Jan Simonsen (Frp):
Jeg vil stille
følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
Sivilingeniørutdanningen ved Høgskolen
i Rogaland har høy kompetanse innen teknologiske fag. Høgskolen veileder
doktorgradkandidater, men har ikke selvstendig rett til å tildele
doktorgrad.
Vil kirke-, utdannings- og
forskningsministeren gå inn for å gi sivilingeniørutdanningen ved Høgskolen
i Rogaland anledning til å tildele doktorgrad?
Statsråd Jon Lilletun:
Frå slutten av
1980-talet skjedde det ei sterk utbygging av den organiserte
doktorgradutdanninga i Noreg. Bakgrunnen var eit behov for å styrkje
rekrutteringa av forskarar og å byggje opp eit meir standardisert system på
tvers av fagområda. Samstundes vart dei gamle, « frie » doktorgradane førte
vidare, slik at det framleis skulle vere mogleg å ta doktorgraden utan å ha
gått gjennom eit organisert forskaropplæringsprogram. Det er likevel slik
at langt dei fleste doktorgradane som vert tekne no, er « nye » doktorgradar, og
eg tolkar spørsmålet frå representanten Simonsen slik at det gjeld om
Høgskolen i Stavanger skal kunne tildele graden dr.ing på bakgrunn av eit
organisert forskarutdanningsprogram.
Dei politiske føringane for den breie
utbygginga som har skjedd innanfor organisert forskarutdanning, er å finne i
St.meld.nr.28 (1988-1989), Om forskning, og i handsaminga av meldinga i
Stortinget, jf. Innst.S.nr.228 (1988-1989). Forslaga i stortingsmeldinga
bygde i sin tur i stor grad på Hernes-utvalet sin NOU 1988:28, Med viten og
vilje, som drøfta spørsmålet om utdanning og rekruttering av forskarar i
full breidd. I denne samanhengen skal det spesielt nemnast at utvalet
argumenterte for og foreslo
at
det faglige og formelle ansvaret for forskerutdanningen og tildeling av doktorgrader
legges til grunnforskningsinstitusjonene
Det vil føre for langt å gå inn på
detaljane i argumentasjonen her, men hovudargumentet er at utdanning av
forskarar krev eit aktivt grunnforskingsmiljø som ikkje berre er
kjenneteikna ved djupn, men òg ved fagleg breidd, det siste for at
forskarrekruttane skal kunne verte fortrulege med ulike tilnærmingsmåtar,
friare kunne velje spesialisering, trekkje på innfallsvinklar frå nærskylde
fag, utveksle idear med og få impulsar frå eit breitt utval av andre
rekruttar og lærarar osv. I tillegg gjer dei store kostnadene ved avansert
vitskapleg utstyr innafor mange fag at utdanninga av forskarar berre kan
skje ved nokre få institusjonar.
Desse argumenta fekk altså tilslutning
i Stortinget. Dette er bakgrunnen for at lov om universitet og høgskular §
2 nr. 6 gjev universiteta og dei vitskaplege høgskulane eit særleg nasjonalt
ansvar for grunnforsking og forskarutdanning. Universiteta har høg
vitskapleg kompetanse og tilsvarande forskingsaktivitet innafor eit breitt
spektrum av fagområde, og det meste av forskaropplæringa i Noreg skjer ved
desse institusjonane. Dei vitskaplege høgskulane er nasjonale tyngdepunkt
innafor sine fag, med kompetansen konsentrert om eit meir avgrensa
fagområde, men likevel med stor breidd innafor dette området.
Når ein institusjon har fått rett til
å tildele doktorgrad, er institusjonen sjølv ansvarleg for organiseringa og
for det faglege innhaldet. Ved universiteta og dei vitskaplege høgskulane
vert desse omsyna tekne i vare på ein systematisk måte gjennom eigne organ
med eit heilskapleg, overordna ansvar for forskarutdanninga, og det skjer
eit nært samarbeid og koordinering mellom dei, m.a gjennom Det Norske
Universitetsråd. Dette sikrar eit einskapleg fagleg nivå og lik standard og
status for doktorgraden uavhengig av kva institusjon han er teken ved.
Samtidig er det klart at det finst
spisskompetanse også utanfor desse institusjonane som det er ynskjeleg å
utnytte i opplæringa av forskarar, m.a ved mange statlege høgskular. Dette
skjer allereie ved at tilsette ved høgskulane føreles på
forskarutdanningskurs eller blir brukte som rettleiarar, slik representanten
Simonsen gir døme på frå Høgskolen i Stavanger. Mange doktorgradstudentar
oppheld seg heile eller delar av stipendperioden ved ein statleg høgskule,
og departementet finansierer ein del stipendiatstillingar ved høgskulane
direkte over kapittel 0281 i statsbudsjettet. Føresetnaden er at
stipendiatane er knytte til eit doktorgradprogram ved eit universitet eller
ein vitskapleg høgskule. Dette er i tråd med prinsippa for Noregsnettet:
Kompetansen vert utnytta der han finst, men utan at ein byggjer opp
fordyrande parallelle tilbod og spreier ressursane for tynt utover. Dette
trur eg er den beste løysinga òg framover.
På bakgrunn av dette ser eg det som
lite aktuelt å gje Høgskolen i Stavanger rett til å tildele eigne
doktorgradar no. I staden bør høgskulen halde fram med samarbeidet om
forskaropplæring med norske og utanlandske universitet. Derimot er eg
positiv til at det i einskilde tilfelle kan haldast doktordisputasar i
Stavanger, slik det er spurt om ved fleire høve. Dette vil vere tilfelle
der tilsette ved høgskulen har hatt hovudansvaret for rettleiinga, og vil
representere ei fin markering av rolla høgskulen har spela, og ei viktig
symbolsk påskjønning til dei involverte fagmiljøa.
Eg er også innstilt på å be
Noregsnettrådet om å få utgreidd kva krav som må stillast til eit fagmiljø
for at det sjølv skal kunne få ansvaret for å tildele doktorgrad, og kva
prosedyrar som i tilfelle bør etablerast for fagleg vurdering, godkjenning
og kvalitetssikring av doktorgradprogram. Ei slik utgreiing vil vere eit
grunnlag for ei breiare utdanningspolitisk og ressursmessig vurdering av
dette spørsmålet.
Eg seier meg lei for at svaret vart
litt lengre enn det burde ha vore.
Gunnar Breimo hadde her overtatt
presidentplassen.
Jan Simonsen (Frp):
Den innledende
beskrivelsen av dagens virkelighet var kanskje av mindre interesse. Det
interessante er hvilken utdanningspolitikk ministeren vil føre i fremtiden.
Jeg konstaterer at konklusjonen var at
det var lite aktuelt med tildeling av doktorgrader nå. Jeg vil da spørre om
det innebærer at det kan bli aktuelt i fremtiden. Statsråden sa dessuten at
han ville sette i gang et utredningsarbeid for å se på hvilke krav som bør
stilles for å kunne tildele doktorgrader i fremtiden. Jeg håper at også det
gir en åpning for at man i fremtiden vil trekke den konklusjonen at miljøet
ved Høgskolen i Rogaland er bredt og godt nok til at de kan bli kreditert
for det arbeidet de faktisk utfører gjennom å utdanne og gi veiledning til
doktorgradskandidater.
Statsråd Jon Lilletun:
Slik eg
oppfatta det, var ikkje spørjaren direkte misfornøgd med konklusjonen, sjølv
om han ikkje trengte innleiinga. Eg trur det er viktig å setje slike saker
inn i eit skikkeleg historisk perspektiv i forhold til handsamingane i
Stortinget. Det som ligg i det eg sa, at det ikkje er aktuelt no, er
nettopp at det er naudsynt at vi, når vi om kort tid etablerer
Norgesnettrådet, òg er villige til å gå inn i dei problemstillingane
representanten Simonsen reiste. Eg vil ikkje love at det kan verte aktuelt
seinare, men det eg lovar her og no, er ein skikkeleg gjennomgang gjennom
det nye organet vi får, og gjennom den breie utdanningspolitiske utgreiinga
vi skal ha, som vil verte presentert for Stortinget seinare i haust.
Jan Simonsen (Frp):
Jeg konstaterer
at statsråden er villig til å gå inn i problemstillingen. Han er villig til
å sørge for en skikkelig gjennomgang av problemstillingen, og da er jeg også
helt overbevist om at han til syvende og sist vil falle ned på den
konklusjonen at når kompetansen er så stor på en skole at de er betrodd å
veilede kandidater som skal ta doktorgrad, må de også få lov til å
gjennomføre selve eksamenen og bli kreditert for det arbeidet de har gjort.