Thorbjørn Jagland (A):
Jeg vil spørre
statsministeren om miljøvernministerens uttalelser når det gjelder
Kyoto-forhandlingene. Hun sa her i Stortinget at det er « ingenting som
hindrer oss i å gå lenger og gjøre mer » på hjemmebane enn avtalen
forutsetter. I Klassekampen i går sier miljøvernministeren at Regjeringen
vil gå lenger: « Regjeringen står fortsatt på Voksenåsen-erklæringen. » I
Voksenåsen-erklæringen sier sentrumspartiene at « Norge skal bringe sine
utslipp av CO2 og andre klimagasser ned til 1989-nivå innen år 2005 ». Dette
innebærer at Regjeringen legger opp til å nå målet som er satt i
Kyoto-avtalen, fem år tidligere enn forutsatt. Dette er en betydelig
forskjell, bl.a fordi det er lettere å oppnå nødvendige teknologiendringer
innen år 2010 enn år 2005. Endringer tar som kjent tid. Dessuten forventes
den norske oljeproduksjonen å synke fra år 2010.
Jeg vil spørre statsministeren om
miljøvernministerens uttalelser er på vegne av Regjeringen.
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Det er klart at Regjeringen har ikke gått bort fra ambisjonen som er nedfelt
i Voksenåsen-erklæringen, og vi vil redegjøre nærmere i den stortingsmelding
som skal legges fram i vårsesjonen, for hvordan vi skal søke å nå dette
målet.
Det vi internasjonalt er forpliktet
til, er det som fremgår av Kyoto-avtalen, og som tilnærmelsesvis er en
stabilisering i perioden 2008-2012. Vi synes Norge som et foregangsland i
miljøpolitikk burde prøve å komme lenger, og vi har selvsagt anledning til
det. Hvordan det skal bli mulig, vil vi redegjøre for i den fremlagte
stortingsmeldingen.
Thorbjørn Jagland (A):
Jeg forstår
det slik at statsministeren ikke er i stand til å svare på spørsmål om
miljøvernministeren har snakket på vegne av Regjeringen når hun slår fast at
Regjeringen vil gå lenger, og at man står fast på sentrumsregjeringens
Voksenåsen-erklæring. Men dette er jo også bemerkelsesverdig i og med at
statsministeren har bedt flertallet her i Stortinget som går inn for
gasskraftverk, å redegjøre for hvordan man skal innpasse dem innenfor
Kyoto-avtalen. Som kjent har klimaforskere sagt at det med letthet kan
gjøres fordi man har fått til utslippskvoter. Dessuten er ikke de
forpliktelsene vi har tatt på oss, så dramatiske som statsministeren har
forsøkt å gi inntrykk av. Men i og med at man skal oppfylle denne
forpliktelsen fem år tidligere, har Regjeringen et meget stort
forklaringsproblem, for her snakker vi om virkelig store endringer med
hensyn til hva man kan få til av teknologi innen dette tidspunkt. Dessuten
vil det faktum at oljeproduksjonen vil synke fra år 2010, hjelpe oss
betydelig.
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Jeg mener det framgikk klart av mitt første svar at når miljøvernministeren
uttaler seg i samsvar med Voksenåsen-erklæringen, er hun selvsagt på vegne
av hele Regjeringen på trygg grunn, for Regjeringen står bak denne
erklæringen.
Det blir udelt mye vanskeligere å
oppfylle forpliktelsene fra Kyoto hvis vi først, før vi skal kutte utslipp
av seks klimagasser med 5 %, skal øke dem med ca 5 %. Det betyr at en da må
kutte med ca 10 % i stedet for ca 5 %. At det blir vanskeligere, tror jeg
ikke det er så vanskelig å forstå.
Teknologi kan nok hjelpe oss et stykke
på vei, men jeg tror ikke de teknologiske framskritt vil være skje så raskt
på dette punktet. Hvis en allerede i løpet av kommende år skal beslutte å
sette i gang bygging av disse gasskraftverkene, vil det skje uten at en
kjenner eventuell ny teknologi som kan forbedre situasjonen. Alternativet
er å kjøpe seg fri fra dette ved å kjøpe kvoter fra andre land. Men som
kjent er kvotefordelingssystemet ikke fastlagt i detalj, det vil først skje
om et år. Derfor tror jeg uansett det vil være klokt å vente med en slik
beslutning.
Presidenten: Det blir
tilleggsspørsmål - fra Erik Solheim.
Erik Solheim (SV):
Statsministerens
svar nå viser vel til fulle hvilket uføre Regjeringen har rotet seg opp i
ved å overta den forrige regjerings klimapolitikk punkt for punkt, for så i
mange bisetninger og tilliggende uttalelser å gi andre signaler, f.eks det
signalet at det er Voksenåsen-erklæringen som gjelder, selv om Norge har
forpliktet seg til noe helt annet i Kyoto. Regjeringen har dermed mistet
støtten fra en bred norsk miljøbevegelse og også fra en samlet internasjonal
miljøbevegelse, som hadde tiltro til at nåværende regjering ville
gjennomføre en snuoperasjon når det gjelder klimapolitikken.
Det vi i stedet har sett, er at
Regjeringen i Kyoto - som omtrent eneste vestlige regjering - ikke la fram
egne nasjonale mål, og at Norge var en aktiv medspiller for å gjøre
smutthullene størst mulig, noe bl.a avisen Vårt Land har skrevet helt
tydelig.
Mitt spørsmålet til statsministeren er
litt annerledes enn Thorbjørn Jaglands: Hva tror statsministeren kan bli
følgene for respekten (presidenten klubber) for politisk virksomhet når
partiet først går ut med en knallhard kritikk av Arbeiderpartiets syn i
klimapolitikken (presidenten klubber igjen) for så punkt for punkt å overta
dette etter at man har fått regjeringsmakt?
Presidenten: Presidenten vil minne om
at tiden skal holdes!
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Jeg registrerer at vi får kritikk både fra Arbeiderpartiet fordi Regjeringen
har for ambisiøse mål og fra SV fordi vi er for lite ambisiøse.
Når det gjelder SVs kritikk, er den
etter mitt skjønn altfor lettvint. For det første har SV selv ikke noen
klare målsettinger - så langt jeg kan registrere - for hva Norge skal ha av
målsettinger i forhold til Kyoto-avtalen. For det andre er det for lettvint
å si at Norge var omtrent det eneste landet som ikke hadde nasjonale mål.
Det er jo mye enklere f.eks for EU-land, som har den såkalte EU-bobla, og
hvor noen land kommer ut med betydelige pluss i forhold til et land som
Norge, som ikke har kommet innenfor EU-bobla, og hvor det også lenge var
usikkerhet om det ville bli en skikkelig differensiering og fleksibilitet.
Dessuten har Norge en spesiell energistruktur, hvor mye av vår
elektrisitetsproduksjon - ja det meste - skjer ved hjelp av ren vannkraft,
slik at potensialet for å ta inn ved f.eks å kutte ut kullkraft, slik som
andre land, det har vi ikke.
Til slutt må jeg si at vår - og
spesielt Kristelig Folkepartis kritikk - av den forrige regjering ikke
gjaldt opplegget for forhandlingene i Kyoto, men manglende vilje til
nasjonale tiltak.
Presidenten: Det blir et
tilleggsspørsmål til - fra Jens Stoltenberg.
Jens Stoltenberg (A):
Dersom det er
slik at SVs klimapolitikk i dag er lettvinn, tror jeg det også innebærer at
mellompartienes klimapolitikk før valget var minst like lettvinn. La meg
dessuten si følgende: Når statsministeren sier at det blir svært vanskelig
for oss å oppfylle Kyoto-avtalen med to gasskraftverk, uttaler han seg i
strid med det en rekke fagmiljøer sier, bl.a fordi de viser til at vi i
Kyoto har fått fullt gjennomslag for felles gjennomføring. Klimainstituttet
Cicero sier f.eks til NTB den 11. desember at det er fullt mulig for Norge å
oppfylle avtalens forpliktelser med rimelige tiltak, og uten at planene om
gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø skrinlegges. Har Regjeringen andre
informasjoner enn det f.eks Cicero har, når de sier at det er fullt mulig
med felles gjennomføring å oppfylle klimaavtalen?
La meg også si følgende:
Miljøvernministeren sa at Arbeiderpartiet la til 18 % vekst i utslippene.
Det sa hun her i Stortinget, hun beklaget det, og hun gjentok det på
Dagsrevyen. Spørsmålet er om statsministeren stiller seg bak de påstandene.
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Når det gjelder det siste: Hvis miljøvernministeren har beklaget og ryddet
opp i det, stiller jeg meg selvsagt bak den oppryddingen når det gjelder
talldiskusjonen.
Ellers må jeg be om at en går mer nøye
tilbake til dokumentene når en påstår at f.eks Kristelig Folkeparti - fordi
en snakker om sentrumspartiene generelt her - hadde den samme kritikk som SV
hadde av den forrige regjerings opplegg til klimaforhandlingene. Det er
feil. Jeg anbefaler at man leser innstillingen til klimameldingen fra
energi- og miljøvernkomiteen fra den forrige perioden. Da vil en finne at
f.eks Kristelig Folkepartis representanter ikke hadde denne kritikken som SV
nå har hatt av opplegget for klimaforhandlingene. Jeg ber om at en her
holder seg til fakta - og dette er fakta. Vi har støttet prinsippene om
fleksibilitet og differensiering.
Når det gjelder gasskraftverk: En
satser tydeligvis på felles gjennomføring eller kjøp av kvoter hos andre
land. Hvis en skal kjøpe kvoter hos andre land - dette kvotesystemet er
ikke fastlagt i detalj ennå, det blir det først om et år, og det gjør at det
i hvert fall er klokt å vente - vil det sannsynligvis koste millioner av
kroner, og det må da inn i regnskapet for gasskraftverkene. Hvor blir det
da av lønnsomheten? Vi tror ikke dette er så lett gjennomførbart som
Stoltenberg gir inntrykk av.
John I Alvheim (Frp):
Mitt spørsmål
går til helseministeren.
Det er i dag gitt pålegg til flere
norske sykehus om å sende hjem danske spesialsykepleiere som angivelig er
ulovlig importert til Norge. Dette skyldes etter min mening en politisk
betinget antikvert lovgivning på dette området i landet. Ett av de
sykehusene som rammes her, er det kriserammede Sentralsykehuset i Akershus,
som nå har fått pålegg om å sende hjem åtte spesialsykepleiere. Det vil da
gi som konsekvens at intensivavdelingen og akuttavdelingen blir hardt
rammet, og problemene blir enda større enn de allerede er. Det andre
sykehuset er Telemark sentralsykehus, som må sende hjem 12
spesialsykepleiere, dvs. at man mister ett operasjonsteam og ett
intensivteam. Dermed vil også driften ved Telemark sentralsykehus bli
redusert radikalt. (Presidenten klubber.)
Mitt spørsmål til helseministeren: Kan
og vil helseministeren gjøre noe med dette?
Presidenten: Presidenten vil igjen
understreke tidsrammen.
Statsråd Dagfinn Høybråten:
De
konkrete sakene som representanten Alvheim spør om, er til behandling i
forvaltningen under en annen statsråds ansvar. Jeg kan derfor ikke gå
konkret inn på behandlingen av disse sakene, men henviser til
arbeidsministeren, som for øvrig også er til stede i dag.
Når det gjelder det generelle
spørsmål, vil jeg for min del si at vi etter mitt syn er nødt til å gå
ganske utradisjonelt til verks når det gjelder rekruttering av
helsepersonell, i en situasjon med stor knapphet. Regjeringen vil sette i
verk den handlingsplan for helsepersonell som er vedtatt i forbindelse med
budsjettet, og som har en rekke tiltak som vil hjelpe på dette etter hvert.
For øvrig vil jeg i min oppfølging av situasjonen ved Sentralsykehuset i
Akershus, som jeg vil redegjøre for overfor Stortinget i februar, legge stor
vekt på at man finner løsninger på de akutte personellproblemer som man der
har hatt og har, slik at de sentrale funksjonene ved sykehuset blir
ivaretatt på en betryggende måte.
John I Alvheim (Frp):
Jeg takker
helseministeren for svaret og har merket meg at man vil bruke utradisjonelle
virkemidler for å sørge for å få tilført våre sykehus helsepersonell i
tilstrekkelig grad.
At dette ligger under en annen
minister er ikke jeg så veldig opptatt av. Jeg er opptatt av å forholde meg
til helseministeren, som er ansvarlig for helsevesenet i dette landet. Mitt
spørsmål må jeg gjenta: Vi har nå en akutt situasjon som må løses
umiddelbart, hva vil helseministeren gjøre med det?
Statsråd Dagfinn Høybråten:
Igjen:
Uten å gå inn i de konkrete sakene som er til behandling, vil
helseministeren gjøre sitt for å bidra til at en gjør det som staten kan
gjøre for å løse de mer akutte problemer knyttet til rekruttering av
helsepersonell ved det aktuelle sykehuset som representanten Alvheim nevner.
Presidenten: Det blir
tilleggsspørsmål - Annelise Høegh.
Annelise Høegh (H):
Jeg håper at
helseministeren gir arbeidsministeren et godt råd. Arbeidsministeren og
Venstre har jo et program hvor de går inn for å tillate privat
arbeidsformidling og -utleie, så det at Regjeringen kan gjøre det iallfall
Venstre har sagt at de vil gjøre, henger vel mye på hva helseministeren og
hans parti vil gi av råd.
Når helseministeren sier han vil være
utradisjonell, håper jeg at han også vil ha syn for at vi har et stort
problem i helsevesenet også med korttidsfraværet. Mange jordmødre og
helsearbeidere ellers, som sykepleiere og leger, bruker masse tid på å prøve
å skaffe vikarer. Jeg fikk i går oversendt en pressemelding fra Den Norske
Jordmorforening og noe som kaller seg Olsten Helsetjenester, som har ønsket
å innlede et samarbeid for å kvalitetssikre de jordmødre som på kort varsel
skal kunne gå inn i helsetjenesten, både i allmenntjenesten og andre deler
av den, slik at man kan få et godt tilbud til dem som trenger
jordmortjenester. Ser ikke helseministeren at det kan være et viktig bidrag
å få privates medvirkning?
Statsråd Dagfinn Høybråten:
Jeg er
helt enig i at alle gode krefter bør samarbeide for å sikre en god
rekruttering til helsevesenet. Vi vil som sagt sette i verk en rekke
tiltak, og har i gang tiltak når det gjelder den offentlige
arbeidsformidlingens innsats bl.a med å rekruttere helsepersonell fra
utlandet til Norge - det er et arbeid som pågår. I tillegg til det er det
sendt ut på høring et utkast til forskriftsendring når det gjelder privat
arbeidsformidling. Når det gjelder privat arbeidsutleie, er det etter mitt
syn et mer komplisert spørsmål, fordi det kan bidra til uklare
ansvarsforhold i sykehusene. På dette punkt er faktisk sykehusene ganske
annerledes enn en del andre arbeidsplasser i Norge. Men disse spørsmålene
er til vurdering.
Annelise Høegh (H):
Jeg kan da bare
bli stående. Jeg har enda et spørsmål til helseministeren, så han kan bli
stående han også. Det kunne vært fristende å fortsette der vi slapp, men la
meg ta opp et annet problem.
Som vi alle vet, har vi dessverre
lange helsekøer og lang ventetid i vårt land. Jeg og mitt parti har
absolutt det syn at helsevesenet er et offentlig anliggende, og at vi
trenger økte ressurser, men vi trenger også bidrag fra private til selve
operasjonsvirksomheten. Vi har et privat sykehus her i byen som heter
Volvat Medisinske Senter. De søkte om å få utvide sitt sengeantall - som nå
er 8 - til 25. Den forrige regjeringen avslo dette. Ifølge Volvats
opplysninger ønsker de dette for å kunne utnytte kapasiteten. De legene og
sykepleierne som allerede er der i dag, kan ikke utnytte sin kapasitet fullt
ut fordi de ikke har mange nok senger.
Jeg håper at helseministeren på vegne
av den nye regjeringen kan gå inn for at Volvat får godkjent denne søknaden.
Statsråd Dagfinn Høybråten:
Det er
riktig at departementet har en slik søknad til behandling for tiden. I
behandlingen av den søknaden vil vi bl.a legge vekt på de forhold
representanten Høegh nevnte, og se om det er mulig å sikre økt
behandlingskapasitet.
Den andre siden av saken er spørsmålet
om en slik utvidelse av sengekapasiteten ved et privat sykehus i denne delen
av landet, vil innebære at en trekker knappe ressurser ut av det offentlige
helsevesen. Det er vi også nødt til å vurdere, og det har vi etter loven
også adgang til. På grunnlag av denne avveiningen regner jeg med at det vil
bli tatt et standpunkt til denne søknaden i relativt nær framtid. Men
standpunktet er ikke tatt ennå.
Annelise Høegh (H):
Mitt spørsmål ble
jo stilt for å prøve å utvirke noen signaler om at det standpunktet kanskje
kunne bli positivt, både for de pasientene som søker sykehuset, og for
sykehuset selv. Slik jeg har forstått søknaden, er det på ingen måte
nødvendig sett fra Volvats side å engasjere flere leger, flere sykepleiere,
fordi de har ledig kapasitet blant dem som allerede er der. Men dersom den
situasjonen skulle oppstå at de skulle ønske å skaffe seg enda flere, er
sikkert helseministeren kjent med at de har et samarbeid med et svensk
firma, som er medeier i Volvat sykehus, slik at man kan få leger fra
utlandet. Men jeg synes ærlig talt at vi må vare oss vel for å skape en
situasjon her hjemme som gjør at norske leger nærmest må reise til utlandet
og etablere seg, for å få lov til å bidra på fritiden med å behandle norske
pasienter. Jeg synes det er meningsløst at man kun tillater utenlands
etablerte leger å få lov til å bidra ekstra.
Statsråd Dagfinn Høybråten:
Det er
ikke slik at det er forbudt for norske leger å bidra ekstra i helsevesenet.
Meg bekjent skjer det i meget stor grad gjennom et relativt omfattende
ekstraarbeid, overtidsarbeid, ved norske helseinstitusjoner.
Jeg er innstilt på å arbeide i retning
av å finne en positiv løsning på denne saken, men en positiv løsning må også
være positiv for hele helsevesenet. Vi er som helsemyndigheter nødt til å
legge vekt på en helhetlig tilnærming til en slik enkeltsak, fordi den
henger sammen med tilgangen på ressurser i hele helsevesenet. Det vil jeg
legge til grunn.
Hill-Marta Solberg (A):
Jeg har et
spørsmål til statsministeren.
Fra en rekke hold kommer det nå klare
advarsler om at 1998-budsjettet ikke er stramt nok i forhold til den
aktuelle økonomiske situasjonen vi har. Norges Bank ser en fare for økt
pris- og kostnadsvekst og er urolig for muligheten til å holde kronekursen.
Statistisk Sentralbyrå sier at budsjettet i beste fall virker nøytralt på
etterspørselen. Det samme byrået anslår en kraftig økning i
petroleumsinvesteringene, mens Regjeringen har lagt det motsatte til grunn
og brukt penger deretter. Det internasjonale valutafondet sa for kort tid
siden i en rapport om norsk økonomi at budsjettet ikke vil bidra til å
stabilisere økonomien.
Mitt spørsmål til statsministeren blir
da følgende: Tar alle disse observatørene og fagmiljøene feil? Hvis de ikke
tar feil, hva akter Regjeringen å gjøre for å dempe de åpenbare
presstendensene vi ser i økonomien?
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Det er flere rapporter som har kommet både fra utenlandsk og innenlandsk
hold når det gjelder vurderingen av norsk økonomi. Den siste jeg har
registrert kom, var fra OECD - den nevnte ikke Hill-Marta Solberg. Det var
muligens bevisst, fordi det var den som var mest positiv - etter hva jeg har
forstått etter en rask gjennomlesning - til mulighetene for å holde norsk
økonomi på trygg grunn.
Men vi er klar over at det er
presstendenser i norsk økonomi. Det skyldes bl.a at vi nå gledeligvis har
fått en nedgang i arbeidsledigheten. Den håper vi skal fortsette. Men i
enkelte bransjer er det som kjent mangel på arbeidskraft. Det gjør at
arbeidsmarkedet der nå er meget stramt, og det bidrar til et press på
lønninger og dermed på andre faktorer i norsk økonomi.
Dette følger vi nøye. Vi ser ikke pr.
dato grunn til å legge om den økonomiske politikken eller foreslå endringer
i det vedtatte statsbudsjett. Men vi kommer selvsagt, som vi sa i
finansdebatten, til å følge den økonomiske utvikling utover i 1998, hvor
ikke minst vårens inntektsoppgjør vil være viktig. Vi er i en konstruktiv
dialog med partene i arbeidslivet. Vi håper vi får et moderat
inntektsoppgjør, slik vi har hatt i de senere år, i samsvar med
Sysselsettingskommisjonens anbefalinger.
Vi tror det økonomiske opplegget kan
holde under denne forutsetning. Hvis så ikke skjer, som vi tok forbehold om
under finansdebatten, må selvsagt enhver regjering både ha rett og plikt til
å komme tilbake til Stortinget med eventuelle justeringer i opplegget. Pr.
dato ser vi ikke grunnlag for det.
Hill-Marta Solberg (A):
Det var
faktisk helt bevisst at OECD-rapporten ikke ble nevnt fra min side, fordi
det er en rapport som tar utgangspunkt i situasjonen før forliket rundt
budsjettet kom i stand i Stortinget, slik at den ikke bygger på riktig de
samme premissene.
I den rapporten fra Valutafondet som
jeg viste til, sies det at solidaritetsalternativet, som også
statsministeren nå fremholder, har hovedæren for den gunstige utviklingen vi
har hatt i norsk økonomi, noe de fleste vil være enige om.
Solidaritetsalternativet forutsatte at storting og regjering greide å holde
igjen på pengebruken i budsjettene, og at partene i arbeidslivet skulle
gjøre det samme i lønnsoppgjøret.
Mener statsministeren at budsjettet
for 1998 er i tråd med dette? Og er det fortsatt rimelig å kreve moderasjon
av lønnstakerne etter at regjering og storting ikke har greid å gjøre sin
del av jobben tilfredsstillende?
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Svaret er ja. Jeg mener budsjettet er i tråd med dette. Det er et moderat
økonomisk opplegg. Det ligger en viss innstramming i budsjettet, og jeg
mener at det gir grunnlag for et moderat inntektsoppgjør. Kritikken mot
sentrumsregjeringens endringer i budsjettet gikk på at vi foreslo noen
skatte- og avgiftsøkninger - det var som kjent for å trekke inn privat
kjøpekraft. Det ble justert i Stortinget. Men dermed har også de som måtte
bruke det som argument for at man skulle kreve høyere lønnstillegg til
våren, blitt fratatt det argumentet. Vi mener derfor det burde ligge til
rette for et moderat inntektsoppgjør, og jeg har forventninger til at vi får
det.
Jeg vil dog minne representanten
Hill-Marta Solberg om at når det også i de foregående år ble vedtatt
moderate budsjettopplegg, var det fordi sentrumspartier, bl.a Kristelig
Folkeparti, var villige til å gå inn i et konstruktivt samarbeid med den
daværende regjering for å få budsjettene i land. Jeg må dessverre
konstatere at Arbeiderpartiet ikke har vist tilsvarende vilje og ansvar ved
årets budsjettbehandling.
Presidenten: Det blir
tilleggsspørsmål, fra Per-Kristian Foss.
Per-Kristian Foss (H):
Statsministeren har rett i at lønnstakerne ikke har det argumentet lenger at
de må kreve lønnsøkninger for å dekke skatteøkninger, men statsministeren
har ikke rett i at budsjettet inneholder en « viss innstramming ». I så fall vi
jeg be statsministeren dokumentere det tallet - det tallet er ukjent for
økonomer så langt, men kanskje statsministeren kan bidra til å oppklare det.
I rapporten fra IMF står det bl.a at
IMF vil
anbefale
at den økonomiske politikken utformes med sikte på å sikre seg mot de mest sannsynlige
utfallene, istedenfor å håpe på at forholdene skal bli bedre enn ventet
Dette kan vel tas som en viss
antydning om at tro i økonomisk politikk sjelden virker, og at det må
sterkere lut til enn det. Jeg vil derfor gjenta det som var
innledningsspørsmålet fra foregående representant, som statsministeren ikke
har svart på: Deler han hovedtrekkene i analysen i IMF-rapporten?
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Når det gjelder innstramming, var det så vidt jeg husker, i det opplegget
som ble lagt fram, en innstrammingseffekt på ¼ %. Den ble noe redusert under
prosessen, men så vidt jeg husker, var tallet ¼ %.
Når det gjelder hovedtrekkene i
analysene, må jeg minne om at det er noe ulike analyser som foreligger fra
henholdsvis IMF, Norges Bank, Statistisk Sentralbyrå, OECD og også en del
større banker som leverer slike analyser. De varierer noe, og derfor er det
etter mitt skjønn komplett umulig for en statsminister å si at en er enig i
én rapport der den måtte avvike fra andre. Men det jeg i hovedtrekk er enig
i, er at vi er ved et punkt i norsk økonomi, på grunn av økningen i privat
og offentlig forbruk totalt sett, som er kritisk, og som gjør at det er
nødvendig å holde igjen. Jeg må minne representanten Foss om, selv om jeg
vet at han er uenig med meg i dette, at det er presset fra det private
forbruket som har økt sterkest i den senere tid. Det er et ubestridelig
faktum. Derfor er det nødvendig å holde igjen også på privat forbruk og
ikke ensidig fokusere på det offentlige forbruket, slik Høyre ofte gjør.
Jon Olav Alstad (A):
Jeg har et
spørsmål til planleggingsministeren.
Blant annet som følge av
sentrumsregjeringens kutt i pressestøtten og Postens portoøkning er det
mange aviser som nå havner i en situasjon der de vil kunne stå i fare for å
måtte legge ned. I tillegg har Planleggings- og samordningsdepartementet
støttet Konkurransetilsynet i deres momsangrep på avisene. Det er for øvrig
første gang, så lenge jeg har sittet på Stortinget, at
planleggingsministeren ikke har tatt kulturpolitiske hensyn i en sak som
behandles av Konkurransetilsynet.
Kanskje mer alvorlig er det - og det
vil skape en dramatisk situasjon for avisene, med omfattende avisdød som
resultat - dersom statsannonsene også tas bort. I løpet av våren vil det
bli foretatt en evaluering av saken.
Vil planleggingsministeren sørge for
at hun ikke tar knekken på avisene ved å ta fra dem statsannonsene?
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Først vil
jeg komme med en rettelse når det gjelder synet på hva vi har gjort i
departementet. Vi har uttalt oss i forhold til Finansdepartementets
behandling av en fremtidig revurdering av merverdiavgiftsloven, og vi har
sagt at like konkurransevilkår for like produkter på samme marked er
nødvendig. I den sammenheng har vi antydet en mulig konkurransevridning når
det gjelder ukepressen. Det vil komme til videre behandling gjennom
Finansdepartementets videre behandling av loven.
Når det gjelder de andre faktorene som
representanten sier påvirker pressens utvikling, har kulturministeren,
samferdselsministeren og jeg avtalt et møte hvor vi skal diskutere disse
fragmentene og se om vi kan lage en helhet som gjør at vi vil unngå at den
situasjonen som representanten beskriver, oppstår.
Jon Olav Alstad (A):
Jeg kunne tenkt
meg et klarere svar. Jeg er fornøyd med at kulturministeren sammen med de
øvrige ministrene nå tar et ansvar og setter seg ned for å prøve å finne en
løsning på dette, men planleggingsministeren må være klar over hva denne
regjeringen er i ferd med å gjøre. Nå kutter den altså 15 mill. kr i
pressestøtten. Samtidig øker portoen kraftig. Det rammer lokalaviser
sterkt, men det rammer også aviser som Klassekampen og Nationen, som kommer
veldig dårlig ut. I tillegg har man bidratt til å skape usikkerhet om
momsen, og vi får en evaluering når det gjelder statsannonser i løpet av
våren. Når alle disse ulykkene kommer samtidig, vil det redusere mangfoldet
i norsk presse kraftig. Dersom dette var en villet politikk, hadde den vært
grei å forholde seg til både for oss og for avisene, men det fremstår
nærmest som et arbeidsuhell fra Regjeringen, som bare skaper usikkerhet.
Det kunne vært greit å få et veldig klart svar fra planleggingsministeren på
om hun ønsker et mangfold i avisene, eller om Regjeringen vil fortsette en
politikk som vil medføre risiko for reduksjon i mangfoldet.
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Når det
gjelder momssaken, vil den bli behandlet spesielt, som jeg sa tidligere, og
vi har ikke trukket noen konklusjonen i den saken i retning av det som er
sagt.
Når det gjelder de andre elementene,
hvor jeg har ansvar for statsannonseringen, vil det være en av de brikkene
som jeg vil snakke med kulturministeren og samferdselsministeren om, for å
se om vi gjennom en samordnet politikk på dette området kan oppnå en
fortsatt differensiert presse i Norge, med målrettede virkemidler som
underbygger en villet politikk.
Øystein Djupedal (SV):
Jeg vil gjerne
stille statsministeren et spørsmål.
I sin redegjørelse til Stortinget i
går om basis for verdikommisjonens arbeid la han stor vekt på å bekjempe
grådighetskulturen og på - som han selv understreket - behovet for « en
verdimessig og moralsk » opprusting. Kommisjonens mandat er blitt godt
mottatt fra alle hold.
Samme dag som statsministeren redegjør
for Stortinget, blir det offentliggjort to ulike undersøkelser som har en
viss interesse og relevans. En undersøkelse i Verdens Gang viser at
skattemoralen ikke er som den skal være; nesten halvparten sier at de vil
snyte på skatten hvis de vet at de ikke blir tatt. I Aftenposten blir det
samme dag også offentliggjort at mannen til tidligere statsminister Harlem
Brundtland har funnet hull i skattelovgivningen som gjør at man sparer flere
hundre tusen kroner i skatt, angivelig ved å skrive en bok på mindre enn 300
timer.
Det er etter mitt skjønn helt åpenbart
at det ikke vil være mulig å bedre den allmenne skattemoral hvis ikke den
typen smutthull tettes. Og mitt spørsmål til statsministeren er: Vil han ta
initiativ til å tette dette smutthullet?
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Når det gjelder denne enkeltsaken, som også står omtalt i en avis i dag, om
mannen til den tidligere statsministeren, så synes jeg det verken er riktig
eller mulig for meg å kommentere den eksplisitt. Til det har jeg ikke
kunnet gå nok inn i den saken. Delingsmodellen og bedriftsbeskatningen i
det hele tatt er til kontinuerlig vurdering, og er det svakheter ved den, er
Regjeringen innstilt på å fremme forslag om endringer, men jeg vil ikke
spesielt kommentere denne enkeltstående saken.
Ellers vil jeg generelt vise til hva
jeg sa i min redegjørelse i Stortinget i går, hvor jeg bl.a brukte
skattemoralen som et eksempel, nemlig at det er ikke alltid at det som er
juridisk tillatt, er etisk forsvarlig. Jeg vil med andre ord ha sagt at det
er ikke alt vi klarer å regulere i lov, og ikke noen av oss bør være fornøyd
med vår atferd om vi bare på alle områder greier å holde oss innenfor lovens
ramme. Vi bør utover det vurdere hvorvidt det en gjør, etisk sett er
tilrådelig. Det gjelder bl.a i skattespørsmål. Det er ikke tvil om at det
er mye oppfinnsomhet ute og går når det gjelder forsøk på å unngå å betale
skatt ved å holde seg innenfor lovens ramme, men vil utnytte de muligheter
som finnes. Jeg håper at en generell debatt om verdier og etikk kan føre
til at en ikke alltid leter etter lovens smutthull, men at vi, som en ofte
mer sa i gamle dager, betaler vår skatt med glede.
Øystein Djupedal (SV):
Jeg takker for
svaret. Jeg er i all hovedsak enig i alt det statsministeren sier.
Nå viser det seg dessverre at moralske
pekefingre ikke er tilstrekkelig. Når man oppdager smutthull i en lov som,
som også finanskomiteens leder, Lars Gunnar Lie, sier i en avis i dag, ikke
var ment sånn som loven her er praktisert, må det for en regjering som i sin
egen tiltredelseserklæring og også i Voksenåsen-dokumentet legger vekt på
rettferdig beskatning og at de som sitter øverst ved bordet, skal betale
mer, og de som sitter nederst ved bordet, skal betale minst, være grunn til
å stille spørsmålstegn ved det. Når samfunnstopper på den måten helt
åpenbart har lett med lys og lykte for å finne smutthull i
skattelovgivningen og ikke legger vekt på den moralske og verdimessige
opprusting som statsministeren selv er opptatt av, er det klart at storting
og regjering må gripe inn for å tette smutthull som ikke var tiltenkt.
Derfor vil jeg gjerne gjenta spørsmålet: Hvis det ved en gjennomgang i
departementet viser seg at dette smutthullet åpenbart ikke var ment sånn som
det her er praktisert, vil man da ta initiativet til en endring av
lovgivningen på dette punkt?
Statsminister Kjell Magne Bondevik:
Hvis det viser seg at det er et smutthull i loven når det gjelder
delingsmodellen som ikke var tiltenkt, og som utnyttes, er Regjeringen
innstilt på å tette både dette og andre lignende smutthull. Jeg kan som
sagt ikke varsle det på grunnlag av én sak som står i Aftenposten i dag, men
hvis en vurdering viser at dette er et allment problem, vil selvsagt
Regjeringen ta initiativ til å tette slike hull.
Asmund Kristoffersen (A):
Spørsmålet
rettes til sosialministeren.
Det har stykkevis og delt kommet fram
opplysninger om at de 12.000 kr til minstepensjonistene som bl.a
sentrumspartiene har holdt en høy profil på, delvis synes å smuldre bort og
bare får et midlertidig opphold i pensjonistenes lommebøker.
For det første: Pensjonistene har til
vårens forhandlinger fått resultatet diktert til 1.000 kr pr. måned, og å
forhandle seg fram til noe mer synes ikke å være aktuelt.
For det andre: Når enslige
minstepensjonister får den nye pensjonen lagt til grunn, mister de etter
dagens regler vel 5.400 kr i bostøtte.
Og for det tredje: De
minstepensjonistene som bor på sykehjem, skal ifølge vederlagsforskriften
betale 9.000 kr av de 12.000 kr i egenbetaling.
Hva er sosialministerens kommentar til
dette?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa:
Hovedformålet med å auka minstepensjonen med 12.000 kr er å vareta dei mange
som i dag har berre 69.000 kr å leva for, og det skal dekkja alle utgifter.
Dette er eit forsøk på å lyfta iallfall ei av mange grupper som i dag har
sakka akterut i den velstandsutviklinga som dei fleste av oss har del i.
For det fyrste: Korleis dette beløpet
skal innrettast når det gjeld forholdet mellom særtillegg og ordinær auke,
blir gjenstand for forhandlingar til våren, men det er ein garanti for at
auken til saman skal vera på 12.000 kr.
Når det gjeld bustøtte, har den i dag
sitt grunnlag i eit regelverk som er vedtatt av Stortinget.
Kommunaldepartementet går igjennom regelverket. Det er kjent at
sentrumspartia i utgangspunktet ikkje var einig i det regelverket som vart
vedtatt i vår, vi syntest det var for dårleg. Spørsmålet om endring vil
vera avklart i god tid før regelverket eventuelt vil bli gjort gjeldande for
dagens pensjonistar.
For det tredje: Når det gjeld
bukostnader i institusjonar, synest eg det er rimeleg at når minstepensjonen
blir auka, bør òg betalingsordningane fylgja dette. Her snakkar vi om ei
gruppe som får dekt kost og losji.
Asmund Kristoffersen (A):
Når en
bruker så mange milliarder til slike ordninger for eldre, synes vi i
Arbeiderpartiet det er viktig å målrette midlene klarere mot dem som trenger
det mest - det går også på antallet ansatte og antallet institusjonsplasser.
Mitt tilleggsspørsmål går på hvilke vurderinger Regjeringen har gjort for å
klarlegge de langsiktige økonomiske virkninger av pensjonsforpliktelsene.
Jeg sier dette på bakgrunn av hva nåværende sosialminister sa som
stortingsrepresentant i en pressemelding 13. mai 1997:
Det
er uanstendig av finansministeren å verna oljemilliardane for å sikra framtidige
pensjonar og arrogant oversjå dei som har vore med, og bygd landet.
Dette holder jeg så opp mot
opplysninger som kom fram i Dagbladet 12. desember i år ut fra et
tallmateriale fra Statistisk Sentralbyrå, der det gikk fram at det vil koste
70 milliarder kr å føre fram denne økningen til 2.050. 70 milliarder kr er
som kjent det beløpet vi i Stortinget regner med å kunne avsette på
oljefondet i 1998.
Statsråd Meltveit Kleppa:
Det synest
å vera ei prinsipiell usemje her mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet
når det gjeld på kva måte ein no skal medverka til at svake grupper i dette
landet får det betre. For vår del har vi altså valt eit generelt lyft for
minstepensjonistane i staden for å gjera stadig fleire til klientar. Og eg
vil stå fast ved utsegna mi om at det må vera riktig å sikra dei som i dag
har det vanskeleg, framfor å vera meir opptatt av framtidige
tilleggspensjonar. Men eg konstaterer at på det punktet er Arbeidarpartiet
og sentrumspartia ueinige.
Øystein Hedstrøm (Frp):
Jeg har et
spørsmål til planleggingsministeren, selv om det er noe usikkerhet knyttet
til om dette ligger under hennes ansvarsområde. Hvis den gode økonomien i
Norge fortsetter, vil vi få et økende behov for arbeidskraft.
Arbeidsdirektør Ted Hanisch har antydet at det vil være en underdekning på
arbeidskraft fra 1999 på over 20.000 arbeidsplasser pr. år. Vi har ennå en
viss arbeidskraftsreserve å ta av - vel 100.000, hvis vi regner med de som
går på tiltak, og de som av en eller annen grunn ikke har meldt seg til
arbeidskontorene. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Har man noen
planer eller beredskap i departementet for hvordan man skal møte behovet for
ny arbeidskraft i tiden som kommer? Det vil være et skrikende behov i
industri- og servicesektoren, helse- og omsorgssektoren og andre sektorer.
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Hvorvidt
dette ene og alene ligger i departementet mitt, er kanskje et spørsmål. Men
sånn som jeg ser det, må vi angripe framtidige behov for arbeidskraft på
flere måter. Vi må mobilisere den ubrukte arbeidskraften vi har i Norge.
Vi må se å få så mange arbeidsledige som mulig ut i arbeid. Det gjøres det
et aktiv arbeid for. Vi må fortsatt bruke alle de virkemidlene vi gjør i
dag, for å skaffe utenlandsk arbeidskraft innenfor EØS-området for å dekke
opp de flaskehalsene som vi allerede har i dag. Det kommer jo også personer
på eget initiativ til Norge for å ta jobb når de vet at det er ledige jobber
her. Hvis det i tillegg skulle være behov som ikke blir dekket, må vi også
se om det er andre måter å skaffe arbeidskraft på, f.eks å gå utenfor
EØS-området, men det er ikke det første man bør ta sikte på å gjøre.
Øystein Hedstrøm (Frp):
Arbeidsdirektøren har nettopp reist spørsmålet om det kan være ønskelig å
oppheve innvandringsstoppen eller lempe på innvandringsstoppen. Vi har et
velfungerende arbeidsmarked i Norden, og det har vi hatt siden 1954. Vi har
1 million arbeidsledige i Finland, Sverige og Danmark. Dette markedet har
vært i balanse, hvis vi ser det på noe sikt. Fordelen er at alle disse
menneskene i disse landene har et felles språk. Vi har også hatt, som
statsråden nevnte, en EØS-avtale siden 1. januar 1994, og vi kan hente inn
eventuell arbeidskraft vi ikke klarer å dekke inn her i Norden. Så jeg blir
litt betenkt når arbeidsdirektøren går ut og ønsker å flikke på
innvandringsstoppen. Er dette diskutert i Regjeringen, og kan det bli en
aktuell problemstilling? Sveits har jo løst dette på en glimrende måte ved
6-månederskontrakter.
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Arbeidsdirektøren har vært inne på problemet med å skaffe fremtidig
arbeidskraft, og i den anledning har han antydet at en måtte se på
innvandringsstoppen. Jeg har nå redegjort for hvordan vi tenker å angripe
disse utfordringene. Jeg er klar over at vi har et EØS-område som vi har
mulighet til å hente inn arbeidskraft fra, og det er det, ved siden av det
vi gjør nasjonalt, jeg tror vi først og fremst skal sette kreftene inn på.
Skulle det da fremdeles vise seg at vi mangler arbeidskraft, får vi ta en
diskusjon om det.
Inger Lise Husøy (A):
Mitt spørsmål
er også til statsråd Løwer.
I Voksenåsen-erklæringen står det en
del om modernisering og fornying av offentlig sektor, og det heter at
Regjeringen vil legge til rette for at de ansatte har trygge arbeidsplasser.
Dette er formulert i en strategi for å møte den tiltakende privatiseringen.
Det står også at ansettelsesvilkårene skal være ryddige og klare. Dette er
for øvrig i tråd med Jagland-regjeringens personal- og fornyelsespolitikk.
Men i dag ser vi mange tilfeller av det motsatte. Det offentlige stifter
f.eks aksjeselskap, særlig i Kommune-Norge, og på den måten kvitter de seg
med eldre arbeidstakere. Hva mener statsråden om en slik personalpolitikk -
eller, rettere sagt, mangel på slik?
Konkurranseeksponering av kommunale
tjenester skjer innenfor mange sektorer, og reiser flere prinsipielle
spørsmål. Ett av dem er: Hvor er man ansatt, og hvilke rettigheter har de
ansatte?
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Når det
gjelder utsetting av tjenester, eller konkurranseutsetting, sier vi i
Voksenåsen-erklæringen at vi ikke prinsipielt er imot, men at vi har store
betenkeligheter med at dette skjer på områder av tjenesteytende karakter
innenfor omsorgs- og helsesektoren, men at vi har mindre betenkeligheter når
det gjelder tekniske tjenester. Derfor er vi verken for eller mot
prinsippet. Men det er nødvendig å se på hva som tjener borgerne best - det
er jo i fokus i vår politikk.
Inger Lise Husøy (A):
Det var for så
vidt ikke et prinsipielt spørsmål om en er for eller mot utsetting av
offentlige tjenester, men mer et spørsmål om hvordan vi skal ivareta de
ansattes rettigheter. Vi har lest i avisen at folk føler seg behandlet som
søppel av det offentlige, og jeg er ute etter å få vite om Regjeringen har
en politikk på det området. Hvordan ivaretar den de ansattes interesser ved
konkurranseeksponering?
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Det er et
omstillingsprogram for ansatte i staten. Når det f.eks skilles ut
selskaper, kommer de ansatte fortsatt inn under tjenestemannsloven, og de
har de rettigheter som de ville hatt om de fortsatt hadde vært ansatt i
staten. Det er jo spesielt dette som kommer til uttrykk gjennom ventelønn,
som er en av rettighetene de ansatte har når selskaper skilles ut av vanlig
statlig forvaltning.