Per-Kristian Foss (H):
Jeg tillater
meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:
Det er kjent gjennom pressen at
Folketrygdfondets administrerende direktør, Tore Lindholt, tar aktivt del i
stridighetene også i Aker.
Opptrer Lindholt i slike sammenhenger
som privatperson, med fullmakt fra styret i Folketrygdfondet, eller med
fullmakt fra fondets eier, Finansdepartementet?
Statsråd Sigbjørn Johnsen:
Folketrygdfondet ble gitt adgang til å plassere i aksjer og
egenkapitalinstrumenter i forbindelse med St.prp.nr.69 (1990-1991).
Adgangen ble gitt både for å sikre Folketrygdfondet en bedre avkastning og
for å bedre egenkapitaltilgangen for norsk næringsliv. Adgangen ble
begrenset til 10 % av fondets forvaltningskapital. Denne grensen er senere
blitt hevet først til 15 %, og sist i forbindelse med nasjonalbudsjettet for
1995 til 20 % av forvaltningskapitalen.
Det ble også satt begrensninger på
Folketrygdfondets adgang til å eie aksjer i ett enkelt selskap. Opprinnelig
ble grensen satt til 10 % av selskapets totale aksjekapital. Grensen ble i
forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1992 hevet til 15 % av
aksjekapitalen. I St.prp.nr.69 ble det fra departementets side uttalt at
Folketrygdfondet vil opptre som en porteføljeinvestor i norske aksjer, og at
fondets plasseringer i det enkelte selskap bare bør utgjøre
minoritetsinteresser. Det ble videre uttalt:
Ved
en sterk spredning av eierandelene vil engasjementet i det enkelte selskap bli
begrenset, noe som vil gjøre det mindre naturlig at Fondet lar seg representere
i styrene i selskapene.
Departementet har ansett at
styrerepresentasjon i et selskap ikke vil være naturlig ut fra fondets rolle
som finansiell investor. Fondet skal med andre ord ikke utøve et aktivt
eierskap gjennom styrerepresentasjon. Jeg mener at fondet heller ikke bør
opptre aktivt med en styrelignende rolle fra utsiden. Departementet har
ikke reist innvendinger mot at fondet lar seg representere i
representantskap og bedriftsforsamlinger. Forutsatt meget bred tilslutning
og oppfordring fra de øvrige aksjonærene bør det også kunne forsvares at
representanter fra fondet i enkeltstående tilfeller ikke motsetter seg å
lede f.eks. en bedrifts bedriftsforsamling.
Fondet skal således ivareta sine og
statens økonomiske interesser gjennom de beslutninger som fattes om kjøp og
salg av aksjer i markedet og gjennom deltakelse i generalforsamlinger, og
som nevnt medvirke ved deltakelse i representantskap og
bedriftsforsamlinger. Fondet skal på denne måten ivareta sine
porteføljeinteresser ved å følge den økonomiske utviklingen i selskapet.
Fondet skal likevel, som sagt, ikke utøve eierskap utover de retningslinjer
som er forutsatt av de politiske myndigheter, eller det som følger av
fondets rolle som finansiell investor. Når det gjelder spørsmål som blir
lagt fram i generalforsamlingen for avgjørelse og ellers saker som blir lagt
fram for eierne, vil det være naturlig at Folketrygdfondet tar stilling til
dette på linje med det som vil være tilfelle for andre eiere og selskaper ut
fra en vurdering av hva som best tjener fondets interesser.
Det norske aksjemarkedet har historisk
vært preget av sterke svingninger og perioder med lav tilførsel av
egenkapital. Regjeringen legger vekt på at fondet skal bidra til større
stabilitet i aksjemarkedet. For å få dette til er det nødvendig med en bred
oppslutning om fondets virksomhet. Det er mitt inntrykk at fondet blir
oppfattet som en viktig aktør i så måte.
Folketrygdfondets styre står ansvarlig
overfor Finansdepartementet for forvaltningen av fondets midler og for at
fondet når målet om høyest mulig avkastning, gitt betryggende sikkerhet,
innenfor de retningslinjer som fastsettes av Stortinget. Kongen - senere
delegert til Finansdepartementet - kan gi nærmere retningslinjer for
fondsforvaltningen. I St.prp.nr.69 (1990-1991) står det:
I
den grad slike nærmere retningslinjer gis, vil disse naturlig være av generell
karakter, f.eks. ved kvantitative samlede rammer for virksomheten. Styrets ansvar
for å vurdere og fatte beslutning i den enkelte plasseringssak vil ikke bli berørt
ved de retningslinjer som kan fastsettes. Noen instruksjonsmyndighet i enkeltsaker
forutsettes ikke tillagt verken Kongen eller departementet.
Eksempel på såkalte nærmere
retningslinjer som Finansdepartementet gir, er f.eks. de årlige rammer for
hvor mye Folketrygdfondet kan øke sine ikke-statlige plasseringer med.
I det som er sagt over, ligger det at
Finansdepartementet ikke skal behandle enkeltinvesteringer som
Folketrygdfondet befatter seg med. Det har Finansdepartementet ikke gjort,
og departementet vil heller ikke gjøre det i framtida.
Jeg har forelagt spørsmålet fra
representanten Per-Kristian Foss for styret i Folketrygdfondet og bedt om en
kommentar. I svarbrevet fra styrelederen framkommer det at styret har gitt
sin tilslutning til administrasjonens håndtering av denne konkrete saken.
Videre heter det at administrerende direktør har opptrådt i samsvar med de
fullmakter som tilligger stillingen, for å ivareta fondets økonomiske
interesser. Brevet er offentlig, og jeg finner derfor ikke grunn til å
redegjøre nærmere for innholdet i brevet i dette svaret.
Per-Kristian Foss (H):
Jeg takker
statsråden for svaret. Jeg synes imidlertid at svaret innvarsler en
« policy », en politikk, fra statsrådens og Regjeringens side som går ut på å
tillate at Folketrygdfondet går utover det å være en tradisjonell
porteføljeinvestor. Når statsråden sier at det ligger i retningslinjene at
man ikke skal spille en styrelignende rolle, men samtidig åpner for at man
kan være med og peke ut styret og være formann i bedriftsforsamlingen, må
jeg si at begrepet ikke lenger har en grensesettende virkning. Min hensikt
med dette har vært å stille spørsmål om hvem som er ansvarlig når makt
utøves i denne størrelsesorden, altså på linje med de største eiere - for
ikke å si den største i norsk næringsliv. Hvem stilles man til ansvar for?
Statsråden har ikke gitt noe godt svar på det.
Jeg har følgende to tilleggsspørsmål:
Er statsråden av den oppfatning at det å sitte i ledende roller i selskapet
for Folketrygdfondet, som medlemmer av valgkomite og formann i
bedriftsforsamlingen, bør være en hovedregel ved større engasjementer? Er
statsråden av den oppfatning at redegjørelsen fra styret gir grunnlag for å
tro at Lindholts opptreden i tilfellet Aker har gitt Folketrygdfondet økt
avkastning?
Statsråd Sigbjørn Johnsen:
Først vil
jeg bare peke på følgende: Det var to grunner til at en i sin tid foreslo at
Folketrygdfondet kunne gå inn som medeier i norske selskaper. Den ene var å
kunne øke muligheten for fondet til å få avkastning på statens kapital. Den
andre var behovet for å kunne sikre en tung investor som skulle bidra til å
skaffe kapital til veie for norske selskaper. Høyre var i sin tid imot
denne ordningen, og jeg vil vel ikke helt utelukke at litt av Høyres syn
bærer preg av det.
Så til de to konkrete spørsmålene.
Det er klart at en mulig representasjon i bedriftsforsamling, eventuelt
valgkomite, er en vurdering som en bør gjøre i det enkelte tilfellet ut fra
det en mener tjener fondets hovedformål, nemlig å ivareta statens interesser
og de langsiktige formål med eierskap når det gjelder avkastning. Når det
gjelder det andre spørsmålet, har jeg ingenting å bemerke til den
redegjørelse som styreformannen har gitt i brevet som er sendt
Finansdepartementet.
Per-Kristian Foss (H):
Bare en
kommentar til statsrådens historieskrivning: Den er litt selektiv, for ikke
å si svært selektiv.
Folketrygdfondets adgang til å
investere i aksjer ble vedtatt med knappest mulig margin i dette hus.
Flertallet - Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - utgjorde det som senere
ble døpt Oslo-alliansen. Knappere kunne ikke et flertall i forrige
stortingsperiode bli. Det var et meget bredt og stort mindretall som da
stemte mot.
Mine tilleggsspørsmål ble delvis
besvart, det ene ved at dette er opp til Lindholt å vurdere fra sak til sak.
Det synes jeg ikke er en betryggelse, det understreker karakteren av privat
maktutøvelse, og ikke innenfor rammer. Det andre spørsmålet, nemlig
spørsmålet om avkastning, ble besvart med at det kunne ikke besvares. Det
synes jeg er meget viktig, for det var den opprinnelige hensikt fra
flertallets side da dette ble vedtatt, at dette skulle bidra til å styrke
avkastningen i selskapet. Statsrådens svar understreker at Arbeiderpartiet
i dette spørsmålet er på glid bort fra tradisjonell porteføljeforvaltning
for å styrke Folketrygdfondets avkastning og over i en aktiv rolle som
industriell investor - eller for å sitere partiets leder: « en moderne form
for statseie ». Det er i strid med det opprinnelige formålet, slik Stortinget
dengang vedtok det med støtte fra Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.
Statsråd Sigbjørn Johnsen:
Jeg utøver
ingen form for selektiv historieskriving. Mitt poeng var at Høyre i sin tid
stemte imot, og det har jeg jo rett i. Det som jeg synes er viktig å ha med
seg her, er at dette må bli en balansegang. Jeg viser til det jeg sa i mitt
svar, at det skal ikke være fondets oppgave å blande seg inn i det som er
typiske styresaker. Her framgår det av svaret hva min sondring er. Men
samtidig tror jeg det er viktig å understreke at Folketrygdfondet heller
ikke skal være en « sleeping partner » i sammenhenger hvor det er naturlig at
Folketrygdfondet, på linje med andre eiere, har en oppfatning om utviklingen
eller andre forhold som berører selskapet, ut fra det jeg sa i sted er
fondets hovedformål, nemlig å gi størst mulig avkastning for eieren. Når en
ser på de årene denne ordningen har virket, tror jeg faktisk at en med bred
penn kan si at Folketrygdfondet har utført sin oppgave på en god måte, gitt
en god avkastning, også tatt i betraktning de svingninger som naturlig er i
et aksjemarked.