Ågot Valle (SV):
Jeg har følgende
spørsmål:
I Bergen pågår en lokal debatt om
tiltak for å redusere luftforurensningene. I statsrådsaken 30. mai 1997 om
forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning heter det imidlertid
at lov om helsetjenesten i kommunene ikke kan brukes for å fastsette
strengere grenseverdier enn den aktuelle forskriften.
Mener statsråden det er heldig at
Regjeringen på denne måten setter til side myndighet om å treffe
strakstiltak blant annet mot biltrafikk som Stortinget har lagt til
kommunene?
Statsråd Guro Fjellanger:
Forskrift
om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy ble vedtatt ved kgl.res
30. mai i år. Gjennom denne forskriften er forurensningsloven for første
gang gjort gjeldende for samferdsel. Forskriften vil bidra til å redusere
eksisterende støy- og luftforurensninger ved at det settes visse minstekrav
til miljøkvalitet. Miljøkvaliteten vil forbedres i de mest utsatte
områdene. Forskriften er derfor et gledelig første skritt for bedret
luftkvalitet og redusert støynivå lokalt. Men jeg vil understreke: bare et
første skritt! Vi har fortsatt et godt stykke igjen før vi når et støy- og
forurensningsnivå som tilfredsstiller hensynene til helse og trivsel. Jeg
er svært opptatt av de problemene som lokal luftforurensning og støy
medfører, og vil derfor sørge for at det blir foretatt en gjennomgang av
eksisterende mål og virkemidler for å vurdere om disse er tilstrekkelige.
I forbindelse med vedtakelsen av
forskriften forutsatte den daværende regjering at helsemyndighetenes
myndighet etter kommunehelsetjenesteloven ikke skal brukes til å gi pålegg
om oppnåelse av strengere grenseverdier enn de som gjelder etter denne
forskriften. Etter min mening må dette anses som en politisk forutsetning
for sentrale myndigheters myndighetsutøvelse. Man har neppe ment å sette
til side kommunenes myndighet etter kommunehelsetjenesteloven, som i praksis
vil fungere som et sikkerhetsnett der andre lover regulerer samme forhold.
Det vil imidlertid være aktuelt å avklare forholdet mellom reguleringer
etter kommunehelsetjenesteloven og den nye forskriften etter
forurensningsloven. Dette mener jeg bør skje gjennom forskrifter til
kommunehelsetjenesteloven.
Det er heller ikke noe i veien for at
kommunene treffer vedtak med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven om
begrensning av andre typer forurensning og støy enn de som omfattes av
forskriften. Det kan f.eks gjelde støytopper eller behov hos spesielt
utsatte grupper som forskriften ikke dekker. Jeg kan derfor ikke se at det
er noe til hinder for at kommunene treffer vedtak om slike strakstiltak som
representanten Valle etterspør.
Ågot Valle (SV):
Jeg vet ikke helt om
jeg vil komme med et tilleggsspørsmål, for faktum er at ministerens svar var
ganske klargjørende. Etter det - slik som jeg tolker henne - har faktisk
bl.a Bergen bystyre nå all mulig slags grunnlag for å komme med strakstiltak
for bl.a å redusere biltrafikken på de dagene hvor det er veldig stor
luftforurensning og også helsefarlige forhold i Bergen, som forårsaker at
titalls bergensere, flere hundre, dør hvert år, og at mange har
lungeproblemer og andre sjukdommer.
Jeg er enig i at forskriftene er et
første skritt på veien, men at grenseverdiene som de har, ikke har et
helsemessig utgangspunkt, slik som SFTs luftkvalitetskriterier har, og det
er disse som også har ligget til grunn for overvåkingen i Bergen siden 1994.
Jeg tolker da ministeren slik at hun straks rydder opp i de uklarhetene som
ligger mellom forskriftene og kommunehelsetjenesteloven.
Jeg takker for svaret.
Statsråd Guro Fjellanger:
Jeg er klar
over, og Regjeringen er klar over, at Bergen kommune er en av de fire byene
i landet som har størst problemer på dette området, og vi har allerede
engasjert oss i dette gjennom miljøbyprosjekter, hvor Bergen deltar, og vi
gir støtte til en rekke viktige tiltak.
Jeg vil understreke at det etter min
mening er viktig å få en klargjøring av forskriftene til kommunehelseloven
og forurensningsloven, som er bebudet, og jeg har også lyst til å
understreke at jeg ser på de forskriftene som gjelder, som et første skritt,
og at det er viktig å komme lenger når det gjelder å ta hensyn til helse og
miljø.
Presidenten: Dermed er vi kommet til
veis ende når det gjelder sak nr. 1