Rolf Terje Klungland (A):
Jeg vil
stille statsråden følgende spørsmål:
Beboerne i St Hallvards gate i
Gamlebyen må ut av leilighetene sine fordi Ungdommens Selvbyggerlag skal
rehabilitere gården. Beboerne føler seg overkjørt fordi de ikke har fått
nye botilbud eller tilbud om å delta i rehabiliteringsarbeidene. Mange har
bodd i gården i over ti år.
Hvordan vurderer kommunalministeren
denne saken, og hva kan gjøres for å sikre beboere i gårder som skal
byfornyes?
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Jeg
svarer altså på vegne av kommunalministeren.
Det vil ikke være riktig av meg å gi
noen særskilt vurdering nå av den konkrete saken som representanten viser
til. Men det er vel ikke vanskelig i og for seg for noen å forstå at
leieboere ikke ønsker å miste retten til den boligen de har hatt som sitt
hjem gjennom mange år. Årsakene til at en leierett må opphøre, kan være
mange. Rehabilitering og byfornyelse som innebærer at beboerne må flytte
fra eiendommen, et ett eksempel. Beboernes interesser kan sikres på flere
måter, alt avhengig av de foreliggende omstendighetene.
Forholdet mellom leietakerne og
utleier er i utgangspunktet et privatrettslig forhold. Det er leieavtalen
som først og fremst regulerer leietakernes rettigheter, men husleieloven har
visse ufravikelige regler, bl.a. om oppsigelsesvern. Men dette vernet
gjelder bare i liten grad der det er brukt tidsavgrensede leieavtaler.
Retten til erstatningsbolig vil som
utgangspunkt være avhengig av at utleier vil tilby en slik bolig. Men her
kan kommunene sette tvingende krav. Plan- og bygningsloven har regler som
gjør det mulig for kommunene å fastsette i vedtekt at det kreves samtykke
fra kommunen for bl.a. å gjennomføre en ombygging som medfører at boliger må
fravikes. Kommunen kan da sette krav om erstatningsboliger for beboerne.
Har kommunen ekspropriert eiendommer, f.eks. til byfornyelse, setter loven
krav om at kommunen må skaffe midlertidig husværetil dem som mister boligen.
Lovgivningen gir ikke beboerne noen generell rett til å delta i
rehabiliteringer. Dette må bygge på avtale. Men når kommunen etter plan-
og bygningsloven vedtar program om utbedring av én eller flere eiendommer,
har beboerne rett til å medvirke. Der kommunen kan gjøre bruk av kommunal
forkjøpsrett til eiendommen på vegne av beboerne, vil de kunne overta
eiendommen enten som borettslag eller eierseksjonssameie, og stå for
rehabiliteringen.
De bestemmelser som jeg har nevnt nå,
vil etter min vurdering samlet sett gi muligheter for at interessene til en
beboer i rimelig grad kan sikres, men det forutsetter at bl.a. kommunen
bruker de virkemidler som her finnes.
Rolf Terje Klungland (A):
Jeg vil
takke statsråden for svaret.
Vi vet fra tidligere erfaringer at
byfornyelsesprosjekter har blitt dramatiske for både staten, kommunen og
beboerne. Mange har måttet flytte etter at de har blitt gjeldsslaver, og
også vært gjeldsslaver etter at de har solgt sine boliger.
Mitt spørsmål i den forbindelse blir
om hensikten med byfornyelsen skal være å ivareta hensynet til beboerne,
eller om Regjeringen kommer til å tillate at det først og fremst er profitt
og profittjag som skal styre byfornyelsen videre.
Det andre er at situasjonen er den at
USBL den siste tiden har benyttet seg av kortsiktige leieavtaler for å unngå
at leietakerne skal få de rettighetene som de har etter loven.
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
De videre
resonnementer rundt dette vil jeg foretrekke å overlate til
kommunalministeren.
Jeg tillater meg allikevel å si, siden
jeg har en viss fortid med jobbing med disse boligsakene, at utgangspunktet
for hele byfornyelsesspørsmålet ligger i den voldsomme ressursen som den
gamle boligmassen er. Det er en veldig viktig samfunnsressurs. Men når den
holder på å dette ned, må man få gjort noe med den. Der er det kryssende
interesser. Det er noen som har et kortsiktig behov for å bo i en leiegård
som holder på å dette ned. Men det er ikke automatisk sikkert at den type
interesse er i samsvar med samfunnets interesse, å få boligmassen opp til en
standard som gir høvelige boliger.
Alt dette må vurderes i hvert enkelt
tilfelle. Men i denne prosessen har det vært en forutsetning at beboernes
interesser skal tilgodeses. Det skulle bare mangle! Jeg tror nok at
Ungdommens Selvbyggerlag som boligorganisasjon har muligheter til å greie
dette på en brukbar måte.
Rolf Terje Klungland (A):
De som bor i
denne leiegården i dag, har gjort en formidabel jobb både i forhold til å
skape et miljø i leiegården og i forhold til å rydde opp i tidligere
problemer med at det var en god del narkomane og andre som hadde
tilholdssted der.
Nå har beboerne fått beskjed om at de
skal ut av bygningen den 1. april. Noen av dem som bor der, har fått tilbud
om alternativ bolig, men det er en god del som ikke har fått tilbud om det.
De som bor der, ønskerå holde sammen, og de ønsker å rehabilitere gården ut
fra sine egne ønsker.
Spørsmålet mitt helt på slutten blir
om det er noen mulighet for at statsråden eller Regjeringen kan være med og
påvirke sånn at beboerne virkelig blir med på rehabilitering av sin bolig.
Statsråd Thorbjørn Berntsen:
Jeg kan
ikke gå inn i denne konkrete saken, men viser til de formalitetene som
foreligger, de rettslige forhold og de muligheter som kommunen har til å
påvirke saken - som jeg var inne på i mitt første innlegg. Men jeg vil jo
si at det har vært et nokså grunnleggende prinsipp i alle disse
byfornyelsessakene at beboerne skal trekkes med. De skal i alle tilfeller
informeres og tas med på råd, og det forutsetter jeg er gjort. Men til
sjuende og sist er det jo eieren, i dette tilfellet Ungdommens
Selvbyggerlag, som har det avgjørende ord når det gjelder å beslutte
hvorvidt gården skal fornyes eller ikke. Jeg vil ikke gå noe mer inn i den
materien, for det vil ikke være riktig i forbindelse med denne konkrete
enkeltsaken.