Signe Øye (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

Under behandlingen av abortmeldingen i Stortinget gikk et flertall inn for å tillate bruk av abortpillen ved norske sykehus.

Vil helseministeren følge opp vedtaket og legge til rette for at alle de sykehusene som utfører abort, gir de kvinnene som ønsker denne metoden, et slikt tilbud?

Statsråd Dagfinn Høybråten: I 1989 fremmet representanter fra Kristelig Folkeparti et Dok.nr.8-forslag om at utprøving og bruk av abortpillen ikke skulle bli tillatt i Norge. Bakgrunnen for forslaget var at et legemiddelfirma hadde søkt om å få prøve ut en abortpille ved Ullevål sykehus. På bakgrunn av forslaget til Stortinget valgte firmaet å trekke søknaden tilbake før stortingsbehandlingen.

I Innst.S.nr.197 (1988-1989) fra sosialkomiteen om forslag om å si nei til abortpille gikk komiteens flertall imot forslaget. Flertallet kunne ikke se at det var tungtveiende grunner til å forby utprøving og bruk av abortpillen i Norge. Abortpillen representerte en ny metode for å gjennomføre et svangerskapsavbrudd, men endret ikke det prinsipielle grunnlag for nåværende lov om svangerskapsavbrudd. Den ville heller ikke føre til noen utvidelse av indikasjonene som ligger til grunn for et svangerskapsavbrudd. Flertallet forutsatte at abortpillen kun skulle benyttes ved gynekologiske avdelinger. Under behandlingen i Stortinget 2. juni 1989 ble forslaget forkastet med 66 mot 23 stemmer.

I St.meld.nr.16 (1995-1996), Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd mv, konkluderes det med følgende:

Dersom svangerskapsavbrudd skal utføres, er det viktig at det gjøres på en betryggende og skånsom måte. Den medisinske utviklingen gir mulighet for å erstatte det kirurgiske abortinngrepet tidlig i svangerskapet med medikamentell behandling. Spørsmålet om medikamentelt utførte svangerskapsavbrudd bør utredes med tanke på eventuell utprøving av slike metoder også i Norge. Det forutsettes at medikamentet bare benyttes ved gynekologiske avdelinger. Ved norske sykehus har man godt innarbeidede rutiner for medikamenter som krever spesiell overvåkning ... Tilsvarende rutiner kan innføres for håndtering av denne type medikamenter.

På grunnlag av Stortingets behandling og gjeldende lov og regelverk vil forvaltningen måtte behandle spørsmål om bruk av slike medikamenter på vanlig måte.

Farmasøytiske spesialpreparater som markedsføres, omsettes og forskrives i Norge, skal i utgangspunktet ha markedsføringstillatelse utstedt av Statens legemiddelkontroll. Unntaket er preparater der det gis såkalt godkjenningsfritak. Dette kan f.eks dreie seg om preparater til alvorlig syke pasienter som snarest må få tilgang til ny behandling, og preparater som inngår i kliniske forsøk. Nye rutiner for håndtering av søknader om godkjenningsfritak ble innført i forbindelse med opphevelsen av grossistmonopolet fra og med 1996. Ved vurdering av søknadene har SLK som hovedmål å påse at pasienten eller samfunnet ikke utsettes for unødig risiko. Det påligger allikevel rekvirenten et særlig ansvar for å forvisse seg om at det legemiddelet som forskrives på godkjenningsfritak, er tilfredsstillende dokumentert med hensyn til kvalitet, toksikologi, farmakologi, effekt og sikkerhet. Ved forskrivning av legemidler gjennom ordningen med godkjenningsfritak ligger det faglige ansvaret for legemidlet hos rekvirenten. Dette er bakgrunnen for bestemmelsen om at avdelingsoverlege, eventuelt seksjonsoverlege, må underskrive søknaden om godkjenningsfritak for bruk på sykehus. For abortpillen vil det på det nåværende tidspunkt kun være aktuelt å gi godkjenningsfritak for forskrivning til sykehus.

I tillegg til disse krav kan det opplyses at kliniske forsøk er regulert i en egen forskrift som skal sikre at disse utføres på en forsvarlig måte. I Norge skal alle kliniske forsøk på mennesker godkjennes av egne forskningsetiske komiteer.

Sykehus som ønsker å erstatte kirurgiske abortinngrep tidlig i svangerskapet med medikamentell behandling, må forholde seg til ovenfor nevnte prosedyre for godkjenningsfritak.

Spørsmålet om hvor aborter kan utføres, er regulert i dagens abortlov § 3. Svangerskapsavbrudd som utføres før utgangen av 12. svangerskapsuke, kan kun utføres i sykehus eller andre helseinstitusjoner som fylkeslegen har godkjent til dette. Pr. dags dato er det ikke gitt slik godkjenning til andre helseinstitusjoner. Abortlovens regler innebærer at det ikke er adgang til å sende kvinnen hjem slik at selve aborten skjer utenfor sykehuset. Dersom sykehus tar i bruk abortpillen, betinger dette at sykehuset legger opp til en praksis som sikrer at selve aborten skjer på sykehuset.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Signe Øye (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Grunnen til at jeg fant det nødvendig å reise spørsmålet til helseministeren, var et oppslag i Vårt Land den 20. januar 1998. Der gikk det fram at Kristelig Folkeparti ønsker å stoppe bruk av abortpillen ved norske sykehus. Etter det helseministeren nå uttaler, er ikke det tilfellet. De har tenkt å forholde seg til lovverket når det gjelder abortpillen, så langt jeg kunne tolke hans uttalelser.

Som i mange andre saker, er Kristelig Folkeparti her imot en lov - abortloven - som vi har i Norge, men som Kristelig Folkeparti likevel er nødt til å sitte og administrere. Flertallet i Stortinget er fortsatt det samme som da vi behandlet St.meld.nr.16.

Arbeiderpartiet er opptatt av at kvinnene skal kunne velge mellom et kirurgisk inngrep og det å ta en abortpille. Derfor vil jeg spørre helseministeren: Ved å bruke abortpillen i stedet for kirurgiske inngrep kan man spare knappe ressurser, ressurser som vi egentlig kan bruke på andre områder. Vil helseministeren være med og påvirke dette, slik at vi kan få til en sånn vridning innenfor helsevesenet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har i mitt svar redegjort for hvordan Stortingets vedtak og vedtatt og gjeldende regelverk vil bli forvaltet på dette området. Kristelig Folkepartis standpunkt i denne saken bør være kjent. Hovedpoenget for Kristelig Folkeparti er prinsippet om selvbestemt abort. Det er det denne saken først og fremst dreier seg om. Spørsmålet om valg av metode er av underordnet betydning.

Spørsmål av en slik alvorlighetsgrad som dette bør ikke gjøres til gjenstand for snevre økonomiske betraktninger. Å påskynde utviklingen av bruk av medikamentell abort, som det i debatten reises ganske store spørsmål ved, ser jeg ikke som noen oppgave, og i særdeleshet ikke begrunnet i det å spare penger.