembler for dans, i de styringsdokumenter som departementet
sender ut i forbindelse med budsjettet.
Morten Lund:
hadde her overtatt
presidentplassen.
Arne Haukvik (Sp):
Eg takkar for eit
positivt og interessant svar.
Eg er glad for satsinga på dansen
framover, for at statsråden vil ta eit initiativ til ein konferanse for å
diskutere situasjonen, og for at statsråden har slått fast dei
forpliktingane desse ballettinstitusjonane har. Det er trass i alt ikkje
småpengar staten satsar. Operaen får 120 mill. kr. Av dette går 40 % til
Nasjonalballetten, og Nye Carte Blanche får 13,3 mill. kr i året.
Etter det Anne Borg seier, som ikkje
er nokon nybegynnar i dansen, har ho mange gode norske dansarar som har
kvalitet, og som vil kunne gjere full nytte for seg. Ho synest at ein
forsømmer si plikt til også å la dei norske dansarane få ein sjanse, og
meiner at så lenge dei kan tevle på lik linje med utlendingar, bør ein
føretrekkje norske. Ho seier at det i alle høve alltid vil vere nokon som
er betre. Det er sjølvsagt slik her i verda, men skal me ta ansvaret for
norsk dans og skaffe rekruttering, må dansarane få arbeidsoppgåver. Eg vil
høyre med statsråden om ho kan tenkje seg å gå aktivt inn og snakke litt med
dei folka det gjeld.
Statsråd Åse Kleveland:
Jeg vil gjenta
det jeg sa, at det vi nå gjør, er å vurdere om vi skal gi noen sterkere
signaler i de styringsdokumentene som følger bevilgningene ut til
institusjonene når det gjelder akkurat dette, men samtidig understreke den
balansegang vi har her i forhold til ikke å gi avkall på kvalitetskrav. Men
jeg mener at den debatten vi har nå, viser at man kanskje kan ta sterkere
hensyn til nødvendigheten av å gi norske dansere mulighet til virksomhet
innenfor de faste ensemblene.
Arne Haukvik (Sp):
Eg takkar for nok
eit bra svar. Eg er klar over at dette er ein balansegang der det ikkje
alltid er like lett å vite kva ein skal gjere. Men i alle fall er eg glad
for at statsråden er medveten om dette, og at ho vil presisere at det blir
tatt sterkare omsyn til norske dansarar.
Eg har også høyrt og sett at det er
omtrent same situasjonen når det gjeld sangarar, musikarar og dirigentar.
Eg vil be statsråden vurdere kva som kan gjerast for at norske kvalifiserte
sangarar, musikarar og også dirigentar får rimeleg god sjanse til å få
oppdrag på Operaen og i den norske teaterverda. Eg vil gjerne ha eit svar
frå statsråden på det.
Statsråd Åse Kleveland:
Jeg kan
heldigvis avkrefte at balansen mellom norske og utenlandske utøvere er den
samme når det gjelder f.eks. musikere. Når det gjelder musikere, er det i
dag en overveiende del norske musikere i vårt miljø. Men vi skal ikke
glemme at det ikke er så mange år siden vi i stor grad var nødt til å
forlite oss på musikere som kom fra utlandet, rett og slett fordi vi ikke
hadde en god nok utdanningssituasjon.
Når det gjelder sangerne, har Den
Norske Opera på den ene siden et fast ensemble, og der er det i stor grad
norske sangere som er ansatt. Men så har man i likhet med alle andre
operahus en stor grad av gjestende sangere, og det ligger i sakens natur at
der er det mange utlendinger som kommer inn. Men nå må vi huske at kunsten
- om noe - er grenseoverskridende, og det er viktig sånn sett at også et
norsk publikum får anledning til å oppleve utenlandske toppkunstnere
innenfor en kunstart som er så internasjonal som operakunsten er.