Per Olaf Lundteigen (Sp):
« Mener
statsråden det er grunnlag for senket rente, og vil han i så tilfelle ta et
initiativ overfor Norges Bank med dette siktemål? »
Statsråd Sigbjørn Johnsen:
Retningslinjene for penge- og valutapolitikken er trukket opp gjennom
forskriften om kronens kursordning av 6. mai 1994. Der heter det at
pengepolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronekursen målt mot
europeiske valutaer. I den nærmere omtalen av opplegget for pengepolitikken
i revidert nasjonalbudsjett 1994 heter det videre blant annet at rentenivået
må tilpasses slik at en unngår vedvarende og omfattende intervensjoner. Det
er altså slik at utgangspunktet for de operasjoner Norges Bank foretar i
pengemarkedet, og som påvirker renten, er at kronekursen skal holdes stabil.
Det heter i nasjonalbudsjettet 1996:
Innenfor
de rammene valutaforskriften setter for utformingen av pengepolitikken, bør pengepolitikken
bidra til å sikre en fortsatt lav prisstigning og en stabil økonomisk utvikling.
I salderingsproposisjonen for 1996
heter det at pengepolitikken i den nåværende konjunkturfasen vil bli
innrettet mot å bidra til at veksten i den innenlandske etterspørselen ikke
blir så sterk at pris- og kostnadsstigningen skyter fart. Videre heter det:
I
en situasjon med en sterk krone og en markert konjunkturoppgang kan det være
hensiktsmessig at Norges Bank i en viss utstrekning netto kjøper valuta ut over
det som følger av oppbyggingen av petroleumsfondet.
Kronekursen er holdt på et stabilt
nivå den siste tiden, i samsvar med valutaforskriften. Dette er i seg selv
en indikasjon på at Norges Bank ikke har lagt opp til en spesielt stram
pengepolitikk innenfor de rammene valutaforskriften setter. Da ville en ha
observert en sterkere krone. Det kan også vises til at Norges Bank måtte
støttekjøpe kroner for over 8 milliarder kr i løpet av desember for å holde
kursen stabil. Intervensjoner i et slikt omfang kan ikke vedvare over tid.
En høyere rentedifferanse har derfor vært nødvendig for å holde kronekursen
stabil uten store støttekjøp. Dette er i tråd med de retningslinjer som
gjelder for Norges Banks utøvelse av pengepolitikken.
Etter nyttår har Norges Bank kjøpt
valuta. Dette har blant annet sammenheng med oppbyggingen av oljefondet.
Det er lagt til grunn at de fordringene på utlandet som fondet skal bestå av
ved utgangen av året, skal bygges opp gjennom året. Med de anslag vi i dag
har for budsjettoverskudd og avsetning til oljefondet i 1996, vil dette
tilsvare valutakjøp på i gjennomsnitt 1 milliard kr pr. måned gjennom 1996.
Utviklingen i de kortsiktige rentene
er i stor grad bestemt av Norges Banks opptreden i pengemarkedet.
Utviklingen rundt årsskiftet kan også ha sammenheng med bedrifters
årsoppgjørsdisposisjoner som har påvirket markedet, og både de kortsiktige
og de langsiktige rentene har falt noe den siste tiden.
De langsiktige rentene gjenspeiler
blant annet markedsaktørenes forventninger om framtidige rente- og
inflasjonsforhold. Det er derfor vanskeligere å henføre utviklingen i disse
rentene til Norges Banks utøvelse av pengepolitikken. I hovedsak har de
langsiktige rentene i Norge fulgt rentenedgangen i andre europeiske land
gjennom det siste året.
Jeg har omtalt de retningslinjene for
pengepolitikken som ble trukket opp i salderingsproposisjonen, og som Norges
Bank vil følge. Utviklingen i norske renter framover vil avhenge dels av
hva som skjer med internasjonale renter. I tillegg vil utviklingen i den
innenlandske økonomien, herunder pris- og kostnadsutviklingen og
gjennomføringen av budsjettopplegget for 1996, ha betydning for det norske
rentenivået. Dersom vi lykkes i å videreføre en stabil utvikling i norsk
økonomi, uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart, vil norske renter
kunne komme til å falle videre.
Per Olaf Lundteigen (Sp):
Jeg takker
for svaret. Jeg forstår det slik at den situasjonen vi er i i dag - den
pris- og kostnadsveksten og det rentenivået som er i forhold til folks
situasjon - ikke er spesiell i den forstand at det er noe spesielt behov for
rentenedsettelse. Det er et standpunkt som har full forståelse i
Senterpartiet.
Det som imidlertid er det
interessante, er at under dagens økonomiske forhold kunne det
markedsøkonomisk logiske være å la renta, det som på fagspråket kalles
pengemarkedsrenta, få et lavere nivå. Det kan synes kunstig at Norge med en
for tiden sterk økonomisk stilling har høyere rente enn Tyskland. Men det
skjer ikke noen rentenedsettelse. Og hvorfor det? Ideen om at det finnes
økonomiske sannheter er etter Senterpartiets syn feil. At renter og
valutakurspolitikk skal fristilles fra folkevalgte organers innflytelse,
blir derfor galt. I henhold til Grunnlovens maktfordelingsprinsipp er også
dette resonnementet dekkende.
Det som da er mitt spørsmål, er: Mener
finansministeren at Norges Banks beslutning om ikke å sette ned renta er i
samsvar med det lavere rentenivå som kommer til syne i nivået for den
langsiktige obligasjonsrenta?
Statsråd Sigbjørn Johnsen:
For å få
den nødvendige helhet i denne diskusjonen tror jeg det er viktig å være klar
over at Norge og store deler av resten av Europa befinner seg i to
forskjellige situasjoner. I resten av Europa har den økonomiske veksten
stagnert, arbeidsledigheten har økt, samtidig som toneangivende land, som
f.eks. Tyskland, sliter med store budsjettunderskudd. I en slik situasjon,
hvor inflasjonen fortsatt er lav ute i Europa, kan det nok synes naturlig at
en bruker pengepolitikken, dvs. renten, for å stimulere økonomien noe. Det
kan også forklare at en har fått en noe sterkere nedgang i rentene i Europa
den siste tiden og dermed også, i hvert fall fram til for om lag 14 dager
siden, en økende margin mellom tyske og norske renter med hensyn til de
kortsiktige rentene.
Nå har vi sett at i løpet av den siste
tida har de kortsiktige rentene falt i Norge, og marginen mellom f.eks.
tyske renter, ecu-renten og den norske renten er redusert betydelig. Jeg
tror det er riktig, for å understreke det til slutt, at utviklingen i
økonomien nok mer gjenspeiles av utviklingen i de langsiktige rentene. Her
er det betydelig mindre forskjeller, og Norge har en positiv renteforskjell
- eller en negativ renteforskjell for å si det slik - i forhold til
ecu-renten når det gjelder de langsiktige rentene.
Per Olaf Lundteigen (Sp):
Jeg er enig
i at det er to forskjellige situasjoner. Men spørsmålet gikk på samsvaret
mellom de langsiktige og de kortsiktige rentene. Det er en rentedifferanse
mellom norsk og tysk pengemarkedsrente på 1,5 %. Den er fastlagt i Norge av
Norges Bank. Når det gjelder den langsiktige obligasjonsrenten, er
differansen mellom Norge og Tyskland på anslagsvis 0,5 %. Det er
interessant at det her er en forskjell, og det kan tyde på at det er
folkevalgte organer som har innflytelse på pengemarkedsrenten. Mitt
spørsmål er da om statsråden er enig i Arbeiderbladets lederartikkel den 10.
februar hvor det sies konkret at « Renten bør settes ned », og om det er en
korrekt beskrivelse av den politiske situasjonen som rår i forhold til
rentefastsettelsen hos Norges Bank i dag.
Statsråd Sigbjørn Johnsen:
Som jeg sa
i sted, er det slik at de langsiktige rentene nok er de som gjenspeiler
forventningene om utviklingen i norsk økonomi framover. Det er riktig som
representanten Lundteigen påpeker, at her er det en mindre differanse f.eks.
mot tyske renter enn det er mot de kortsiktige rentene.
Det som er mitt poeng, er at hvis vi
klarer å videreføre en stabil utvikling i norsk økonomi, klarer å holde
pris- og kostnadsveksten under kontroll, så vil vi nok også se en stadig
krympende differanse på de kortsiktige rentene i Norge.
For øvrig er det slik at i henhold til
den valutaforskriften - som er fastlagt av departementet og som jeg
refererte til, stod i revidert nasjonalbudsjett for 1994 - har Norges Bank
oppfylt sin oppgave ved å holde kronekursen stabil. Og det er ingen aktuell
problemstilling for finansministeren å instruere Norges Bank til å sette ned
renten.