Karin Andersen (SV):
Jeg vil få
stille følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:
Tetningsstoffet Rhoca-Gil er svært
giftig og kan gi store helseskader. Ifølge Dagsrevyen 15. oktober 1997
visste Arbeidstilsynet om dette tidlig på 1980-tallet, men rapporten fra
Yrkeshygienisk Institutt ble bare lagt bort. Viktig informasjon som kunne
hindret skade, var tilgjengelig, men ble ikke brukt.
Vil kommunalministeren ta initiativ
til å forby bruk av stoffet av hensyn til arbeidsmiljøet?
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
Tetningsstoffene som ble benyttet i Romeriksporten, markedsføres under
handelsnavnene Siprogel og Rhoca-Gil. Produktet Rhoca-Gil omtales ikke i
rapporten fra Yrkeshygienisk Institutt. Siprogel ble i rapporten ikke
oppgitt å inneholde akrylamid. Det er akrylamid som gjør produktet
kreftfremkallende. Akrylamid ble for øvrig klassifisert som
kreftfremkallende først i 1993.
På det norske markedet finnes
8.000-10.000 kjemiske stoffer i ca 50.000 kjemiske produkter. Når det
gjelder kreftfremkallende kjemikalier spesielt, antas det årlig å produseres
og importeres noe over 1 mill. tonn slike stoffer i Norge. Disse er fordelt
på hundrevis av produkttyper og brukes i en lang rekke bransjer.
Det er altså et faktum at
kreftfremkallende kjemikalier benyttes i arbeidslivet i Norge i dag. Dette
er akseptert i samfunnet under forutsetning av at arbeidsgiver og
arbeidstaker blir kjent med helsefaren knyttet til håndtering av slike
kjemikalier, og at de nødvendige vernetiltak for å beskytte arbeidstaker
dermed kan bli iverksatt. Arbeidstilsynet er opptatt av dette
problemområdet og har nå under ferdigstillelse en ny forskrift om arbeid med
kreftfremkallende kjemikalier.
Siprogel og Rhoca-Gil kan gi alvorlige
helseskader. Det er det ingen uenighet om. Å forby dette kjemikaliet ville
imidlertid gjøre det nødvendig med en grundig vurdering av hvilke
tetningsmidler som skulle erstatte det, og hvilken helse- og miljøfare
erstatningsstoffene kunne ha. Arbeidstilsynet vurderer at Siprogel og
Rhoca-Gil er forsvarlig å bruke når det brukes korrekt og når arbeidstaker
beskyttes med riktig verneutstyr.
Selv om akrylamid ved riktig bruk er
forsvarlig sett fra et helsesynspunkt, vet vi mindre om konsekvensene for
det ytre miljøet, hvor vi ikke kan beskytte oss på samme måte. Myndighetene
vil derfor foreta en grundig gjennomgang av dette.
Karin Andersen (SV):
Jeg vil takke
statsråden for svaret, som igjen fokuserer på at norsk arbeidsmiljø er
preget av svært mange ulike og til dels også svært giftige stoffer, og at
summen av dette er vanskelig å overskue. Vi har tidligere i dag hørt at
systemet med merking og kontroll ikke har fungert betryggende. Ville det da
ikke være riktig å benytte føre var-prinsippet når det gjelder godkjenning
og bruk av slike stoffer? Og ville ikke et forbud nå kunne tvinge fram mer
helse- og miljøvennlige stoffer, slik det har skjedd i andre situasjoner?
Nå er det sikkert riktig, slik
kommunalministeren sier, at Arbeidstilsynet vurderer dette stoffet som
forsvarlig når man bruker korrekt verneutstyr. Men jeg kunne også tenke meg
å spørre kommunalministeren om det er et mål å få ned mengden slike stoffer
i arbeidsmiljøet, eller ikke.
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
På det siste spørsmålet kan jeg svare et ubetinget ja. Når vi hører om den
enorme mengden helseskadelige stoffer som finnes og som brukes i et så
enormt stort omfang som det vi nå gjør i Norge, er det klart at det er en
målsetting å få bruken av disse stoffene ned. Det som vil bli utfordringen,
er å finne erstatningsstoffer som gir færre helseskader og som er mindre
farlig, ikke bare for arbeidstakerne som bruker dem, men vi må også få en
vurdering av hva de betyr for miljøet generelt.
Som jeg også avsluttet mitt første
svar med: Vi foretar nå en brei gjennomgang for også å se på de virkningene
som dette stoffet har for det ytre miljøet. Det er det nemlig enda mindre
kunnskap om for øyeblikket - og det er kanskje der hovedproblemet faktisk
ligger nå.
Karin Andersen (SV):
I mitt spørsmål
viser jeg til at i hvert fall delkunnskaper om disse stoffene har vært kjent
både av Yrkeshygienisk Institutt og av Arbeidstilsynet. Men forskning har i
ettertid sikkert kommet med nyere opplysninger om disse stoffene. Det skjer
jo hele tiden. Mener statsråden at de rutinene som er mellom Yrkeshygienisk
Institutt og Arbeidstilsynet, er gode nok, og at de i dette tilfellet har
blitt fulgt slik at viten som har vært tilgjengelig, også faktisk har blitt
brukt?
Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad:
Vi må gå gjennom alle rutiner vi har i dag, for å se om vi kan forbedre dem.
Ingen er tjent med at vi skal oppleve å få en slik situasjon igjen at det
plutselig oppstår et så helsefarlig stoff som det viser seg er brukt uten at
arbeidstakerne er kjent med det. Det kan også tyde på at heller ikke
arbeidsgiverne har vært fullt innforstått med hvor farlig dette stoffet var.
Målet vårt må være å hindre at vi får noe slikt i framtida.