Erna Solberg (H):
Jeg vil få lov til å
stille følgende spørsmål til finansministeren:
Flere rettsavgjørelser i Gulating
lagmannsrett, som er blitt stadfestet i Høyesteretts kjæremålsutvalg, har
gitt mastemontørene i Telenor skattefrihet for sine diettgodtgjørelser.
Likevel skattlegger andre ligningskontor mastemontørenes diettgodtgjørelser.
Vil statsråden sikre at disse dommene
danner grunnlag for likebehandling ved alle landets ligningskontor?
Statsråd Jens Stoltenberg:
Spørsmålet
gjelder hva ligningsmyndighetene har gjort for å følge opp
mastemontørdommene i Gulating lagmannsrett, avsagt henholdsvis 27. mai 1988,
22. desember 1992 og 3. februar 1994. Ved fastsettelse av fradrag i
utbetalt kostgodtgjørelse synes retten å ha lagt til grunn at
ligningsmyndighetene har bygd på uriktig faktisk grunnlag. Det framgår av
dommene at det var grunn til å tro at skattyterne hadde et høyere
utgiftsnivå til kost enn det overnattingsstedet skulle tilsi.
Praksis før inntektsåret 1992 gikk ut
på at en kunne få fradrag for utgifter til kost ut fra den type
overnattingssted en hadde - hotell, pensjonat eller hybel/brakke. Etter
dommene i Gulating lagmannsrett har legitimasjonskravene i forbindelse med
fradrag for kost og losji blitt forskriftsregulert. Gjennom
Skattedirektoratets takseringsregler er forskriften gitt anvendelse også
hvor skattyter mottar en kostgodtgjørelse.
Det framgår uttrykkelig av forskriften
at fradrag som hovedregel gis etter sats, og at valg av sats avhenger av
skattyters sannsynliggjorte form for overnatting. Fradrag for høyere
faktiske utgifter enn satsene gis når skattyter kan dokumentere utgiftene
med kvittering, bilag e.l. Etter den siste telemontørdommen, avsagt av
Gulating lagmannsrett 3. februar 1994, ble forskriften igjen endret. Det
framgår nå klart at skattyter må dokumentere utgifter til kost i tilfeller
hvor den påberopte sats avviker fra den aktuelle kategori av
overnattingssted. Et unntak fra dette er likevel at ved overnatting på
hybel eller brakke uten kokemuligheter, gjelder den høyere pensjonatsats
istedenfor brakkesatsen, uten krav til dokumentering av et slikt høyere
utgiftsnivå.
De spørsmål som ble tatt opp i
telemontørdommene, er altså nå regulert gjennom forskrift som fastsetter
visse krav til legitimasjon. Så framt de regler som forskriften oppstiller,
samt de øvrige vilkår er oppfylt, vil dekning av merutgifter til kost være
skattefri. De problemstillinger dommene omhandler, er derfor ikke lenger
like aktuelle. Forskriften må antas å kunne bidra til mer lik behandling
ved ligningskontorene.
De nevnte dommene bygger på konkrete
bevisvurderinger av hvordan enkelte skattytere har innrettet seg ved sine
arbeidsopphold utenfor hjemmet. Dommene gir derfor ikke generelt grunnlag
for endring av ligning for andre skattytere med diettgodtgjørelse.
Erna Solberg (H):
En dom - lik de
dommene som har falt - kan deles opp i effekter for to områder. Det ene er
effekten for fremtidig behandling i ligningsvesenet, det andre er effekten
for likebehandling for de ligningsårene som dommen har fastsatt et regelverk
for.
Situasjonen er slik at en rekke
mastemontører som har hatt helt tilsvarende oppgaver, til og med arbeidet i
samme arbeidslag, men er blitt lignet med ulike ligningskontor, har vært
behandlet ulikt for ligningsår som disse dommene faktisk gjelder for. De
har heller ikke fått medhold i klage for å få endret tidligere ligninger.
Så vidt jeg har forstått statsrådens
svar, innebærer det at man nå har skjerpet legitimitetskravene i de nyere
reglene. Mitt spørsmål er først og fremst: Hvordan ser statsråden på at man
faktisk ikke har gjennomført likebehandling før den nye forskriftene kom,
ved at man har sørget for at man kan få rette ligninger for andre
mastemontører i helt tilsvarende situasjoner?
Statsråd Jens Stoltenberg:
Så langt
jeg vet, har det vært likebehandling hele tiden. Problemet har vært i
hvilken grad det har vært stilt krav til dokumentasjon, og det har det altså
vært strid om og også en del domsavsigelser knyttet til.
Utgangspunktet er at det er ulike
diettsatser avhengig av hvor man overnatter. Bor man på brakke, er det én
diettsats, bor man på pensjonat, er det en annen, bor man på hybel, er det
en egen og bor man på fint hotell, er det enda en diettsats. Da er
situasjonen at hvis man overnatter på brakke, har man lavere diettsats en
hvis man overnatter på hotell. Hvis man så har overnattet på brakke, men
krever diettsats som om man bodde på hotell, da må man altså dokumentere
det. Den dommen som er avsagt, handlet om at skattemyndighetene mente at
det ikke var sannsynliggjort at man hadde spist på hotell mens man altså
bodde på noe som ikke var så fint som hotell. Der hadde dommerne den
vurderingen at de som klagde, hadde rett, og det er i og for seg greit - men
det betyr jo ikke at ligningsvesenet har feil i alle de andre sakene.