Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille dette spørsmålet til
utenriksministeren:
«Borgerkrigen i Kongo truer med å destabilisere
store deler av det afrikanske kontinentet. Namibia og Zimbabwe har
sendt regulære tropper trass i at disse landene ikke har
noen sikkerhetsinteresser i Kongo. De truer nå med å ytterligere
forsterke sin krigføring.
Hva vil Norge gjøre for å legge
press på Namibia og Zimbabwe til å trekke seg
ut av Kongo og finne en fredelig løsning på konflikten?»
Utenriksminister Knut Vollebæk: Regjeringen er dypt bekymret over utviklingen
i Den demokratiske republikken Kongo og de regionale ringvirkningene
av konflikten. Det militære engasjementet fra en rekke
av Kongos naboland er særlig urovekkende. De siste meldingene
om en militær opptrapping i Øst-Kongo og resultatløse
forhandlinger fra det nettopp avsluttede toppmøtet i Lusaka
har ytterligere forverret denne situasjonen.
Bildet er uoversiktlig og preget av mangel
på uavhengig informasjon. Fra norsk side har vi derfor
funnet det vanskelig å trekke noe klart skille mellom de
ulike partenes beveggrunner for sitt militære engasjement.
Vi har overfor både Samarbeidsorganisasjonen
for det sørlige Afrika – SADC – og OAUs
generalsekretær, så vel som i bilaterale kontakter,
understreket at det må søkes en politisk og diplomatisk
løsning på konflikten.
Etter vår oppfatning vil de regionale
meglingsbestrebelsene i regi av SADC og Organisasjonen for afrikansk enhet
være avgjørende for å finne en politisk
løsning. Norge har tilbudt konkret støtte til
OAU i denne sammenheng. Vi har også gitt uttrykk for at
vi er beredt til på et senere tidspunkt å bidra
finansielt til en eventuell regional konferanse for landene rundt
Afrikas store sjøer der alle parter i konflikten deltar.
Som kjent har Norge over flere år
bidratt til å styrke afrikansk fredsbevarende og konfliktforebyggende
kapasitet, bl.a. gjennom støtte til OAUs konfliktløsningsmekanisme
og til det norskfinansierte opplæringsprogrammet «Training
for Peace» innenfor SADC-regionen. Konfliktbildet vi i
dag står overfor i Afrika, viser behovet for økt
satsing på dette området. Regjeringen vil arbeide aktivt
for dette i kontakt med andre nærstående land.
Fra norsk side er vi også opptatt
av at FN må innta en mer sentral rolle i arbeidet for å oppnå våpenhvile
og forhandlinger mellom partene i konflikten. Vi ser det derfor som
positivt at Sikkerhetsrådet den 22. oktober i år
oppfordret til øyeblikkelig våpenhvile, tilbaketrekking
av alle tropper og avståelse fra handlinger som kan føre
til opptrapping av konflikten.
I den nåværende situasjonen
finner vi det riktig å prioritere positive virkemidler
for å fremme en prosess i retning av en politisk løsning.
Som jeg omtalte i brev til utenrikskomiteens
formann den 7. d.m., vil vi imidlertid i samtaler med land som mottar
norsk bistand, fortsatt understreke at militært engasjement
utenfor landets egne grenser vil kunne få konsekvenser
for innretning og nivå på den norske bistanden.
Fra norsk side vil vi videre understreke betydningen av
militær tilbakeholdenhet og tilbaketrekning av alle fremmede
styrker fra Den demokratiske republikken Kongo, for derved å bidra
til å legge forholdene til rette for en våpenhvile
og en forhandlingsløsning mellom partene.
Dette må gjelde alle parter og er
bl.a. blitt fremholdt i møter med ugandiske myndigheter
så sent som i forrige uke, og vil stå sentralt
i forestående drøftelser med Zimbabwe.
Erik Solheim (SV): Jeg tar opp dette spørsmålet
også fordi jeg føler personlig skyld og ansvar.
Under folkemordet i Rwanda i 1994 ble ordet Rwanda overhodet ikke
nevnt i Stortinget. Man er i ferd med å få en
krig i Afrika som etter all sannsynlighet er mye mer blodig enn den
vi har i Kosovo, og som har potensial til å destabilisere
hele det afrikanske kontinentet.
For en gangs skyld er jeg ikke fornøyd
med det svaret utenriksministeren gav. Jeg mener det ikke er akseptabelt å likestille
de forskjellige partene i denne konflikten. President Kabila bærer
et stort ansvar for ikke å ha startet en nasjonal forsoning
da han ble innsatt for ett år siden, men framfor alt er
Zimbabwes posisjon helt særegen. Det er to grunner til
det. Zimbabwe har ingen legitime sikkerhetsinteresser i Kongo, slik
Uganda og Rwanda må sies å ha, og det ser nå ut
til at president Mugabe er den viktigste hindring for å få til
en fredelig løsning på konflikten. Jeg vil da
spørre om utenriksministeren vil stille seg bak de fredsinitiativ
Mandela har tatt, og legge et særlig press på Zimbabwe
for å bidra til å finne en løsning.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg beklager selvsagt at representanten Solheim
ikke er fornøyd med mitt svar. Jeg synes kanskje det er
noe enkelt allerede nå å ta stilling i konflikten
og på en måte si at noen av dem som har grepet
inn, har legitime sikkerhetsinteresser og andre ikke. Sett fra vår
side har vi ingen vansker med både å se problemene
med konflikten i Kongo og de store konsekvensene den får.
Derfor er jeg helt enig med representanten Solheim i at dette er
noe vi må være opptatt av, og jeg er glad for
at dette er et spørsmål som reises i Stortinget.
Samtidig er situasjonen fortsatt uoversiktlig, men den er så oversiktlig
at jeg gjerne støtter president Mandelas initiativ. Det
har vi fra norsk side gjort. Vi har arbeidet nært sammen
med sørafrikanerne. Det som er problemet, er nok at Sør-Afrika
i dag, på grunn av sin egen innmarsj i Lesotho, har mistet
noe av sin troverdighet i regionen. Derfor står ikke Sør-Afrika
lenger så sterkt, og derfor har vi vært opptatt
av at OAU og FN må komme på banen her.
Erik Solheim (SV): Det er en fundamental forskjell i den utenlandske
innblandingen som pågår. Det er ikke slik å forstå at
man skal akseptere alt Uganda og Rwanda gjør, men dette
er land som grenser opp til Kongo, og det har vært væpnede
innfall på både ugandisk og rwandisk territorium
fra Kongo, bl.a. fra hutuekstremistene, som stod for det største
folkemordet i moderne tid. Det at Rwanda og Uganda ser det legitimt å stoppe
dette, må man akseptere. Situasjonen er særlig
alvorlig fordi president Kabilas retorikk er klart rasistisk. Han
spiller konsekvent på tutsibegrepet i sin propaganda. Den
ene meldingen etter den andre forteller at man bevæpner
de hutubandene som gjennomførte folkemordet i Rwanda i 1994.
Zimbabwe derimot er hundrevis av mil vekk fra Kongo, og det ser
ut til at Mugabes viktigste intensjon her er økonomisk
egeninteresse. Det knyttes nå etter hva som meldes, en
rekke økonomiske avtaler mellom Zimbabwe og Kongo på basis
av den militære støtten som gis. Jeg vil derfor
gjenta spørsmålet om det ikke skal legges et særlig
press på Zimbabwe for tilbakeholdenhet i denne konflikten.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg tror ikke representanten Solheim og jeg
er så uenige allikevel. Jeg tror representanten Solheims
analyse av situasjonen er helt korrekt. Det gjør det allikevel
ikke helt enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til
den. Det eneste vi kan gjøre fra norsk side, er å bruke
bistandsmidler ved siden av det politiske presset som vi har brukt
til nå, og som vi fortsatt vil bruke.
Spørsmålet om å bruke
bistandsmidler er et vanskelig spørsmål fordi
det er et pressmiddel vi egentlig ikke liker å bruke. Her
er vi i kontakt med både Zimbabwe og andre giverland, nettopp
for å legge et så sterkt press på Zimbabwe
som mulig. Så sånn sett er jeg ikke uenig med representanten
Solheim i at vi bør fortsette og kanskje ytterligere øke
presset på Zimbabwe.