Thorbjørn Jagland (A): Jeg vil spørre statsministeren om miljøvernministerens uttalelser når det gjelder Kyoto-forhandlingene. Hun sa her i Stortinget at det er « ingenting som hindrer oss i å gå lenger og gjøre mer » på hjemmebane enn avtalen forutsetter. I Klassekampen i går sier miljøvernministeren at Regjeringen vil gå lenger: « Regjeringen står fortsatt på Voksenåsen-erklæringen. » I Voksenåsen-erklæringen sier sentrumspartiene at « Norge skal bringe sine utslipp av CO2 og andre klimagasser ned til 1989-nivå innen år 2005 ». Dette innebærer at Regjeringen legger opp til å nå målet som er satt i Kyoto-avtalen, fem år tidligere enn forutsatt. Dette er en betydelig forskjell, bl.a fordi det er lettere å oppnå nødvendige teknologiendringer innen år 2010 enn år 2005. Endringer tar som kjent tid. Dessuten forventes den norske oljeproduksjonen å synke fra år 2010.

Jeg vil spørre statsministeren om miljøvernministerens uttalelser er på vegne av Regjeringen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er klart at Regjeringen har ikke gått bort fra ambisjonen som er nedfelt i Voksenåsen-erklæringen, og vi vil redegjøre nærmere i den stortingsmelding som skal legges fram i vårsesjonen, for hvordan vi skal søke å nå dette målet.

Det vi internasjonalt er forpliktet til, er det som fremgår av Kyoto-avtalen, og som tilnærmelsesvis er en stabilisering i perioden 2008-2012. Vi synes Norge som et foregangsland i miljøpolitikk burde prøve å komme lenger, og vi har selvsagt anledning til det. Hvordan det skal bli mulig, vil vi redegjøre for i den fremlagte stortingsmeldingen.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg forstår det slik at statsministeren ikke er i stand til å svare på spørsmål om miljøvernministeren har snakket på vegne av Regjeringen når hun slår fast at Regjeringen vil gå lenger, og at man står fast på sentrumsregjeringens Voksenåsen-erklæring. Men dette er jo også bemerkelsesverdig i og med at statsministeren har bedt flertallet her i Stortinget som går inn for gasskraftverk, å redegjøre for hvordan man skal innpasse dem innenfor Kyoto-avtalen. Som kjent har klimaforskere sagt at det med letthet kan gjøres fordi man har fått til utslippskvoter. Dessuten er ikke de forpliktelsene vi har tatt på oss, så dramatiske som statsministeren har forsøkt å gi inntrykk av. Men i og med at man skal oppfylle denne forpliktelsen fem år tidligere, har Regjeringen et meget stort forklaringsproblem, for her snakker vi om virkelig store endringer med hensyn til hva man kan få til av teknologi innen dette tidspunkt. Dessuten vil det faktum at oljeproduksjonen vil synke fra år 2010, hjelpe oss betydelig.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg mener det framgikk klart av mitt første svar at når miljøvernministeren uttaler seg i samsvar med Voksenåsen-erklæringen, er hun selvsagt på vegne av hele Regjeringen på trygg grunn, for Regjeringen står bak denne erklæringen.

Det blir udelt mye vanskeligere å oppfylle forpliktelsene fra Kyoto hvis vi først, før vi skal kutte utslipp av seks klimagasser med 5 %, skal øke dem med ca 5 %. Det betyr at en da må kutte med ca 10 % i stedet for ca 5 %. At det blir vanskeligere, tror jeg ikke det er så vanskelig å forstå.

Teknologi kan nok hjelpe oss et stykke på vei, men jeg tror ikke de teknologiske framskritt vil være skje så raskt på dette punktet. Hvis en allerede i løpet av kommende år skal beslutte å sette i gang bygging av disse gasskraftverkene, vil det skje uten at en kjenner eventuell ny teknologi som kan forbedre situasjonen. Alternativet er å kjøpe seg fri fra dette ved å kjøpe kvoter fra andre land. Men som kjent er kvotefordelingssystemet ikke fastlagt i detalj, det vil først skje om et år. Derfor tror jeg uansett det vil være klokt å vente med en slik beslutning.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål - fra Erik Solheim.

Erik Solheim (SV): Statsministerens svar nå viser vel til fulle hvilket uføre Regjeringen har rotet seg opp i ved å overta den forrige regjerings klimapolitikk punkt for punkt, for så i mange bisetninger og tilliggende uttalelser å gi andre signaler, f.eks det signalet at det er Voksenåsen-erklæringen som gjelder, selv om Norge har forpliktet seg til noe helt annet i Kyoto. Regjeringen har dermed mistet støtten fra en bred norsk miljøbevegelse og også fra en samlet internasjonal miljøbevegelse, som hadde tiltro til at nåværende regjering ville gjennomføre en snuoperasjon når det gjelder klimapolitikken.

Det vi i stedet har sett, er at Regjeringen i Kyoto - som omtrent eneste vestlige regjering - ikke la fram egne nasjonale mål, og at Norge var en aktiv medspiller for å gjøre smutthullene størst mulig, noe bl.a avisen Vårt Land har skrevet helt tydelig.

Mitt spørsmålet til statsministeren er litt annerledes enn Thorbjørn Jaglands: Hva tror statsministeren kan bli følgene for respekten (presidenten klubber) for politisk virksomhet når partiet først går ut med en knallhard kritikk av Arbeiderpartiets syn i klimapolitikken (presidenten klubber igjen) for så punkt for punkt å overta dette etter at man har fått regjeringsmakt?

Presidenten: Presidenten vil minne om at tiden skal holdes!

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg registrerer at vi får kritikk både fra Arbeiderpartiet fordi Regjeringen har for ambisiøse mål og fra SV fordi vi er for lite ambisiøse.

Når det gjelder SVs kritikk, er den etter mitt skjønn altfor lettvint. For det første har SV selv ikke noen klare målsettinger - så langt jeg kan registrere - for hva Norge skal ha av målsettinger i forhold til Kyoto-avtalen. For det andre er det for lettvint å si at Norge var omtrent det eneste landet som ikke hadde nasjonale mål. Det er jo mye enklere f.eks for EU-land, som har den såkalte EU-bobla, og hvor noen land kommer ut med betydelige pluss i forhold til et land som Norge, som ikke har kommet innenfor EU-bobla, og hvor det også lenge var usikkerhet om det ville bli en skikkelig differensiering og fleksibilitet. Dessuten har Norge en spesiell energistruktur, hvor mye av vår elektrisitetsproduksjon - ja det meste - skjer ved hjelp av ren vannkraft, slik at potensialet for å ta inn ved f.eks å kutte ut kullkraft, slik som andre land, det har vi ikke.

Til slutt må jeg si at vår - og spesielt Kristelig Folkepartis kritikk - av den forrige regjering ikke gjaldt opplegget for forhandlingene i Kyoto, men manglende vilje til nasjonale tiltak.

Presidenten: Det blir et tilleggsspørsmål til - fra Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Dersom det er slik at SVs klimapolitikk i dag er lettvinn, tror jeg det også innebærer at mellompartienes klimapolitikk før valget var minst like lettvinn. La meg dessuten si følgende: Når statsministeren sier at det blir svært vanskelig for oss å oppfylle Kyoto-avtalen med to gasskraftverk, uttaler han seg i strid med det en rekke fagmiljøer sier, bl.a fordi de viser til at vi i Kyoto har fått fullt gjennomslag for felles gjennomføring. Klimainstituttet Cicero sier f.eks til NTB den 11. desember at det er fullt mulig for Norge å oppfylle avtalens forpliktelser med rimelige tiltak, og uten at planene om gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø skrinlegges. Har Regjeringen andre informasjoner enn det f.eks Cicero har, når de sier at det er fullt mulig med felles gjennomføring å oppfylle klimaavtalen?

La meg også si følgende: Miljøvernministeren sa at Arbeiderpartiet la til 18 % vekst i utslippene. Det sa hun her i Stortinget, hun beklaget det, og hun gjentok det på Dagsrevyen. Spørsmålet er om statsministeren stiller seg bak de påstandene.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder det siste: Hvis miljøvernministeren har beklaget og ryddet opp i det, stiller jeg meg selvsagt bak den oppryddingen når det gjelder talldiskusjonen.

Ellers må jeg be om at en går mer nøye tilbake til dokumentene når en påstår at f.eks Kristelig Folkeparti - fordi en snakker om sentrumspartiene generelt her - hadde den samme kritikk som SV hadde av den forrige regjerings opplegg til klimaforhandlingene. Det er feil. Jeg anbefaler at man leser innstillingen til klimameldingen fra energi- og miljøvernkomiteen fra den forrige perioden. Da vil en finne at f.eks Kristelig Folkepartis representanter ikke hadde denne kritikken som SV nå har hatt av opplegget for klimaforhandlingene. Jeg ber om at en her holder seg til fakta - og dette er fakta. Vi har støttet prinsippene om fleksibilitet og differensiering.

Når det gjelder gasskraftverk: En satser tydeligvis på felles gjennomføring eller kjøp av kvoter hos andre land. Hvis en skal kjøpe kvoter hos andre land - dette kvotesystemet er ikke fastlagt i detalj ennå, det blir det først om et år, og det gjør at det i hvert fall er klokt å vente - vil det sannsynligvis koste millioner av kroner, og det må da inn i regnskapet for gasskraftverkene. Hvor blir det da av lønnsomheten? Vi tror ikke dette er så lett gjennomførbart som Stoltenberg gir inntrykk av.

John I Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til helseministeren.

Det er i dag gitt pålegg til flere norske sykehus om å sende hjem danske spesialsykepleiere som angivelig er ulovlig importert til Norge. Dette skyldes etter min mening en politisk betinget antikvert lovgivning på dette området i landet. Ett av de sykehusene som rammes her, er det kriserammede Sentralsykehuset i Akershus, som nå har fått pålegg om å sende hjem åtte spesialsykepleiere. Det vil da gi som konsekvens at intensivavdelingen og akuttavdelingen blir hardt rammet, og problemene blir enda større enn de allerede er. Det andre sykehuset er Telemark sentralsykehus, som må sende hjem 12 spesialsykepleiere, dvs. at man mister ett operasjonsteam og ett intensivteam. Dermed vil også driften ved Telemark sentralsykehus bli redusert radikalt. (Presidenten klubber.)

Mitt spørsmål til helseministeren: Kan og vil helseministeren gjøre noe med dette?

Presidenten: Presidenten vil igjen understreke tidsrammen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: De konkrete sakene som representanten Alvheim spør om, er til behandling i forvaltningen under en annen statsråds ansvar. Jeg kan derfor ikke gå konkret inn på behandlingen av disse sakene, men henviser til arbeidsministeren, som for øvrig også er til stede i dag.

Når det gjelder det generelle spørsmål, vil jeg for min del si at vi etter mitt syn er nødt til å gå ganske utradisjonelt til verks når det gjelder rekruttering av helsepersonell, i en situasjon med stor knapphet. Regjeringen vil sette i verk den handlingsplan for helsepersonell som er vedtatt i forbindelse med budsjettet, og som har en rekke tiltak som vil hjelpe på dette etter hvert. For øvrig vil jeg i min oppfølging av situasjonen ved Sentralsykehuset i Akershus, som jeg vil redegjøre for overfor Stortinget i februar, legge stor vekt på at man finner løsninger på de akutte personellproblemer som man der har hatt og har, slik at de sentrale funksjonene ved sykehuset blir ivaretatt på en betryggende måte.

John I Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret og har merket meg at man vil bruke utradisjonelle virkemidler for å sørge for å få tilført våre sykehus helsepersonell i tilstrekkelig grad.

At dette ligger under en annen minister er ikke jeg så veldig opptatt av. Jeg er opptatt av å forholde meg til helseministeren, som er ansvarlig for helsevesenet i dette landet. Mitt spørsmål må jeg gjenta: Vi har nå en akutt situasjon som må løses umiddelbart, hva vil helseministeren gjøre med det?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Igjen: Uten å gå inn i de konkrete sakene som er til behandling, vil helseministeren gjøre sitt for å bidra til at en gjør det som staten kan gjøre for å løse de mer akutte problemer knyttet til rekruttering av helsepersonell ved det aktuelle sykehuset som representanten Alvheim nevner.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål - Annelise Høegh.

Annelise Høegh (H): Jeg håper at helseministeren gir arbeidsministeren et godt råd. Arbeidsministeren og Venstre har jo et program hvor de går inn for å tillate privat arbeidsformidling og -utleie, så det at Regjeringen kan gjøre det iallfall Venstre har sagt at de vil gjøre, henger vel mye på hva helseministeren og hans parti vil gi av råd.

Når helseministeren sier han vil være utradisjonell, håper jeg at han også vil ha syn for at vi har et stort problem i helsevesenet også med korttidsfraværet. Mange jordmødre og helsearbeidere ellers, som sykepleiere og leger, bruker masse tid på å prøve å skaffe vikarer. Jeg fikk i går oversendt en pressemelding fra Den Norske Jordmorforening og noe som kaller seg Olsten Helsetjenester, som har ønsket å innlede et samarbeid for å kvalitetssikre de jordmødre som på kort varsel skal kunne gå inn i helsetjenesten, både i allmenntjenesten og andre deler av den, slik at man kan få et godt tilbud til dem som trenger jordmortjenester. Ser ikke helseministeren at det kan være et viktig bidrag å få privates medvirkning?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er helt enig i at alle gode krefter bør samarbeide for å sikre en god rekruttering til helsevesenet. Vi vil som sagt sette i verk en rekke tiltak, og har i gang tiltak når det gjelder den offentlige arbeidsformidlingens innsats bl.a med å rekruttere helsepersonell fra utlandet til Norge - det er et arbeid som pågår. I tillegg til det er det sendt ut på høring et utkast til forskriftsendring når det gjelder privat arbeidsformidling. Når det gjelder privat arbeidsutleie, er det etter mitt syn et mer komplisert spørsmål, fordi det kan bidra til uklare ansvarsforhold i sykehusene. På dette punkt er faktisk sykehusene ganske annerledes enn en del andre arbeidsplasser i Norge. Men disse spørsmålene er til vurdering.

Annelise Høegh (H): Jeg kan da bare bli stående. Jeg har enda et spørsmål til helseministeren, så han kan bli stående han også. Det kunne vært fristende å fortsette der vi slapp, men la meg ta opp et annet problem.

Som vi alle vet, har vi dessverre lange helsekøer og lang ventetid i vårt land. Jeg og mitt parti har absolutt det syn at helsevesenet er et offentlig anliggende, og at vi trenger økte ressurser, men vi trenger også bidrag fra private til selve operasjonsvirksomheten. Vi har et privat sykehus her i byen som heter Volvat Medisinske Senter. De søkte om å få utvide sitt sengeantall - som nå er 8 - til 25. Den forrige regjeringen avslo dette. Ifølge Volvats opplysninger ønsker de dette for å kunne utnytte kapasiteten. De legene og sykepleierne som allerede er der i dag, kan ikke utnytte sin kapasitet fullt ut fordi de ikke har mange nok senger.

Jeg håper at helseministeren på vegne av den nye regjeringen kan gå inn for at Volvat får godkjent denne søknaden.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er riktig at departementet har en slik søknad til behandling for tiden. I behandlingen av den søknaden vil vi bl.a legge vekt på de forhold representanten Høegh nevnte, og se om det er mulig å sikre økt behandlingskapasitet.

Den andre siden av saken er spørsmålet om en slik utvidelse av sengekapasiteten ved et privat sykehus i denne delen av landet, vil innebære at en trekker knappe ressurser ut av det offentlige helsevesen. Det er vi også nødt til å vurdere, og det har vi etter loven også adgang til. På grunnlag av denne avveiningen regner jeg med at det vil bli tatt et standpunkt til denne søknaden i relativt nær framtid. Men standpunktet er ikke tatt ennå.

Annelise Høegh (H): Mitt spørsmål ble jo stilt for å prøve å utvirke noen signaler om at det standpunktet kanskje kunne bli positivt, både for de pasientene som søker sykehuset, og for sykehuset selv. Slik jeg har forstått søknaden, er det på ingen måte nødvendig sett fra Volvats side å engasjere flere leger, flere sykepleiere, fordi de har ledig kapasitet blant dem som allerede er der. Men dersom den situasjonen skulle oppstå at de skulle ønske å skaffe seg enda flere, er sikkert helseministeren kjent med at de har et samarbeid med et svensk firma, som er medeier i Volvat sykehus, slik at man kan få leger fra utlandet. Men jeg synes ærlig talt at vi må vare oss vel for å skape en situasjon her hjemme som gjør at norske leger nærmest må reise til utlandet og etablere seg, for å få lov til å bidra på fritiden med å behandle norske pasienter. Jeg synes det er meningsløst at man kun tillater utenlands etablerte leger å få lov til å bidra ekstra.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er ikke slik at det er forbudt for norske leger å bidra ekstra i helsevesenet. Meg bekjent skjer det i meget stor grad gjennom et relativt omfattende ekstraarbeid, overtidsarbeid, ved norske helseinstitusjoner.

Jeg er innstilt på å arbeide i retning av å finne en positiv løsning på denne saken, men en positiv løsning må også være positiv for hele helsevesenet. Vi er som helsemyndigheter nødt til å legge vekt på en helhetlig tilnærming til en slik enkeltsak, fordi den henger sammen med tilgangen på ressurser i hele helsevesenet. Det vil jeg legge til grunn.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Fra en rekke hold kommer det nå klare advarsler om at 1998-budsjettet ikke er stramt nok i forhold til den aktuelle økonomiske situasjonen vi har. Norges Bank ser en fare for økt pris- og kostnadsvekst og er urolig for muligheten til å holde kronekursen. Statistisk Sentralbyrå sier at budsjettet i beste fall virker nøytralt på etterspørselen. Det samme byrået anslår en kraftig økning i petroleumsinvesteringene, mens Regjeringen har lagt det motsatte til grunn og brukt penger deretter. Det internasjonale valutafondet sa for kort tid siden i en rapport om norsk økonomi at budsjettet ikke vil bidra til å stabilisere økonomien.

Mitt spørsmål til statsministeren blir da følgende: Tar alle disse observatørene og fagmiljøene feil? Hvis de ikke tar feil, hva akter Regjeringen å gjøre for å dempe de åpenbare presstendensene vi ser i økonomien?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er flere rapporter som har kommet både fra utenlandsk og innenlandsk hold når det gjelder vurderingen av norsk økonomi. Den siste jeg har registrert kom, var fra OECD - den nevnte ikke Hill-Marta Solberg. Det var muligens bevisst, fordi det var den som var mest positiv - etter hva jeg har forstått etter en rask gjennomlesning - til mulighetene for å holde norsk økonomi på trygg grunn.

Men vi er klar over at det er presstendenser i norsk økonomi. Det skyldes bl.a at vi nå gledeligvis har fått en nedgang i arbeidsledigheten. Den håper vi skal fortsette. Men i enkelte bransjer er det som kjent mangel på arbeidskraft. Det gjør at arbeidsmarkedet der nå er meget stramt, og det bidrar til et press på lønninger og dermed på andre faktorer i norsk økonomi.

Dette følger vi nøye. Vi ser ikke pr. dato grunn til å legge om den økonomiske politikken eller foreslå endringer i det vedtatte statsbudsjett. Men vi kommer selvsagt, som vi sa i finansdebatten, til å følge den økonomiske utvikling utover i 1998, hvor ikke minst vårens inntektsoppgjør vil være viktig. Vi er i en konstruktiv dialog med partene i arbeidslivet. Vi håper vi får et moderat inntektsoppgjør, slik vi har hatt i de senere år, i samsvar med Sysselsettingskommisjonens anbefalinger.

Vi tror det økonomiske opplegget kan holde under denne forutsetning. Hvis så ikke skjer, som vi tok forbehold om under finansdebatten, må selvsagt enhver regjering både ha rett og plikt til å komme tilbake til Stortinget med eventuelle justeringer i opplegget. Pr. dato ser vi ikke grunnlag for det.

Hill-Marta Solberg (A): Det var faktisk helt bevisst at OECD-rapporten ikke ble nevnt fra min side, fordi det er en rapport som tar utgangspunkt i situasjonen før forliket rundt budsjettet kom i stand i Stortinget, slik at den ikke bygger på riktig de samme premissene.

I den rapporten fra Valutafondet som jeg viste til, sies det at solidaritetsalternativet, som også statsministeren nå fremholder, har hovedæren for den gunstige utviklingen vi har hatt i norsk økonomi, noe de fleste vil være enige om. Solidaritetsalternativet forutsatte at storting og regjering greide å holde igjen på pengebruken i budsjettene, og at partene i arbeidslivet skulle gjøre det samme i lønnsoppgjøret.

Mener statsministeren at budsjettet for 1998 er i tråd med dette? Og er det fortsatt rimelig å kreve moderasjon av lønnstakerne etter at regjering og storting ikke har greid å gjøre sin del av jobben tilfredsstillende?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Svaret er ja. Jeg mener budsjettet er i tråd med dette. Det er et moderat økonomisk opplegg. Det ligger en viss innstramming i budsjettet, og jeg mener at det gir grunnlag for et moderat inntektsoppgjør. Kritikken mot sentrumsregjeringens endringer i budsjettet gikk på at vi foreslo noen skatte- og avgiftsøkninger - det var som kjent for å trekke inn privat kjøpekraft. Det ble justert i Stortinget. Men dermed har også de som måtte bruke det som argument for at man skulle kreve høyere lønnstillegg til våren, blitt fratatt det argumentet. Vi mener derfor det burde ligge til rette for et moderat inntektsoppgjør, og jeg har forventninger til at vi får det.

Jeg vil dog minne representanten Hill-Marta Solberg om at når det også i de foregående år ble vedtatt moderate budsjettopplegg, var det fordi sentrumspartier, bl.a Kristelig Folkeparti, var villige til å gå inn i et konstruktivt samarbeid med den daværende regjering for å få budsjettene i land. Jeg må dessverre konstatere at Arbeiderpartiet ikke har vist tilsvarende vilje og ansvar ved årets budsjettbehandling.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål, fra Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): Statsministeren har rett i at lønnstakerne ikke har det argumentet lenger at de må kreve lønnsøkninger for å dekke skatteøkninger, men statsministeren har ikke rett i at budsjettet inneholder en « viss innstramming ». I så fall vi jeg be statsministeren dokumentere det tallet - det tallet er ukjent for økonomer så langt, men kanskje statsministeren kan bidra til å oppklare det.

I rapporten fra IMF står det bl.a at IMF vil

anbefale at den økonomiske politikken utformes med sikte på å sikre seg mot de mest sannsynlige utfallene, istedenfor å håpe på at forholdene skal bli bedre enn ventet

Dette kan vel tas som en viss antydning om at tro i økonomisk politikk sjelden virker, og at det må sterkere lut til enn det. Jeg vil derfor gjenta det som var innledningsspørsmålet fra foregående representant, som statsministeren ikke har svart på: Deler han hovedtrekkene i analysen i IMF-rapporten?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder innstramming, var det så vidt jeg husker, i det opplegget som ble lagt fram, en innstrammingseffekt på ¼ %. Den ble noe redusert under prosessen, men så vidt jeg husker, var tallet ¼ %.

Når det gjelder hovedtrekkene i analysene, må jeg minne om at det er noe ulike analyser som foreligger fra henholdsvis IMF, Norges Bank, Statistisk Sentralbyrå, OECD og også en del større banker som leverer slike analyser. De varierer noe, og derfor er det etter mitt skjønn komplett umulig for en statsminister å si at en er enig i én rapport der den måtte avvike fra andre. Men det jeg i hovedtrekk er enig i, er at vi er ved et punkt i norsk økonomi, på grunn av økningen i privat og offentlig forbruk totalt sett, som er kritisk, og som gjør at det er nødvendig å holde igjen. Jeg må minne representanten Foss om, selv om jeg vet at han er uenig med meg i dette, at det er presset fra det private forbruket som har økt sterkest i den senere tid. Det er et ubestridelig faktum. Derfor er det nødvendig å holde igjen også på privat forbruk og ikke ensidig fokusere på det offentlige forbruket, slik Høyre ofte gjør.

Jon Olav Alstad (A): Jeg har et spørsmål til planleggingsministeren.

Blant annet som følge av sentrumsregjeringens kutt i pressestøtten og Postens portoøkning er det mange aviser som nå havner i en situasjon der de vil kunne stå i fare for å måtte legge ned. I tillegg har Planleggings- og samordningsdepartementet støttet Konkurransetilsynet i deres momsangrep på avisene. Det er for øvrig første gang, så lenge jeg har sittet på Stortinget, at planleggingsministeren ikke har tatt kulturpolitiske hensyn i en sak som behandles av Konkurransetilsynet.

Kanskje mer alvorlig er det - og det vil skape en dramatisk situasjon for avisene, med omfattende avisdød som resultat - dersom statsannonsene også tas bort. I løpet av våren vil det bli foretatt en evaluering av saken.

Vil planleggingsministeren sørge for at hun ikke tar knekken på avisene ved å ta fra dem statsannonsene?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Først vil jeg komme med en rettelse når det gjelder synet på hva vi har gjort i departementet. Vi har uttalt oss i forhold til Finansdepartementets behandling av en fremtidig revurdering av merverdiavgiftsloven, og vi har sagt at like konkurransevilkår for like produkter på samme marked er nødvendig. I den sammenheng har vi antydet en mulig konkurransevridning når det gjelder ukepressen. Det vil komme til videre behandling gjennom Finansdepartementets videre behandling av loven.

Når det gjelder de andre faktorene som representanten sier påvirker pressens utvikling, har kulturministeren, samferdselsministeren og jeg avtalt et møte hvor vi skal diskutere disse fragmentene og se om vi kan lage en helhet som gjør at vi vil unngå at den situasjonen som representanten beskriver, oppstår.

Jon Olav Alstad (A): Jeg kunne tenkt meg et klarere svar. Jeg er fornøyd med at kulturministeren sammen med de øvrige ministrene nå tar et ansvar og setter seg ned for å prøve å finne en løsning på dette, men planleggingsministeren må være klar over hva denne regjeringen er i ferd med å gjøre. Nå kutter den altså 15 mill. kr i pressestøtten. Samtidig øker portoen kraftig. Det rammer lokalaviser sterkt, men det rammer også aviser som Klassekampen og Nationen, som kommer veldig dårlig ut. I tillegg har man bidratt til å skape usikkerhet om momsen, og vi får en evaluering når det gjelder statsannonser i løpet av våren. Når alle disse ulykkene kommer samtidig, vil det redusere mangfoldet i norsk presse kraftig. Dersom dette var en villet politikk, hadde den vært grei å forholde seg til både for oss og for avisene, men det fremstår nærmest som et arbeidsuhell fra Regjeringen, som bare skaper usikkerhet. Det kunne vært greit å få et veldig klart svar fra planleggingsministeren på om hun ønsker et mangfold i avisene, eller om Regjeringen vil fortsette en politikk som vil medføre risiko for reduksjon i mangfoldet.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Når det gjelder momssaken, vil den bli behandlet spesielt, som jeg sa tidligere, og vi har ikke trukket noen konklusjonen i den saken i retning av det som er sagt.

Når det gjelder de andre elementene, hvor jeg har ansvar for statsannonseringen, vil det være en av de brikkene som jeg vil snakke med kulturministeren og samferdselsministeren om, for å se om vi gjennom en samordnet politikk på dette området kan oppnå en fortsatt differensiert presse i Norge, med målrettede virkemidler som underbygger en villet politikk.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål.

I sin redegjørelse til Stortinget i går om basis for verdikommisjonens arbeid la han stor vekt på å bekjempe grådighetskulturen og på - som han selv understreket - behovet for « en verdimessig og moralsk » opprusting. Kommisjonens mandat er blitt godt mottatt fra alle hold.

Samme dag som statsministeren redegjør for Stortinget, blir det offentliggjort to ulike undersøkelser som har en viss interesse og relevans. En undersøkelse i Verdens Gang viser at skattemoralen ikke er som den skal være; nesten halvparten sier at de vil snyte på skatten hvis de vet at de ikke blir tatt. I Aftenposten blir det samme dag også offentliggjort at mannen til tidligere statsminister Harlem Brundtland har funnet hull i skattelovgivningen som gjør at man sparer flere hundre tusen kroner i skatt, angivelig ved å skrive en bok på mindre enn 300 timer.

Det er etter mitt skjønn helt åpenbart at det ikke vil være mulig å bedre den allmenne skattemoral hvis ikke den typen smutthull tettes. Og mitt spørsmål til statsministeren er: Vil han ta initiativ til å tette dette smutthullet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder denne enkeltsaken, som også står omtalt i en avis i dag, om mannen til den tidligere statsministeren, så synes jeg det verken er riktig eller mulig for meg å kommentere den eksplisitt. Til det har jeg ikke kunnet gå nok inn i den saken. Delingsmodellen og bedriftsbeskatningen i det hele tatt er til kontinuerlig vurdering, og er det svakheter ved den, er Regjeringen innstilt på å fremme forslag om endringer, men jeg vil ikke spesielt kommentere denne enkeltstående saken.

Ellers vil jeg generelt vise til hva jeg sa i min redegjørelse i Stortinget i går, hvor jeg bl.a brukte skattemoralen som et eksempel, nemlig at det er ikke alltid at det som er juridisk tillatt, er etisk forsvarlig. Jeg vil med andre ord ha sagt at det er ikke alt vi klarer å regulere i lov, og ikke noen av oss bør være fornøyd med vår atferd om vi bare på alle områder greier å holde oss innenfor lovens ramme. Vi bør utover det vurdere hvorvidt det en gjør, etisk sett er tilrådelig. Det gjelder bl.a i skattespørsmål. Det er ikke tvil om at det er mye oppfinnsomhet ute og går når det gjelder forsøk på å unngå å betale skatt ved å holde seg innenfor lovens ramme, men vil utnytte de muligheter som finnes. Jeg håper at en generell debatt om verdier og etikk kan føre til at en ikke alltid leter etter lovens smutthull, men at vi, som en ofte mer sa i gamle dager, betaler vår skatt med glede.

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker for svaret. Jeg er i all hovedsak enig i alt det statsministeren sier.

Nå viser det seg dessverre at moralske pekefingre ikke er tilstrekkelig. Når man oppdager smutthull i en lov som, som også finanskomiteens leder, Lars Gunnar Lie, sier i en avis i dag, ikke var ment sånn som loven her er praktisert, må det for en regjering som i sin egen tiltredelseserklæring og også i Voksenåsen-dokumentet legger vekt på rettferdig beskatning og at de som sitter øverst ved bordet, skal betale mer, og de som sitter nederst ved bordet, skal betale minst, være grunn til å stille spørsmålstegn ved det. Når samfunnstopper på den måten helt åpenbart har lett med lys og lykte for å finne smutthull i skattelovgivningen og ikke legger vekt på den moralske og verdimessige opprusting som statsministeren selv er opptatt av, er det klart at storting og regjering må gripe inn for å tette smutthull som ikke var tiltenkt. Derfor vil jeg gjerne gjenta spørsmålet: Hvis det ved en gjennomgang i departementet viser seg at dette smutthullet åpenbart ikke var ment sånn som det her er praktisert, vil man da ta initiativet til en endring av lovgivningen på dette punkt?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hvis det viser seg at det er et smutthull i loven når det gjelder delingsmodellen som ikke var tiltenkt, og som utnyttes, er Regjeringen innstilt på å tette både dette og andre lignende smutthull. Jeg kan som sagt ikke varsle det på grunnlag av én sak som står i Aftenposten i dag, men hvis en vurdering viser at dette er et allment problem, vil selvsagt Regjeringen ta initiativ til å tette slike hull.

Asmund Kristoffersen (A): Spørsmålet rettes til sosialministeren.

Det har stykkevis og delt kommet fram opplysninger om at de 12.000 kr til minstepensjonistene som bl.a sentrumspartiene har holdt en høy profil på, delvis synes å smuldre bort og bare får et midlertidig opphold i pensjonistenes lommebøker.

For det første: Pensjonistene har til vårens forhandlinger fått resultatet diktert til 1.000 kr pr. måned, og å forhandle seg fram til noe mer synes ikke å være aktuelt.

For det andre: Når enslige minstepensjonister får den nye pensjonen lagt til grunn, mister de etter dagens regler vel 5.400 kr i bostøtte.

Og for det tredje: De minstepensjonistene som bor på sykehjem, skal ifølge vederlagsforskriften betale 9.000 kr av de 12.000 kr i egenbetaling.

Hva er sosialministerens kommentar til dette?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Hovedformålet med å auka minstepensjonen med 12.000 kr er å vareta dei mange som i dag har berre 69.000 kr å leva for, og det skal dekkja alle utgifter. Dette er eit forsøk på å lyfta iallfall ei av mange grupper som i dag har sakka akterut i den velstandsutviklinga som dei fleste av oss har del i.

For det fyrste: Korleis dette beløpet skal innrettast når det gjeld forholdet mellom særtillegg og ordinær auke, blir gjenstand for forhandlingar til våren, men det er ein garanti for at auken til saman skal vera på 12.000 kr.

Når det gjeld bustøtte, har den i dag sitt grunnlag i eit regelverk som er vedtatt av Stortinget. Kommunaldepartementet går igjennom regelverket. Det er kjent at sentrumspartia i utgangspunktet ikkje var einig i det regelverket som vart vedtatt i vår, vi syntest det var for dårleg. Spørsmålet om endring vil vera avklart i god tid før regelverket eventuelt vil bli gjort gjeldande for dagens pensjonistar.

For det tredje: Når det gjeld bukostnader i institusjonar, synest eg det er rimeleg at når minstepensjonen blir auka, bør òg betalingsordningane fylgja dette. Her snakkar vi om ei gruppe som får dekt kost og losji.

Asmund Kristoffersen (A): Når en bruker så mange milliarder til slike ordninger for eldre, synes vi i Arbeiderpartiet det er viktig å målrette midlene klarere mot dem som trenger det mest - det går også på antallet ansatte og antallet institusjonsplasser. Mitt tilleggsspørsmål går på hvilke vurderinger Regjeringen har gjort for å klarlegge de langsiktige økonomiske virkninger av pensjonsforpliktelsene. Jeg sier dette på bakgrunn av hva nåværende sosialminister sa som stortingsrepresentant i en pressemelding 13. mai 1997:

Det er uanstendig av finansministeren å verna oljemilliardane for å sikra framtidige pensjonar og arrogant oversjå dei som har vore med, og bygd landet.

Dette holder jeg så opp mot opplysninger som kom fram i Dagbladet 12. desember i år ut fra et tallmateriale fra Statistisk Sentralbyrå, der det gikk fram at det vil koste 70 milliarder kr å føre fram denne økningen til 2.050. 70 milliarder kr er som kjent det beløpet vi i Stortinget regner med å kunne avsette på oljefondet i 1998.

Statsråd Meltveit Kleppa: Det synest å vera ei prinsipiell usemje her mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet når det gjeld på kva måte ein no skal medverka til at svake grupper i dette landet får det betre. For vår del har vi altså valt eit generelt lyft for minstepensjonistane i staden for å gjera stadig fleire til klientar. Og eg vil stå fast ved utsegna mi om at det må vera riktig å sikra dei som i dag har det vanskeleg, framfor å vera meir opptatt av framtidige tilleggspensjonar. Men eg konstaterer at på det punktet er Arbeidarpartiet og sentrumspartia ueinige.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til planleggingsministeren, selv om det er noe usikkerhet knyttet til om dette ligger under hennes ansvarsområde. Hvis den gode økonomien i Norge fortsetter, vil vi få et økende behov for arbeidskraft. Arbeidsdirektør Ted Hanisch har antydet at det vil være en underdekning på arbeidskraft fra 1999 på over 20.000 arbeidsplasser pr. år. Vi har ennå en viss arbeidskraftsreserve å ta av - vel 100.000, hvis vi regner med de som går på tiltak, og de som av en eller annen grunn ikke har meldt seg til arbeidskontorene. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Har man noen planer eller beredskap i departementet for hvordan man skal møte behovet for ny arbeidskraft i tiden som kommer? Det vil være et skrikende behov i industri- og servicesektoren, helse- og omsorgssektoren og andre sektorer.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Hvorvidt dette ene og alene ligger i departementet mitt, er kanskje et spørsmål. Men sånn som jeg ser det, må vi angripe framtidige behov for arbeidskraft på flere måter. Vi må mobilisere den ubrukte arbeidskraften vi har i Norge. Vi må se å få så mange arbeidsledige som mulig ut i arbeid. Det gjøres det et aktiv arbeid for. Vi må fortsatt bruke alle de virkemidlene vi gjør i dag, for å skaffe utenlandsk arbeidskraft innenfor EØS-området for å dekke opp de flaskehalsene som vi allerede har i dag. Det kommer jo også personer på eget initiativ til Norge for å ta jobb når de vet at det er ledige jobber her. Hvis det i tillegg skulle være behov som ikke blir dekket, må vi også se om det er andre måter å skaffe arbeidskraft på, f.eks å gå utenfor EØS-området, men det er ikke det første man bør ta sikte på å gjøre.

Øystein Hedstrøm (Frp): Arbeidsdirektøren har nettopp reist spørsmålet om det kan være ønskelig å oppheve innvandringsstoppen eller lempe på innvandringsstoppen. Vi har et velfungerende arbeidsmarked i Norden, og det har vi hatt siden 1954. Vi har 1 million arbeidsledige i Finland, Sverige og Danmark. Dette markedet har vært i balanse, hvis vi ser det på noe sikt. Fordelen er at alle disse menneskene i disse landene har et felles språk. Vi har også hatt, som statsråden nevnte, en EØS-avtale siden 1. januar 1994, og vi kan hente inn eventuell arbeidskraft vi ikke klarer å dekke inn her i Norden. Så jeg blir litt betenkt når arbeidsdirektøren går ut og ønsker å flikke på innvandringsstoppen. Er dette diskutert i Regjeringen, og kan det bli en aktuell problemstilling? Sveits har jo løst dette på en glimrende måte ved 6-månederskontrakter.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Arbeidsdirektøren har vært inne på problemet med å skaffe fremtidig arbeidskraft, og i den anledning har han antydet at en måtte se på innvandringsstoppen. Jeg har nå redegjort for hvordan vi tenker å angripe disse utfordringene. Jeg er klar over at vi har et EØS-område som vi har mulighet til å hente inn arbeidskraft fra, og det er det, ved siden av det vi gjør nasjonalt, jeg tror vi først og fremst skal sette kreftene inn på. Skulle det da fremdeles vise seg at vi mangler arbeidskraft, får vi ta en diskusjon om det.

Inger Lise Husøy (A): Mitt spørsmål er også til statsråd Løwer.

I Voksenåsen-erklæringen står det en del om modernisering og fornying av offentlig sektor, og det heter at Regjeringen vil legge til rette for at de ansatte har trygge arbeidsplasser. Dette er formulert i en strategi for å møte den tiltakende privatiseringen. Det står også at ansettelsesvilkårene skal være ryddige og klare. Dette er for øvrig i tråd med Jagland-regjeringens personal- og fornyelsespolitikk. Men i dag ser vi mange tilfeller av det motsatte. Det offentlige stifter f.eks aksjeselskap, særlig i Kommune-Norge, og på den måten kvitter de seg med eldre arbeidstakere. Hva mener statsråden om en slik personalpolitikk - eller, rettere sagt, mangel på slik?

Konkurranseeksponering av kommunale tjenester skjer innenfor mange sektorer, og reiser flere prinsipielle spørsmål. Ett av dem er: Hvor er man ansatt, og hvilke rettigheter har de ansatte?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Når det gjelder utsetting av tjenester, eller konkurranseutsetting, sier vi i Voksenåsen-erklæringen at vi ikke prinsipielt er imot, men at vi har store betenkeligheter med at dette skjer på områder av tjenesteytende karakter innenfor omsorgs- og helsesektoren, men at vi har mindre betenkeligheter når det gjelder tekniske tjenester. Derfor er vi verken for eller mot prinsippet. Men det er nødvendig å se på hva som tjener borgerne best - det er jo i fokus i vår politikk.

Inger Lise Husøy (A): Det var for så vidt ikke et prinsipielt spørsmål om en er for eller mot utsetting av offentlige tjenester, men mer et spørsmål om hvordan vi skal ivareta de ansattes rettigheter. Vi har lest i avisen at folk føler seg behandlet som søppel av det offentlige, og jeg er ute etter å få vite om Regjeringen har en politikk på det området. Hvordan ivaretar den de ansattes interesser ved konkurranseeksponering?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Det er et omstillingsprogram for ansatte i staten. Når det f.eks skilles ut selskaper, kommer de ansatte fortsatt inn under tjenestemannsloven, og de har de rettigheter som de ville hatt om de fortsatt hadde vært ansatt i staten. Det er jo spesielt dette som kommer til uttrykk gjennom ventelønn, som er en av rettighetene de ansatte har når selskaper skilles ut av vanlig statlig forvaltning.