Jan Tore Sanner (H): Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

I et brev til universitetene og høyskolene, 18. oktober 1995, ber Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om å bli holdt orientert om møter mellom underliggende etater og Stortingets organer slik at departementet kan være til stede. Likeledes bes det om kopi av korrespondanse med Stortinget.

Kan statsråden gi en nærmere presisering av hva som er hensikten med brevet?

Statsråd Gudmund Hernes: I Norge kan selvsagt alle borgere fritt tale med alle andre borgere om hva de vil - og dermed selvsagt med alle stortingsrepresentanter. Det er knyttet til ytringsfriheten.

Når det gjelder formell kontakt mellom statlige etater og Stortingets formelle organer, stiller det seg annerledes. De normer som gjelder for institusjonelle kontakter, er andre enn de som gjelder for individuelle kontakter. I siste instans er disse normer knyttet til statsrådenes ansvar overfor Stortinget, til informasjonsplikten og til statsrådenes tilsynsansvar overfor underliggende etater.

I korthet er formelen denne: I de saker der statsråden har et ansvar og en informasjonsplikt overfor Stortinget, må også statsråden være informert. Dette bygger for øvrig på klar praksis og klar hevd - altså en parlamentarisk skikk som er anerkjent fordi den har vært stadig og alminnelig brukt. Jeg skulle tro at den er omtrent like gammel som parlamentarismen. Det betyr ikke at det ikke syndes mot denne skikk.

Begrunnelsen for ordningen, slik den har vært praktisert under skiftende regjeringer, er i korthet denne: For det første er statsråden ansvarlig overfor budsjettmessige, forvaltningsmessige og tjenestemessige forhold i underliggende etater. Dette er et ansvar som Stortinget følger tett opp, f.eks. gjennom Riksrevisjonen. På de områder der statsråden har en instruksjonsmyndighet overfor underliggende etater, kan han trekkes til ansvar overfor Stortinget. Da gir det seg selv at en statsråd må kunne holde seg informert om hva det er han er ansvarlig for. Det går altså en linje fra statsrådens ansvar overfor Stortinget via instruksjonsmyndigheten overfor underliggende etater til statsrådens informasjonsrett i forhold til disse etater. Dette innebærer for det andre at om statsråden skal oppfylle sin informasjonsplikt overfor Stortinget, må statsråden kunne være informert. Han må være sikker på at han får den samme informasjon fra underliggende etater som Stortinget får.

Ingen har så strenge informasjonskrav i forhold til Stortinget som statsrådene - etatene som sådan har ikke noe direkte ansvar overfor Stortinget. Stortinget kjenner som kjent bare statsråden. Det vil kunne skape uklare ansvarslinjer dersom normene for informasjon ikke overholdes.

Det kan for øvrig legges til at ikke alle underliggende etater har den samme erfaring eller evne i å målbære sitt syn overfor Stortinget. Det gjør også at hensynet til likebehandling gjør det viktig for departementet å være informert om formelle kontakter mellom etater og f.eks. stortingskomiteer.

Jeg vil også minne om de problemer som kan oppstå dersom det gis ulik informasjon fra departementet og en underliggende etat. I årets budsjettinnstilling fra kirkekomiteen bemerker et flertall at

hvis slik statistikk » - om årseksamener i dette tilfellet - « skal ha interesse og kunne brukes, er det avgjørende at departementet og institusjonene i fellesskap må bli enige om de felles kriterier som må ligge til grunn for beregningene

Her har et flertall i komiteen selv - og Sanner var med i det - understreket nødvendigheten av konsistens, i tillegg til det jeg bemerket ovenfor.

Til slutt vil jeg minne om at kontrollkomiteen i sine utfyllende regler for åpne høringer sier:

Anmodninger om åpne høringer med forvaltningen, rettes gjennom den ansvarlige statsråd.

Her er altså kontrollkomiteens regler i full overensstemmelse med vår parlamentariske skikk: Når en underliggende etat skal ha et formelt møte med et av Stortingets formelle organer, skal departementet har rett til å møte, og henvendelser til en underliggende etat skal normalt gå gjennom departementet.

Jan Tore Sanner (H): La meg først takke for svaret. Jeg merket meg at statsråden følte et behov for å drive en smule voksenopplæring. Jeg kan forsikre statsråden om at det behovet ikke er til stede.

Når dette brevet er blitt en sak, er det fordi vi over tid har fått signaler fra universitets- og høyskolemiljøer om at man føler en sterkere grad av kontroll fra departementets side. Det omtalte brevet ble derfor av mange oppfattet som en bekreftelse på uformelle signaler fra departementet om en sterkere grad av kontroll og styring. Som maktutreder Hernes vil vite, kan disse uformelle signalene ofte ha en sterkere virkning bl.a. fordi det er vanskelig å identifisere avsender og mottaker. Jeg merker meg at statsråden her foretar en presisering, en presisering som jeg er glad for. Men det er helt åpenbart at departementet har et kommunikasjonsproblem, enten fordi man driver med dobbeltkommunikasjon, eller fordi signalene er uklare.

Jeg vil spørre statsråden om han på bakgrunn av den redegjørelsen som er gitt her, vil foreta en presisering i et brev til universitets- og høyskolemiljøene om hva som er ment med det opprinnelige brevet.

Statsråd Gudmund Hernes: Det var ikke formålet å drive voksenopplæring, men å tydeliggjøre de prinsipper som ligger til grunn for den praksis som har vært fulgt i vårt parlamentariske system, og grunnene til at disse bør følges, ikke minst fordi det har vært skrevet ganske mye om denne saken i ulike avisorganer, og det i disse organer ikke er skjelnet mellom individuelle og institusjonelle kontakter, og det later heller ikke til at reglene der er like godt kjent som de kan være her i huset.

Så til hvorvidt dette skulle være noe nytt: Dette er ikke noe nytt pålegg fra departementet. Det gikk et tilsvarende brev til de ulike høyskoler i fjor som det gikk i år, og vi la også ved et notat fra Statsministerens kontor med informasjon til departementer og statsetater om embets- og tjenestemenns opptreden ved henvendelser fra Stortinget om opplysninger. Siden etatene har fått dette tidligere, er vi forundret over at det skulle være behov for ytterligere informasjon, men hvis høyskolene skulle ha behov for det, kan vi selvsagt gi slik informasjon.

Jan Tore Sanner (H): Jeg takker for svaret.

Mitt spørsmål var ikke om universitetene og høyskolene hadde behov for en slik informasjon, men om statsråden ville gi en slik informasjon. At reaksjonene har kommet i år og ikke tidligere, kan ha sammenheng med at det er kommet en del uformelle signaler fra departementet, og at dette brevet ble tatt som en bekreftelse.

Ellers registrerer jeg at statsråden i Aftenposten den 30. november sier at årsaken til at han ønsker å få korrespondansen mellom institusjonene og Stortinget, er at han vil sjekke at informasjonen er « vederheftig ». Jeg kan legge til at årsaken til at vi har kontakt med universiteter og høyskoler, er at vi vil kontrollere at den informasjon som gis fra departementet, er vederheftig. Så det ønsket er nok gjensidig.

Jeg reagerer også noe på at man her sidestiller en forvaltningsbedrift og et direktorat med universiteter og høyskoler, som helt åpenbart er i en særstilling og har en uavhengig posisjon i vårt samfunn. -

Presidenten: Taletiden er omme.

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg foretok ikke en slik sidestilling. Jeg understreket at det var på de områder hvor jeg har en instruksjonsmyndighet overfor de underliggende etater, altså det som angår budsjetter, det forvaltningsmessige og det tjenestemessige, jeg må være informert om det jeg er ansvarlig for i forhold til Stortinget.

Når det så gjelder spørsmålet om jeg vil gi ytterligere opplysninger, kan jeg gjerne gjøre det. Det er tross alt et svært notat fra Statsministerens kontor som har fulgt med. Jeg kan gjerne anmode dem om en gang til å lese disse retningslinjene, som altså gjelder hele vår statsforvaltning.

Det som kan ha skjedd her, er at vi har fått en rekke nye høyskoler gjennom de statlige som ble etablert fra 1. august i fjor, og det er mulig at en del av dem som har tiltrådt nye stillinger, ikke har den samme rutine og erfaring som f.eks. folk ved universitetene tidligere har hatt, som har vært kjent med denne praksis og i all hovedsak har fulgt den.

Ellers er det jo slik at Sanner var med i et flertall i komiteen som pekte på de problemer som oppstår når det gis ulik informasjon, og det er etter det komiteen selv sier, nyttig at man sørger for en viss konsistens, og skal det kunne sørges for, må også departementet være informert.