Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg tillèt meg å stilla følgjande spørsmål til helseministeren:

Oppslag i Aftenposten 29. april 1996 syner at norske barn for ca 35 år sidan har fått store stråledosar gjennom melk som var radioaktiv.

Kva visste norske styresmakter om dette, kvifor vart ikkje folk informert, og kva for tiltak vart sette i verk for å hindre skadeverknader?

Statsråd Gudmund Hernes: Atmosfæriske atomvåpeneksplosjoner ble foretatt fra 1945 og fram til prøvestansavtalen trådte i kraft nesten 20 år senere. I årene etter 1952 ble det i Norge bygd ut et system for undersøkelser av radioaktivt nedfall.

Statens råd i strålehygieniske spørsmål ble opprettet i 1956. Det radioaktive nedfallet fra prøveeksplosjonene ble snart et viktig arbeidsfelt for rådet. Rådet fikk seg forelagt data fra Forsvarets forskningsinstitutt og andre institusjoner som drev forskning og kartlegging knyttet til radioaktivt nedfall. Rådet vurderte måleresultatene bl.a. med hensyn til radioaktiv forurensning av næringsmidler og avgav uttalelser til helsedirektøren. Det var et nært samarbeid med andre nordiske land. Til grunn for sine vurderinger la rådet internasjonale rekommandasjoner.

Jeg vil her også minne om at i januar 1957 la den daværende regjering fram for Stortinget St.meld.nr.18 (1957), Om radioaktivt nedfall over Norge.

På slutten av 1950-tallet og i begynnelsen av 1960-årene gjennomførte Sovjetunionen prøvesprengninger med atomvåpen i atmosfæren. Undersøkelser som ble foretatt på den tid, viste høye nivåer av radioaktivitet i melk, særlig i Nord-Norge. Det kunne være betydelige variasjoner i konsentrasjonen av radioaktivitet i melk fra gårdsbruk innenfor et snevert geografisk område.

På nordiske møter som ble holdt i disse årene, var det enighet om at ingen særskilte tiltak behøvde å bli iverksatt av helsemyndighetene så lenge nivået av radioaktivitet i melken ikke overskred internasjonale rekommandasjoner. Jeg vil her understreke at forurensningen ikke på noe sted eller på noe tidspunkt var så høy i Norge at det ble funnet grunn til å sette i verk vernetiltak. Det hersket hele tiden full åpenhet om måledata som fremkom på sivil side, og om vedtakene i Statens råd i strålehygieniske spørsmål.

Til slutt vil jeg nevne at erfaringene fra Tsjernobyl-ulykken i 1986 bl.a. viste hvor viktig det er at allmennheten blir holdt mest mulig løpende informert om uhellsituasjonen og myndighetenes vurderinger av denne. Beredskapen ved atomulykker er i dag bygd opp omkring et faglig råd sammensatt av representanter for berørte myndigheter og institusjoner. Informasjonsberedskapen er en integrert del av atomulykkeberedskapen og tillegges stor betydning. Det hersker i dag full åpenhet om disse spørsmål.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg takkar statsråden for svaret.

Eg er jo roa når statsråden i sitt svar til slutt seier at det i dag herskar full openheit i slike spørsmål. Men det gjorde ikkje det på den tida. Ein fekk inntrykk av, iallfall gjennom avislesing, at det var viktigare at barna heldt fram med å drikka mjølk enn at foreldra fekk greie på kva fare det var ved den mjølka som dei eventuelt drakk. Som mor ville eg helst tatt det valet sjølv og ikkje late andre ta det for meg ved ikkje å gi meg informasjon om det.

Mitt tilleggsspørsmål blir då om dei politiske styresmaktene var informerte om det som skjedde, eller om det var andre myndigheiter som tok avgjerda. Det er snakk om ein ganske alvorleg helsesituasjon etter mitt syn. Kven er det som bestemmer om folk skal informerast eller ei? Er det dei politiske styresmaktene som bestemmer det, eller er det byråkratiet? Og kva for rutine gjeld når slike problemstillingar dukkar opp? Er det igjen politikarane som tar hand i hanske, eller er det byråkratiet som tar avgjerd om kva folk skal få veta? Kva skjedde då, og kva skjer eventuelt i dag?

Statsråd Gudmund Hernes: Dette er jo interessante spørsmål. Det er allikevel såpass mange at det er vanskelig å besvare dem alle innenfor den tidsramme som er satt for spørretimespørsmål.

La meg for det første si at det hele tiden også var full åpenhet om de måledata som fremkom på sivil side, også om de internasjonale standarder som gjaldt for hva som var tolerable grenser - vi var også i et nordisk samarbeid. Det var også åpenhet om de vedtakene som ble truffet i Statens råd i strålehygieniske spørsmål. Som jeg nevnte, ble det også lagt frem en egen stortingsmelding om dette i 1957.

Når det gjelder dagens beredskap, er den utviklet svært etter Tsjernobyl-ulykken. Det er slik at ansvaret i første instans ligger i Statens Strålevern, men de har f.eks. også et veldig nært samarbeid med Statens næringsmiddeltilsyn. Her er det etablert rutiner, rutiner som er prøvd, og som senere er utviklet, ikke minst på informasjonssiden overfor publikum. Ved større, alvorlige ulykker trekkes selvsagt også de politiske myndigheter inn.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Sidan statsråden sa det var litt lita tid til å svara på alle spørsmåla, vil eg gjerne gi han høve til å svara litt vidare.

Fullt openheit - for kven? I dag har vi ei presse som er veldig kritisk, og som går langt inn i materien for å gi folk opplysningar. Pressa var ikkje fullt så oppsøkjande på den tida slik at folk flest visste om det, så det kan nok ha vore openheit utan at folk likevel har visst om det. Det er den eine kommentaren eg har.

Og så eit lite tilleggsspørsmål: Ligg det føre fleire avsløringar, som vi ikkje har fått greie på enno? Vi som blei fødde på den tida, drakk den mjølka; det kan òg vera andre ting som ligg i kjømda - kan vi venta fleire avsløringar frå media si side som eventuelt statsråden har visse mistankar om kjem?

Statsråd Gudmund Hernes: Jeg har ikke foretatt noen innholdsanalyse av norske aviser eller andre medier fra den tid for å se i hvilken utstrekning de gjengav de opplysninger som kom fra bl.a. Statens Strålevern og fra Helsedirektoratet som det het. Men mitt inntrykk er at ikke minst den daværende helsedirektør var en av dem som hadde stor evne til å kommunisere med det norske folk, selv om medienes oppsøkende virksomhet ennå ikke var utviklet til dagens nivå. Så mitt inntrykk er at man var relativt godt orientert, men jeg har altså ikke noen egen undersøkelse av det.

Når det gjelder spørsmålet om vi står foran flere avsløringer, må jeg vel kanskje si at det vet vi ikke før avsløringen er foretatt. Hvilke hunder som eventuelt måtte være begravet, vet vi ikke noe om før man støter på dem. Jeg ser ikke bort fra at det er mye fra 1950-årene som vi ennå ikke vet noe om. Det er vel en av grunnene til at vi betaler historikere over offentlige budsjetter for å foreta den type utgravinger.