Olav Gunnar Ballo (SV):
Jeg vil
gjerne stille helseministeren følgende spørsmål:
I henhold til et oppslag i Dagbladet
11. januar 1998 sa en spesialistlege opp sin stilling ved Stensby sykehus,
hvorpå han nå mottar omtrent tilsvarende i honorar og refusjoner for en to
dagers arbeidsavtale som han tidligere mottok i lønn for en full arbeidsuke.
Offentlige kostnader øker, mens tjenestetilbudet reduseres.
Vil helseministeren ta noe initiativ
for å hindre at økt privatisering gir redusert ressursutnyttelse av
personell og helsemidler?
Statsråd Dagfinn Høybråten:
Representanten Ballo tar opp et viktig problem. Så langt vi har fått
kjennskap til saken, bl.a fra pressen, dreier ikke dette seg om legenes
refusjonsavtaler. Saken er at en tidligere ansatt legespesialist ved
Stensby sykehus er engasjert som konsulent av sin gamle arbeidsgiver.
Ordningen i den konkrete saken er i
utgangspunktet laget for at sykehus på spesialområder med få pasienter kan
engasjere spesialister på timebasis. Ordningen er imidlertid også kommet
til anvendelse når ordinære spesialiststillinger er ledige. Dette er
tilfellet i den konkrete saken det vises til. Dette berører for så vidt
ikke arbeidsfordelingen mellom offentlige og private aktører i
helsetjenesten. Saken er vel snarere at den store etterspørselen etter
helsepersonell i sin alminnelighet og legespesialister i særdeleshet, gjør
det mulig for enkelte å utnytte en markedsposisjon til å inngå slike
arbeidsavtaler.
Sosial- og helsedepartementet har tatt
initiativ. Departementet har vurdert karenstid eller andre virkemidler for
å hindre at tidligere offentlig ansatte selger sine tjenester til sin
tidligere arbeidsgiver. I Oslo kommune er en karenstid på ett år nedfelt i
kommunens etiske normer. Departementet har tatt dette opp med Arbeids- og
administrasjonsdepartementet, og det sistnevnte departement har planer om å
sette ned et utvalg som skal se nærmere på problemstillinger knyttet til
overgang til ny stilling, og vurdere virkemidler som kan avhjelpe slike
problemer som representanten Ballo og statsråden er opptatt av.
Denne regjering er opptatt av at de
offentlige sykehusene skal få god tilgang til helsepersonell, og har fulgt
en restriktiv linje når det gjelder å øke innslaget av privat virksomhet i
spesialisthelsetjenesten. Jeg viser til at Regjeringen nylig gav Volvat
Medisinske Senter avslag på søknaden om å få økt sengekapasitet, nettopp for
å hindre vekst i den private delen av helsetjenesten i sentrale strøk.
Ved lønnsoppgjøret i 1996 ble det som
kjent gjennomført vesentlige forbedringer i lønns- og arbeidsforholdene for
sykehuslegene. De rapporter Sosial- og helsedepartementet har mottatt,
tyder på at det nå er attraktivt for leger å arbeide ved sykehusene, også
sett i forhold til vilkårene i privat praksis. Stortinget har vedtatt en
endring i folketrygdloven med virkning fra 1. juli i år, som innebærer at
spesialister som ikke har driftsavtale med fylkeskommunen, ikke lenger får
refusjon fra folketrygden. Dette vil også kunne begrense overgangen fra
offentlig til privat praksis. Jeg må understreke at det konkrete eksempelet
som representanten Ballo viser til, ikke berøres direkte av de to sistnevnte
tiltak, men de vil begge kunne begrense overgangen fra offentlig til privat
praksis på en slik måte at sykehusene i sin alminnelighet ikke trenger å ty
til private konsulenter for å løse sine oppgaver.
Karenstid og andre ordninger som
begrenser legenes mulighet til å gå over fra offentlig til privat
virksomhet, vil imidlertid ikke løse det grunnleggende problemet, som er
mangel på legespesialister i norsk helsevesen. Regjeringen arbeider derfor
målrettet for å løse problemet på tre måter: For det første gjennom aktiv
rekruttering av helsepersonell fra utlandet, for det andre gjennom en bedre
arbeidsfordeling mellom helsepersonell og annet personell i sykehusene, og
for det tredje gjennom å øke kapasiteten i grunn- og etterutdannelsen av
leger.
Olav Gunnar Ballo (SV):
Jeg takker
for svaret. Jeg synes det var et godt svar.
Det er et tilleggsproblem som man ser
av og til, som knytter seg til skillene mellom stat og fylke. På statlig
nivå vil man ofte si at man blander seg ikke opp i fylkenes måte å håndtere
det på. Det som kan være et dilemma, og som denne saken også viser, er at
fylkenes valg av måter å organisere spesialisthelsetjenesten på, kan utløse
refusjoner fra Rikstrygdeverket, slik at man påfører staten betydelige
merkostnader uten at fylket nødvendigvis sitter igjen med ekstrautgifter som
en konsekvens av endret driftsform.
Er helseministeren opptatt av den
sammenhengen? Og ser han at man ikke kan la fylkeskommunen alene styre
dette, men at man også må være opptatt av et statlig engasjement i
samordningen av tjenestene?
Statsråd Dagfinn Høybråten:
Det
ligger i det faktum at jeg i det hele tatt har besvart et spørsmål som
gjelder et fylkeskommunalt sykehus på den måten jeg har gjort, at jeg ser
den sammenhengen, og ser at et statlig engasjement på dette området er
betimelig.
Spørsmålet om i hvilken form man skal
finne løsninger, må jeg overlate til det varslede utvalg å gi de første
svarene på.