Per-Kristian Foss (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

Finansdepartementet legger til grunn at ansatte i privat og offentlig sektor fra 1. januar 1999 skal behandles likt når det gjelder beskatning av utenlandstillegg. Gruppen som skal utarbeide nye regler, ble nedsatt av Finansdepartementet i juni 1997.

Vil statsråden sørge for skattemessig likebehandling av offentlig og privat ansatte også i årene frem til den varslede likebehandling fra 1999?

Statsråd Gudmund Restad: Finansdepartementet nedsatte i juni 1997 en interdepartemental arbeidsgruppe som vurderer reglene for beskatning av utenlandstillegget. Arbeidsgruppens målsetting er at den framtidige skattleggingen av utenlandstillegg skal baseres på likebehandling mellom offentlig og privat ansatte, uten skattefritak for overskudd på utenlandstillegg, og med nærmere retningslinjer for å fastsette størrelsen på et eventuelt overskudd.

Etter gjeldende rett er det skatteplikt for overskudd på de godtgjørelser en arbeidstaker får fra sin arbeidsgiver for å dekke merutgifter ved utestasjonering. Merutgifter som følge av utestasjonering er fradragsberettiget dersom utgiftene er pådratt til inntekts ervervelse. Dekning av slike merutgifter er skattefri.

Dersom utenlandstillegget er større enn summen av slike merutgifter, foreligger altså et overskudd som er skattepliktig.

For offentlige tjenestemenn har det siden 1954 eksistert en særregel i skatteloven § 42 om sjablonmessig behandling av utenlandstillegget, ved at godtgjørelsen til å dekke økte levekostnader som utbetales til norske tjenestemenn, ikke anses som skattepliktig inntekt. Bakgrunnen for at en slik regel ble gitt for offentlige tjenestemenn, var bl.a formodningen om at staten som arbeidsgiver ikke vil yte sine ansatte utgiftsgodtgjørelse som gir nevneverdig overskudd.

En tilsvarende regel gjelder ikke for privat ansatte. Utenlandstillegg som mottas av privat ansatte, beskattes etter de alminnelige skatteregler om utgiftsgodtgjørelse, slik at det for den enkelte skatteyter foretas en konkret vurdering av om godtgjørelsen gir skattepliktig overskudd.

Den nevnte arbeidsgruppen vurderer samtlige skattemessige sider ved utbetaling av utenlandstillegg. Dette er et tidkrevende arbeid, og eventuelle endringer i regelverket kan således ikke ventes å foreligge på et så tidlig tidspunkt at de kan gis virkning for inntektsåret 1998. Videre kan det bli behov for lovendring, som også vil ta tid. Eventuell endring i skattemessig behandling av utenlandstilleggene kan derfor ikke skje før tidligst fra og med inntektsåret 1999.

Fram til dette tidspunktet bør gjeldende praksis videreføres, selv om dette innebærer at ansatte i offentlig og privat sektor midlertidig behandles etter forskjellige regler.

Per-Kristian Foss (H): Jeg takker for denne beskrivelse av dagens praksis samt opplesing av St.prp.nr.1 fra regjeringen Jagland. Dagens praksis karakteriseres av direktør Elisabet Landmark i Skattedirektoratet slik i Dagens Næringsliv 20. januar i år:

Dagens forskjellsbehandling mellom privat og offentlig ansatte er ikke rimelig

Regjeringen Jagland sier om denne praksis, som altså ikke er rimelig, at den skal fortsette på tross av at også regjeringen Jagland i St.prp.nr.1 beskriver denne forskjellsbehandlingen - denne urimelige forskjellsbehandlingen, legger jeg til. Jeg vil da stille følgende tilleggsspørsmål: Er det slik at finansminister Restad er av en annen oppfatning enn han var som opposisjonspolitiker på dette punkt?

Statsråd Gudmund Restad: La meg først si meg helt enig med Landmark i at den forskjellsbehandlingen som eksisterer, og som altså har pågått siden 1954, er urimelig. Derfor må det gjøres en endring. Det må selvfølgelig legges opp til en likebehandling av offentlig og privat ansatte. Den endringen som det nok ligger an til, vil jo i tilfelle være at offentlig ansatte som har et overskudd som egentlig burde vært skattepliktig, blir skattepliktig. Men den konklusjonen kan man ikke trekke før utredningen er ferdig, og jeg syns det ville være urimelig å forsøke å oppnå likebehandling nå i de ett til to årene som ennå gjenstår før man kan få en likebehandling, ved også å tillate at private skal få den samme urimelige fordelen ved ikke å bli beskattet av et eventuelt overskudd. Så jeg tror likevel, tross alt, selv om jeg er veldig opptatt av likebehandling, at vi får leve enda et år eller to med den urimeligheten som altså har eksistert i 45 år.

Per-Kristian Foss (H): Jeg konstaterer at finansministeren mener at det ikke ligger i hans makt å gjøre noe med en urimelighet han selv mener er urimelig. Det overrasker meg. Jeg trodde poenget med makt var å utøve den, ikke sitte å se på det man selv karakteriserer som urimelig. Dessuten fins det den mulighet at endring av praksis kan skje til skatteyters gunst - en mulighet finansministeren ikke var innom, men den eksisterer fortsatt.

Jeg minnes tidligere stortingsrepresentant Restad i offentlig debatt uttrykke seg meget harmdirrende over den urimelighet at norsk politi og lensmannspersonell engasjert i virksomhet for Norge i FN-regi i utlandet, skulle beskattes som om de var privat ansatte. Gjennom initiativ i Stortinget ble det endret.

Mitt spørsmål til slutt blir da: Finner ikke finansminister Restad det urimelig at enhver gruppe som skal behandles på linje med offentlig ansatte når det gjelder utenlandstillegg, må ha en støttespiller eller flere i Stortinget for å få dette gjennomført, slik det skjedde med denne gruppen, som jeg er sikker på representanten Restad - unnskyld finansministeren - husker meget godt?

Presidenten: Presidenten tek til etterretning at Per-Kristian Foss retta seg sjølv når det galdt Gudmund Restads tittel.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg har ikke endret oppfatning fra den tiden jeg satt her i Stortinget som representant, men man bør ikke - før utredningen er ferdig - endre reglene til ugunst. Det vil bl.a kunne medføre ytterligere problemer med å skaffe kvalifiserte folk til bl.a styrkene i Libanon og Bosnia.

Så kunne man selvfølgelig løse det, som representanten Foss var inne på, ved å gi skattelettelse til de privatansatte, altså at man anså utenlandstillegget som ikke å medføre skattepliktig overskudd. Det syns jeg bare er å utvide en urimelig ordning når det gjelder utenlandstillegget som allerede ligger der for offentlig ansatte. Derfor er min konklusjon, tross alt, at vi får nå leve med den urimeligheten inntil vi får en totalopprydding i skattereglene for utenlandstillegget, med den klare målsetting at man deretter skal ha en likebehandling.