Ola T Lånke (KrF):
Jeg tillater meg å
stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:
Personer som arbeider i hel- og
døgnkontinuerlig turnusarbeid i kvinnedominerte yrker har fortsatt 2 timer
lengre arbeidsuke enn personer i helkontinuerlig skiftarbeid i
mannsdominerte yrker.
Hva vil statsråden gjøre for å rette
opp denne skjevheten?
| Statsråd Gunnar
Berge: Arbeidsmiljøloven § 46 inneholder regler om den alminnelige arbeidstids
lengde. For døgnkontinuerlig og sammenlignbart turnusarbeid er den ytre ramme
38 timer pr. uke, mens den for kontinuerlig skiftarbeid er 36 timer pr. uke.
I gjeldende tariffavtaler, bl.a. i helsesektoren, er rammen for helkontinuerlig
skift 33,6 timer pr. uke og 35,5 timer for døgnkontinuerlig turnusarbeid. |
Arbeidsmiljølovutvalget vurderte i sin
innstilling, NOU 1992:20, om lovens skille burde oppheves slik at
arbeidstiden for dem som arbeider døgnkontinuerlig skift ble redusert til 36
timer, slik den er for helkontinuerlige skiftordninger. Utvalget omtaler
undersøkelser som viser at det vanskelig kan påvises at døgnkontinuerlige og
helkontinuerlige skiftordninger gir særlig ulik belastning. Utvalget ønsket
imidlertid ikke å foreslå en slik endring på grunn av de store
samfunnsmessig økonomiske konsekvensene dette antas å medføre. Utvalget
mente dessuten at dette er et område som bør kunne reguleres gjennom
tariffavtale. På samme grunnlag fremmet ikke Kommunal- og
arbeidsdepartementet endringsforslag på dette punktet i Ot.prp.nr.50
(1993-1994) om endringer i arbeidsmiljøloven.
Jeg viser også til at
kommunalkomiteens flertall i
Innst.O.nr.2
(1994-1995) heller ikke gikk inn for å endre arbeidsmiljøloven på dette
punktet. Komiteens flertall - alle unntatt medlemmene fra Høyre - bad om at
Kommunal- og arbeidsdepartementet i samarbeid med partene i arbeidslivet
skulle se på virkningene av de ulike turnusordningene for deretter å komme
tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til endringer.
Jeg vil selvfølgelig følge opp denne
anmodningen fra kommunalkomiteen.
Ola T Lånke (KrF):
Jeg takker
statsråden for svaret.
Det er riktig, som det ble vist til,
at kommunalkomiteen på initiativ fra Kristelig Folkeparti tok opp dette
spørsmålet i forbindelse med revisjon av arbeidsmiljøloven høsten 1994 -
uten å foreslå endringer på det daværende tidspunkt. Men vi påpekte
nettopp, som også statsråden refererte til, at det ikke var noen forskjell
på skiftarbeid og turnusarbeid, og heller ikke noen påviselig forskjell
mellom døgnkontinuerlig og helkontinuerlig skiftarbeid når det gjelder
belastning. Da består den største forskjellen i at mens helkontinuerlig
skiftarbeid brukes på mannsdominerte arbeidsplasser, spesielt i industrien,
brukes døgnkontinuerlig turnusarbeid på arbeidsplasser der det overveiende
er kvinner som arbeider, spesielt i helsesektoren. Og vi vet jo at nettopp
i helsesektoren er det store arbeidstakergrupper som slutter i turnusarbeid
på grunn av at de har belastningsskader og er utslitte.
Mitt oppfølgingsspørsmål til
statsråden er derfor: Har statsråden noen forklaring på hvorfor det er
kvinnearbeidsplassene som skal ha den lengste arbeidstiden?
Statsråd Gunnar Berge:
Rent formelt er
det slik at loven her ikke skiller mellom kvinner og menn. Men
representanten Ola T Lånke har selvfølgelig rett i at med det kjønnsdelte
arbeidsmarkedet vi tross alt har i dette landet, kan dette virke
kjønnsdiskriminerende - og det er et problem i forbindelse med disse
arbeidstidsbestemmelsene i loven. Derfor vil jeg presisere at jeg
selvfølgelig akter å følge opp den anmodning som kom fra et flertall i
kommunalkomiteen i forbindelse med behandlingen av arbeidsmiljøloven, og det
vil jeg gjøre bl.a. ved å ta kontakt med partene i arbeidslivet like over
sommerferien for å diskutere hvordan vi på en praktisk måte kan drøfte disse
spørsmålene og føre denne saken videre.
Ola T Lånke (KrF):
Jeg takker igjen
statsråden for svaret.
Jeg er glad for at han sier at han nå
vil følge opp dette forholdsvis raskt, og slik at organisasjonene i
arbeidslivet blir med i en drøfting av hvordan man kan løse dette
spørsmålet. I den forbindelse kunne jeg tenke meg å stille følgende
tilleggsspørsmål: Kan statsråden skissere en fremdriftsplan for hvordan
dette videre kan bearbeides her i Stortinget, med bakgrunn i de vedtak som
foreligger?
Når det gjelder tariffavtalene, vil
jeg bare nevne at det er riktig, som det er sagt, at det er disse avtalene
som regulerer dette - men det er loven som setter sperre, og som det hele
tiden blir vist til når man tar opp dette spørsmålet. Derfor tror jeg at en
lovendring her er nødvendig. Kan da statsråden tenke seg å komme tilbake
med forslag om en lovendring?
Statsråd Gunnar Berge:
Jeg vil ikke
binde meg til noen bestemt eller konkret framdriftsplan i denne saken utover
det som jeg har sagt allerede, nemlig at jeg umiddelbart over sommerferien
vil ta kontakt med partene for å drøfte hvordan vi rent praktisk kan følge
opp dette arbeidet.
For øvrig er det et poeng - i hvert
fall synes jeg det - at partene, som jo var representert i
Arbeidsmiljølovutvalget, ikke fant å ville ta dette opp av hensyn til de
økonomiske konsekvensene. Sjøl om det er mye urettferdighet - kanskje
urimelighet - som kan påvises i norsk arbeidsliv, må en også ha med seg den
økonomiske siden. Og når partene går så langt at de tar hensyn til dette,
bør selvfølgelig også Regjeringen og Kommunal- og arbeidsdepartementet
skjele til de økonomiske konsekvensene. For øvrig kommer vi tilbake til
denne saken når vi har hatt denne runden med partene.