Per Sandberg (Frp): «Barne- og familiedepartementet har
funnet frem til en beregningsmåte for samværsdager
som skal fjerne «tvilen» om det er delt omsorg
eller ikke. Dette har de gjort ved å flytte grensen for
delt omsorg fra 4 til 5 måneder, i tillegg har de fjernet
noe av den faktiske samværsretten for å garantere
at samværsforeldre kommer under grensen.
Er dette i tråd med statsrådens ønske
om at fedre skal stille opp mer for barna sine, og er det et ønske
med en slik skjev fordeling av de økonomiske sidene ved
likedelt omsorg for barn?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil innleia med å opplysa om at
den utslagsgjevande skilnaden mellom delt bustad, altså tidlegare
delt omsorg, og utvida samvær ikkje handlar om tid, men
om kven som skal avgjera saker i dagleglivet. I samband med dei
siste endringane i barnelova gjorde departementet det klart kva som
er meint med desse omgrepa. Det stod i Ot.prp. nr. 56 for 1996-97
s. 53 og fylgjande. Ved utvida samvær, som kan gjelda samvær
opp imot halvparten av tida, har barnet fast tilhald hos ein av
foreldra. Den barnet bur fast hos, har rett til å ta større
daglege avgjerder åleine for barnet. Dersom foreldra har
avtalt delt bustad for barnet, tar foreldra større daglege
avgjerder saman.
Fostringstilskotet, eller bidraget, som det
heiter på bokmål, skal i dag reknast etter skjønn
dersom foreldra har delt den faktiske omsorga for barnet/borna,
og er såleis den einaste regelen i dag der det er tatt økonomisk
omsyn til samvær. Unntaksregelen skil ikkje mellom delt
bustad og utvida samvær. Klarlegginga av omgrepet delt
omsorg i forskrifta om fastsetting og endring av fostringstilskotet vart
tilrådd i Ot. prp. nr. 36 for 1991-92. Grensa på fem månader
vart grunngjeve med at ein ville gå klar av konfliktar
kring spørsmålet om det låg føre
delt omsorg eller ikkje. Departementet tok i denne samanhengen omsyn
til synet høyringsinstansane hadde på saka. Fleire
av høyringsinstansane frykta at mange ville skyta seg inn
under forskrifta dersom grensa vart sett for lågt. Dette
kunne føra med seg konfliktar som kunne gå ut
over borna.
Før klargjeringa av omgrepet delt
omsorg vart tatt inn i forskrifta om fostringstilskot, fanst det
ikkje noka fast grense. Avgjerdsorganet måtte ut frå ei
samla vurdering avgjera om det låg føre delt omsorg.
Utvida samvær fekk ikkje påverka fastsettinga
av fostringstilskotet. I denne samanhengen uttalte departementet
i Ot. prp. nr. 44 for 1987-88 at det normalt ikkje låg
føre delt omsorg dersom tidslengda ikkje kom opp i fire
månader eller meir i året. Det er vel dette representanten
meiner når han seier at grensa vart flytta i 1992.
Eg arbeider for tida med endringar i ordninga
om fostringstilskot. I denne samanhengen er det eit mål å oppmoda
til vedvarande omsorg frå begge foreldra. Utgiftene skal
delast mellom foreldra etter økonomisk evne så rett
og rimeleg som mogleg. Eg vil derfor ta opp spørsmålet
om samvær skal takast med ved fastsettinga av fostringstilskotet
for foreldre med mindre samvær enn etter reglane i dag.
Dette gjer vi fordi vi er opptatt av at fedrane skal stilla meir
opp for borna sine.
Gunnar Breimo hadde
her overtatt presidentplassen.
Per Sandberg (Frp): Poenget er akkurat at i en situasjon der vi
har to bidragsbetalende fedre som har likelydende samværsavtaler
for barna sine, må den ene betale fullt bidrag, mens den
andre, som har felles eller delt omsorg, slipper det. En ekstra
dag med samvær med barna kan altså bety ti tusener
av kroner for den ene bidragsyteren. Den magiske grensen går
ved fem måneder, som i bidragssystemet betyr 152,5 dager.
Da regnes omsorgen for å være delt, og gjensidig
bidragsplikt utløses. Erfaring viser nå at den
enkelte saksbehandler i trygdeetaten regner hele og halve samværsdager
på en sånn måte at bidragsbetaler hele
tiden kommer under denne grensen. Synes ikke statsråden
at dette er en neglisjering av den vesentlige omsorgen samværsforeldre
yter for sine barn?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Om det er ei neglisjering eller ei, skal eg
ikkje uttala meg om, men det som er heilt klart, er at reglane slik
dei er i dag, er mogne for forandringar. Noko av det som må vera
intensjonen med reglane, er at ein skal oppfordra begge foreldra
til å vera meir saman med borna sine, og at ein ikkje skal kunna
ha ei slik «magisk» grense som vi har i regelverket i
dag, for å rekna ut kor mykje ein skal betala. Slik kan ein
kanskje unngå spekulative utrekningar for å utnytta systemet
fullt ut.
Om vi lagar nye reglar, trur eg ikkje at dette
blir problemfritt i framtida heller. Vi veit at foreldre sjølve
kan gå inn på avtalar, og eg vonar at så mange
som mogleg faktisk sjølve set opp ein avtale som er til
bornas beste. Men dessverre er det her som regel to vaksne som er
i konflikt med kvarandre, som prøver å få det
best mogleg for seg sjølve, og som ikkje alltid har bornas
beste i tankane når dei skal finna ut kor mykje dei skal
hjelpa til med. Desse tinga, saman med eit regelverk som er for gammaldags,
vil vi sjå på, slik at vi får meir rettferdige reglar
for framtida.
Per Sandberg (Frp): Jeg deler selvsagt statsrådens oppfatning
om at vi aldri kommer dit hen at dette blir problemfritt. Jeg er
også fullstendig klar over at denne statsråden,
i likhet med flere statsråder før henne, har planer
og arbeider med gjennomgang av bidragsordningen osv. og har som
målsetting å legge fram en proposisjon i dette
tilfellet – høsten 1999. Men jeg må få lov
til å si at treneringen i denne saken har foregått
over svært lang tid og medfører stor omsorgssvikt
for flere tusen barn hver dag. Ser ikke statsråden at dette
må forseres kraftig? Eller er det rett og slett frykten
for den ubehagelige reform som gjør at også dagens
familieminister trenerer saken?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg skal ikkje ta på meg ansvaret
for kva tidlegare statsrådar har gjort. Men eg har sagt
til representanten før – og eg kan gjenta det:
Dette er ei sak som er svært viktig, og som vi jobbar med
i departementet. Men representanten veit like godt som meg at slike
lovframlegg skal ut på høyring, og vi har fristar
vi skal halda. Derfor tar dette tid. Men for meg er det absolutt
ingen som helst grunn til at eg skulle prøva å trenera
dette fordi det blir ubehageleg å legga det fram. Eg meiner
faktisk at det trengst, og eg ynskjer å gjera det så raskt
som mogleg. Men det som er viktig, er òg å få dei
ulike partane i tale, slik at dette blir eit opplegg som faktisk
blir til det beste for dei som er involverte i det. Tidlegare forslag,
som ein har sendt ut på høyring, har ein jo mottatt
ein god del kritikk for. Eg vil prøva å ta inn
noko av den kritikken som har kome, når vi no skal senda
nye forslag ut på høyring. Eg trur aldri at det går
an å legga fram eit forslag som berre vil vekka begeistring.
Kjeft får ein same kva ein gjer i denne saka, men det har
ingenting med korkje trenering eller feigskap å gjera;
det har å gjera med at det skal vera eit grundig forarbeid.